De som har lest noe på denne bloggen kan ikke ha unngått å se at jeg er opptatt av sykkel. Noen, men neppe like mange, vil også ha sett at jeg er en kanskje litt over middels ivrig geocacher. Alle vet hva en sykkel er. Geocaching er ikke like kjent. Jeg har skrevet om det tidligere. Men kortversjonen er at man finner “cacher” eller “turbokser” som andre har lagt ut. Cachene publiseres på nettet, og man leter seg fram ved hjelp av en GPS.
Når jeg drar ut for å lete etter cacher bruker jeg ofte sykkel. Noe av det jeg liker med geocaching er at gode cacher tar oss til interessante steder vi ellers ikke ville ha oppsøkt. Og man lærer gjerne litt om en historie som gjør dette stedet interessant, eller kanskje er det et flott utsiktspunkt — eller noe helt annet. Jeg har vært mange steder i Oslo, også i eget nærmiljø, hvor jeg ikke hadde vært før, fordi noen har plassert en cache der. Man opplever mye mer om man beveger seg rundt på sykkel enn i bil. En cahetur på sykkel kan fort bli 20-40 km, og det er litt trim i det. Men man kan også legge inn noen litt mer målrettede treningsøkter.
Continue reading Geocaching og sykkeltrim — en god kombinasjon →
Jeg går inn i 2011 8-10 kg lettere og i langt bedre form enn jeg gikk inn i 2010 og har i løpet av året gått ned to buksestørrelser. Det er en god følelse, selv om jeg fortsatt har mye å gå på. Blir resultatet for 2011 omtrent som for 2010, vil jeg være sånn noenlunde der jeg bør være.
Ved inngangen til 2011 får vi også servert den rene gavepakken fra The Guardian, som bl.a. sier at man bør trene, men ikke for mye. Moderat overvekt er bra (men jeg må nok et stykke lenger ned før jeg havner i kategorien “moderat”). Og noe av det beste man kan gjøre for sin mentale helse er å spille et instrument — det kan også forebygge og motvirke aldersdemens. I New York Times forteller Oliver Saks om hvordan hjernen utvikles ved f.eks. å lære å spille et instrument, også når man har kommet opp i 50-60 års alder. Oliver Saks er professor i nevrologi og psykiatri ved Columbia University, og er Columbias første “University Artist” — hva nå det måtte bety. Han har bl.a. skrevet Musicophilia: Tales of Music and the Brain og i år The Mind’s Eye. Han er med andre ord ingen vanlig avissynser.
Legg dette til at sykling til jobben kan gi 8 ekstra leveår med god livskvalitet, og vi har mange eksempler på at en viss fysisk og mental aktivitet gjør oss godt.
8-10 kg i løpet av et år er ikke spesielt mye. Man havner ikke på ukebladforsidene med et slikt resultat — men der har jeg heller ikke noe ønske om å være. Mange av oss har hatt en langvarig trend i feil retning — det vil si en vektkurve som har pekt oppover. Om jeg selv hadde sånn omtrent riktig vekt da jeg var 25, og siden har lagt på meg en kg pr år, da har jeg endt med 30 kg overvekt. Det er vel ikke så veldig langt unna sannheten om vi går til vektmessig toppnivå (og formmessig bunnivå), selv om utviklingen ikke har vært helt lineær. Continue reading Et litt lettere nytt år →
Jeg hadde ikke tenkt å kaste meg debatten med Kari Jaquesson og de andre om fedme. Men de forklaringene som Kristian Fjellanger presenterer i Dagsavisen under overskriften “Farlig fete fattige” gjør meg oppgitt. Så da griper jeg til tastaturet likevel.
Utgangspunktet: Jeg og de fleste andre som bærer på en del ekstra kilo dødvekt har fullt og helt ansvar for at vi er der vi er. For noen skyldes det nok genetiske forhold eller sykdom, men det er et lite mindretall. For de aller fleste av oss er forklaringen veldig enkel: Vi spiser for mye og beveger oss for lite.
Sykeliggjøringen er en ansvarsfraskrivelse. Man kan sette seg ned med sin nyervervede diagnose, synes synd på seg selv, si til seg selv at det ikke er min skyld, og mene at samfunnet må ordne opp i mine problemer. Det er sikkert mulig å finne forklaringer på hvorfor noen spiser for mye, trang til å spise søtt, osv. Det er også mange grunner til at man ikke vil begynne å trene — i alle fall ikke i dag. Jeg kjenner den følelsen at man ikke har lyst til å vise seg blant spreke folk når man er feit og i dårlig form. Så man blir heller sittende og håpe på at det skal bli lettere en annen gang — noe det ikke blir. Men det endrer ikke det fundamentale: Det er vi selv og ingen andre som må ta tak i livene våre og gjøre noe med situasjonen.
Continue reading Fedme og forklaringsmodeller →
Jeg har en runde på ca 9,6 km jeg gjerne pleier å løpe når jeg er i Frankrike. Som det kjedelige vanemennesket jeg er har jeg en tendens til å løpe de samme rundene om og om igjen. Den har dermed kommet til å bli en slags testløype hvor jeg måler eventuell fremgang (og tilbakegang, når det måtte komme). I dag hadde jeg for første gang på veldig lenge (siden en tidligere periode da formen var bedre) “den gode følelsen” da jeg løp min runde. Når jeg kommer ned igjen i september løper jeg den på nytt et par ganger, og vil forhåpentligvis kunne glede meg over mer fremtang.
Continue reading Trening og den gode følelsen →
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.