Tag Archives: Opera

Elyseum: Endelig en ny norsk opera som fungerer!

Det er ikke ofte det kom­po­ne­res nye ope­ra­er. Når nykom­po­ner­te ope­ra­er set­tes opp i Oslo, prø­ver jeg å få det med meg. Som regel har jeg blitt skuf­fet. Men: Den som intet våger, intet vin­ner. Man må våge å bestil­le nye ope­ra­er, også fra kom­po­nis­ter som ikke tid­li­ge­re har kom­po­nert ope­ra (som Rolf Wallin). Hvis ingen våger å være den førs­te, vil det ikke bli noen som får mulig­he­ten til å bestil­le fra en kom­po­nist som alle­re­de har kom­po­nert en ope­ra eller tre.

I en ope­ra for­tel­les det mes­te gjen­nom musik­ken, ikke gjen­nom teks­ten. Det er ikke uten grunn at man sier at “Figa­ros Bryl­lup” er en ope­ra av Wolf­gang Mozart, med libret­to (tekst) av Loren­zo Da Pon­te. Ingen sier at det er en ope­ra av Loren­zo Da Pon­te med musikk av Wolf­gang Mozart. Ope­ra er ikke sun­get tea­ter. I det mes­te jeg har sett av nykom­po­ner­te nors­ke ope­ra­er, har man ikke tatt sjan­sen på at musik­ken bærer. Man har lagt for mye inn i teks­ten, og gjort det som musik­ken sier best, over­ty­de­lig gjen­nom teks­ten. Men i Rolf Wallins “Elyse­um” fun­ger­te det.

Con­ti­nue read­ing Elyse­um: Ende­lig en ny norsk ope­ra som fun­ge­rer!

Hva er galt med nye operaer?

Nå har jeg ende­lig fått sett Den nors­ke Ope­ras sat­sing, Jüri Rein­ve­res ope­ra “Peer Gynt”. Nå had­de den alle­re­de fått gans­ke hard med­fart av kri­ti­ker­ne. Det var på en måte bra, for da var for­vent­nin­ge­ne ned­jus­tert — og jeg opp­lev­de det som en bed­re fore­stil­ling enn jeg had­de ven­tet.

Like­vel: Den føy­er seg inn i rek­ken av nye ope­ra­er som har skuf­fet, i alle fall har de skuf­fet meg.

WCRW_3991Det er flott at Den nors­ke Ope­ra våger å sat­se på ny ope­ra, og at de bestil­ler nye verk. Som env­her annen kunst­form, tren­ger ope­ra for­ny­el­se for å bli noe mer enn en muse­ums­kul­tur. Den som intet våger, intet vin­ner. Det er, så vidt jeg vet, kom­po­nert 4–5.000 ope­ra­er. Av dis­se er det 40–50 som utgjør et slags stan­dard­re­per­toar som set­tes opp noen­lun­de jevn­lig. Der med and­re ord ca 1% av ope­ra­ene som i prak­sis spil­les. De fles­te ope­ra­er som kom­po­ne­res set­tes ikke opp igjen etter førs­te sesong. Det er en skjeb­ne de deler med mye annen musikk. Når det gjel­der nyska­ping innen indu­stri, reg­ner Inno­va­sjon Nor­ge med at 75–80% av de bedrif­te­ne de støt­ter ikke kom­mer til å leve de nes­te fem åre­ne. Det er en risi­ko man må ta for å få fram de som viser seg å være leve­dyk­ti­ge. Slik vil det være i kul­tur­li­vet også. Det mes­te av den musikk som kom­po­ne­res, av bøker som skri­ves osv, vil være glemt i løpet av fem år. (Skul­le noen lure: bil­det her er fra skulp­tur­par­ken på Løren, som har moti­ver fra Peer Gynt, laget av man­ge kunst­ne­re.)

Con­ti­nue read­ing Hva er galt med nye ope­ra­er?

Opera uten musikk?

Stor­sla­gen rom­ope­ra” lyder en over­skrift i dagens utga­ve av Aften­pos­ten (fore­lø­pig kun på papir). Det er en anmel­del­se av et data­spill. Jeg er ikke så opp­tatt av data­spill, så sli­ke anmel­del­ser leser jeg van­lig­vis ikke. Men musikk inter­es­se­rer meg. Der­for les­te jeg den­ne for å se hva som kun­ne få et data­spill til å gjø­re seg for­tjent til å bli kalt en ope­ra. Det sto ikke ett ord om musikk i anmel­del­sen. Jeg måt­te lese den en gang til for å for­sik­re meg om at jeg had­de lest rett. Men fort­satt intet om musik­ken.

Det­te er menings­løst tøv. Det er musik­ken som gjør et dra­ma til en ope­ra. Så jeg la ut en kom­men­tar på Twit­ter om hvor jeg lur­te på hva slags tøv det­te var. Jeg fikk svar på til­ta­le. “Rom­ope­ra” eller “Space ope­ra” har ikke noe med musikk å gjø­re, sa en som anta­ge­lig­vis kjen­ner sjan­ge­ren bed­re enn hva jeg gjør. Star Wars” nev­nes som eksem­pel på en “rom­ope­ra”“Rom­ope­ra” kom­mer fra “såpe­ope­ra”, som hel­ler ikke har noe med ope­ra å gjø­re. En hev­det at ope­ra er et etab­lert begrep, også uten musikk. Både “såpe-” og “rom­ope­ra” skul­le angi­ve­lig dele man­ge kjenne­tegn på ope­ra, også uten musikk. Ope­ra skal være noe stor­slått, dra­ma­tisk og kon­flikt­fylt. “Rom­ope­ra” har slekt­skap med de mer dra­ma­tis­ke og pom­pø­se ope­ra­ene, og har plot- og karak­ter­mes­sig mye til fel­les med ope­ra. Musikk er tyde­lig­vis ikke nød­ven­dig for å gjø­re noe til en ope­ra.

Con­ti­nue read­ing Ope­ra uten musikk?

Gi Operaen til operaen

NRKs musikk­an­mel­der Ragn­hild Vei­re had­de lør­dag 2. april en utmer­ket radio­blogg, “Noe for alle all­tid — i Ope­ra­en?”, hvor hun pek­te på at det spil­les for lite ope­ra og bal­lett i vårt nye opera­bygg. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i det­te. Når kul­tur­mi­nis­ter Anni­ken Huit­feldt sva­rer at Ope­ra­en er et kul­tur­hus for fol­ket, er det grunn til alvor­lig bekym­ring. Har vi en kul­tur­mi­nis­ter som ikke har for­stått at ope­ra er noe annet enn et bygg?

Con­ti­nue read­ing Gi Ope­ra­en til ope­ra­en

Klagesang fra en myk sofa — Jan Arild Snoen hører opera

Jan Arild Sno­en har vært på ope­ra, og skri­ver i Miner­va at ope­ra er best i stua. Han står selv­sagt fritt til å mene hva han vil. At han ikke blir fasci­nert av ope­ra er en ærlig sak. Men smak og behag både kan og bør dis­ku­te­res, selv om alle suve­rent kan avgjø­re hva de selv liker og ikke liker.

Sno­en berøm­mer ope­ra­ens teks­tings­sys­tem, selv om det kon­fron­te­rer ham med det han ikke liker: Teks­ten. Han mis­li­ker tyde­lig­vis også at den gjen­tas. Man får inn­trykk av at Jan Arild Sno­en har gått til ope­ra­en for å opp­le­ve tekst­tea­ter med musikk til, ispedd noen flot­te arier. Da må det gå galt.

Con­ti­nue read­ing Klage­sang fra en myk sofa — Jan Arild Sno­en hører ope­ra

Opera jorden rundt på 80 dager

Jeg har sett den nye nors­ke ope­ra­en “Jor­den rundt på 80 dager”. Dess­ver­re synes jeg ikke at den inn­frid­de. Hva er det som svik­ter i den­ne og litt for man­ge sam­tids­ope­ra­er?

Det er ikke uten grunn at det er kom­po­nis­ten som nev­nes først når man snak­ker om ope­ra. Libret­tis­ten, den som har skre­vet teks­ten, er ikke den som hus­kes — hvis ikke beg­ge blir glemt. Det er kom­po­nis­ten, ikke libret­tis­ten som er er dra­ma­ti­ke­ren i ope­ra. Men kom­po­nis­ten må ha en god libret­to som utgangs­punkt. Franz Joseph Haydn kom­po­ner­te fle­re ope­ra­er, men det er ikke det han hus­kes for. Han kun­ne kom­po­ne­re musikk­dra­ma, det har han vist gjen­nom Ska­pel­sen og Års­ti­de­ne. Men han had­de ingen gode libret­to­er å arbei­de med, og da blir det ikke noen sto­re ope­ra­er. Det det sam­me gjel­der Franz Schu­bert. Han kun­ne så abso­lutt kom­po­ne­re san­ger, men ingen av hans ope­ra­er set­tes opp i dag.

Hva kjenne­teg­ner en libret­to som fun­ge­rer? Lit­te­ra­tur for­tel­ler gjen­nom tekst, film gjen­nom bil­der og ope­ra gjen­nom musikk. Hand­ling kan for­tel­les godt gjen­nom ord, mens musikk ikke for­mid­ler det­te like godt. Men intet kom­mer opp mot musikk når det gjel­der å fomid­le følel­ser og emo­sjo­ner.

Alle sto­re ope­ra­er jeg kan kom­me på bæres av per­soner med ster­ke følel­ser og rela­sjo­ne­ne mel­lom dem. Det er kjær­lig­het og hat, tro og tvil, leng­sel og smer­te, ind­re spen­nin­ger og spen­nings­fyl­te rela­sjo­ner. Men det er ikke nød­ven­dig­vis så mye hand­ling. Det har vært sagt om Dido i Didos kla­ge fra Hen­ry Purcells ope­ra “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har vel­dig mye å føle.

Det er nep­pe hel­ler til­fel­dig at så man­ge ope­ra­er har navn etter hoved­per­sonen, enten det egent­li­ge nav­net eller kalle­navn som La Tra­via­ta eller Mada­me But­ter­fly.

Der er vi ved noe av pro­ble­met. “Jor­den rundt på 80 dager” har ikke ster­ke nok og til­strek­ke­lig inter­es­san­te per­soner. Phi­lias Fogg er en kje­de­lig tørr­pinn av et peti­me­ter totalt uten følel­ser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som ska­per et ope­ra­tisk dra­ma. Roma­nen “Jor­den rundt på 80 dager” dri­ves av spen­nin­gen i hand­lin­gen. Det er omtrent som et etappe­ritt på syk­kel hvor spen­nin­gen i stor grad er kam­pen mot klok­ken. Det kan være spen­nen­de å føl­ge, og “Jor­den rundt på 80 dager” er en spen­nen­de roman. Men spen­nin­gen lig­ger på det utven­di­ge plan og det bærer ikke en ope­ra. Phi­las Fogg er gans­ke enkelt ikke egnet som opera­helt. Han er en slags Fal­staff som ikke er komisk, og uten komik­ken er det ikke mye igjen av Fal­staff.

Pas­par­tout, Phi­lias Foggs tje­ner, kun­ne vært en slags Lepo­rel­lo. Men han mang­ler en ster­ke­re karak­ter å spil­le mot, og da fun­ge­rer det ikke sær­lig over­be­vi­sen­de.

Kon­flik­ten mel­lom Stuart og Fogg, de som som har inn­gått et vedde­mål, blir for fjern i for­hold til hand­lin­gen. Stuarts nie­se, detek­ti­ven Fio­n­ula blir for mye en kli­sje — i alle fall i begyn­nel­sen. Førs­te akt er en del epi­so­der med man­ge effek­ter, men ikke noe dra­ma.

Ope­ra­en tar seg opp i and­re akt. Fio­n­ula blir for­els­ket i Phi­lias Fogg, den mann hvis rei­se hun skal for­hind­re slik at han taper vedde­må­let med hen­nes onkel Stuart. Gjen­nom det­te utvik­ler Fin­oula seg fra å være en kli­sjé til å bli et rela­tivt leven­de men­nes­ke. Her begyn­ner det å bli ope­ra­te­ma­tikk: Hun rives mel­lom loja­li­tet til sin onkel Stuart og kjær­lig­he­ten til Phi­lias Fogg. Det blir litt som Don José i Car­men, der han sli­tes mel­lom for­els­kel­sen i Car­men og loja­li­te­ten over­for Mikae­la og sin mor — uten at den tør­re Phi­las Fogg tåler å bli sam­men­lig­net med den ild­ful­le Car­men.

I and­re akt får vi også noen arier. Man må gjer­ne mene at jeg er tra­di­sjo­nell og gam­mel­dags. Men jeg liker at ope­ra­er har arier. Det kom sent, men ikke så verst.

Hvis man har inten­sjo­ner om å for­tel­le en hand­ling gjen­nom ope­ra, da er det stor risi­ko for å mis­lyk­kes. Hand­lin­gen må selv­sagt være der, men den er bare ram­men rundt det dra­ma som på en eller annen måte utspil­ler seg mel­lom aktø­re­ne. For­tel­lin­gen i seg selv er ikke nok.

Hvis det ikke er nok dra­ma i libret­to­en, da har ikke kom­po­nis­ten det han tren­ger for å ska­pe dra­ma i musik­ken. Der­for får vi ikke vite hva Gis­le Kvernd­okk kun­ne ha fått til med et litt bed­re utgangs­punkt.

Opera i Orange — “La Traviata”

Som­mer­ens kul­tu­rel­le høyde­punkt har utvil­somt vært gårs­da­gens fore­stil­ling med Ver­dis ope­ra “La Tra­via­ta” i det gam­le romers­ke tea­te­ret i Oran­ge. Fore­stil­lin­gen inn­går i fes­ti­va­len Choré­gies d’Orange.

Det er vans­ke­lig å ten­ke seg en bed­re set­ting: Et 2000 år gam­melt tea­ter, som er det best bevar­te romers­ke tea­te­ret i den vest­li­ge ver­den. Tea­te­ret lig­ger i et natur­lig amfi, med en bak­vegg på ca 100 x 37 m reflek­te­rer lyden inn i amfi­et. Akkus­tik­ken er utro­lig: På en uten­dørs are­na med plass til 9.000 per­soner kan man gjen­nom­føre en fore­stil­ling helt uten noen form for for­sterk­ning.  Og man hører godt. Det er bare ett ord som kan beskri­ve opp­le­vel­sen: Det­te var magisk!

Con­ti­nue read­ing Ope­ra i Oran­ge — “La Tra­via­ta”