I Khrono har det gått og går en debatt om akademisk ansatte som får godt betalt for å holde foredrag. Det startet med et oppslag om at professor Morten Goodwin, som arbeider med kunstig intelligens, sto oppført på litsten til et byrå som forimidler foredragsholdere tok 1000 kroner per minutt for å holde et foredrag. Det var en ganske usaklig tabloidvikling. Det blir litt som om kan regner ut hva Usain Bolt tjente per sekund når han sprang 100 meter, eller hvor mye Erling Braut Haaland tjener per minutt når han spiller en fotballkamp.

Jeg kjenner ikke Morten Goodwin. Men jeg tar det for gitt at han har brukt mye tid på å tilegne seg den kunnskapen som for tiden er etterspurt. Jeg har fulgt utviklingen av kunstig intelligens siden 1980-tallet, om enn på en viss avstand. Jeg trodde ikke på de store vyene til KI-entusiastene den gangen, og jeg gjør det fortsatt ikke. Jeg tror at avanserte dataprogrammer vil kunne gi oss kraftigere verktøy, men det er nettopp dette: Verktøy. En del prosesser vil kunne automatiseres. Ligningsetaten og NAV ville ha vært vanvittig store etater om alle beregningene skulle ha vært gjort av mennesker. Mange portrettmalere så nok at mye av markedet forsvant da vi fikk fotografiet. Jeg tror på den naturlige, menneskelig intelligensen, selv om datamaskinene slår oss på noen områder, som repetitive oppgaver og rå regnekraft.

Det har vært perioder hvor kunstig intelligens har vært sett på som et sidespor, nærmest en avsporing av IT-utviklingen. Ifølge Inga Strümke har det fått betegnelsen AI (KI)-vintre. En som sitter med omfattende kunnskap når interessen nærmest eksploderer, har ganske sikkert arbeidet mange slike vinterdager og -netter, hvor få eller ingen var opptatt av det hen holdt på med. Det må regnes inn i Khronos misvisende regnestykket hvor de hevder at han får 1000 kroner minuttet for å holde et foredrag om dette.

Ola Didrik Saugstad kaller det en ødeleggende grådighetsskultur. Det står i Universitetsloven at vi skal drive med formidling. Men det er ingen insentiver i systemet som oppmuntrer en til å drive med dette. Jeg mener at den viktigste formidlingen vi driver med, er at vi underviser fremtidige generasjoner av fagfolk. Det betyr langt mer for samfunnet enn at vi holder noen foredrag og skriver noen kronikker. Noen av oss er likevel opptatt av å formidle fagstoff på andre måter.

Det tar tid å forberede og holde et foredrag, også om man skal snakke om noe man har snakket om mange ganger før. I tillegg til å bygge opp kompetanse på det området som etterspørres, skal man også forberede det enkelte foredrag. Jeg er ganske sikker på at Morten Goodwin, i likehet med oss andre, holder mange foredrag som han får lite eller ingen betaling for. Noen ganger er det noen man gjerne vil presentere for, og noen ganger er det noen man av ulike grunner føler en viss forpliktelse overfor.

Som andre statsansatte får vi betalt for 37,5 timer per uke. De fleste arbeider mye mer. Å arbeide i akademia er ikke særlig godt betalt. For mange av oss gjelder at om vi først og fremst hadde vært opptatt av å tjene penger, da hadde vi ikke arbeidet i akademia. Om man på fritiden påtar seg andre oppdrag, f.eks. å holde foredrag, er i utgangspunktet helt uproblematisk. I løpet av sommeren blir jeg pensjonist, så jeg kan uansett gjøre hva jeg vil på dette området.

Noe dreier seg om ren undholdning, som f.eks. når en komiker skal underholde på et julebord. Det er et usikkert marked. Den som var veldig ettertaraktet og kunne ta godt betalt for fem år siden, er kanskje ikke lenger særlig etterspurt i dag. Da er det bare å melke det markedet som best man kan, mens man kan. Hilde Lyrån er neppe alene om å oppdage litt for sent at selvstendig næringsdrivende har dårlige pensjonsordninger.

Den andre ytterlighet er de rene akademiske presentasjoner. Vi får ikke betalt for å presentere på akademiske konferanser. Der må vi heller betale for å få presentere. 500 dollar for å kunne presentere en poster, er nevnt i denne artikkelen. Da betaler man for å få lov til å stå der med en plakat som sier hva man arbeider med, og håpe at det kommer noen som er interessert i snakke om det. Realiteten er at man betaler for reklameplass.

For forelesninger får man et vanlig forelesningshonorar, som ikke pleier å være særlig høyt. Jeg har holdt mange fordrag hvor jeg ikke har fått annet enn kanskje en flaske vin, et kaffekrus, en blomsterbukett eller noe tilsvarende. Eller kanskje bare en takk. Noen føler man en viss forpliktelse overfor. Det ville f.eks. ikke falle meg inn å kreve betaling for å holde et foredrag for en studentforening.

Det er et kursmarked. Det er alt fra kurs arrangert av foreninger for sine medlemmer og/eller tillitsvalgte, til helkommersielle kurs arrangert av en kommersiell kursarrangør. Noen av disse tror åpenbart at det er en så stor ære å bli spurt om å snakke på et av deres arrangementer, slik at de venter at man skal gjøre det uten å få betalt. Det sier jeg nei til. Hvis jeg skal snakke på et kurs, skal jeg som hovedregel ha betalt for dette. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal få mindre betalt for å holde et innlegg på slike kurs, enn hva deltakerne betaler for å høre på. Innebærer det at jeg må reise bort vil jeg har mer betaling enn om det skjer i Oslo.

Det er et marked som ligger et sted mellom underholdning og kurs. Noen er ettertraktede fordi de har et kjent navn, snakker om noe mange er interessert i å høre noe om, og helst også kan presentere det på en engasjerende og gjerne underholdend måte. Morten Goodwins godt betalte foredrag regner jeg med at havner i denne kategorien. Min dessverre avdøde kollega og venn Jon Bing var en ettertraktet foredragsholder. Han kunne ha holdt flere foredrag hver dag, om han hadde sagt ja til alle forespørsler. Selv om han prøvde å si nei til det meste, holdt han vel egentlig flere foredrag enn han strengt tatt hadde godt av. Han sa at han ofte følte seg som en pauseklovn i mange av de sammenhengene hvor han holdt foredrag. Det er ingen grunn til ikke å ta betalt for slikt.

Vi kan også ta med de såkalte motivasjonsforedragene, som en del holder, gjerne mot god betaling. Hvis man skal lykkes i dette markedet bør man for det første være kjendis. Bedrifter som skal drive team building eller ha et “kick off” arrangement, vil gjerne ha noen kjente folk som de ansatte har lyst til å høre på, og som helst skal kunne inspirere til innsats. En del bedrifter har også arrangemeter for kunder, som er markedsføringsaktiviteter. Selvfølgelig skal man ta betalt for å bidra til slikt.

Innholdet er ofte ganske klisjéfylt. Man sier varianter av at “det er i motbakker det går oppover”, “ingen blir god alene” (viktig ved team building), osv. Dette skal helst kunne pakkes inn i en personlig historie, gjerne om hvordan man har lyktes nærmest mot alle odds. Jeg tenker ofte på Dag Otto Lauritzen denne sammenhengen. Dag Otto ble alvorlig skadet i en fallskjermulykke, og legene ga ham en begrenset mulighet til i det hele tatt å bli i stand til å gå igjen. Han begynte å sykle for å trene seg opp etter ulykken, og resten er som man gjerne sier: Historie. Han ble den første nordmannen som vant en etappe i Tour de France.

Mediene er alltid veldig opptatt av penger. Derfor skriver de gjerne om at en person tar tusen kroner per minutt. Hvor mye eller hvor lite man får betalt, er egentlig ganske uinteressant for andre enn de som betaler og den som får betalt. Jeg synes det er vanskelig å be om høy betaling, så jeg har aldri gjort noe forsøk på å teste markedet for å finne ut hvor mye jeg kan kreve for et foredrag. Jeg har vel heller ikke noen temaer som er veldig etterpurt i et mer eller mindre kommersielt foredragsmarked. Men jeg sier ikke nei takk til god betaling, om noen tilbyr det. Det har hendt at jeg har foreslått en pris, og at oppdragsgiver så har foreslått å betale mer, noe jeg selvsagt ikke sier nei til. Det at mitt viktigste mål ikke er og aldri har vært å tjene mest mulig penger, betyr ikke at jeg ikke øsnker god betaling for det jeg gjør. Jeg synes i utgangspunktet det er uforskammet og respektløst å vente at noen skal gjøre en jobb uten at de får betalt for det. Hvis den som spør mener det ikke er verdt å betale for, da er det heller ikke verdt å bruke tid på for meg.

Jeg verdsetter min fritid, og også den delen av arbeidstiden jeg kan bruke til det jeg ut fra mine egne faglige interesser gjerne vil gjøre. Men hvis et oppdrag, foredrag eller noe annet, er godt betalt, kan det hende at jeg sier ja til noe jeg egentlig ikke har så veldig lyst til å gjøre.

Det kan ta overhånd, slik at man ikke har tid igjen til å gjøre det man egentlig skal gjøre. Jeg husker en gang da Sofie Høgestøl var med i et av de utallige NRK-programmene hun har deltatt i. Hun ble introdusert som professor, og repliserte umiddelbart at hvis hun skulle bli professor måtte hun bruke mer tid på å forske og skrive, og mindre tid på å kommentere amerikansk politikk.

Det er selvfølgelig viktig å ha et bevisst forhold til hva man sier ja til av oppdrag, også når det gjelder foredrag. Jeg husker en som arbeidet med ernæring, jeg har glemt hvem, som var blitt spurt om å holde et foredrag for en av de internasjonale matvaregigantene i USA, mot god betaling. Han begynte å lese den kontrakten han hadde fått oversendt, og så at de blant annet krevde at han skulle forplikte seg til ikke å snakke negativt om dem, om deres produkter osv (jeg husker ikke deltajene). Han sa nei. Vi kan ikke gjøre noe som setter vår troverdighet og uavhengighet i fare. Men man kan ha problematiske bindinger, selv om man ikke får betaling.