I relativt gamle dager måtte man inn til sentrum for å kjøpe noe mer enn dagligvarer. Da bilen fra 1960 begynte å bli om ikke allemannseie, så i alle fall tilgjengelig for alle som hadde penger til å kjøpe bil, ville mange kjøre bil til byen. Da kunne man vise at man hadde penger, samtidig som man tok en bytur. Bilen var og er fortsatt et viktig statussymbol. Noen trodde at bil var selve LØSNINGEN, som ga folk FRIHET. Det ble ganske fort tydelig at privatbilen var problemet, ikke løsningen. Og “friheten” ble en frihet til å stå fast i kø og lete etter parkeringsplasser som ikke fantes.
Allerede den gang ble varetransport i byen hindret av parkerte privatbiler.
Likevel lever mange fortsatt, både privatpersoner og næringsdrivene, på en illusjon om at folk skal kunne kjøre bil inn til en by hvor det ikke er plass til dem. Alle som gjør det dårlig vil gjerne kunne skyve ansvaret over på noen andre. For butikker har standardunskyldningen gjerne vært mangel på parkeringsplasser.
Møllergata var en gang “Møbelgata”. Her var det mange møbelbutikker. Nå er det ikke mange igjen. Krosby møbler flyttet ut i 2019. Manglende parkeringsplasser har en del av skylden, sier Henning Krosby til Aftenposten.
“Foreløpig regnskap for 2018 viser at butikken hadde en nedgang i omsetning på 5,5 prosent fra året før. I 2017 var inntektene på nesten 20 millioner kroner. Henning Krosby tror manglende parkeringsplasser i sentrum har en del av skylden for nedgangen.”
Jeg kjøpte noen bokhyller hos Krosby for en del år siden, jeg husker ikke når det var. Jeg husker butikken som trang og rotete. Jeg har ikke vært hos dem siden. Jeg tror ikke mangel på parkeringsplasser var hovedgrunnen til at A-møbler for ganske mange år siden flyttet fra Møllergata til Alnabru. A. Huseby, som også har flyttet fra Møllergata, har en litt annen forklaring, i den samme artikkelen i Aftenposten:
“– Vi flytter som følge av huseiers varsel om økt husleie og det omfattende byggeprosjektet i Regjeringskvartalet, forteller Tove Mette Eikefet, daglig leder i A. Huseby & Co.”
Rørleggerbutikken Tjersland, som lå i Skippergt, ble lagt ned i 2013. De skyldte på sykkelfelt og manglende parkering. Jeg syntes det var trist at Tjersland forsvant. Det var en faghandel med en betjening som faktisk kunne noe om det de solgte, en type butikk det blir stadig færre av. Jeg husker noen flere slike i Oslo sentrum, som Gustav Nilsen og Løwener & Mohn (maskin- og jernvare). Men da må jeg grave ganske dypt i hukommelsen, og nostalgifaktoren kan nok ha kommet til å farge minnene. Jeg handlet hos Tjersland hvis jeg f.eks. trengte noen pakninger. Men slikt kan man vanskelig leve av. Det meste av butikken hos Tjersland var fylt med ulike baderomsinnredninger. Men det var lite plass, og det var trangt sammenlignet med det man finner i butikker med større lokaler utenfor sentrum.
De sa at de hadde mange rørleggere som kunder, og at de kom med bil. Det er sikkert riktig. Men butikker som betjener det markedet trenger ikke ligge i sentrum. “Jern & Bygg” var en butikk på Grønland, hvor “alle” håndverkere handlet tidligere. De gikk konkurs i 2003, uten at jeg har sett noen annen forklaring enn dårlig lønnsomhet. Håndvekere kommer ofte med bil. Beliggenheten var ikke den beste for dette.
Den beryktede informasjonsrådgiveren Jarle Aabø serverte løgnhistorier om at Oslo flaggfabrikk hadde måttet flytte fra lokaler hvor de hadde vært i 115 år på grunn av sykkeltilrettelegging og manglende parkeringsmuligheter.
Det er ikke vanskelig å finne parkering i Oslo sentrum. Det er mange parkeringshus, og de er sjelden mer enn halvfulle. Man må betale for å stå der, og nå som folk kjøper stadig større biler kan det bli trangt for de som har latt seg lokke av denne stormannsgalskapen. Bilister som ikke klarer å parkere i et parkeringshus bør holde seg langt unna Oslo sentrum. Øverst i Universitetsgt har Rebel gjort om parkeringsgarasjen til pub. Parkeringshus lønner seg ikke, og det er bedre å bruke lokalene til noe annet.
Troen på at man skal kunne kjøre til en butikk og parkere utenfor mens man handler er en illusjon, og har sannsynligvis alltid vært det. Det er kanskje mulig i småbyer i USA, men ikke i en by som Oslo. Selv om det er lov å parkere utenfor den butikken hvor vi vil handle, må vi regne med at de parkeringsplassene er opptatt av noen andre.
Daglig leder i A. Huseby & Co Tove Mette Eikefet peker på et av hovedproblemene: Høy husleie. Møbelbutikker, byggevarebutikker mm trenger plass. Hvis man i det hele tatt finner store lokaler i sentrum er de dyre. Høy husleie har bidratt til å utarme sentrum, en utvikling jeg synes er trist. De litt små og rare butikkene som en gang fantes i sentrum, forsvinner. Lokalene er for dyre. Det blir i stor grad kjedebutikker samt butikker som henvender seg til et luksusmarked som holder stand. Denne utviklingen har ikke noen sammenheng med sykkeltilrettelegging og mangel på parkering. Jeg antar at hovedgrunnen til at plasskrevende butikker flytter ut av sentrum er at der er det mulig å skaffe større lokaler til en akseptabel kostnad.
Det er selvfølgelig noen som ikke overlever når biltrafikken og parkeringsplassene forsvinner. Næringsdrivende må tilpasse seg endrede rammebetingelser. De som ikke gjør det, de dør. Slik er kapitalismens brutale “lov”. Hvis man har etablert seg i sentrum og har basert seg på kunder i bil, da vil man ikke overleve. Det blir som serveringssteder som hadde forretningskonseptet “røykerom med servering”, da det ikke lenger var tillatt å røyke på utesteder. Tjersland klamret seg fast for lenge, og der kunne de ikke overleve. De som har etablert seg langs veiene ut og inn mot sentrum, med et marked som i stor grad er bilister som stopper på veien til og fra sentrum, vil ikke overleve. Da daværende bymiljøbyråd Guri Melby fjernet parkeringsplasser i Thereses gt for å gi bedre fremkommelighet til trikken, var det nok noen butikkeiere som kunne føle sin eksistens truet.
Det tar ofte tid før virkninger av endringer viser seg. Det var ikke slik at folk strømmet til innrøykte puber straks de siste sigarettene var sneipet. Det er enkelte steder i Oslo som jeg mest forbinder med forferdelige røykfylte lokaler. Selv om det er steder som stadig får veldig god omtale, har jeg ikke besøkt dem igjen. På et intellektuelt plan vet jeg at de ikke lenger er slik jeg husker dem. Men det er så mange andre steder å gå, så jeg drar heller dit. Vi kan ikke feste oss ved enkeltbedrifter. Noen vil ikke klare omstillingen og gå konkurs, mens nye etablerer seg. For serveringsbransjen samlet var “røykeloven” en fordel, selv om noen gikk dukken. På samme måte er bilfrie byer en fordel for handelen i byene, selv om handelstanden har vanskelig for å innse det.
Rundt 30 år etter at gjennomgangstrafikken forsvant fra Rådhusgt begynner det så smått å bli liv der. Folk ville selvfølgelig ikke gå i det som var Norges mest forurensede gate, et sant bilhelvete.
Det er et “høne og egg”-problem. For at det skal være mulig å drive butikker eller serveringssteder må det være folk der. Og uten butikker og serveringssteder kommer det ikke folk. Det er heller ikke slik at straks det kommer et sykkelfelt strømmer folk ut på sykkel. Særlig ikke når det et par hundre meter her og et par hundre meter der som ikke henger sammen. Et unntak er Sevilla i Spania. Der strømmet folk med sykler ut på sykkelveiene før de var ferdig bygget.
Det som er i ferd med å bygge seg opp i Rådhusgt og resten av Kvadraturen, vil den ene fraksjonen av den tidligere “Folkeaksjonen mot bompenger”, den delen som nå kaller seg “Folkets parti” rive ned. De vil ha gjennomgangstrafikk og 100-300 parkeringsplasser på gateplan. Det er knapt plass til så mange parkeringsplasser i gatene i det området. Bilhelvete skal gjenskapes.
De eneste som straks svermer fluer rundt en hestelort er bilistene, når noen har glemt å sette opp et skilt med “Parkering forbudt” på et sted der det er helt åpenbart at det ikke bør være tillatt å parkere. Det er derfor Byrådet bør innføre soneparkering, i alle fall innenfor Ring 2, inntil samferdselsministeren kommer til fornuft og endrer parkeringsreglene slik at det bare er tillatt å parkere der det er skiltet parkering.
Man bør bare glemme at folk skal kjøre bil inn til sentrum for å handle. De som vil inn til sentrum bør reise kollektivt, gå eller sykle.
De som vil kjøre bil får reise til de bilbaserte kjøpesentrene som blitt bygget rundt byen. Det er bedre at folk handler på det lokale kjøpesenteret i nærheten av der de bor, enn at d kjører inn til sentrum.
Det er fortsatt visse butikker som vanskelig kan være andre steder enn i sentrum. Vi har heldigvis fortsatt én ordentlig bokhandel i Oslo — Norli i Universitetsgt. De såkalte “bokhandlerne” på kjøpesentrene har flere gratulasjonskort enn bøker. Det er også andre butikker, gjerne butikker med varer som har stor verdi, men lite volum. Noen gamle holder fortsatt stand. Bladet Kapital har skrevet at Ferner Jacobsen ville tjene mer som “eiendomsutvikler” enn ved å drive butikk i den gården de selv eier, om jeg husker rett. Jeg er glad for at butikken fortsatt finnes, og at det ikke har blitt nok en samling av kjedebutikker. For en som ikke har en A4-kropp er målsøm fra Ferner Jacobsen det eneste som duger om jeg skal ha en dress som sitter pent.
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
