Så ble det klabb og babb i spurten. Jeg har ikke gått gjennom opptak av det som skjedde i spurten. Men jeg har merket meg at både Sam Bennett og Thor Hushovd mente at reaksjonen mot Peter Sagan var for streng. Sam Bannett sa at han ville ha gjort akkurat det samme i den situasjonen. Peter Sagan tapte 43 poeng på dette, både de 30 han ville ha fått for andreplassen, og de 13 han fikk på mellomsprinten. Jeg tror ikke noen liker å vinne på den måten, og hvis sluttresultatet blir at Sam Bennett vinner den grønne trøyen med en mindre margin enn 43 poeng, vil den trøyen ha noen flekker. Men som en nå avdød kollega sa til en annen av mine kolleger, da hun holdt på avslutte sin doktoravhandling og det som alltid gjensto litt som man kunne pusse litt på: Det er bedre å komme på ball i flekkete kjole enn ikke å komme på ball i det hele tatt.
Nå skal rytterne gjennom en kupert etappe på 218 km. Den har ikke de store klatreutfordringene, men nok til at en del av spurterne vil bli hektet av. Noen av dem, f.eks. Alexander Kristoff, vil måtte være hjelperyttere, mens spurterne i lag som ikke har noen sammenlagtkandidater kan ta det rolig og spare krefter. Etappen stiger dessuten jevnt de siste 5 km, så dette er ikke noe for de typiske spurterne. En kupert etappe den andre uken i Tour de France, det er etappe hvor et brudd med “ufarlige” ryttere godt kan gå inn.
Dagens etappe går gjennom området Limousin, som for det meste er et skogsområde og ikke et vinområde. Limousin var tidligere en egen administrativ region som besto av departementene Corrèze, Creuse og Haute-Vienne. Den ble i 2014 slått sammen med Aquitaine og Poitou-Charentes til den nye regioenen Nouvelle-Aquitaine — ikke det mest fantasifulle navnet de kunne ha valgt på den nye regionen. Fra den siste etappen i Pyreneene til nå har vi holdt oss i Nouvelle Aquitaine. Innenfor den administrative regionen finner vi vinområder som Jurançon, Bordeaux, Cahors, Bergerac og flere andre, samt Cognac og store deler av produksjonsområdet for Armagnac. Så om det er lite interessant drikke langs dagens etappe, er det i alle fall en region som kan by på mye god vin, bare ikke akkurat her.
Så ble det Sam Bennett som skulle vinne spurten, og ta sin første etappeseier og den grønne trøyen.
I dag er de nok en flat etappe, på 167 km. Avslutningen er flat, og vinden vil neppe være like utfordrende her som på gårsdagens etappe. Det blir sannsynligvis en massespurt.
Dagens etappe går for en stor del i et slags vinmessig ingenmannsland mellom Bordeaux og Loire. Etappen starter riktignok i området for cognac, så hvis man vil kan man starte dagen med noe sterkt kan man ta et glass cognac. Rytterne forlater imidlertid cognacområdet ganske tidlig. For meg er cognac noe jeg eventuelt drikker om ettermiddagen eller kvelden (jeg drikker generelt veldig lite brennevin), ikke noe jeg starter dagen med. Så jeg kommer ikke til å starte dagen med cognac.
I 2011 var det Norge som “eide” Tour de France, med to deltagere, Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen, og fire etappeseiere, hvorav en dobbelseier. Det var da den franske sportsavisen l’Equipe begynte å skrive om “Thor de France”, skrev om disse vikingene som vant så mye og stakk av med alle damene, og de forsøkte å regne ut hvor mange seire Frankrike burde hatt hvis hver av de franske deltakerne hadde vunnet like mye som de norske. Det mest kuriøse innslaget i l’Equipe det året, i alle fall om norske sykkelryttere, var da de skrev at Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen ikke kunne snakke sammen, fordi Edvald snakket lulesamisk. Hvor de hadde fått det fra, aner jeg ikke.
Apropos Edvald Boasson Hagen. I 2011 kjørte han for Sky og Bradley Wiggins var kaptein. Bradley Wiggins kræsjet på en tidlig etappe, jeg tror det var en brosteinsetappe, og brøt. Edvald fikk da muligheten til å kjøre for egne sjanser. I år har Ntt Pro Cycling Team satset på Giacomo Nizzolo, og Edvalds rolle har vært å være opptrekker for ham. Nizzolo brøt på den 8. etappen, den første i Pyreneene. Vi har sett flere ganger i sykkelsporten at den enes “død” er den andres “brød”. Kanskje får Edvald en friere og mer fremtredende rolle i laget, og vil kunne kjøre for egne sjanser.
I år er det tydeligvis Slovenias tur. Om jeg har fått det med meg riktig, er det bare to deltagere fra Slovenia i årets Tour: Primož Roglic og Tadej Pogacar. Så langt har de fått med seg to etappeseiere, hvorav en dobbel, og gul trøye. Og det er fortsatt 12 etapper igjen og vi kan få se mer til dem, i alle fall om hele Touren blir gjennomført.
I dag er det første etappe etter en hviledag, og det er alltid interessant å se hvordan rytterne har kommet seg gjennom hviledagen. Dagens etappe er flat, og går langs kysten. Noe vi kan si helt sikkert er at Benoit Cosnefroy kommer til å beholde klatretrøyen om han bare stiller til start og kommer seg til mål. På dagens etappe er det ikke én kategorisert stigning, så denne dagen deles det ikke ut noen klatrepoeng. Høydeforskjellen mellom høyeste og laveste punkt på dagens etappe er 14 meter.
Men etappen går langs kysten, noe som ofte vil kunne bety vind. Vi har mange ganger sett at sidevind kan gi splitt i feltet, senest på 7. etappe. Her vil det være viktig for lagene å posisjonere seg for ikke å komme på feil side om det skulle bli en splitt. Hvis ikke vinden kommer til å bli for avgjørende, regner jeg med at det blir en massespurt.
Vi er i et område hvor det produseres mye vin, men hvor lite av den selges som vin. Det meste av vinen destilleres til områdets hovedprodukt: Cognac. Cognac er et druebrennevin, eller brandy. I likehet med champagne har cognac ofte blitt misbrukt som en generisk betegnelse på en type produkt, i dette tilfellet brandy. Cognac er en type brandy produsert i Cognac, etter de regler som gjelder for produksjon av cognac. Mange kan lage druebrennevin, men cognac kan bare lages i Cognac, som er nærmere avgrensede deler av departementene Charente og Charente Maritime. På samme måte er det mange som lager musserende vin, men champagne kan bare lages i Champagne.
Cognac grenser i sør mot Bordeaux, eller i alle fall det vinområdet som er kjent som Bordeaux.
Hvis vi ser på kartet nedenfor over de ulike produksjonsområdene i Cognac, ser vi at vi har områdene Grande Champagne og Petite Champagne. Dette har ikke noe med vinen champagne å gjøre. Orde champagne kommer fra champs, som igjen er det samme som det latinske campania. Det betyr noe slikt som flatt, åpent landskap.
Cognac lages for det meste av druen Ugni-Blanc, som lokalt er kjent som Saint-Emillion. Det er en drue som dyrkes mange steder og er kjent under mange navn. I Italia kalles den Trebbiano. Den gir vin med høy syre, som gjør den egnet til produksjon av brandy. Vinen som er basis for cognac anses for være nærmest udrikkelig i udestillert tilstand.
Cognac destilleres to ganger i pot stills, store kobberdestilasjonsapparater.
By <a href=”//commons.wikimedia.org/wiki/User:S%C3%A9mhur” title=“User:Sémhur”>Sémhur</a> — <span class=“int-own-work” lang=“en”>Own work</span>, CCBY-SA 4.0, Link
De ulike produksjonsområdene har ulike karakteristika, som jeg ikke går gjennom nå. Grande Champagne regnes som det beste området.
Den cognacen vi kjøper er stort sett blend satt sammen av de store cognachusene. De er produsert med vin fra druer dyrket i ulike deler av Cognac, som alle har ulike egenskaper. De forsøker å holde en konsistent smaksprofil. En Hennesy skal alltid smake som en Hennesy, en Courvosier alltid som en Courvosier, osv.
Cognac må være lagret minst to år på eikefat før den slippes ut på markedet. De vanlig brukte aldersbetegnelsene er engelske, som skriver seg fra at England var det viktigste markedet for cognac.
V.S Very Special, eller tre stjerner er den yngste cognacen, som må være lagret i minst to år. Vi pleier å ha en flaske “kjøkkencognac” som er til bruk i maten. Da velger vi gjerne en V.S.
V.S.O.P. (Very Superior Old Pale) eller Reserve er en blend hvor den yngste cognacen i blandingen må være lagret i minst fire år på fat.
Napoléon, den yngste cognacen i blandingen må være lagret på fat i minst seks år.
XO (Extra Old). Her skal den yngste cognacen være minst ti år.
XXO (Extra Extra Old) må være minst 14 år.
Når cognacen lagres på fat, fordamper noe av den. Dette kaller man englenes andel. I byen Cognac er det en søtlig cognacduft. Det er denne “englecognacen”.
Tak og vegger i de store lagerhusene hvor cognacen lagres på fat , er gjerne helt svarte. Det er en sopp som har lagt seg til dyre vaner. Den livnærer seg på kondensat av den cognacen som fordamper fra fatene.
Armagnac produseres på en litt annen måte enn cognac. Produksjonen der er heller ikke preget av de store husene og merkevarene, på samme måte som i Cognac. Jeg har derfor lenge synes at armagnac er mer interessant enn cognac, fordi man får armagnac i fra individuelle produsenter, i ulike årganger osv. Vi ser nå noe av den samme tendensen i Cognac, hvor det selges cognac fra enkeltprodusenter, fra ulike årganger, osv.
Jeg må ta med en historie, som riktignok gjaldt armagnac og ikke cognac. Vi var på restaurant Feinschmecker i Oslo. Vi hadde lyst på et glass armagnac til kaffen. De hadde en lang armagnacmeny. Vi merket oss at de hadde armagnac fra samme produsent i to ulike årganger. Jeg husker ikke produsenten, og er heller ikke sikker på årgangene, men jeg tror det var 1963 og 1971. Den eldste var betydelig dyrere enn den yngste, noe vi syntes var litt merkelig. Det var bare en måte å finne ut om det var ulikheter mellom årgangene som kunne forsvare prisforskjellene: Vi måtte ha en av hver. Det var, i alle fall for meg den gangen, en stor overraskelse. En kjedelig vin var gått gjennom en så grov mishandling som en destillasjon må være, og hadde deretter vært lagret først på fat, så på flaske. Likevel var det veldig markert forskjell mellom de to årgangene, og den yngste var best. Jeg hadde ikke kunnet forestille meg at det kunne være så stor forskjell mellom to druebrennevin med ulik årgang.
Det er vel best å vente med å drikke cognac til rytterne har kommet i mål
I går antar jeg det var både glede og sorg i Frankrike. Glede over at Nans Peters vant etappen, og sorg over at Thibaut Pinot syklet seg helt ut av konkurransen om å vinne Tour de France. Det er ganske uforståelig at Groupama-FDJ lar hele laget synke med kapteinen Thibaut Pinot, og ikke synes å ha en plan B. Det er ikke første gang at Thibaut Pinot ikke makter presset.
Vi har bare kommet gjennom den første uken (OK, uke + to dager) og syklistene har allerede vært innom Alpene, Massif Central og Pyreneene. I dag venter nok en fjelletappe, denne gang på 154 km. Det er flere stigninger, men de er ikke av de aller hardeste. Et brudd bør ha en rimelig sjanse til å holde inn på denne etappen.
Pau er en av de byene Touren oftest er innom. Det er en av de større byene i området, og den er et godt utgangspunkt for etapper i Pyreneene. Det betyr også at denne vintouren har vært innom Pau mange ganger. Det finnes en del interessant vin i nærheten av Pau. Så mange vinområder er det ikke. Dagens etappe starter i Pau og går sydvestover inn i Pyreneene.
Ut fra Pau sykler rytterne mot nordvest, til de kommer til stedet med, det er fristende å si litt artige navnet Artiguelouve. Man kan sikkert lage noen billige ordspill på det navnet om man kombinerer litt norsk og engelsk. Uansett: Her dreier etappen mot sydvest, og sykler de inn i Jurançon.
Jurançon er et område syd og vest for Pau. Vinområdene begynner rett utenfor byområdet i Pau. Jurançon er et landskap med åser og daler som stor sett går i nord-syd retning. Vinen dyrkes for det meste i åsene. Den første fjerdekategoristigningen, som kommer allerede etter 2,3 km, er opp en av disse åsryggene.
I Jurançon har det vært dyrket vin lenge. Vin fra området er nevnt i tekster fra 998. Det var her uttrykket “cru” først ble tatt i bruk ved klassifisering av vin. Det skjedde på 1300-tallet. Til gårsdagens etappe tok jeg med et satellittbilde av den syd-vestlige delen av Spania. På den spanske siden av Pyreneene er det høysletter. Her er det stort sett varmt og tørt. Været kan skifte ganske markert når man kommer over toppen og krysser grensen mellom Frankrike og Spania. I Jurançon er det ofte en varm føhnvind som kommer fra Spania og over Pyreneene. Området er derfor preget av et klima med varm vind fra Spania og mye sol. Det gir druer med mye sukker og det produseres mye søt vin.
Det produseres to hovedtyper av vin, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Jurancon Sec, som er tørr — slik navnet sier. De er laget på druene petit og gros manseng og petit courbu. Druene til den beste søte Le Jurançon høstes sent, gjerne så sent som i november eller desember. Dette gir overmodne druer med mye sukker.
Jeg tar med to Jurançon-viner, som jeg riktig nok kjøpte og drakk til en tidligere Tour de France etappe i dette området. Det var Cuvée Marie 2007 (tørr) og Uroulat 2009 (søt). Begge er produsert av Uroulat, som er en utmerket produsent.
På mine virtuelle vinreiser langs etappene i Tour de France og Giro d’Italia har jeg funnet mye interessant vin, og en god del vin som er grei nok, men som kanskje ikke utmerker seg så mye i forhold til annen vin. Jeg har også lært mye annet om de ulike regionene vi har vært innom. Perspektivet har blitt åpnet og utvidet. Jeg vil særlig fremheve alle de gode dessertvinene som jeg har lært å kjenne. Jeg liker veldig godt ett glass søt vin de gangene jeg spiser dessert (som jeg ikke gjør så ofte). Jurançon har blitt en av mine favoritter.
Som andre vinsnobber liker jeg å velge viner som er litt utenfor den slagne landevei. Å bestille en Chateau d’Yquem eller DOM Perrignon krever ikke så mye annet enn mye penger. Bestiller man en Jurançon, da viser man at man har litt mer kunnskap. Og det vil selvføgelig alle virkelige vinsnobber gjerne vise.
I går var det en helt tørr etappe. Noen ganger når det har vært etapper litt lenger vest, i departmentet Ariège, har det også vært vanskelig å finne god vin. Jeg har tidligere nevnt at gode restauranter ofte kan være steder å gjøre seg kjent med lokale viner. Vi var i Foix i Ariège, og spiste på en relativt god restaurant. Vi spiste en ørret som var fisket ikke langt fra Foix, og jeg spurte om de kunne anbefale en lokal hvitvin. De foreslo Gaillac eller Jurancon Sec, som etter min vurdering ikke er særlig lokale når man er i Foix. Det fortalte meg at her var de ikke særlig stolte av sin lokale vinproduksjon. Jeg fant en vinhandler i Foix, og kjøpte noen flasker lokal vin. Det er fristende å si at når brukbare lokale restauranter ikke har den på vinkartet, da er det ikke en vin som det er verdt å lete etter.
Vi er nå ferdig med Pyreneene for denne gang. I morgen er det en velfortjent hviledag, og vi møtes igjen på tirsdag.
Så ble det bare nesten for Edvald Boasson Hagen denne gangen også. Er det noen jeg virkelig unner en suksess, så er det Edvald. Det har vært litt mange nesten for ham.
Dagens etappe er 140 km fjelletappe. I dag møter syklistene den første høykategori eller utenforkategori stigning. Det blir nok ikke en etappe for Edvald.
Pyreneene er en utfordring, ikke bare for de som skal sykle opp de bratte bakkene. Her er det vanskelig å finne vin. Man skulle tro at dagens etappe er laget av avholdsfolk. Den er i alle fall lagt omtrent i en korridor hvor det i alle fall er særdeles vanskelig å finne vin.
Dagens etappe er 168 km. Det er en slags “stille før stormen” etappe, før Touren skal inn i Pyreneene. Det er ganske mye opp og ned, men ingen veldig krvende stigninger de første ca 125 km. Christian Prudhomme beskriver denne delen slik: “In the areas of Aveyron and Tarn where one doesn’t quite know what “flat” means, the roads are never easy.”. De siste ca 44 kim er flate, og det er helt flatt mot mål, så her blir det antageligvis et oppgjør mellom spurterne.
Dette er en mellomeappe på veien mot Pyreneene. Etappen følger i stor grad den syd-vestlige delen av Massif Central, som kalles Montagne Noir. I Pyreneene er det vanskelig å finne interessant vin. De som har lagt opp dagens etappe har nok heller ikke tenkt så mye på vin.
Den som er glad i Roquefort, kan ta med slik ost fra start. Selv er jeg bare moderat begeistret for blåmuggost. Jeg spiser den hvis jeg f.eks. får den på en ostetallerken, og velger et stykke om man kan velge oster på en restaurant. Men jeg kjøper den ellers ikke, med mindre jeg skal bruke den i en matrett. Kjøper jeg den, blir den i praksis liggende i kjøleskapet uten å bli spist. Men den produseres i området rundt starten på dagens etappe. Den er laget av sauemelk, og det er et krav om at den skal være lagret i grotter i området. All lagringskapasiteten i grotter er i bruk, så det er i praksis ikke mulig å øke produksjonen. Man kan selvsagt produsere mer grottelagret ost av sauemelk, lagret i andre grotter, men det vil ikke være Roquefort.
Vi finner også vinområdet Côtes-de-Millau. Produksjonen er liten, bare ca 1 800 hl per år. Den røde vinen skal ha minst 30% Gamay, den druen som er mest kjent fra Beaujolais. Resten kan være Syrah, Cabernet Sauvignon, Fer Sevardou og Duras. Det er en ganske lett og fruktig vin. Det produseres en rosé av Gamay. Endelig produseres en hvitvin av Chenin Blanc, som er særlig kjent fra Loire, og Mauzac — som vi kommer tilbake til når vi snart kommer til Gaillac. Det er en vin som det kan vøre vanskelig å få tak i utenfor de områdene hvor den produseres.
Millau er ellers kjent for den lange viadukten på A75.
Vi kan ikke være for kresne. Dagens etappe kommer i mål et stykke syd-øst for et vinområde jeg liker å nevne når vi er i denne delen av Frankrike: Gaillac. Montagne Noir markerer et slags klimatisk skille mellom vest og øst. På vestsiden dominerer Atlanterhavsklimaet, på østsiden dominerer Middelhavsklimaet. Gaillac er det vestligste av de østlige vinområdene, altså det vestligste av de vinområdene som i utgangspunktet har et Middelhavsklima. Men Gaillac er påvirket av begge deler.
Da jeg besøkte byen for noen år siden, ble jeg minnet om litt trist kvinnehistorie. I et gammelt hospital, som ble drevet av nonner, var det en luke i veggen hvor man anonymt kunne legge fra seg uønskede barn.
Ifølge plaketten som informerte om stedet, var dette i virksomhet fra 1811 til 1842. Det var ikke greit å være enslig mor, ei heller barn av en enslig mor på begynnelsen av 1800-tallet. Heldigvis er det bedre i dag, i alle fall i vår del av verden.
Man skal ikke glemme slk historie. Men vi går tilbake til vinen. Gaillac ligger ved elven Tarn (som har gitt navn til departementet Tarn), som renner ut i Garonne. Det er et av de eldste vinområdene i Frankrike, med vinproduksjon helt tilbake fra romertiden. Noen hevder at dette er det eldste vinområdet i Frankrike, andre mener at det ble produsert vin enda tidligere i området rundt Narbonne. Jeg skal ikke blande meg inn i den diskusjonen.
Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. Denne muligheten til å produsere vin i flere stiler er på en måte Gaillacs styrke, på samtidig dets svakhet. Det har gjort at viner fra Gaillac ikke har noen klar identitet, slik at vi ikke finner en typisk Gaillac-vin. Dermed er det en vin det ikke er lett å markedsføre vinen.
Uansett produseres det en helt spesiell musserende vin, med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden, selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig tilsettes en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise er det egentlig ikke noen ettergjæring. Vinen tappes på flaske før den er gjæret ut, slik at den gjærer ferdig på flasken.
Dette tilsvarer produksjonen av Blancette de Limoux, Methode Ancestrale, som vi kommer tilbake til på den 15. etappen. Begge disse vinene lages på en drue som heter Mauzac.
Det gir en ganske karakteristisk smak. Jeg må medgi at jeg foretrekker annen musserende vin, helst en god champagne. Men det er en interessant vin som viser hvordan denne type vin en gang var, og man bør smake den om man får muligheten.
Gårsdagens avslutning var visst ikke så hard som jeg tolket den til å være ut fra kartet og løypeprofilen. Julian Alaphilippe rotet det til, fikk tidsstraff og mistet den gule ledertrøyen. Reglene er klare på dette punktet. At Alaphilippe på slutten at en etappe griper flasken som en fra hans lag holder fram, uten å tenke på reglene, er ganske forståelig. Thor Hushovd hadde også en kommentar om at vedkommende med flasken sto godt plassert, og sa etterpå at det viste hvor dårlig han var som ekspertkommentator. Men at laget plasserer en av en av sine folk for å gi ham en flaske etter grensen for når det ikke lenge er tillatt, det var særdeles amatørmessig.
Dagens etappe er 191 km lang, klassifisert som kupert (hilly). Det er sikkert vanskelig å plassere etapper inn i de kategoriene de opererer med. Dagens etappe er tilnørmet helt flat de første 155 km, og deretter går det opp, opp og opp til mål. Vi vanlige dødlige vil nok mene at noen små uklassifiserte og en tredjekategoristigning gjør at det slett ikke er flatt, men for proffsyklistene er det bare små krusninger på en flat etappe. Etappen avsluttes med målgang på toppen av Mont Aigoual, som er klassifisert som førstekategori. Så denne gangen vil nok spurterne vil være hektet av i god tid før målgang.
Nå har jeg nesten kommet hjem. Vi har en leilighet i La Grande Motte i Languedoc, ute ved kysten, og jeg har vært i det området de sykler gjennom mange ganger, selv om jeg ser at deler av etappen følger en rute hvor jeg ennå ikke har vært.
Det var ingen stor overraskelse at Primož Roglic vant gårsdagens etappe. For en hverdagssyklist som meg, virker det de holder på med helt vanvittig. De avsluttet opp en førstekategori stigning, og holdt likevel en fart på over 30 km/t. Jeg er godt fornøyd om jeg oppnår den farten på flatene.
Jeg plukket med meg en kommentar fra enten Christain Paasche eller Johan Kaggestad, det var i alle fall en av de to TV2-folkene, som sa noe om at det kommer an på hvor langt rittet kommer. Jeg leste før start om at noen tvilte på at man vil klare å gjennomføre hele touren. Det bør føre til at taktikken blir en annen enn i vanlige år. Vanligvis vil de med sammenlagtambisjoner ikke angripe den første uken. Hvis rittet skulle bli avbrutt, vil det være den som leder når det blitt avbrutt, som vil være vinneren. Da må man henge med i teten også i den første uken. Jeg håper at Touren nå fullføres hele veien til Paris.
Dagens etappe er flat, 183 km lang. Selv om etappen er flat, så stiger den de siste ca fem kilometrene før mål. Det er ingen kraftig stigning, men antageligvis nok til at de mest utpregde spurterne ikke henger helt med i spurten. Jeg vil ikke bli overrasket om Primož Roglic også tar hjem denne, men det er også andre kandidater.
Endelig. Nå kommer vi i alle fall gjennom et område som er kjent for vin. Vi krysser nå Rhonedalen. I et vinperspektiv er det vanlig å dele Rhonedalen inn i en sydlig og en nordlig del. Etappen krysser Rhonedalen ved Montelimar, som markerer den nordlige enden av den sydlige delen av Rhonedalen, og ligger egentlig litt lenger nord enn der det produsers vin.
Jeg var i Montelimar for fire år siden. Jeg syklet da fra Valence til Avignon, en etappe på min tur langs Rhonen. Rhonen er kjent for sin Mistralvind, en kraftig og ofte kald vind som blåser ned dalen. Da jeg syklet her, hadde jeg mistralvinden i ryggen. Men jeg krysset elven noen ganger, og da var sidevinden ubehagelig sterk. Det siste stykket inn til Montelimar, hvor jeg hadde lunsjpause, syklet jeg mot vinden. Det var tungt. Rytterne i Tour de France skulle sykle her litt senere denne sommeren, men de skulle sykle opp dalen. Jeg tror ikke de hadde like sterk vind da de syklet, som det jeg hadde.
Dette er fra Montelimar sist Touren var innom, i 2016
På strekningen mellom Montelimar og Valence, produseres det lite vin. Her dyrkes mye frukt, ikke minst fersken. Men rytterne skal over i Ardeche, et vinområde jeg håper å kunne gjøre meg mer kjent med. Ardeche er ikke et område de fleste forbinder med interessant vin. Men det er først og fremst fordi dette navnet ikke brukes noe særlig i forbindelse med vin.
Rhônedalen er en riftdal, mellom de gamle fjellene i Massif Central i vest, og det langt yngre Alpene i øst. Massif Central utesettes for sterke krefter, der det er under press mellom Alpene og Pyreneene. Når dalen er en rift mellom to fjellmassiver, betyr det at de to dalsidene geologisk er ganske ulike. Hvis vi hadde forflyttet oss nordover langs Rhonen, ville vi ha oppdaget at de interessante vinområdene alle, med et unntak, ligger vest for elven, eller på høyrebredden som franskmenn sier. (Det er høyrebredden når man følger elven medstrøms.) Ser vi litt nærmere på geografien, vil vi se at et vinområdene som Saint-Joseph, Cornas og Saint-Péray alle ligger i departementet Ardeche. Så Ardeche har ingen grunn til å skamme seg over sin vin.
Men vi kommer inn i Ardeche syd for disse klassifiserte områdene. Jeg fikk mitt første møte med vin fra denne delen av Ardeche på en restaurant i Paris. Som vi ofte gjør, bestilte vi deres smaksmeny — mange retter — med tilhørende vinmeny. I den vinmenyen inngikk to hvitviner fra Ardeche. Det var en positiv overrakelse.
I går skrev jeg litt om viner klassifisert på IGP-nivå, og at det kan være viner fra innovative produsenter som produserer kvalitetsvin i områder som ikke har tradisjon for denne type vin. Louis Latour er en slik produsent. De er mest kjent for sine burgunderviner. Men de har begynt å produsere vin andre steder. Deres Chardonnay fra Ardeche var en meget positiv overaskelse. Jeg har ikke sammenlignet den direkte mot andre viner, men den er absolutt blant de bedre chardonnay-viner jeg har drukket som er produsert utenfor Burgund. Jeg smakte deres “Grand Ardèche”, som har fått ca 10 måneder lagring på eikefat. De har også en som bare heter “Ardèche Chardonnay” som ikke er fatlagret. Da jeg var innom deres nettsider, så jeg at de nå også produserer en Viognier, og en som er laget av en blanding av viognier og chardonnay. Viognier er en hvitvinsdrue som det dyrkes en god del av i Rhône. For den beste (og dyreste) Viognier må man litt lenger nord i Rhônedalen, til Condrieu og Ch Grillet.
Da jeg så nærmere på Louis Latours nettsider, så jeg at de også har en produksjon av Pinot Noir i Provence, et slags forsøk på å produsere “rød burgnder” utenfor Burgund, til en mye lavere pris enn i Burgund. Hadde jeg oppdaget den litt før, ville jeg ha tatt den med til 3. etappe, selv om også den ligger et stykke fra der de syklet. Denne vinen har jeg ikke smakt, og jeg har heller ikke lest annet enn Louis Latours egen omtale av vinen. Men det er en vin jeg gjerne vil smake.
Det er som sagt vanskelig å få oversikt over IGP-områdene. Da jeg lette etter viner til 3. etappe, lette jeg innenfor AOP-klassifiserte viner i Provence. Da jeg oppdaget Louis Latour i Provence, oppdaget jeg også at den er klassifisert som IGP Var. Nice ligger i departementet Alpes-Maritimes, mens Var er departementet vest for Alpes-Maritimes. Jeg burde ha oppdaget IGP Var til tredje etappe, men det gjorde jeg altså ikke. Men jeg fant ikke flere viner som absolutt burde ha vært med.
Louis Latours viner fra Ardéche og Var er eksempler på at IGP-klassifiserte viner kan være meget interessante. Hvis deres Pinot Noir fra Provence i det hele tatt vil oppnå AOP-staus, vil det i alle fall være ganske lenge til. Pinot Noir er en drue som ikke har noen tradisjon i Provence. Det utelukker ikke at den kan gi gode resultater, men det bidrar til å holde vinen utenfor “det gode selskap”. Men det har hendt før at en produsent nærmest alene har løftet et vinområde opp til AOP-nivå. Vi får se hva som skjer.
Vinmonopolet har en god del viner fra Louis Latour, men bare deres viner fra Burgund. De er sikkert utmerket, men viner fra Brugund, enten det er hvite eller røde, er så dyre at det vil koste for mye for de fleste av oss å gjøre oss godt kjent med den vinen. Jeg har blitt fortalt at Vinmonopolet har hatt Louis Latours hvitvin fra Ardèche, men de har den i alle fall ikke nå. Jeg håper den kommer tilbake, og jeg er også nysgjerrig på deres Pinot Noir fra Provence.
Franskmenn har uttrykket “terroir”, som betegner de lokale dyrikingsforholdene som preger vinen. Selv om det er avledet av terre, altså jord, eller bakken man står på, så er det mer enn jordsmonn. Det er en kombinasjon av jordsmonn, (mikro)klima, m.m. Jordsmonn leder oss over i geologien. Rhôndalen er geologisk interessant, først og fremst den nordre delen av Rhônedalen. Rhônedalen er en rift-dal, sprekken mellom to fjellformasjoner: Alpene i øst og Massif Central i vest. Den er ikke gravd ut av is og vann, som de fleste norske og mange andre daler, selv om vannet har gjort sitt til å forme og endre denne sprekken.
Dette gjør at geologien er ganske ulike på de to sidene av Rhônen. Igjen lider jeg nå litt under at mine bøker om fransk geologi står i Frankrike, og jeg kan ikke dette godt nok til å beskrive ulikhetene uten å sjekke kildene. Så jeg nøyer meg med å si at det er ulikt, og at det får betyning for vinen.
Jeg sa at alle interessante vinområder i den nordre delen av Rhonedalen, men et unntak, ligger på høyrebredden. Unntaket er Hermitage, hvor vi også tar med Crosez Hermitage. Her har elven grad seg et løp vest for den høyden som utgjøre Hermitage. Men selv om det nå ligger på elvens venstrebredd, hører det rent geologisk til høyrebredden.
Så er i alle fall noe tilbake til det normale: Peter Sagan sykler i grønn trøye. Han har nå satt ny personlig rekord ved å sykle hele tre etapper i den vanlige lagtrøyen i et Tour de France. Tidligere hadde han ikke sykletmer enn en etappe i vanlig lagtrøye, om vi skal tro nyhetsoppdateringene fra arrangøren — og jeg ser ingen grunn til ikke å stole på dem. Før dagens etappe hadde Peter Sagan bare syklet totalt fem etapper i Touren uten en eller annen statustrøye: Gul, grønn, hvit ungdomstrøye, verdensmestertrøye eller slovakisk mestertrøye. Peter Sagan sanker poeng der det er poeng å hente, omtrent som Erik Zabel i sin tid gjorde.
Dagens etappe er en 157 km fjelletappe, men avslutning på toppen av en førstekategoristigning. Jeg vil tro at de som virkelig har ambisjoner i sammedraget ikke angriper så tidlig i Touren, selv om de må passe på ikke å tape for mye tid. Men noen vil nok vise seg fram, og markere at de er med opp den siste stigningen. Kampen om klatretrøyen er absolutt i gang.
Ruten følger Route Napoleon et stykke videre fra Sisteron, men dreier så mot nord-øst, inn i Alpene. Når etappene dreier inn i fjellene, svinger vi enda lenger vekk fra vinområdene.
Her kan det passe å si noe om franske vinklassifisering. Det øverste nivået er AOP — Appelation Origine Protegé. Det var det som tidliger het AOC. AOC er organsiert etter det Orwellske prinsipp om at alle er like, men noen er likere enn andre. Formelt er de ulike AOP-klassifiserte områdene likestilt. Men det er bare formelt. Det er et hierarki av klassifiseringer. Vi kan ta Bordeaux som eksempel. De fleste vinprodusenter rundt Bordeaux kan selge sine viner som AOP Bordeaux. Går vi til et område innenfor Bordeaux, som Medoc kan viner selges som AOP Medoc, som i praksis, men ikke formelt ligger over AOP Bordeaux. Innenfor Medoc har vi kommuneappellasjoner, som AOP Pauillac, som er på toppnivå. Kravene blir strengere jo høyere opp i hierarkiet man klatrer, noe vi ikke går inn på nå. Veldig mye av den franske vinen som selges, i alle fall som eksporteres, er klassifisert på AOP-nivå.
Nivået under er IGP, gjene omtalt som landvin. Det er Indication Géographique Protégée. En del regioner har ingen vinområder klassifisert på AOP-nivå, men kan ha IGP-klassifiserte vinområder. På dagens etappe er vi innom to departementer som har IGP-klassifiserte vinområder: Hautes-Alpes og Isére. Det lages en del utmerket IGP-klassifisert vin. Men det er vanskelig å finne informasjon om den, og vinen er ofte vanskelig å få tak i utenfor produksjonsområdet.
Et av mine franske vinatlas har også kart over IGP-områdene. Problemet er bare at det atlaset står i vår leilighet i Frankrike, og dit kommer jeg ikke nå. Jeg har ikke klart å finne andre kart over dette. Men produsentene jeg har klart å identifisere som selger vin som er klassifisert som IGP Hautes-Alpes ligger ikke langs dagens etappe.
Under IGP er Vin de France, altså fransk vin. Og det er helt uklassifisert vin. De er ikke alltid slik at den høyeste formelle klassifiseringen nødvengvis er den beste vinen. Noen ambisiøse vinprodusenter etablerer seg utenfor tradisjonelle vinområder, og viser at det også der kan produseres utmerket vin. Det er også noen som f.eks. velger å bruke andre druer enn det som er tillatt innenfor en AOP-klassifikasjon.
Hvis vi beveger oss et stykke syd for det fjellet rytterne skal klatre opp som avslutning, kan vi finne noen vinprodusenter langs den (kunstig) innsjøen, Lac de Serre-Ponçon. Noen husker kanskje fra fysikktimene at vann har stor varmekapasitet, hvilket vil si at det kan lagre mye varme. Det tar lang tid å varme opp vann, og det tar tilsvarende lang tid å kjøle det ned. Dermed virker slike innsjøer temperaturstabiliserende. De holder på varmen og bidrar til å varme opp omgivelsene om høsten og vinteren, og virker avkjølende om sommeren. Lac de Serre-Ponçon, ligger ca 800 meter over havet, som er høyere enn der man vanligvis kan dyrke vindruer.
Den første produsenten jeg vil nevne, Domaine Tavernier, ligger i Embrun, i nordenden av Lac de Serre-Ponçon. Jeg vet ikke mer om produsenten eller deres viner enn det som står på nettsidene, og det er ikke stort. I praksis nesten ingen ting.
Vi kan finne noen produsenter i dalen nedover fra den syd-vestre enden av Lac de Serre-Ponçon. Vi havner da i La vallée de la Durance, dalen hvor elven Durance renner. Durance kommer fra Briançon, renner ut i Lac de Serre-Ponçon og videre ned mot Rhônen.
Domaine Allemand ligger nede i denne dalen, og dyrker vin i sydvendte skråninger ca 600 meter over havet. De skriver at de bruker lokale druesorter. Jeg vil tro at i alle fall en av dem er Mollard. Denne druen var for meg akkurat like ukjent som vinen fra området. Jeg kunnet konstatere at Oz Clarke ikke skriver om den. Jancis Robinson skriver at den er hjemmehørende i dette området, og at druen gir ganske lette viner med god farge. Man fnner en del om denne druen på denne nettsiden. Egentlig hører verken druen eller vinen ut til å være veldig spennende. Men kommer jeg til området vil jeg kjøpe noen flasker for å smake den. Så langt er det en drue og en vin jeg kun kjenner av omtale.
De øvrige produsentene jeg har funnet er Domaine de la Clochère, Domaine du Petit Août og Domaine de Tresbaudon. De to første synes å produsere vin på lokale druer, mens den siste dyrker Cabernet Sauvignon, Syrah, Merlot og Viognier, i tillegg til det som synes å være en lokal utgave av Muscat. Det er også et cooperativ, Cave des Hautes Vignes. Da er det slutt. Mer vin har jeg ikke klart å finne i dette området. Men det viste seg å være langt mer enn jeg hadde ventet. Den lokale druen Mollard gjør at det kan være verdt å lete etter vin herfra.
Etappen gjør en liten sving innom departementet Isère, og det er også et IGP Isère. Men disse vinområdene ligger enda lenger fra dagens etappe enn de vi har vært innom.
Om noen nå begynner å bli veldig vintørste, så kan jeg trøste med at det blir mer interessant vin på de to neste etappene.
Jubel i Frankrike, men etappeseier og gul trøye til Julian Alaphilippe. Han vil nok beholde den gule trøyen lenger enn hva Alexander Kristoff gjorde. Han og laget hans kommer nok til å kjempe for å beholde den. Alexander Kristoff får konsentrere seg om den grønne. Det er i år man skulle ha vært i Nice, med start og målgang på de to første etappene og rikelig tid til å nyte god mat og vin mens rytterne er ute og sliter, og start på den tredje etappen. I dag forlater Touren Nice. Dagens etappe på 198 km går for en stor del oppover, uten at det er spesielt krevende stigninger. Alaphilippe og hans lag Deceunick Quick Stetp bør kunne kontrollere dette.
Rytterne skal nå i stor grad følge Route Napoléon til Sisteron. Det var denne ruten Napoleon fulgte etter å ha rømt fra Elba 28. februar. De marjerte til Grenoble, men så langt skal ikke syklistene i dag. Jeg inbiller meg at det er denne marsjen som har gitt opphavet til sangen “Napoleon med sin hær over Alpene dro”, men jeg har ikke undersøkt det nærmere.
Litt syd for Grenoble møtte han Frankrikes femte regiment, som skulle avkjære ham. Han red alene mot dem, steg av hesten og ropte: “Her er jeg. Drep deres keiser om dere vil.” Soldatene svarte med “Vive L’Empereur!” (Leve Keieren) og sluttet seg til Napoleon. De marsjerte mot Paris, med en stadig større hær. Vi kan ikke ta hele historien her. Men Napoleon angrep nordover, og det endte med Napoelons nederlag i slaget ved Waterloo i dagens Belgia, 18. juni 1815. Etter nederlaget reiste Napoleon til Paris, men han hadde ikke lenger støtte i Frankrike. Det endte med at han overga seg til britene 15. juli 1815. Britene hadde vel lært at det var for farlig å ha en person som Napoleon på en øy i Middelhavet, så denne gang ble han plassert på øya Saint Helena i det sørlige Atlanterhavet.
