Tag Archives: Trening

Geocaching og sykkeltrim — en god kombinasjon

De som har lest noe på den­ne blog­gen kan ikke ha unn­gått å se at jeg er opp­tatt av syk­kel. Noen, men nep­pe like man­ge, vil også ha sett at jeg er en kan­skje litt over mid­dels ivrig geocacher. Alle vet hva en syk­kel er. Geocaching er ikke like kjent. Jeg har skre­vet om det tid­li­ge­re. Men kort­ver­sjo­nen er at man fin­ner “cacher” eller “tur­bok­ser” som and­re har lagt ut. Cache­ne pub­li­se­res på net­tet, og man leter seg fram ved hjelp av en GPS.

Når jeg drar ut for å lete etter cacher bru­ker jeg ofte syk­kel. Noe av det jeg liker med geocaching er at gode cacher tar oss til inter­es­san­te ste­der vi ellers ikke vil­le ha opp­søkt. Og man lærer gjer­ne litt om en his­to­rie som gjør det­te ste­det inter­es­sant, eller kan­skje er det et flott utsikts­punkt — eller noe helt annet. Jeg har vært man­ge ste­der i Oslo, også i eget nær­mil­jø, hvor jeg ikke had­de vært før, for­di noen har plas­sert en cache der. Man opp­le­ver mye mer om man beve­ger seg rundt på syk­kel enn i bil. En cahe­tur på syk­kel kan fort bli 20–40 km, og det er litt trim i det. Men man kan også leg­ge inn noen litt mer mål­ret­te­de tre­nings­øk­ter.

Con­ti­nue read­ing Geocaching og syk­kel­trim — en god kom­bi­na­sjon

Et litt lettere nytt år

Jeg går inn i 2011 8–10 kg let­te­re og i langt bed­re form enn jeg gikk inn i 2010 og har i løpet av året gått ned to buk­se­stør­rel­ser. Det er en god følel­se, selv om jeg fort­satt har mye å gå på. Blir resul­ta­tet for 2011 omtrent som for 2010, vil jeg være sånn noen­lun­de der jeg bør være.

Ved inn­gan­gen til 2011 får vi også ser­vert den rene gave­pak­ken fra The Guar­di­an, som bl.a. sier at man bør tre­ne, men ikke for mye. Mode­rat over­vekt er bra (men jeg må nok et styk­ke len­ger ned før jeg hav­ner i kate­go­ri­en “mode­rat”). Og noe av det bes­te man kan gjø­re for sin men­ta­le helse er å spil­le et instru­ment — det kan også fore­byg­ge og mot­vir­ke alders­de­mens. I New York Times for­tel­ler Oli­ver Saks om hvor­dan hjer­nen utvik­les ved f.eks. å lære å spil­le et instru­ment, også når man har kom­met opp i 50–60 års alder. Oli­ver Saks er pro­fes­sor i nev­ro­lo­gi og psy­kia­tri ved Colum­bia Uni­ver­sity, og er Colum­bias førs­te “Uni­ver­sity Artist” — hva nå det måt­te bety. Han har bl.a. skre­vet Musi­cop­hi­lia: Tales of Music and the Brain og i år The Mind’s Eye. Han er med and­re ord ingen van­lig avis­syn­ser.

Legg det­te til at syk­ling til job­ben kan gi 8 eks­tra leve­år med god livs­kva­li­tet, og vi har man­ge eksemp­ler på at en viss fysisk og men­tal akti­vi­tet gjør oss godt.

8–10 kg i løpet av et år er ikke spe­si­elt mye. Man hav­ner ikke på uke­blad­for­si­de­ne med et slikt resul­tat — men der har jeg hel­ler ikke noe øns­ke om å være. Man­ge av oss har hatt en lang­va­rig trend i feil ret­ning — det vil si en vekt­kur­ve som har pekt opp­over. Om jeg selv had­de sånn omtrent rik­tig vekt da jeg var 25, og siden har lagt på meg en kg pr år, da har jeg endt med 30 kg over­vekt. Det er vel ikke så vel­dig langt unna sann­he­ten om vi går til vekt­mes­sig topp­nivå (og form­mes­sig bunnivå), selv om utvik­lin­gen ikke har vært helt line­ær. Con­ti­nue read­ing Et litt let­te­re nytt år

Fedme og forklaringsmodeller

Jeg had­de ikke tenkt å kas­te meg debat­ten med Kari Jaques­son og de and­re om fed­me. Men de for­kla­rin­ge­ne som Kris­ti­an Fjell­an­ger pre­sen­te­rer i Dags­avi­sen under over­skrif­ten “Far­lig fete fat­ti­ge” gjør meg opp­gitt. Så da gri­per jeg til tas­ta­tu­ret like­vel.

Utgangs­punk­tet: Jeg og de fles­te and­re som bærer på en del eks­tra kilo død­vekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyl­des det nok gen­etis­ke for­hold eller syk­dom, men det er et lite mindre­tall. For de aller fles­te av oss er for­kla­rin­gen vel­dig enkel: Vi spi­ser for mye og beve­ger oss for lite.

Syke­lig­gjø­rin­gen er en ansvars­fra­skri­vel­se. Man kan set­te seg ned med sin nyer­ver­ve­de dia­gno­se, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at sam­fun­net må ord­ne opp i mine pro­ble­mer. Det er sik­kert mulig å fin­ne for­kla­rin­ger på hvor­for noen spi­ser for mye, trang til å spi­se søtt, osv. Det er også man­ge grun­ner til at man ikke vil begyn­ne å tre­ne — i alle fall ikke i dag. Jeg kjen­ner den følel­sen at man ikke har lyst til å vise seg blant spre­ke folk når man er feit og i dår­lig form. Så man blir hel­ler sit­ten­de og håpe på at det skal bli let­te­re en annen gang — noe det ikke blir. Men det end­rer ikke det fun­da­men­ta­le: Det er vi selv og ingen and­re som må ta tak i liv­e­ne våre og gjø­re noe med situa­sjo­nen.

Con­ti­nue read­ing Fed­me og for­kla­rings­mo­del­ler

Trening og den gode følelsen

Jeg har en run­de på ca 9,6 km jeg gjer­ne plei­er å løpe når jeg er i Frank­ri­ke. Som det kje­de­li­ge vane­men­nes­ket jeg er har jeg en tendens til å løpe de sam­me run­de­ne om og om igjen. Den har der­med kom­met til å bli en slags test­løy­pe hvor jeg måler even­tu­ell frem­gang (og til­bake­gang, når det måt­te kom­me). I dag had­de jeg for førs­te gang på vel­dig len­ge (siden en tid­li­ge­re peri­ode da for­men var bed­re) “den gode følel­sen” da jeg løp min run­de. Når jeg kom­mer ned igjen i sep­tem­ber løper jeg den på nytt et par gan­ger, og vil for­hå­pent­lig­vis kun­ne gle­de meg over mer frem­tang.

Con­ti­nue read­ing Tre­ning og den gode følel­sen