Tag Archives: TONO

TONO og musikk på nettet

Gis­le Hann­e­myr skrev 6. mai 2009 et inn­legg Om kol­lek­ti­ve veder­lags­ord­nin­ger på nett­ste­det deltemeninger.no. Gis­le  erklæ­rer seg som til­hen­ger av kol­lek­tiv ret­tig­hets­ad­mi­ni­stra­sjon, men er kri­tisk til hvor­dan en del orga­ni­sa­sjo­ner prak­ti­se­rer det­te. Gis­le bruk­te bl.a. pro­ble­mer med kla­re­ring av musikk til fil­men Uro­spre­de­re som eksem­pel.

Jeg skrev en kom­men­tar hvor jeg i hoved­sak erklær­te meg enig i Gis­les syns­punk­ter og la til noen av mine egne syns­punk­ter. Jeg skrev bl.a. at jeg er meget kri­tisk til TONOs prak­sis.

Det kom et used­van­lig skarpt for­mu­lert svar fra TONOs direk­tør, Cato Strøm. At vi er ueni­ge på man­ge punk­ter bur­de ikke kom­me som noen over­ras­kel­se. Hvis TONOs direk­tør had­de vært enig i min og and­res kri­tikk, da had­de de ikke opp­rett­holdt den prak­sis jeg kritiserer.Cato Strøm åpner med å skri­ve:

Inn­leg­get til Gis­le Hann­e­myr inne­hol­der påstan­der basert på feil­ak­ti­ge fak­ta hvil­ket bidrar til å gi et neg­a­tivt bil­de av TONOs inn­stil­ling til fil­de­ling og vår hånd­te­ring av fil­men ”Uro­spre­de­re””

Gis­le kan sva­re for seg selv, noe han også har gjort i en sene­re kom­men­tar. Men etter å ha gitt sin ver­sjon av his­to­ri­en skri­ver Cato Strøm vide­re:

I mot­set­ning til det Hann­e­myr og Tor­vund hev­der, er TONO og TONOs med­lem­mer både begeist­ret og avhen­gig av ny digi­tal tek­no­lo­gi som gjør det mulig å få musik­ken ut til et stør­re pub­li­kum.”

Og han avslut­ter med føl­gen­de:

Det er der­for sterkt bekla­ge­lig at både Gis­le Hann­e­myr og Olav Tor­vund vel­ger å base­re sine såvidt neg­a­ti­ve syn på TONOs for­valt­ning av musikk på net­tet på ryk­ter, og vi håper her­etter at debat­ten kan base­res på kor­rekt fak­tum.”

Jeg synes det er gans­ke drøyt at Cato Strøm kom­mer med den type beskyld­nin­ger, sær­lig når han fak­tisk ikke viser til noe av det jeg har skre­vet, men bare hen­ger meg på når han kri­ti­se­rer Gis­le Hann­e­myr. Jeg har i den debat­ten bedt Cato Strøm kon­kre­ti­se­re hva jeg har sagt som er feil og basert på ryk­ter, og ven­ter spent på hans svar.

Con­ti­nue read­ing TONO og musikk på net­tet

TONOs vederlagskrav for musikk på arbeidsplasser — en gjenvisitt

Dag­bla­det skri­ver at sel­ska­pet Micro­fon, som ble kjent på en lite flat­te­ren­de måte da de påtok seg å kre­ve inn “Musikk til arbei­det” pen­ger for TONO, er i ferd med å gå kon­kurs. Det er egent­lig ikke så inter­es­sant for and­re enn Micro­fons kredi­to­rer. Men for meg er det en påmin­nel­se om dis­ku­sjo­nen om TONOs krav for to år siden, om at man skul­le beta­le TONO-veder­lag for å ha en radio eller en PC med lyd­kort på sin arbeids­plass. Jeg var den gang meget kri­tisk, og er det fort­satt.

For tiden hol­der jeg på med en serie podcasts om opp­havs­rett, og jeg har akku­rat vært igjen­nom spørs­må­let rundt den­ne type svakt begrun­ne­de og uri­me­li­ge veder­lags­krav. Seri­en er ennå ikke “ready for pri­me time”. Men den inne­hol­der en del kri­tis­ke kom­men­ta­rer, og noen av dem kan det være grunn til å pre­sen­te­re også her.

Men før jeg går inn i det­te vil jeg pre­si­se­re føl­gen­de: Selv­føl­ge­lig skal kom­po­nis­ter og musi­ke­re ha veder­lag når deres musikk spil­les offent­lig. Når musikk spil­les i radio, som bak­grunns­mu­sikk i res­tau­ran­ter og kjøpe­sent­re, på dis­ko­te­ker, på vente­væ­rel­ser, på fly, tog, bus­ser osv, så skal det beta­les veder­lag for det­te. Der­om hers­ker det ingen tvil og det vil­le også være uri­me­lig om man bare skul­le kun­ne bru­ke musik­ken i sli­ke sam­men­hen­ger uten at de som har skapt og frem­ført den får noe for det.

Opp­havs­man­nen har bl.a. ene­rett til å frem­føre ver­ket for all­menn­he­ten. TONO hev­der, eller hev­det i alle fall den gan­gen, at når jeg har en radio eller en PC med lyd­kort så frem­fø­rer jeg musikk. For­stå det den som kan.

Nå er det bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. Så vi behø­ver nok ikke fryk­te krav om TONO-veder­lag for våre pri­va­te radio­er og hjem­me-PCer. Men når det gjel­der hva som skal anses for frem­fø­ring i for­hold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betyd­ning hvem som utplas­se­rer radio­en eller PCen. Så om vi skal tro TONO så frem­fø­rer alle våre radio­er, TVer og PCer med lyd­kort musikk bare ved sin blot­te eksis­tens. Vi bør være gla­de for at det ikke er sant — det vil­le blitt et for­fer­de­lig spe­tak­kel om det fak­tisk had­de vært slik.

Det hører med i bil­det at man dess­ver­re i en dom avsagt av Högs­ta dom­sto­len i Sve­ri­ge i 1980 ga ret­tig­hets­ha­ver­ne med­hold i at det å plas­se­re et TV på et hotell­rom er anses for en frem­fø­ring og Euro­pa­dom­sto­len har sene­re kom­met til et til­sva­ren­de resul­tat i en annen sak. Men sam­ti­dig sies det klar i for­tal­ten til det såkal­te Info­socdi­rek­ti­vet pkt. 27. Så de har i alle fall beve­get seg på kan­ten i dis­se sake­ne — jeg vil si at de har snub­let i den­ne kan­ten og lan­det på feil side.

Rent fak­tisk må en til­gjenge­lig­gjø­ring i form av en frem­fø­ring inne­bære at man sør­ger for å brin­ge ver­ket fram til mot­ta­ker, slik at den­ne kan til­eg­ne seg ver­ket på en eller annen måte. Når de hev­der at det også er en frem­fø­ring i opp­havs­retts­lig for­stand at man gjør til­gjen­ge­lig utstyr som er nød­ven­dig for å kun­ne til­eg­ne seg et verk som and­re har gjort til­gjen­ge­lig, da påstår man at beteg­nel­se­ne “til­gjenge­lig­gjø­ring” og “frem­fø­ring” skal gis en utvi­det anven­del­se, alt­så at de gis et mer omfat­ten­de anven­del­ses­om­rå­de enn det ord­ly­den gir dek­ning for. Men da må man i det mins­te erkjen­ne at det er det­te man gjør og argu­men­te­re for hvor­for anven­del­ses­om­rå­det bør utvi­des.

Det er bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. At en frem­fø­ring som hotel­let står for i et hotell­rom som alle kan leie seg inn på er for all­menne­he­ten er det ikke vans­ke­lig å aksep­te­re. Men når de hev­der at der­som jeg skul­le spil­le musikk på min PC på kon­to­ret også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten, da blir det absurd.

På det­te punkt er jeg sær­de­les kri­tisk til TONOs argu­men­ta­sjon, og jeg mener den gren­ser til det ure­de­li­ge. Da TONO send­te ut sitt famø­se brev stil­te juri­disk råd­gi­ver Svein Kors­hamn i TONO til nett­møte i Dag­bla­det. Her sa han blant annet:

På sam­me måte er det i bedrif­ter med over 50 ansat­te. Høy­este­rett stad­fes­tet i den såkal­te “Bedrifts­mu­sikk­dom­men” i 1953 at frem­fø­rin­ger i bedrif­ter av en viss stør­rel­se er offent­li­ge. Gren­sen på 50 ble etter dom­men for­hand­let frem.

Det­te er et så mis­vi­sen­de refe­rat av den dom­men det refe­re­res til at det gren­ser mot løgn. Men slik argu­men­te­rer TONO i det­te spørs­må­let og det er slik dom­men stort sett blir refe­ret fra den kan­ten. De frem­stil­ler det som om det­te er klart fast­slått og at det ikek fore­lig­ger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dom­men det vises til var saken at den del pro­duk­sjons­be­drif­ter spil­te musikk over høy­ta­ler­an­leg­get i bedrif­tens pro­duk­sjons­lo­ka­ler. Musik­ken ble dels hen­tet fra radio, dels fra pla­ter. I de aktu­el­le bedrif­te­ne arbei­det det mel­lom 150 og 200 per­soner i dis­se loka­le­ne. Den som var i pro­duk­sjonlo­ka­let fikk høre den musik­ken som den musikk­an­svar­li­ge valg­te å spil­le, enten de vil­le eller ikke. At det­te er en frem­fø­ring er det ingen tvil om, ei hel­ler at frem­fø­rin­gen i en slik situa­sjon vil være uten­for det pri­va­te områ­det og der­med for all­menn­he­ten.

Når de siden refe­re­rer til 50, eller 30 som jeg ofte­re har sett, så gjel­der det en avta­le som i sin tid ble frem­for­hand­let mel­lom TONO og Indu­stri­for­bun­det (som siden har blitt en del av NHO). En slik avta­le vil gjel­de for de som er par­ter i avta­len, men har ingen retts­kilde­mes­sig ver­di. Den kan ikke påbe­ro­pes over­for and­re som et uttrykk for gjel­den­de rett, slik TONO gjør.

Men det som vir­ke­lig skil­ler situa­sjo­nen i den­ne dom­men fra det som TONO nå påstår er frem­fø­ring for all­menn­he­ten er at det i 1953 gjaldt frem­fø­ring for en stor grup­pe som var sam­let i ett loka­le, og hvor de selv ikke kun­ne sty­re musik­ken. Dom­men gir ingen dek­ning for å si at det også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten om jeg på mitt kon­tor skul­le spil­le musikk når jeg sit­ter der ale­ne. Det er ikke antall ansat­te i bedrif­ten, men hvor man­ge musik­ken frem­fø­res for som er avgjø­ren­de for om frem­fø­ring skjer for all­menn­he­ten.

TONO viser en stor iver etter å kun­ne “beskat­te” uli­ke situa­sjo­ner. Jeg set­ter “beskat­te” i anfør­sels­tegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kal­le det veder­lag når det kre­ves pen­ger uten at det fak­tisk skjer noen frem­fø­ring. TONO har også påstått at len­king er frem­fø­ring, og har frem­met krav om veder­lag fra tje­nes­ter som f.eks. len­ker til nett­ra­dio­er.

Det er på høy tid at man set­ter foten ned og sier at nok er nok. I til­legg til at kra­ve­ne er uri­me­li­ge, bidrar også TONO sterkt til å set­te hele opp­havs­ret­ten i van­ry. Ingen for­står rime­lig­he­ten i sli­ke krav, noe som hel­ler ikke er noe rart når det fak­tisk ikke er noen rime­lig­het i kra­ve­ne. Beret­ti­get reak­sjon mot uri­me­li­ge krav vil lett bli til en ube­ret­ti­get kri­tikk mot opp­havs­ret­ten som sådann. Det er ingen opp­havs­menn tjent med. Skul­le TONO vin­ne fram med sin opp­havs­retts­im­pe­ria­lis­me vil det kun­ne bli en Phyr­ros-sei­er som ikke bare TONOs med­lem­mer, men alle opp­havs­menn kan kom­me til å måt­te beta­le dyrt for.