Jeg har igjen tilbrakt et par dager i Paris og har beveget meg rundt i byen med deres utmerkede bysykler (som jeg skrev om i fjor). For ikke veldig mange år siden ville jeg ikke ha drømt om å sykle i Paris. Det var ingen tilrettelegging og alt for mange biler. Men veldig mye har skjedd de senere årene, og i dag er sykkel min førstevalg også i Paris. Paris er et interessant eksempel på hva det er mulig å få til, om det bare er politisk vilje. Dermed blir den også en skarp kontrast til Oslo.
Det jeg skriver om Paris gjelder Paris by. Trafikkmessig må vi sammenligne med Oslo innenfor Kirkeveiringen (Ring 2). I sentrumsområder går ikke trafikken spesielt fort. Det gjelder kollektivtransport, biler og selvfølgelig sykkel. Det må legges til rette for at syklister kommer greit og sikkert fram, men det er ikke i selve sentrum det er behov for en tilrettelegging som gjør at transportsyklister kan holde en (for syklister) relativt høy hastighet. Hvordan det er å sykle i Paris-området, utenfor selve byen, vet jeg ikke. Jeg har ikke syklet der.
Vi får ofte høre at det er lite plass i Oslo. Det er tull. I Paris bor det ca 2,2 mill mennesker på et område som omtrent tilsvarer Oslo innenfor Store ringvei. Tidligere har det vært særlig en ting jeg har mislikt med Paris: Biltrafikken. Bilen var prioritert i alle gater. Det var fortau, men ingen plass til syklister. Utgangspunktet for å kunne bli en sykkelby var mye dårligere enn i Oslo. Men om Paris har hatt lite plass, så har de hatt mye mer av det Oslo virkelig mangler: Politisk vilje.
På en måte lyktes