Hvis man vil ha en instruk­sjons­vi­deo om hvor­dan kjø­re spurt­opp­trekk, kan man bare ta Dece­u­ninck-Quick-Steps avslut­ning på gårs­da­gens etap­pe. Det er sånn det skal gjørs. Mark Caven­dish sa etter mål­gang at han ikke behøv­de å gjø­re noe før på de sis­te 150 meter­ne. Nå mang­ler han bare en sei­er for å kun­ne tage­re Eddy Merckx’ rekord med 34 etappe­sei­re i Tour de Fran­ce. Han får fire sjan­ser på det som er igjen av Touren — for­ut­satt at han kom­mer seg gjen­nom Pyreneene. 

Men Mark Can­dish vin­ner ikke i dag. Mont Ventoux er en av de klas­sis­ke klat­rin­ge­ne som ofte inn­går i Tour de Fran­ce. Den­ne gan­gen skal ryt­ter­ne over Mont Ventoux ikke bare én, men to gan­ger. For en del år siden snak­ket jeg med Dag Otto Lau­rit­zen om Mont Ventoux og and­re bak­ker som gjer­ne syk­les i Tour de Fran­ce. I føl­ge Dag Otto var Mont Ventoux eks­tra hard. Ikke for­di den var brat­te­re eller leng­re enn and­re bak­ker. Men når man kom­mer ut av sko­gen kan man se helt til top­pen, og man vet at helt opp dit skal jeg. Det kan være demo­ti­ve­ren­de når man er sliten.

I and­re bak­ker, som f.eks. Alpes d’Huez, ser man ikke top­pen på sam­me måte. Man kan mobi­li­se­re for å kom­me fram til nes­te sving, så nes­te sving, osv. Og man kan, fort­satt iføl­ge Dag Otto, hvi­le litt i svin­ge­ne. Man er ikke kre­sen når man kal­ler det hvi­le. Rhô­ne­da­len er kjent for sin til tider gans­ke har­de vind fra nord: Mistral­vin­den. Møter man den på vei opp Mont Ventoux, blir den eks­tra hard. Den opp­trer oftest om vin­te­ren, men den kan slå til om som­mer­en også. Da jeg syk­let Rhô­ne­da­len for noen år siden had­de jeg den hel­dig­vis for det mes­te i ryg­gen. Det kan være hardt nok når man skal opp til top­pen for and­re gang uten vind. Noen gan­ger har det blåst så hardt at man har drop­pet stig­nin­gen opp til Mont Ventoux. Jeg håper at min syk­kel­form en dag skal bli god nok til at jeg kan syk­le opp Mont Ventoux. Men det er dess­ver­re et godt styk­ke igjen før jeg kan ha noe rea­lis­tisk håp om å kom­me opp. 

Selv om de skal opp Mont Ventoux to gan­ger, er det ikke avslut­ning på top­pen. Det er en ca 20 km kre­ven­de utfor­kjø­ring etter sis­te pas­se­ring av top­pen. Det­te er en etap­pe for en ryt­ter som er en sterk klat­rer, og som også er en god nok utfor­kjø­rer til å hol­de unna på vei­en ned. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om vi får en slags repri­se på 8. etap­pe, hvor Tadej Poga­car sør­ger for å ha kon­toll på sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne og lar noen i et brudd gå. Men når laget ikke har mer å kjø­re med en gang på vei opp Mont Ventoux for and­re gang, slår han til selv. 

Etap­pen star­ter like nord for Avig­non. Vi er i vin­om­rå­det Rhô­ne, et områ­de som i vin­sam­men­heng har navn etter elven som ren­ner gjen­nom det, akku­rat som Loire. Men som jeg har nevnt før: Det er bare langs Rhô­nen fra omtrent Lyon til Mid­del­ha­vet det pro­du­se­res det som kal­les Rhô­ne­vin. Det pro­du­se­res også vin len­ger oppe langs Rhô­nen, men da med and­re navn. Det er van­lig å dele vin­om­rå­det Rhô­ne inn i to hoved­om­rå­der, nord og syd, eller Rhô­ne Sep­tren­ti­no­al og Rhô­ne Mér­i­dio­nal, som fransk­menn kal­ler det. Nord strek­ker seg fra Côte Rotie i nord, nær byen Vien­ne, til Hermi­ta­ge, Cro­zes-Hermi­ta­ge og Saint-Péray i sør. Her domi­ne­rer syrah, som antas å ha sin opp­rin­nel­se her, og den grøn­ne vio­g­ni­er, som er på sitt bes­te (og dyres­te) i Condrieu. 

Men vi lar nord være nord den­ne gan­gen, og beve­ger oss inn i den syd­li­ge deler av Rhô­ne. Områ­det går fra Mon­te­li­mar til der Rhô­nen ren­ner ut i havet, i alle fall nes­ten. Rhô­nen deler seg i to omtrent ved Arles, i den øst­li­ge Grand Rhô­ne som ren­ner ut nær Mar­seil­le, og den vest­li­ge Petit Rhô­ne som ren­ner ut ved Sain­tes Maries de la Mer. Mel­lom dis­se lig­ger det sto­re våt­marks­om­rå­det Camar­gue. Camar­gue er ikke et områ­de som er sær­lig inter­es­sant når det gjel­der vin, men det er et vik­tig områ­de for trekk­ful­ger og et popu­lært områ­de for fugle­tit­te­re. Den admi­ni­stra­ti­ve gren­sen mel­lom Pro­ven­ce (Pro­ven­ce-Alpes-Côte-d’A­zur) og Lan­gue­doc (Occi­ta­nie) føl­ger Rhö­nen og Petit Rhô­ne. Men kul­tu­ren bryr seg i liten grad om sli­ke admi­ni­stra­ti­ve skil­ler, så kul­tu­relt er vi i Pro­ven­ce på beg­ge sider av elven, skjønt det mes­te av Pro­ven­ce er i øst. 

Røt­te­ne av en gam­mel, sam­men­rast fjell­kje­de mel­lom Pyre­ne­ene og Alpe­ne dan­ner et pla­tå under Lan­gue­doc og Camar­gue. Det strek­ker seg et styk­ke ut i havet hvor det er gans­ke grunt, til det stu­per ned i sto­re dyp. Rhô­nen er en av Euro­pas sto­re elver som frak­ter med seg mye løs­mas­se. Her hvor det blir fla­te­re og områ­det vider seg ut, er strøm­men sva­ke­re, så her depo­ne­res mye av det som elven tar med seg. Camar­gue og det mes­te av lav­lan­det i Lan­gue­doc er avset­nin­ger fra det Rhô­nen og and­re elver har brakt med seg og lagt igjen på pla­tå­et her. Buk­ten over pla­tå­et kal­les Golf du Lion. Jeg had­de håpet at det skul­le ha en spen­nen­de his­to­rie med løver. Men det er visst bare Lyon-bukta. 

Den nordsli­ge enden av det syd­li­ge Rhô­ne er Mon­te­li­mar. Det­te er det nord­ligs­te områ­det hvor man kan dyr­ke den var­mer­kjæ­re dru­en Gre­nache. Det kan hen­de at klima­end­rin­ge­ne har gjort at den gren­sen er flyt­tet nord­over, men det har jeg ikke over­sikt over. 

Det er et hie­rar­ki av klas­si­fi­ka­sjo­ner. Den mest omfat­ten­de er Côtes du Rhô­ne, som omfat­ter både det nord­li­ge og syd­li­ge Rhô­ne. Jeg synes Côte du Rhô­ne er en utmer­ket hver­dags­vin, om det går an å bru­ke en slik beteg­nel­se i Nor­ge. Jeg har gjer­ne kjøpt noen flas­ker Gui­gal Côte du Rhone på Gar­der­moen, som i alle fall har vært et godt kjøp. Nå er det så len­ge siden sist jeg var uten­lands at jeg har ikke len­ger noen over­sikt over hva som fin­nes i tax-free butik­ken på Gardermoen.

Hos oss har Matt­hieu Bar­ret Petit Ours Brun blitt en slags “husets rødvin”. Jeg inn­røm­mer gjer­ne at det har en sam­men­heng med min svak­het for teddy­bjør­ner. På den annen side: Vi fikk en gang ser­vert den vinen som del av vin­pak­ken til meny­en på en stjer­ne­res­tau­rant i Paris. Jeg tror de valg­te den på grunn av vinens kva­li­tet, og ikke på grunn av søte bjør­ner på etiketten. 

Et nivå over det­te er Côte du Rhô­ne Vil­la­ge, uten ang­vel­se av kom­mune­navn. Noen områ­der kan også føye kom­mune­nav­net til Côte du Rhô­ne Vil­la­ge, som i Côtes du Rhô­ne Vil­la­ge Lau­dun.. Over det­te har vi viner som er egne crus. Det mest kjen­te er Cha­teau-neuf-du-Pape, nord for Avig­non, mel­lom Avig­non og Oran­ge. Det ser ut som om etap­pen går akku­rat uten­m­om, men vi kan ta en liten omvei inn hit. 

Rhô­ne er mest kjent for sine rødvi­ner. I nord domi­ne­rer Syrah, som opp­rin­ne­lig kom­mer her­fra. Den dyr­kes i man­ge land, og kal­les gjer­ne Shi­raz uten­for Frank­ri­ke. Det er en drue som gir fast struk­tur til vinen. I den syd­li­ge delen dyr­kes mye Gre­nache, som er den domi­ne­ren­de dru­en i Cha­te­auneuf-du-Pape. Den gir blant annet fyl­de og alko­hol. I Frank­ri­ke pro­du­se­res det ikke så mye end­rue­vi­ner på AOP-nivå. Det kre­ves ofte fle­re typer dru­er i vinen. Jeg synes en 100% Gre­nache­vin kan bli litt kon­tur­løs og få et visst syl­te­tøy­preg. Men sam­men med Syrah, gir den utmer­ke­de resultater,

Selv om Rhô­ne er mest kjent for sine rødvi­ner, lager de også utmer­ke­de hvit­vi­ner. Jeg har alle­re­de nevnt Viogi­ner fra Cond­rieu. Men hvit Cha­te­auneuf-du-Pape kan være utmer­ket. De lages typisk med dru­ene Rous­san­ne og Mar­san­ne, som gir aro­ma­tis­ke viner med et visst kryd­der- eller urte­preg. Det sies at hvit Hermi­ta­ge og hvit Cha­te­auneuf-du-Pape enten må drik­kes unge, eller gans­ke gam­le — ikke noe midt i mel­lom. Det sies at det går en slags dvale når de er rundt to år gam­le, hvor vine­ne luk­ker seg. Så åpner de seg og får et nytt liv når de er ca ti år gam­le. Jeg har druk­ket for lite gam­mel hvit Rhô­ne­vin til å ha noen egen mening om dette.

Avslut­nin­gen må bli Ventoux. Det­te var også en vin jeg drakk en del av da jeg var ung. En av mine ven­ner var gans­ke flink til å fin­ne fram til gode og rime­li­ge viner, og det­te var en av de vine­ne han fant fram til. Den kom­mer nok ikke opp mot Cha­te­auneuf-du-Pape, ver­ken i kva­li­tet eller pris.

Tour de France 2021

Det ble en hard og spek­ta­ku­lær etap­pe også på søn­dag, med impo­ne­ren­de sei­er av Ben O’Connor, og sam­ti­dig en makt­de­mon­stra­sjon av Tadej Poga­car. Hans tak­tikk ser ut til å være at laget kjø­rer så len­ge de har noe å kjø­re med, så over­tar han selv mot slut­ten og syk­ler fra alle. 

Jeg had­de ven­tet at Pri­moz Rog­lic og Mathieu van der Poel skul­le ven­te til hvile­da­gen med å stå av. Men slik ble det ikke. Geraint Tho­mas kan fort­satt gjø­re en inn­sats for laget, selv om han er sjanse­løs i sam­men­dra­get. The come back kid Mark Caven­dish fei­ret at han klar­te tids­gren­sen nes­ten som om det skul­le vært en sei­er, og tak­ket sine “baby­sit­ters” Tim Declerqo og Michael Mør­køv for at han kom innen­for. Ikke alle spur­ter­ne klar­te det. Bryan Coq­card og Arnaud Dema­re kom for sent, og er ute av kon­kur­ran­sen. Tim Mer­li­er brøt på søn­da­gens etappe. 

Førs­te etap­pe etter en hvile­dag er all­tid inter­es­sant. Ryt­ter­ne rea­ge­rer litt ulikt. Noen er fit for fight, and­re tren­ger litt tid til å kom­me i gang igjen, skjønt det er nok mer merk­bart etter den and­re hvile­da­gen enn etter den førs­te. På dagens etap­pe skal vi ut av fjel­le­ne. Etap­pen går stort sett i dalen, og det er bare en kate­to­ri­sert stig­ning (fjer­de­ka­te­go­ri). Her får spur­ter­ne som har over­levd Alpe­ne en ny mulig­het. Jeg blir ikke over­ras­ket om Mark Caven­dish tar den­ne også. Spurt er gjer­ne ung­dom­mens disi­plin. Men Mark Caven­dish viser at erfa­ring, evne til å lese fel­tet og time spur­ten kan bety like mye som topp­fart. Dess­uten har han over­levd Alpene. 

Nå skal vi ned fra fjel­let. Skjønt ryt­ter­ne er nede fra fjel­let før star­ten går. Star­ten i Albert­vil­le er 316 moh. Ryt­ter­ne skal over en topp på 622 moh, men ellers er hoved­ret­nin­gen ned­over. Etap­pen føl­ger i stor grad elven Isè­re. Det er på man­ge måter en etap­pe etter min smak hvis jeg syk­ler selv. Jeg har vært på noen syk­kel­tu­rer i Euro­pa, og har gjer­ne valgt å føl­ge elver med­strøms. Det betyr at at det går mer ned enn opp, noe som pas­ser meg gans­ke godt. 

Etap­pen svin­ger inn til Cham­be­ry før ryt­ter­ne skal over dagens enes­te kate­go­ri­ser­te stig­ning. Jeg vil­le kan­skje ha valgt å føl­ge elven om Gre­nob­le frem­for å syk­le over den­ne top­pen. Men en avstik­ker til Cham­be­ry kun­ne jeg nok ha tatt. Det bryg­ge­ri­et jeg nevn­te i går, Bras­se­rie Mont Blanc, lig­ger her. Men ikke øl i en sådan stund. 

I løpet av de åre­ne jeg har lett etter viner langs etap­pe­ne i Tour de Fran­ce har jeg opp­da­get en del inter­esse­an­te vin­om­rå­der som til da had­de vært ukjen­te for meg. Savoie har vært et sær­de­les hyg­ge­lig bekjent­skap. Det er et lite og uover­sikt­lig områ­de, men et områ­de det er god grunn til å gjø­re seg kjent med. Les gjer­ne Vin­mono­po­lets artik­kel om Savoie, og hør på epi­so­den som Savoie i deres utmer­ke­de podkaste­se­rie, som det er len­ker til i artikkelen.

Savoie er, eller har i alle fall vært et under­vur­dert vin­om­rå­de. Det har fått mer opp­merk­som­het de sene­re åre­ne. Pro­duk­sjo­nen er liten. Når etap­pen svin­ger inn­om Cham­bé­ry kan vi ta med en  vin fra Clu­se de Cham­bé­ry i Savoie. Clu­se de Cham­bé­ry er delt inn i seks crus.

Chig­nin blir, i føl­ge mitt vinat­las, reg­net som vin­ho­ved­sta­den i Savoie. Det er ikke kvan­ti­tet, men kva­li­te­ten som har gitt områ­det den­ne plaseringen.

Områ­det Cru Chig­nin-Ber­ge­ron reg­nes, fort­satt i føl­ge mitt vinat­las, som det aller bes­te områ­det. Men her er pro­duk­sjo­nen liten, bare 315 hl hvit­vin pr år, som skul­le bli kna­pt 50.000 flas­ker pr år. Til sam­men­lig­ning pro­du­se­res det ca 300 mill flas­ker champag­ne per år. 

Nord for Chig­nin lig­ger Cru Saint-Jeoire-Prieuré. Det er 20 ha og det pro­du­se­res 460 hl eller kna­pt 70.000 flas­ker pr år.

Litt len­ger nord lig­ger Cru Mon­ter­minod, som er enda mind­re, med en pro­duk­sjon på bare 150 hl eller 22.500 flas­ker pr år. Også den­ne vinen skal være svært ettertraktet.

Litt len­ger mot vest lig­ger to stør­re områ­der, Cru Apre­mont og Cru Aby­mes, hvor det pro­du­se­res hen­holds­vis 26.000 og 20.000 hl pr år. Om nat­ten den 24. novem­ber 1248 var det et kraf­tig ras fra Mont Gra­ni­er. Fle­re tusen men­nes­ker ble drept i raset. Raset la et fem kilo­me­ter langt kalk­steins­bel­te på tvers av dalen. Apre­mont betyr bit­tert fjell, mens Aby­mes betyr ruin (abyss), og refe­re­rer visst­nok til en lands­by som ble begravd i raset. Så dis­se natur­ka­ta­stro­fe­ne har gikk navn til områ­det. Det gikk fle­re hund­re år før ras­om­rå­det ble ryd­det, skjønt ikke ryd­det i betyd­nin­gen av at det ble fjer­net. På 1700-tal­let begyn­te vin­bøn­der å plan­te vin­stok­ker her, for å hed­re de øde­lag­te lands­by­ene. Her kan man si at noens død har blitt and­res brød, eller sna­re­re vin. 

Den som har san­sen for det ster­ke og søte kan nyte en av de klas­sis­ke likø­rer: Char­treu­se. Det­te er så vidt jeg vet den ster­kes­te likø­ren som pro­du­se­res, i alle fall om vi hol­der hos til likø­rer som sel­ges kom­mer­si­elt. Grønn Char­treu­se hol­der 55%. Den er laget med 130 uli­ke urter, og det er bare to mun­ker som kjen­ner opp­skrif­ten. I føl­ge pro­du­sen­ten er det den enes­te grøn­ne likø­ren med natur­lig far­ge. Det lages også en Gul Char­treu­se som hol­der 40%, men det er den grøn­ne som er mest kjent.

Char­treu­se har navn etter fjel­let som lig­ger vest for dalen Izè­re, mel­lom Chambréy og Gre­nob­le: Mas­sif de la Char­treu­se. Vil man besø­ke pro­du­sen­ten må man ta en avstik­ker fra dagens etap­pe. Man svin­ger nord­over i Gre­nob­le og drar til Voiron.

Valen­ce lig­ger i det områ­det langs Rhô­nen hvor det pro­du­se­res lite vin. Byen lig­ger litt syd for de nord­li­ge Rhô­ne, og et godt styk­ke nord for de syd­li­ge Rhô­ne. Om jeg skal bedøm­me det­te ut fra inn­tryk­ke­ne fra mine besøk i områ­det, er det­te et områ­de hvor det dyr­kes mer frukt enn vin, ikke minst apri­ko­ser og fers­ken. Vin­dru­er gir best resul­tat når de dyr­kes i gans­ke skrinn jord. I god jord får man stør­re kvan­ti­tet, men på bekost­ning av kva­li­te­ten. Så vidt jeg vet er det dess­uten mer lønn­som å dyr­ke f.eks. frukt enn vin­dru­er der jor­den er god.

Drar vi litt nord­over fra Valen­ce kom­mer vi til områ­de­ne Hermi­ta­ge og Cro­zes-Hermi­ta­ge. Krys­ser vi Rhô­nen kom­mer vi til Cor­nas og Saint-Péray. Det­te er inter­es­san­te vin­om­rå­der. Men vi lar de vine­ne lig­ge til en gang Touren går gjen­nom de områdene. 

Tour de France 2021

Nå ser i alle fall sam­men­lagt­lis­ten litt mer ut som man­ge av oss had­de ven­tet, men Tadej Poga­car på topp. Det var en impo­ne­ren­de opp­hen­ting i dag, og når gir han vel nep­pe fra seg den gule trøy­en. Men at Geraint Tho­mas og Pri­moz Rog­lic skul­le lig­ge på 45. og 51. plass etter åtte etap­per, hen­holds­vis drøyt 36 og kna­pt 40 minut­ter etter lede­ren, det var det nep­pe man­ge som had­de ventet.

I dag møter ryt­ter­ne fjell for alvor. Det er fem kate­go­ri­ser­te stig­nin­ger. To andre­ka­te­go­ri, to første­ka­te­go­ri og en uten­for kate­go­ri. Etap­pen avslut­tes på top­pen av en første­ka­te­go­ri — årets førs­te toppav­slut­ning. Her er det fjell­gei­te­ne som kan vise seg fram.

I mor­gen er det hvile­dag. Kom­men­ta­to­re­ne har fle­re gan­ger vært inne på at en del ryt­te­re skal del­ta i OL, og at det ikke pas­ser med OL-fore­be­re­del­se­ne å full­fø­re Tour de Fran­ce. For noen av dis­se kan det kan­skje pas­se å stå av når det er hvile­dag. Syk­lin­gen i Tokyo star­ter 25. juli, en uke etter at Tour de Fran­ce avslut­tes i Paris. Det kan bli litt kna­pp tid for å resti­tu­ere seg, lade opp, rei­se og til­pas­se seg tids­for­skjel­len. Vi får se hvem som stil­ler til start på tirsdag. 

Etap­pen star­ter 505 moh, og siden går det bare opp­over. Rik­tig­nok pro­du­se­res det vin i Sveits 1150 moh, men det­te er nor­malt ikke ter­reng for vin­pro­duk­sjon, i alle fall ikke såpass langt nord som vi er nå. Men alt håp er ikke ute. Litt vest for dagens start­by fin­ner vi Côte d’Arve.

Côte d’Arve er en syd­vendt skrå­ning som får mykje lys og mykje var­me, og som gjør det mulig å dyr­ke vin akku­rat her. Det pro­du­se­res mest mus­se­ren­de vin, bl.a. med den loka­le dru­en Grin­get, sam­men med la mon­deu­se blan­che, la gros­se rous­set­te og le bon blanc. Det bes­te områ­det er Ayze. Den mus­se­ren­de vinen her­fra kal­les ofte champag­ne savoy­ard, men det er selv­føl­ge­lig ikke en beteg­nel­sen pro­du­sen­te­ne får lov til å bru­ke. I områ­det lages også noe van­lig hvit­vin. Men pro­duk­sjo­nen er liten. Hos Vin­mono­po­let fin­ner jeg tre Cré­mant de Savoie, som ikke har noen nær­me­re steds­an­gi­vel­se. Pro­duk­sjo­nen er uan­sett liten. Det pro­du­se­res ca 1550 hl eller ca 200 000 flas­ker mus­se­ren­de Cru d’Ay­ze per år. Jeg antar at det mes­te sel­ges lokalt, gjer­ne til skiturister. 

Etter det­te går det bare opp­over, og jeg har i alle fall ikke vært i stand til å fin­ne vin­om­rå­der her. 

Jeg tar med litt øl til slutt. Bras­se­rie Mont Blanc har eksis­tert i 180 år. Når man bryg­ger øl må det ikke være for varmt. Det ølet som beteg­nes Sais­son, som i alle fall bryg­ges av fle­re bel­gis­ke bryg­ge­ri­er, var et øl man bryg­get på vår­en mens det ennå var kjø­lig nok til å bryg­ge øl, og som skul­le ha hold­bar­het så det kun­ne opp­be­va­res til man kun­ne gjen­opp­ta bryg­gin­gen på høs­ten. Her, ved foten av Mont Blanc, bruk­te man tid­li­ge­re is fra fjel­le­ne for å hol­de brygge­kjel­ler­ne kjølige.

Bryg­ge­ri­et lig­ger i Cham­be­ry, et styk­ke fra dagens etap­pe. Som jeg var inne på til førs­te etap­pe, er van­net noe av det i ølbryg­ging som kan gi en stedegen karak­ter. Van­net som ølet bryg­ges på kom­mer fra fjellene.

Vi kan star­te med deres La Blon­de. Som nav­net sier er det et blon­de øl, et lyst, over­gjæ­ret øl. Det er et lett og friskt øl. Det har noe sitrus­smak, og ga meg asso­sia­sjo­ner til mark­jord­bær. Førs­te gang jeg drakk det lik­te jeg det vel­dig godt, uten at jeg har noen kla­re smaks­min­ner. Etter nes­te møte ble jeg noe mer for­be­hol­den. Per­son­lig synes jeg ølet tip­per litt for mye over i det søte, og det kun­ne hatt litt mer bitterhet.

De har vide­re en La Rous­se. Det­te er et kobb­er­far­get øl med litt smak av kara­mell og frukt. Det­te er et øl jeg liker.

Deres La Blan­che er et lyst hvete­øl. Jeg synes det er et friskt og godt biè­re blan­che. Men jeg må sam­ti­dig inn­røm­me at den­ne ølty­pen ikke er mitt favorittøl.

De bryg­ger også to mer spe­si­el­le øl: La Vio­let­te og La Ver­te.

La Vio­let­te er i utgangs­punk­tet en blon­de, men den er smak­satt med tytte­bær og fio­ler. Jeg må vel inn­røm­me at den­ne ikke hav­net blant min­ne favo­rit­ter. Det har frukt­smak, men ikke den frisk­het man fin­ner f.eks. hos Linde­manns lam­bic-øl med eple eller bringe­bær — som beg­ge er gode som­mer­drik­ker, selv om de ikke sma­ker så vel­dig mye av øl. Jeg synes også det er litt søtt.

Et gans­ke spe­si­elt drik­ke er deres La Ver­te (den grøn­ne). Det er laget med einer, uten at jeg her helt sik­ker på hvor­dan det er laget. Førs­te gang jeg fant det i en butikk­hyl­le, syn­tes jeg det vir­ket så sært at det bare måt­te sma­kes. Et grønt øl! Nå kan det nok dis­ku­te­res om det­te er øl eller om det er noe annet. Men det spil­ler ikke så stor rol­le. Det har ikke hav­net blant mine favorittøl.

Jeg har et litt mer­ke­lig min­ne om Tig­nes, som et alpin­sted — selv om jeg ald­ri har vært der. På en fest en gang rundt midt­en av 1980-tal­let had­de noen laget et data­sys­tem som skul­le stå for bord­plas­se­rin­gen. Vi skul­le opp­gi egen­ska­per hos oss selv og hos den fore­truk­ne borddame/kavaler. Noen pek­te seg ut som drøm­me­kvin­nen og drøm­me­man­nen, som alle øns­ket å ha til bords. Jeg var dess­ver­re ikke drøm­me­man­nen. Jeg har glemt hvem som fikk drøm­me­kvin­nen, men jeg hus­ker hvem hun var (ingen navn nevnt, vi ver­ner pri­vat­li­vets fred). Han som skul­le ha hen­ne til bords, var selv­sagt strå­len­de for­nøyd. Men da vi skul­le set­te oss, duk­ket hun ikke opp. Til bord­ka­va­le­rens sto­re skuf­fel­se. Hun kom rett fra ski­fe­rie i Tig­nes, og fly­et fra Gene­ve var gans­ke mye for­sin­ket. Først sent på kvel­den, etter at taf­fe­let var hevet, duk­ket drøm­me­kvin­nen opp på festen. 

I mor­gen er det som nevnt hvile­dag, og vi kom­mer til­ba­ke på tirsdag.

Tour de France 2021

Jeg had­de ven­tet at gårs­da­gens etap­pe skul­le bli en gan­skje kje­de­lig over­gangs­etap­pe. Det ble den ikke. Jeg liker måten Matej Moho­ric vant på: Gå i brudd, og så dra fra alle brudd­ka­me­ra­te­ne mot slut­ten av etap­pen. Matheisu van der Poel gir ikke fra seg den gule leder­trøy­en. Skal vi tro kom­men­ta­to­re­ne, er hans mål for seson­gen OL, og de dis­ku­te­rer når han vil stå av Tour­sen for å lade opp til OL. Og “alle” reg­ner med at han vil mis­te trøy­en på dagens etap­pe, hvor ryt­ter­ne møter fjell for alvor. Etter tempo­etap­pe sa Matheisu van der Poel at den gule trøy­en “ga ham vin­ger”. Så hvem vet om han har fle­re ess i ermet, og hen­ger med også i fjellene.

Når han en gang mis­ter den gule trøy­en, tror jeg ikke at han får den til­ba­ke. Kan­skje vel­ger han å ta det rolig på en etap­pe, for ikke å bry­te Touren mens han fort­satt har den gule trøy­en. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om han står av på hvile­da­gen, hvis han mis­ter den gule trøy­en i løpet av helgen.

På man­ge måter frem­står stil­lin­gen i rit­tet sta­dig mer uklar. Tadej Poga­car frem­står som den ster­kes­te ryt­te­ren av sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne, men han har et gans­ke svakt lag. Ine­os Gre­na­dier ser ut til å være det ster­kes­te laget, men mang­ler en ryt­ter som står fram som en vinner. 

Dagens etap­pe star­ter i Juramas­si­vet. Jura er et inter­es­sant vin­om­rå­de. Men vi er litt ute­for de mer inter­es­san­te dele­ne av Jura på den­ne etap­pen. Vinen fra start­om­rå­det er Bugey. Jeg syk­let gjen­nom det­te områ­det i 2016, og da drakk jeg selv­føl­ge­lig den loka­le vinen. Men i alle fall den jeg drakk, var ikke sær­lig inter­es­sant. Vin­mono­po­let har syv viner fra Bugey. Og jeg får vel leg­ge til at den vinen jeg drakk da jeg var der, var typisk “husets vin” på res­tau­ran­ter. Så det fin­nes sik­kert mer inter­es­san­te viner en det.

Jeg mer­ket meg nav­net Belle­gar­de sur Val­se­ri­ne da jeg grans­ket kar­tet over dagens etap­pe. Til­fel­dig­he­ten gjor­de at jeg over­nat­tet der da jeg syk­let gjen­nom områ­det. Pla­nen var å over­nat­te i Seys­sel. Men jeg stop­pet i Belle­gar­de sur Val­se­ri­ne for å rin­ge for å bestil­le hotell­rom, men det var ikke noe ledig. Så da kun­ne jeg like gjer­ne bli der jeg var. Jeg vil anbe­fa­le Seys­sel eller Cha­naz frem­for Belle­gar­de sur Val­se­ri­ne om noen skul­le være i områ­det. Og man bør ikke drøye for len­ge med å bestil­le hotell­rom. I Nor­ge er vi bort­skjemt med et av ver­dens bes­te mobil­nett. Litt len­ger syd for der vi er nå, opp­lev­de jeg i 2016 en gans­ke lang strek­ning langs Rhô­nen hvor det ikke var noe mobil­dek­ning. Det er kan­skje bed­re nå. Men den gan­gen fikk jeg ikke en gang kon­takt med tele­fon­net­tet, langt mind­re inter­nett. Jeg had­de en tele­fon med norsk og en med fransk abon­ne­ment, men ingen av dem had­de noen nett av noe slag. Jeg håper det er bed­re nå. Jeg var gans­ke stres­set før jeg gans­ke sent på kvel­den kom til et sted hvor jeg fant et hotell med ledig rom. Den­ne som­mer­en har jeg så langt vært på en liten ferie på Vest­lan­det og Sør­lan­det, og har kon­sta­tert at også i Nor­ge er det fjell­over­gan­ger hvor det i alle fall ikke er til­gang til inter­nett via mobilnettet. 

Til 6. etap­pe nevn­te jeg at Loire-vin har navn etter elven, mens Rhô­ne-vin bare er vin dyr­ket langs den ned­re delen av Rhô­nen. Dagens etap­pe krys­ser Rhô­nen, men vine­ne her­fra kal­les ikke Rhône-viner.

Bugey fikk AOP-klas­si­fi­ka­sjon i 2011. Noen av vine­ne fra Bugey har ofte et geo­gra­fisk navn etter nav­net Bugey.

Vi kan star­te med de vinen som bare heter Bugey, om som kan pro­du­se­res i hele områ­det. Her pro­du­se­res hvit, rosé og rødvin, samt hvit og rosé mus­se­ren­de og pereln­de vin.

Hvit­vi­nen skal lages med mini­mum 70% char­don­nay. I til­legg kan man bru­ke dru­ene alli­goté, altes­se, jacquè­re, mon­deu­se blan­che og pinot gris.

Rødvin lages av gamay, mon­deu­se noire og pinot noir.

Rosé­vin skal ha til sam­men minst 70% gamay og/eller pinot noir. Det står i kri­te­ri­ene at gamay skal være hvit juice, hvil­ket må bety at det ikke skal være skall­kon­takt med den­ne dru­en. Det betyr at all far­gen må kom­me fra piont noir. I til­legg kan man ha mon­deu­se noire, pinot gris og poul­sard. Jeg kjen­ner ikke pro­ses­sen som benyt­tes ved pro­duk­sjon av den­ne  den­ne vinen.

Hvit mus­se­ren­de skal ha til sam­men minst 70% av char­don­nay, jacquè­re og molet­te. I til­legg kan man ha ali­goté, altes­se, gamay noir (hvit juice), mon­deu­se blan­che, mon­deu­se noire, pinot gris, pinot noir og poulsard.

Mus­se­ren­de og per­len­de vin skal lages med annen­gangs­gjæ­ring på flas­ke, og den skal lig­ge minst ni måe­der på gjær­res­te­ne (sur lie).

Som nevnt kan man også noen ste­der set­te til et geo­gra­fisk navn etter Bugey.  Vi kan star­te litt nord-vest for der de avslut­ter, i Bugey-Cer­don. Hvis jeg har for­ståt det­te rett, så fører et kjø­lig kli­ma og lan­ge vin­tre til at gjæ­rin­gen stop­per, og annen­gangs­gjæ­rin­gen skjer på vår­en uten at vinen tap­pes om. Vinen skal mer­kes “Met­hode Ancest­ra­le”. Vin­mono­po­let har for tiden en slik vin i sine lis­ter, Renar­dat-Fache Bugey Cer­don 2019. Natur­vin­bøl­gen har gjort viner pro­du­sert på den­ne måten popu­læ­re, de kal­les gjer­ne pét nat, pétil­lant natu­rel. Du kan lese mer om slik vin på Vin­mono­po­ets nett­si­der. Jeg har ikke smakt akku­rat den­ne vinen. De mus­se­ren­de viner jeg har smakt som er pro­du­sert på den­ne måten, har vært lagt i Limoux eller Gail­lac. Jeg synes sli­ke viner er inter­es­san­te, men jeg fore­trek­ker champag­ne eller cré­mant om jeg skal ha fransk mus­se­ren­de vin. 

For de and­re geo­gra­fis­ke områ­de­ne gjel­der først og fremst noe stren­ge­re krav når det gjel­der dru­er, med fær­re til­lat­te til­leggs­dru­er enn den vinen som bare kan kal­les Bugey. Bugey-Mon­tag­nieu lig­ger der Rhô­nen gjør en sving mot nord-vest. 

Tour de France 2021

Så klar­te Mark Caven­dish det igjen, og jeg er ikke over­ras­ket. Mathieu van der Poel beholdt den gule leder­trøy­en. Hel­ler ikke det overraskende. 

Dagens etap­pe er den lengs­te etap­pen siden år 2000, 249,1 km lang. Førs­te halv­del av etap­pen er gans­ke flat, men mot slut­ten blir det mer bak­ker. Ryt­ter­ne skal over en andre­ka­te­go­ri kna­ppe 20 km før mål, og så en fjer­de­ka­te­go­ri når det gjen­står ca 9 km. Det går ned­over mot slut­ten, men selve avslut­nin­gen ser ikke alt­for vans­ke­lig ut, basert på de kar­te­ne som er til­gjen­ge­lig. Etap­pen har mye til fel­les med de tre førs­te etap­pe­ne, dog slik at en av stig­nin­ge­ne er høy­ere klas­si­fi­sert. Jeg vil­le ikke bli over­ras­ket om Mathieu van der Poel for­sva­rer den gule trøy­en også på den­ne etap­pen. Det kan være en etap­pe hvor et brudd kan gå inn. Kan­skje er det den­ne etap­pen Greg Van Aver­ma­et skul­le ha sat­set på, og kank­sje gjør han det igjen. I dag vil et brudd nep­pe måt­te kon­kur­re­re med spurt­la­ge­ne. Lage­ne med sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner kan vel­ge å ta det rolig før de møter fjellene. 

Dag­nes etap­pe star­ter i Loire og ender nes­ten, men bare nes­ten i Bourgogne. 

De mest kjen­te vine­ne fra den­ne delen av Loire er San­cer­re og Pouil­ly-Fumé, beg­ge utmer­ke­de viner. Dagens etap­pe går litt syd for dis­se områ­de­ne. Den­ne delen av Loire er mest kjent for sine hvi­te viner laget av Sau­vig­non Blanc. Både hvit San­cer­re og Pouil­ly-Fumé er laget på den­ne dru­en, Skal man ha en typisk vin fra det sen­tra­le Loire må det bli en slik hvit­vin og det er utmer­ke­de som­mer­vi­ner. Sau­vig­non blanc er en av de dru­ene det er let­test å bli kjent med, med sin aro­ma av stik­kels­bær og solbærblader. 

Men det lages som også rød- og rosé­vin i det sen­tra­le Loire, mest av Pinot Noir, men også i noen grad av Gamay. Det tok litt tid før man opp­da­get rød og rosé fra San­cer­re. Går vi en del år til­ba­ke har jeg opp­levd at folk på Vin­mono­po­let insis­ter­te på at San­cer­re var hvit, da jeg ba om rød San­cer­re. And­re jeg kjen­ner opp­lev­de noe lig­nen­de på aner­kjen­te res­tau­ran­ter i Oslo. Jeg har kjøpt dis­se vine­ne en del gan­ger. Rød San­cer­re er en helt grei, rela­tivt lett rødvin. Men San­cer­re er kjent, om enn for sin hvit­vin (ikke uten grunn). Så rød San­cer­re er nok en del over­pri­set tak­ket være det kjen­te navnet.

Det er mye “barne­lær­dom” om vin som i bes­te fall bør revur­de­res, kan­skje for­kas­tes. Det­te gjel­der f.eks. mak­si­men rødvin til kjøtt og hvit­vin til fisk. Man kan ofte vel­ge hvit­vin til kjøtt og rødvin til fisk. Men skal man vel­ge rødvin til fisk bør det være en rela­tivt lett rødvin med lite tan­ni­ner. Fisk og tan­ni­ner (som det er sær­lig mye av i rødvin laget av Caber­net Sau­vig­non) går ikke godt sam­men. En rød Loire, og her har jeg bare erfa­ring med rød San­cer­re, kan fun­ge­re godt, f.eks. til kvei­te. Jeg vil tro at annen rød Loire kan fun­ge­re til­sva­ren­de godt. Ellers er min hvi­te favo­ritt til kvei­te også fra Loire, men litt len­ger syd, nem­lig Pouil­ly-Fumé.

Etap­pen ender i Bourgog­ne, men ikke vi kom­mer ikke helt inn til vinområdene. 

Tour de France 2021

Etter de dra­ma­tis­ke åpnings­etap­pe­ne gjor­de det godt med en udra­ma­tisk og på man­ge måter kje­de­lig etap­pe, som end­te i et tra­di­sjo­nelt spurt­opp­gjør. Man får all­tid med­li­den­het med en som heroisk har ligge­et foran, og som så blir tatt igjen nå det gjen­står et par hund­re meter, som Brent Van Moer gjor­de i går. Å bli kåret som den mest offen­si­ve ryt­te­ren er en trøste­ge­vinst. For vir­ke­lig å mar­ke­re at det­te var en “gam­mel­dags” spurt­etap­pe, slo vete­ra­nen Mark Caven­dish til med en spurt­sei­er. Jeg like å se at Cav er tilbake. 

Dagens etap­pe er en idi­vi­du­el­le tempo­etap­pe på 27 km. Etap­pen er gans­ke flat. På tempo­etap­per blir det gjer­ne tids­dif­fe­ran­ser som får betyd­ning i sam­men­dra­get. Giro d’I­ta­lia ble avslut­tet med en gans­ke flat tempo­etap­pe på ca 30 km, og det skil­te da 1.38 fra vin­ner til 20. plass. De som har sam­men­lag­t­am­bi­sjo­ner må sat­se her, i til­legg til tempo­spe­sia­lis­ter som vil ha en etappe­sei­er. For and­re er det­te en gjen­nom­kjø­ring. Den ska­de­ram­me­de Chris Froo­me har fle­re gan­ger sagt at det var et spørs­mål om å kom­me gjen­nom de fire førs­te etap­pe­ne, og så kun­ne tem­p­e­tap­pen være en resti­tu­sjons­etap­pe. Det er nok fle­re enn Chris Froo­me som kan tren­ge litt rolig resti­tu­sjon. Amund Grøn­dal Jan­sen ser det vel på sam­me måten. Men folk som Pri­moz Rog­lic og Geraint Tho­mas har ikke noe valg. De må sat­se for ikke å tape mer tid. 

Gren­ser er ukla­re. Vi er nå i depar­te­men­tet May­enn i regio­nen Pays-de-Loire, så admi­ni­stra­tivt er vi ikke len­ger i Bre­tag­ne. Men kul­tu­relt er vi kan­skje i Bre­tag­ne, selv om det er en viss riva­li­se­ring mel­lom kyst-Bre­tag­ne og skogs-Bre­tag­ne. Jeg reg­ner det­te som er den sis­te etap­pen i Bre­tag­ne. Jeg star­ter med det sis­te “his­to­ris­ke” ølet fra Lance­l­ot. Jeg set­ter “his­to­ris­ke” i anfø­sels­tegn. For øle­ne er i seg selv ikke his­to­ris­ke, med de er laget for å hed­re per­soner eller hen­del­ser i den bre­tons­ke historien.

De røde luene var et bre­tonsk opp­rør i 1675 mot en skatt, en stem­pel­av­gift (egent­lig en skatt på en type papir som det var påbudt å bru­ke til man­ge retts­li­ge doku­men­ter) som ble inn­ført uten at den var ved­tatt av det bre­tons­ke par­la­men­tet. Som det ofte var, var det en eks­tra­skatt som kon­gen, den­ne gan­gen Louis (Lud­vik) XIV skrev ut for å finan­siere en av sine man­ge kri­ger. Det­te skul­le bidra til å finan­siere en krig mot Nederland.

Ølet Bon­nets Rou­ges er, det er fris­ten­de å si selv­føl­ge­lig, et rødt øl. Den røde luen har blitt et fri­hets­sym­bol. I 2013 kom et annet opp­rør mot en skatt, og igjen var man iført røde luer og kal­te seg Bon­nets Rou­ges. Det var et opp­rør mot en vei­skatt, bom­pen­ger som ble inn­ført for laste­bi­ler, som en miljø­skatt. Man­ge bom­sta­sjo­ner, med måle­ut­styr, ble øde­lagt — frans­ke demon­stran­ter plei­er ikke å nøye seg med slagord. 

Etter omtrent et år, ble den­ne avgif­ten truk­ket til­ba­ke. Øde­leg­gel­sen av bom­sta­sjo­ner påfør­te sta­ten stor utgif­ter, og før­te til at inn­tek­te­ne sank. Reg­nin­gen ender uan­sett hos inn­byg­ger­ne, slik den all­tid gjør.

Før vi for­la­ter Bre­tag­ne, kan vi ta med noen and­re typer drik­ke som pro­du­se­res i Bre­tag­ne. Cider er gjæ­ret eple­saft. Jeg har hel­ler ikke fun­net bre­tonsk cider i Nor­ge, så jeg hen­ter fram en beskri­vel­se fra et tid­li­ge­re år da Touren var i Bre­tag­ne. Cider lages som søt (Cid­re Doux), halv­tørr (Demi-Sec) og tørr (Cid­re Brut). Den er rela­tivt alko­hol­svak, i områ­det 3–5%. Jeg kjøp­te inn en del bre­tonsk cider (og øl) hos den bre­tons­ke butik­ken Che­mins-de-Bre­tag­ne i Paris, en butikk som dess­ver­re ikke fin­nes len­ger. Jeg holdt meg til deres anbefalinger.

Min førs­te cider var en Blanc de Pom­mes fra Val­lée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eple­sort. Den er fruk­tig og lett syr­lig og har 4% alko­hol. Pro­du­sen­ten anbe­fa­ler den­ne til Kir Bre­ton­ne. I Bre­tag­ne ser­ve­rer man også Kir Bre­ton, som er kir laget med cider i ste­det for hvit­vin, alt­så Crê­me de cas­sis og cider.

Min nes­te cider var en Fer­mi­er Cid­re de Bre­tag­ne, laget av Ber­trand Abra­ham. Når noe er mer­ket fer­mi­er betyr at det er laget på går­den. Det­te er en liten pro­du­sent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside. 

Den tred­je ciderrn jeg kjøpt inn for den­ne anled­nin­gen var Cid­re de Fouesnant fra Manoir de Kin­kiz. Det­te er den mest tra­di­sjo­nel­le av de tre, og damen hos Che­mins-de-Bre­tag­ne advar­te om at ikke alle liker den. Der­for måt­te jeg selv­føl­ge­lig ha en flas­ke. Den mest male­ris­ke beskri­vel­sen av den­ne fant jeg på ratebeer.com (jeg har ikke bladd meg til­ba­ke til den beskrivelsen): 

“Aro­ma of old 1950’s lino­le­um tile, fresh apples, dir­ty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the tab­le and hear his story. I can smell his flan­nel shirt, the duck in the oven, the fresh vege­tab­les. Tas­te is very eart­hy — fer­men­ted apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an excep­tio­nal cider, way out­side the norm, but fasci­na­ting to tas­te. There’s somet­hing new in eve­ry sip.”

Det lages også cider av pære, skjønt pro­du­sen­ten Val­lée de la Seiche (som også pro­du­se­rer det­te), skri­ver på sine nett­si­der at det er et mis­bruk av språ­ket å kal­le det­te « cid­re de poires ». De kal­le sin drikk gans­ke enkelt La Poire. Den sies å pas­se godt i en Kir, og damer skal like den­ne godt — fort­satt i føl­ge pro­du­sen­ten. Jeg har den­ne gang holdt meg til epler. Men det jeg tid­li­ge­re har smakt av pære­ci­der, eller hva man måt­te vel­ge å kal­le det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mang­ler den syr­lig­het og der­med den frisk­het som vi fin­ner i epler.

I Bre­tag­ne har man også sin vari­ant av mjød, som de kal­ler chouch­en. Det er hon­ning og vann, som er gjæret.

I Bre­tag­ne gjør man også som sine kel­tis­ke brød­re litt len­ger vest, man lager whis­ky. Jeg har lurt litt på om det­te kun­ne være Mira­cu­lix hem­me­li­ge styrke­drå­per som gjør gal­ler­ne uover­vin­ne­li­ge. Men jeg kan ikke hus­ke å ha sett at han noen gang har brukt et destil­la­sjons­ap­pa­rat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.

Det er tre whis­ky-destil­le­ri­er i Bre­tag­ne (av i alt syv i Frank­ri­ke). Det er Des Men­hirs, Glann Ar Mor og Waren­ham. Når jeg sjek­ker nå, fin­ner jeg bare opp­lys­nin­ger om den sis­te. Om fransk whis­ky var en ukjent ver­den for deg, så må jeg erkjen­ne at det var det for meg også. Jeg viss­te ikke noe om det­te før jeg begyn­te å lete etter bre­tonsk drik­ke til den­ne seri­en. Du kan lese mer om fransk whis­ky gene­relt på www.frenchwhisky.com.

Jeg kjøp­te en flas­ke Eddu Sil­ver fra Des Men­hirs hos Che­mins de Bre­tag­ne i Paris. (Dem butik­ken, som i noen år var min vik­tigs­te for­sy­nings­kil­de av bre­tons­ke pro­duk­ter, fin­nes dess­ver­re ikke len­ger.) I føl­ge damen i butik­ken var det den­ne som er refe­ran­sen når det gjel­der bre­tonsk whis­ky, og jeg valg­te å sto­le på hen­ne. Den er laget på bok­hve­te, som heter eddu på bre­tonsk, der­av navnet.

Ved førs­te sma­king ble jeg ikke spe­si­elt begeist­ret for den­ne whisky­en. Jeg har gjen­nom åre­ne smakt gans­ke man­ge typer whis­ky. Men det har først og fremst vært skotsk malt­whis­ky, litt irsk whiskey og noe japansk malt­whis­ky. Den­ne whisky­en er laget på bygg, og sær­lig den skots­ke kan ofte ha en utpre­get røyk­smak etter at mal­ten har blitt tør­ket med var­me fra torv. Den bre­tons­ke whisky­en er mer fruk­tig og har ingen røyk­smak, i alle fall har ikke Eddu det. Den sma­ker i alle fall gans­ke for­skjel­lig fra skotsk maltwhisky.

Jeg kom til at Eddu måt­te få en sjan­se til. Ved and­re gangs sma­king, noen dager etter den førs­te, had­de jeg ikke len­ger for­vent­ning om å få noe som min­net om skotsk malt­whis­ky. Da jeg smak­te Eddu uten forut­inn­tat­te refe­ran­ser, ble den et inter­es­sant og hyg­ge­lig bekjent­skap. Men jeg tror nok at jeg også i frem­ti­den vil vel­ge en skotsk malt­whis­ky når jeg måt­te få lyst på et glass whis­ky. Det mes­te av det­te er klip­pet inn fra en gang Tour de Fran­ce tid­li­ge­re var i Bre­tag­ne. Når sant skal sies: Jeg har ikke druk­ket noe mer av den frans­ke whisky­en siden den gang.

Tour de France 2021

Det ble mer dra­ma­tisk enn hva godt er i går. Star­ten på årets Tour de Fran­ce har blitt et blod­bad. Man vin­ner ikke Tour de Fran­ce i løpet av de førs­te etap­pe­ne. Men man kan tape touren. Noen er ute. Sam­men­lagt­kan­di­da­ter har tapt ver­di­full tid, og de har mis­tet ver­di­ful­le hjel­pe­re. Jeg håper ikke det fort­set­ter på den­ne måten. Den sis­te vel­ten var nok av den typen som fra tid til annen skjer i en spurt. Det er ikke lett å se hva som egent­lig skjer i en velt. Men det så ut til å være ryt­te­re som syk­let med høy risi­ko på vans­ke­li­ge, kan­skje for vans­ke­li­ge vei­er. Den vans­ke­li­ge og far­li­ge avslut­nin­gen kun­ne ha blitt enda far­li­ge­re om ikke så man­ge had­de blitt hek­tet av i tid­li­ge­re velt.Jack Haig og Robert Gesink er ute. Caleb Ewan er ute. Så langt jeg har sett har han bruk­ket krave­ben. Han kom dess­uten ikke til mål, og da kan han uan­sett ikke star­te på nes­te etap­pe. Når jeg skri­ver det­te fer­dig, har vi ikke over­sikt over hvor man­ge av ryt­ter­ne som har blitt så ska­det at de ikke stil­ler til start i dag. Den sis­te mel­din­gen jeg så var at ver­ken Geraint Tho­mas eller Pro­miz Rog­lic had­de noen brudd, og for­hå­pent­lig­vis star­ter i dag. 

I dag er det nok en flat etap­pe, den­ne gang på “bare” 150,4 km. Avslut­ni­gen ser ikke like vans­ke­lig ut som den i går, så vi får håpe at det ikke blir fle­re mons­ter­velt. I omta­len på Tour de Fran­ces nett­si­der, står det at det er noen kuper­te områ­der gjen­nom en skog hvor noen kan for­sø­ke å stik­ke av, og det er områ­der som kan være vind­ut­satt. Men mest sann­syn­lig går det mot et spurt­opp­gjør. For­hå­pent­lig­vis mind­re dra­ma­tisk enn det vi så i går. 

Vi er fort­satt i Bre­tag­ne. Her­tug­in­ne Anne, Duches­se Anne, var her­tug­in­ne i her­tug­døm­met Bre­tag­ne. Hun var født i Nan­tes i 1477, dat­ter av Fran­cis II, her­tug av Bre­tag­ne. Han var den sis­te mann i arve­rek­ken i adels­fa­mi­li­en Mont­fort, og ved hans død i 1488 over­tok Anne, som da var 11 år, som regje­ren­de her­tug­in­ne. Hun over­tok også en del and­re adels­tit­ler med til­hø­ren­de områder. 

Her var det dynas­tisk spill. Året etter at hun var blitt her­tug­in­ne gif­tet hun seg, eller sna­re­re ble gif­tet bort til den øster­riks­ke kei­se­ren Maxi­mi­li­an I. Hen­nes far had­de tid­li­ge­re lovet hen­ne bort til man­ge prin­ser, i for­søk på å ska­pe poli­tis­ke allianser.

Den frans­ke kon­gen Char­les VIII så det­te som en trus­sel, da hans rike lå mel­lom Bre­tag­ne og og det habs­bur­gers­ke Øster­rike (som den gang var en stor­makt). Han gikk til mili­tært angrep på Øster­rike, og tvang Anne til å fra­si seg sitt ekte­skap. I 1491 gif­tet hun seg med den frans­ke kon­gen Char­les VIII. Hva paven og annen geis­t­e­lig­het had­de å si til slikt i det katols­ke Euro­pa, vet jeg ikke noe om. 

Man må kun­ne si at det­te var en gans­ke vold­som kur­ti­se fra Car­les VII­Is side. Men Anne og Char­les gif­tet seg i 1491. Den da 14 år gam­le Anne var ikke glad for det­te arran­ger­te ekte­ska­pet. Ingen av deres barn over­lev­de sin tid­li­ge barn­dom. Da Char­les VIII døde i 1498 had­de de ingen arvin­ger, og tro­nen gikk vide­re til Char­les VII­Is fet­ter Louis (Lud­vik) XII. Anne gif­tet seg da med Louis. Mine kil­der sier at hun “måt­te gif­te seg”, men ikke på den måten man­ge “måt­te” gif­te seg om vi går noen år til­ba­ke da til­gan­gen til pre­ven­sjon var vans­ke­li­ge­re, abort var ulov­lig og det var skam­fullt å være ens­lig mor med en “laus­unge”. Hun måt­te gif­te seg for å sik­re alli­an­sen mel­lom Frank­ri­ke og Bretagne.

Man­ge har roman­tis­ke fore­stil­lin­ger om hvor­dan det er eller var å være prin­ses­se. De had­de det sik­kert bed­re enn de fles­te and­re jen­ter for noen hund­re år siden. På bak­side­teks­ten til boken “Kon­ge­li­ge bryl­lups­net­ter” beskri­ver de prin­sess­rol­len som nær­mest å være poli­tisk skille­mynt i stats­an­lig­gen­der. De skul­le bli gif­tet bort til den rik­ti­ge kon­gen eller prin­sen, for å sik­re dynas­tis­ke rela­sjo­ner. Ofte had­de de bare sett et male­ri av den de skul­le gif­te seg meg. Da Anne gif­tet seg med kei­ser Maxi­mi­lan i 1489, ble hun gift ved sted­for­tre­der, uten at jeg kjen­ner detal­je­ne rundt det­te. Det er ikke så mye roman­tikk i det. De måt­te rei­se til sin til­kom­ne, og ble væren­de i et frem­med mil­jø. Prin­se­ne og kon­ge­ne fikk i det mins­te bo “hjem­me”, og had­de nok også en del and­re de kun­ne hyg­ge seg med.

Prin­ses­se­nes vik­tigs­te opp­ga­ve var å føde søn­ner — mann­li­ge tron­ar­vin­ger. Bryl­lups­nat­ten, og ekte­ska­pe­ts “full­byr­del­se” var et vik­tig stats­an­lig­gen­de som ble nøye over­vå­ket. Det var ikke mye pri­vat­li­vets fred, og noen og enhver kun­ne få pre­sta­sjons­angst i en slik set­ting. Hvis de ikke fikk søn­ner eller ikke barn i det hele tatt, var det selv­føl­ge­lig dronningens/prinsessens feil. At kongen/prinsen var ute av stand til å få barn, synes å ha vært en frem­med tanke.

Anne gjor­de på sin måte en bemer­kel­ses­ver­dig kar­rie­re. Hun var regje­ren­de her­tug­in­ne i Bre­tag­ne, kei­ser­in­ne i Øster­rike, to gan­ger dron­ning av Frank­ri­ke. Euro­pa var stort sett i krig hele tiden, og under en ita­li­ensk krig (lan­det Ita­lia fan­tes ikke den gan­gen) var hun også en peri­ode dron­ning av Napo­li og her­tug­in­ne av Mila­no. Anne døde av nyre­svikt bare 38 år gam­mel. Hun etter­lot seg døt­re, men ingen søn­ner. Døt­re­ne kun­ne arve her­tug­tit­te­len i Bre­tag­ne, men ikke den frans­ke kro­nen- De dynas­tis­ke intri­ge­ne etter hen­nes og sene­re Louis XIIs død, går jeg ikke nær­me­re inn på.

Anne kjem­pet for Bre­tag­nes uav­hen­gig­het fra Frank­ri­ke. Det­te har gitt hen­ne en helte­sta­tus i Bre­tag­ne. Lance­l­ot har hed­ret hen­ne med ikke mind­re enn fire øl.

Den førs­te, som er til­gjen­ge­lig hele året er det som heter Duches­se Anne Trip­le. Det er en trip­pel, som en en lys, bel­gisk øltype. Det er ofte gans­ke sterkt, det­te hol­der 7,5%. Et av de kjen­te bel­gis­ke trip­pel-øle­ne er West­mal­le Trip­le, som på sin måte er et risi­ka­belt øl å drik­ke. Det er vel­sma­ken­de og lett­drik­ke­lig, men hol­der 9,5%, som er omtrent det dob­belte av vår pils. Man kan lett kom­me til å drik­ke for mye av den.

De lager også en La Duches­se Anne Trip­le Hops. Det er også en trip­le, men med mer hum­le (hops). Den skal etter beskri­vel­sen ha en smak av sitrus (agru­mes).

Jeg har så langt ikke smakt det­te ølet, men jeg vil for­sø­ke å fin­ne det.

Lance­l­ot pro­du­se­rer også to sesong­ut­ga­ver av Duches­se Anne. En høst­ut­ga­ve, Duches­se Anne d’Automne, som er et gyl­lent amber­øl, smak­satt med kas­tan­je. Som nav­net sier, er det­te et øl som bare er til­gjen­ge­lig om høs­ten. Da korona­pan­de­mi­en for­skjøv Tour de Fran­ce til høs­ten i 2020, kun­ne det­te ølet ha pas­set — hvis Touren da had­de vært inn­om Bretagne.

De har også hed­ret Duches­se Anne med et jule­øl, La Duches­se Anne de Noël, som er et rødt øl — en far­ge som pas­ser godt til jul. Men vi er omtrent så langt fra jule­se­son­gen som vi kan kom­me. Siden begyn­nel­sen av 1980-tal­let har min jule­ka­len­der vært en kas­se jule­øl. Den gang kom ølet i kas­ser á 24 flas­ker, og de var som skapt for jule­ka­len­de­re. Det var lite å vel­ge blant. Stort sett var det en kas­se Ring­nes jule­øl, hvor jeg byt­tet ut noen flas­ker med øl fra and­re bryg­ge­ri­er når de ble tilgjengelige. 

Nå er det fle­re hund­re jule­øl på det nors­ke mar­ke­det. Ølet sel­ges stort sett ikke i sli­ke kas­ser, men jeg sik­ret meg Vin­mono­po­lets jule­kar­tong, en papp­eske med 24 gave­es­ker, før avholds­mo­ra­lis­te­ne fikk stan­set sal­get av dem som ulov­lig rekla­me. Jeg skul­le gjer­ne hatt en La Duches­se Anne de Noël i min jule­ka­len­der, men jeg plei­er ikke å være i Frank­ri­ke ved jule­ti­der. Og Vin­mono­po­let har ikke det ølet.

Anne knyt­tet til seg en krets av poe­ter og kom­po­nis­ter, og var en kunst­me­sén. En av de hun knyt­tet til seg var den flams­ke kom­po­nis­ten Johan­nes Ockeg­hem. Jeg avslut­ter den­ne omta­len av Duches­se Anne med hans Requiem. Hele requiemet er på ca 30 minut­ter, men lytt i alle fall til en del, for å høre litt renessansemusikk.

Tour de France 2021