Tag Archives: Politisk reklame

Politiske drittpakker

Et av argu­men­te­ne mot poli­tisk rekla­me er at man ikke øns­ker “ame­ri­kans­ke til­stan­der”, som i prak­sis betyr at man ikke øns­ker rekla­me som pri­mært har til hen­sikt å rak­ke ned på mot­stan­der­ne. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i at det­te er en form for poli­tisk valg­kamp som vi ikke øns­ker.

I dag, 6. august 2009, kun­ne vi i “Kul­tur­nytt” høre fag­folk og poli­tis­ke kom­men­ta­to­rer vur­de­re par­ti­enes reklame­fil­mer, og dritt­pak­ker ble selv­føl­ge­lig nevnt. Men omtrent sam­ti­dig, i “Poli­tisk kvar­ter” fikk gene­ra­len i kam­pen mot poli­tisk rekla­me, kul­tur­mi­nis­ter Trond Gis­ke, ser­ve­re en solid dritt­pak­ke. Hans “bud­skap” var at Venst­res nei til en FrP-regje­ring ikke er tro­ver­dig. Noen av oss har hel­ler ikke glemt at Arbei­der­par­ti­et for inn­til ikke så len­ge siden had­de en parti­sek­re­tær som vir­ket langt mer opp­tatt av å snak­ke om FrP enn om AP (og som på den måten gans­ke sik­kert har bidratt til FrPs oppls­ut­ning).

Jeg vil ikke her dis­ku­te­re om Venst­res nei til en FrP-regje­ring er tro­ver­dig eller ikke. Men Trond Gis­ke viser med all mulig tyde­lig­het at poli­ti­ker­ne ikke tren­ger TV-rekla­me for å for­søp­le den poli­tis­ke debat­ten med sine dritt­pak­ker. Poli­ti­ker­ne, i alle fall poli­ti­ke­re fra sto­re par­ti­er, får mer enn nok av gra­tis sende­tid til å spre sin møkk.

Jeg øns­ker ikke en søp­le­te poli­tisk debatt, og øns­ker ikke en poli­tisk rekla­me som kan bidra ytter­li­ge­re til det­te. Men søp­pe­let er der uav­hen­gig av medi­er, og poli­tis­ke reklame­fil­mer vises i de fles­te and­re medi­er enn TV (kino, inter­nett, osv). Der­for er det vans­ke­lig å for­sva­re et for­bud som skal skjer­me et så for­søp­let medi­um som kom­mer­si­elt TV er, mot poli­tisk søp­pel som fly­ter alle and­re ste­der. Den enes­te kana­len hvor det­te ikke fly­ter er “Fri­ka­na­len”, som skul­le være alter­na­ti­vet til poli­tisk rekla­me. Ingen poli­tis­ke par­ti­er har fun­net det bry­et verdt å sat­se på en kanal som ingen ser på.

Men kan­skje traff en i dagens radiode­batt, Eli­sa­beth Hart­mann fra “Sis­te Skrik” om jeg hus­ker rett, spi­ke­ren på hodet da hun sa omtrent det­te: “Når vi ser de reklame­fil­me­ne som de poli­tis­ke par­ti­ene har laget skal vi være gla­de for at vi slip­per å se dem på TV”.

Rettsliggjøring og overnasjonalitet

Ani­ne Kier­ulf tar opp vik­ti­ge spørs­mål om rett­lig­gjø­ring i en artik­kel i Dag­bla­det 4. juni 2009 under over­skrif­ten “Retts­stat og demo­kra­ti”.

Jeg har all­tid for­und­ret meg over debat­ten om retts­lig­gjø­ring, i alle fall at retts­lig­gjø­ring skal være et demo­kra­tisk pro­blem. Ret­ten er et resul­tat av demo­kra­tis­ke pro­ses­ser og kan end­res gjen­nom demo­kra­tis­ke beslut­nin­ger.

Retts­lig­gjø­ring hand­ler for meg først og fremst om å ta poli­ti­ker­nes ved­tak på alvor slik at dis­se fak­tisk blir bin­den­de, også for poli­ti­ker­ne selv. Det betyr at man tar kon­se­kven­sen av poli­tis­ke ved­tak, og at poli­ti­ker­ne må ved­stå seg kon­se­kven­se­ne. Jeg synes det er et stør­re pro­blem, også for demo­krat­ei­et, at poli­ti­ker­ne sta­dig kom­mer med ved­tak som er  “poli­tisk for­plik­ten­de”, men ikke “retts­lig bin­den­de”.

Aksep­te­rer det poli­tis­ke fler­tal­let ikke resul­ta­tet av en “retts­lig­gjort” avgjø­rel­se kan loven end­res. Hvis det vir­ke­lig has­ter, da kan det gjø­res i løpet av et par uker. Det tar ikke sær­lig mye len­ger tid å ved­ta en lov(endring) enn det tar å tref­fe and­re poli­tis­ke ved­tak. Det kan rik­tig­nok bare gjø­res med virk­ning frem­over, men det bør ikke være et stort pro­blem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lov­ved­tak som det er å løpe fra løf­ter og “poli­tisk bin­den­de” ved­tak.  Det­te kre­ver at poli­ti­ker­ne ser pro­ble­met i øyne­ne og har rygg­rad nok til å kon­fron­te­re det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansva­ret og kon­se­kven­se­ne når de mel­der seg. Men at poli­ti­ker­ne tvin­ges til å være ærli­ge i for­hold til hva de fak­tisk mener, til å være edrue­lig i for­hold til hva som fak­tisk kan gjen­nom­fø­res og til å aksep­te­re (og der­med også vur­de­re) kon­se­kven­se­ne av sine løf­ter og ved­tak, det kan da umu­lig være et demo­kra­tisk pro­blem? At poli­ti­ker­ne kan opp­le­ve det som ube­ha­ge­lig ikke å kun­ne løpe fra det de har ved­tatt kan man for­stå. Men demo­kra­ti­et er ikke til for å beskyt­te poli­ti­ker­ne.

Et mer grunn­leg­gen­de spørs­mål kan være i hvor stor grad man skal kun­ne bin­de frem­ti­den. Det er man­ge eksemp­ler på at poli­ti­ke­re i prak­sis har mis­likt Grunn­lo­ven når den­ne har stått som en skran­ke for å gjen­nom­føre det som et sty­rings­iv­rig fler­tall for tiden øns­ker. Der­som man har det nød­ven­di­ge fler­tall vil det være mulig å byg­ge ned ver­net av eien­doms­ret­ten og til­la­te mer omfat­ten­de inn­grep uten erstat­ning enn hva man i dag kan gjø­re etter Grl § 105, akku­rat som det er mulig å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten. Men det skal mer til enn et kna­pt stor­gings­fler­tall. Selv synes jeg det er bra at vi har vis­se grunn­leg­gen­de ret­tig­he­ter som skif­ten­de stor­tings­fler­tall ikke kan skal­te og val­te med som de vil.

Fred­rik Sejer­sted mener tyde­lig­vis at det til enhver tid sit­ten­de fler­tall ikke behø­ver å for­hol­de seg til sli­ke grunn­leg­gen­de prin­sip­per, når han i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

Så len­ge et folke­valgt fler­tall på Stor­tin­get er imot poli­tisk TV-rekla­me er det­te ikke bare legi­timt, men prin­si­pi­elt for­nuf­tig euro­pa­po­li­tikk.”

Man må skil­le mel­lom retts­lig­gjø­ring og over­na­sjo­na­li­tet. Nor­ge kan ikke bestem­me hvor­dan over­na­sjo­na­le reg­ler skal være og hvor­dan de prak­ti­se­res, like lite som en kom­mu­ne i Nor­ge kan fast­set­te lover og bestem­me hvor­dan de skal hånd­he­ves. Man har selv­føl­ge­lig en viss inn­fly­tel­se, med mind­re man vel­ger å stil­le seg uten­for beslut­nings­pro­ses­se­ne sam­ti­dig som man reelt er bun­det av beslut­nin­ge­ne, slik Nor­ge har valgt å gjø­re gjen­nom EØS-avta­len. Men det at man har valgt en til­knyt­ning som set­ter Nor­ge på side­lin­jen og såle­des har et stort demo­kra­tisk under­skudd, er resul­tat av en demo­kra­tisk pro­sess i Nor­ge. Hvis man synes det inter­na­sjo­na­le sam­ar­bei­det kos­ter mer enn det sma­ker, da kan Nor­ge vel­ge å tre ut.

Stor­tings­fler­tal­let kan bestem­me at men­neske­ret­tig­he­te­ne ikke skal gå foran norsk lov. Da vil­le for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me retts­lig sett vært  mind­re pro­ble­ma­tisk, selv om Nor­ges inter­na­sjo­na­le omdøm­me nok vil­le bli svek­ket. Hvis Nor­ge stil­ler seg blant de land som avvi­ser avgjø­rel­ser fra EMD som “inn­blan­ding i ind­re anlig­gen­der”, da kan ikke nors­ke poli­ti­ke­re være like kjepp­høye når de kri­ti­se­rer men­neske­retts­brudd and­re ste­der. Poli­ti­ker­ne må vel­ge mel­lom å ta den poli­tis­ke belast­nin­gen med å gå ut av sys­te­met eller aksep­te­re å være bun­det av det. Det er det­te som er den vik­tigs­te poli­tis­ke kon­se­kven­sen av retts­lig­gjø­ring på et inter­na­sjo­nalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demo­kra­tisk pro­blem.

Hvis vi vil ha et for­plik­ten­de inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid, da må vi aksep­te­re at det også for­plik­ter oss. At det er for­plik­ten­de viser seg først og fremst ved at vi må ret­te oss etter de ved­tak som tref­fes, også om vi selv er uenig i ved­ta­ket. Aksep­te­rer man EMD, da må vi også ret­te oss etter avgjø­rel­ser som går mot Nor­ge og går mot det som et poli­tisk fler­tall i Nor­ge måt­te øns­ke. Nor­ge kan bestem­me seg for at det­te vil vi ikke være med på, men da må man også ta den poli­tis­ke belast­nin­gen det vil være å gå ut. Fred­rik Sejer­sted liker åpen­bart ikke at også Nor­ge skal være bun­det av noe som ikke er Norsk, når han i tid­li­ge­re nevn­te artik­kel  i Dag­bla­det 3. juni 2009 skri­ver:

De nye retts­li­ge for­plik­tel­se­ne er inter­na­sjo­na­le, og de er uen­de­lig mye mer vidt­rek­ken­de og detal­jer­te enn de få ret­tig­he­te­ne vi har i den nors­ke Grunn­lo­ven. Vide­re er de i mot­set­ning til Grunn­lo­vens reg­ler nes­ten umu­li­ge å end­re. Og ende­lig tol­kes og for­val­tes de av juris­ter svært mye len­ger fra den nasjo­na­le vir­ke­lig­het enn våre egne høy­este­retts­dom­me­re.”

Det er nå en gang slik at man på inter­na­sjo­nalt nivå ikke all­tid skal leg­ge alt for stor vekt på den nasjo­na­le vir­ke­lig­het.  EMD har sagt at man på noen områ­der har en bety­de­lig nasjo­nal skjønns­mar­gin i for­hold til hva slags inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­het eller and­re ret­tig­he­ter, mens man på and­re områ­der har liten skjønns­mar­gin. De har sagt at det er liten skjønns­mar­gin når det gjel­der poli­tis­ke ytrin­ger, hvil­ket betyr at når det gjel­der hva som skal til­la­tes av inn­grep i akku­rat den type ytrin­ger har de nasjo­na­le poli­ti­ke­re ikke så mye de skul­le ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapen­de part i en retts­sak å avgjø­re om man skal være bun­det av resul­ta­tet eller ikke. Vi har aksep­tert sys­te­met, og da må vi også aksep­te­re de kon­se­kven­ser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitch­en.

Det er ikke vans­ke­lig å være enig når Fre­drk Sejer­sted skri­ver at man må “avkla­re hva de [inter­na­sjo­na­le for­plik­tel­se­ne] egent­lig går ut på og hvil­ket hand­lings­rom som (over­ras­ken­de ofte) fort­satt gjen­står for regje­ring og Stor­ting”. Men det er for­skjell på å avkla­re og å bort­for­kla­re. I det som var utgangs­punk­tet for debat­ten, Trond Gis­kes for­søk på vri seg unna dom­men om poli­tisk TV-rekla­me er det vans­ke­lig å kom­me for­bi at EMD klart har sagt at et reklame­for­bud som bare gjel­der ett medi­um ikke er til­strek­ke­lig begrun­net, at den klart avvi­ser Nor­ges påstand om at det ikke er til­strek­ke­li­ge alter­na­ti­ver til et gene­relt for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me, og at de gir klar til­slut­ning til Høy­este­retts mindre­tall på de avgjø­ren­de punk­te­ne. Men Fre­de­rik Sejer­sted gir noe av for­kla­rin­gen selv, når han skri­ver:

Når tvis­ter opp­står mel­lom inter­na­sjo­nal rett og van­lig norsk rett og poli­tikk, er det dis­se juris­te­ne som har i opp­drag å for­sva­re det nasjo­na­le hand­lings­rom på veg­ne av regje­ring og Stor­ting. De står i fron­ten, og ser utvik­lin­gen. Selv har jeg tid­li­ge­re i syv år vært sta­tens advo­kat i EU/E­ØS-retts­sa­ker, og for­svart Stor­tin­gets lover …”

Han synes å ha pro­ble­mer med å kom­me ut av den­ne rol­len.

Ytringsfrihet og politisk TV-reklame

Av alle ste­der ble det en gans­ke inter­es­sant dis­ku­sjon på face­bo­ok, etter Ani­ne Kier­ulfs utmer­ke­de inn­sats i Redak­sjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argu­men­ter skjer­pet og spis­set gjen­nom å kon­fron­te­res i en dis­ku­sjon (og noen gan­ger svek­kes de).

For­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me er et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Enkel­te har for­søkt å vri seg unna dis­ku­sjo­nen ved å hev­de at det­te ikke er et inn­grep. Men det er ikke noe de har sær­lig støt­te for, i alle fall ikke blant de som har et reflek­tert for­hold til spørs­må­let (og det inklu­de­rer veks­len­de regje­rin­ger).

Alle­re­de da for­bu­det ble lov­fes­tet i 1999 ga den davæ­ren­de regje­ring (Bon­de­vik I) ga klart uttrykk for at reklame­for­bu­det var et inn­grep, men de men­te at det­te var et inn­grep som lå innen­for det som kun­ne til­la­tes inne­for EMK art 10. Rik­tig­nok ga Jus­tis­de­par­te­men­tet den gang uttrykk for en viss tvil om hvor­vidt et slikt for­bud kun­ne til­la­tes etter EMK art 10, men regje­rin­gen sat­set på at det holdt.

I for­bin­del­se med revi­sjon av Grl § 100 ble spørs­må­let også dis­ku­tert, men da i for­hold til Grl § 100 og ikke i for­hold til EMK art 10. Like­vel var det ingen tvil om at det var et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Et fler­tall i komi­te­en men­te i 2004 at for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me stred mot den nye grunn­lovs­be­stem­mel­sen.

Også i den saken som nå har fått sin avslut­ning i Stras­bourg har utgangs­punk­tet, også for Sta­ten, hele tiden vært at reklame­for­bu­det er et inn­grep, men sta­ten men­te at det var et for­bud som lå innen­for det som er til­latt etter EMK art 10 — noe EMD alt­så ikke var enig i.

Det som står kla­re­re for meg etter noen dis­ku­sjons­run­de, er at det ikke er et spørs­mål om å begrun­ne hvor­for en type ytring skal til­la­tes (i et bestemt medi­um). Aksep­te­rer man først ytrings­fri­he­ten, da er det inn­skrenk­nin­ge­ne som må begrun­nes. Det er man­ge typer ytrin­ger vi godt kun­ne vært for­uten. Por­no­gra­fi, rasis­tis­ke og blas­fe­mis­ke ytrin­ger, kjen­dis­jour­na­lis­tikk à la “Se og Hør” og Dag­bla­det — det er ikke spørs­mål om sam­fun­net har behov for sli­ke ytrin­ger, men om det er nød­ven­dig å for­by dem. Det er de som vil har for­bud som har bevis­byr­den.

Der­med er vi ved kjer­nen i spørs­må­let om poli­tisk TV-rekla­me: Vi til­la­ter poli­tisk rekla­me, bare ikke på TV. Vi til­la­ter også rekla­me på TV, bare ikke for poli­tikk og livs­syn. Ret­ten til poli­tis­ke ytrin­ger er noe av ytrings­fri­he­tens kjer­ne. Er det vir­ke­lig tun­ge nok grun­ner til å for­by en av de vik­tigs­te for­mer ytrin­ger i ett og bare ett medi­um? Her har Men­neske­retts­dom­sto­len svart nei.

Det betyr ikke nød­ven­dig­vis at det er fritt fram for alle sor­ter rekla­me. Man kan godt regu­le­re poli­tisk rekla­me, og man kan nok regu­le­re den på måter som gjør at vi unn­går det som de fles­te av oss gjer­ne vil unn­gå. Det vil nok være mulig å for­by rekla­me som kan vir­ke stø­ten­de (som bren­ning av Kora­nen), at rekla­men ikke først og fremst kan snak­ke ned­set­ten­de om and­re, osv. Men den mulig­he­ten lar Trond Gis­ke gå fra seg.

Jeg synes det er pin­lig å høre Trond Gis­ke spil­le på, om ikke rasis­me, så i alle fall frem­med­frykt, når han sier:

Er det rik­tig at 7 dom­me­re i Stras­bourg, den ene fra Azer­ba­d­jan (sic!), skal vite bed­re enn et bredt stor­tings­fler­tall i Nor­ge, hvor­dan ytrings­fri­he­ten best iva­re­tas i Nor­ge?”

og

Jeg respek­te­rer at Nor­ge har slut­tet seg til kon­ven­sjo­nen [Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen] og at vi gjen­nom lov har gitt den­ne kon­ven­sjo­nen for­rang, men man må kun­ne stil­le spørs­mål ved det­te…”

Ber­gens­grup­pa SAFT had­de en lin­je i en av sine san­ger som lyder:

Kil­ling for peace
Is like fuck­ing for vir­gi­ni­ty”

Å for­by ytrin­ger for å for­sva­re ytrings­fri­he­ten og demo­kra­ti­et blir omtrent den sam­me form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Gis­ke set­ter Nor­ge i sel­skap med and­re land som plei­er å kla­ge over at kri­tikk mot men­neske­retts­brudd er “inn­blan­ding i et lands ind­re anlig­gen­der”. Han bruk­te rik­tig­nok ikke de orde­ne, men inne­hol­det er det sam­me. Hel­dig­vis har Joans Gahr Stø­re i føl­ge Jon Wes­sel-Aas, sagt noe annet. Det er gans­ke opp­sikts­vek­ken­de at et regje­rings­med­lem kom­men­te­rer et annet regje­rings­med­lems utta­lel­ser med at han har ytrings­fri­het.

Uan­sett gjør Trond Gis­ke det­te til en pin­lig fore­stil­ling for Nor­ge.

Trond Giske ror i motvind

Trond Gis­kes for­søk på å vri seg unna dom­men i Men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) i Stas­bourg begyn­ner å bli komisk. For hvert for­søk på å kom­me seg unna det uunn­gåe­li­ge hav­ner han len­ger utpå.

Alle­re­de da for­bu­det mot poli­tisk TV-rekla­me ble lov­fes­tet i 1999 (etter bare å ha vært basert på en for­skrifts­be­stem­mel­se), viss­te regje­rin­gen at for­bu­det var pro­ble­ma­tisk i for­hold til EMK art 10. I Ot.prp. nr. 58 (1998–99) 3.4.3 vises til føl­gen­de utta­lel­se fra Jus­tis­de­par­te­men­tet:

«Det fin­nes — så vidt vi kjen­ner til — ikke prak­sis i kon­ven­sjons­or­ga­ne­ne etter EMK eller SP som direk­te gjel­der for­bud mot poli­tisk rekla­me i eter­me­dia. Det­te gjør i seg selv vur­de­rin­gen noe usik­ker, sær­lig for­di kon­ven­sjo­ne­nes ord­lyd ikke gjør det klart at et slikt for­bud er til­la­te­lig, og siden Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­stol gene­relt har lagt stor vekt på ytrings­fri­he­ten. Etter en hel­hets­vur­de­ring vil Jus­tis­de­par­te­men­tet like­vel anta at hørings­for­sla­get vil stå seg i for­hold til kon­ven­sjo­ne­ne. Vi leg­ger sær­lig vekt på at for­bu­det ikke vil repre­sen­te­re noe inn­grep i den tid­li­ge­re prak­sis når det gjel­der demo­kra­tisk beslut­nings­pro­sess i Nor­ge.»

Dom­men fra EMD i Stras­bourg er klar. Et gene­relt reklame­for­bud kan ikke opp­rett­hol­des. Det heter i dom­men avsnitt 77:

” The view expoun­ded by the respon­dent Govern­ment, sup­ported by the third par­ty inter­vening Govern­ments, that the­re was no viab­le alter­na­ti­ve to a blan­ket ban must the­re­fore be rejected.”

EMD uttryk­ker på avgjø­ren­de punk­ter støt­te til mindre­tal­let i Høy­este­retts­av­gjø­rel­se (som kom til at for­bu­det var i strid med ytrings­fri­he­ten), og tar uttryk­ke­lig avstand fra fler­tal­let.

I Vgt Verein gegen Tier­fab­ri­ken (VgT), som EMD i bety­de­lig grad støt­ter seg til, sies det i avsnitt 74:

In the Court’s opi­nion, how­e­ver, whi­le the dome­stic aut­hori­ties may have had valid rea­sons for this dif­fe­ren­ti­al treat­ment, a pro­hi­bition of poli­ti­cal adver­ti­sing which applies only to cer­tain media, and not to others, does not appe­ar to be of a par­ti­cu­lar­ly pres­sing natu­re.”

Et for­bud som bare gjel­der ett medi­um er ikke sær­lig vik­tig, og der­med ikke vik­tig nok til å begrun­ne et for­bud. Man snur på en måte argu­men­tet om at et for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me ikke vil ha så stor betyd­ning rundt, og sier at hvis sli­ke rekla­me ikke har vesent­lig betyd­ning, da er det hel­ler ikke grunn til å for­by det.

Gjen­gi­vel­se av dom­men fra EMD i St.meld. nr. 18 (2008–2009) er etter min mening så skjev og ufull­sten­dig at den blir mis­vi­sen­de. Jeg våger å gå så langt som til å si at Trond Gis­ke feil­in­for­me­rer Stor­tin­get når det­te er den infor­ma­sjon Stor­tin­get får fra regje­rin­gen.  En gunn­leg­gen­de pre­miss i dom­men refe­res ikke, nem­lig den at sta­ter har en meget liten skjønns­mar­gin for inn­grep når det gjel­der polits­ke ytrin­ger. Det­ter er det mot­sat­te av hva Høy­este­retts fler­tall sa, se Rt 2004 s. 1737, se den­nes avsnitt 61 og 62, og som EMD tok uttryk­ke­li­ge avstand fra (s dom­men avsnitt 64). Det­te sies bl.a. i dom­mens avsnitt 59:

In this con­nec­tion, it must be recal­led that, accor­ding to the Stras­bourg Court’s case-law, the­re is litt­le sco­pe under Article 10 § 2 of the Con­ven­tion for rest­ric­tions on poli­ti­cal speech or on deba­te on ques­tions of pub­lic inte­rest”

Depar­te­men­tet gjen­gir dom­mens avsnitt 70, hvor EMD sier at de hen­syn sta­ten anfør­te utvil­somt var rele­van­te.  Men de unn­la­ter å nev­ne avsnitt 71, hvor EMD sier:

”How­e­ver, the Court is not con­vin­ced that these objec­ti­ves were suf­fi­ci­ent to jus­ti­fy the inter­fe­ren­ce com­plai­ned of.”

Alt­så var det som sta­ten anfør­te rele­vant, men had­de ikke til­strek­ke­lig vekt til å begrun­ne for­bu­det.

Regje­rin­gen gjen­gir vide­re avsnit­tet hvor EMD skri­ver at Pen­sjo­nist­par­ti­et i prak­sis ikke had­de mulig­het til å kom­me til orde på annen måte enn ved rekla­me. Det­te var et moment. Men regje­rin­gen frem­stil­ler det som om det­te var det vik­tigs­te, kan­skje det enes­te momen­te som EMD la vekt på, og det er helt feil.

Regje­rin­gen pres­te­rer også å si at dom­men  VgT har “liten over­fø­rings­ver­di for spørs­må­let om rekla­me fra poli­tis­ke par­ti­er”. Det­te til tross for at det var den­ne dom­men EMD, i lik­het med Høy­este­retts mindre­tall, først og fremst støt­tet seg til. Den­ne frem­stil­lin­gen er ikke bare skjev, den er direk­te feil.

Trond Gis­kes til­tak vir­ker panikk­ar­te­de.  Først vil­le han brin­ge saken inn for Stor­kam­me­ret. Så ombe­stem­te han seg, og vil­le hel­ler end­re NRK-pla­ka­ten. NRK-ledel­sen var klar på at det­te var noe de godt kun­ne ha klart seg uten, og at det ikke vil­le føre til noen end­rin­ger i NRKs valg­dek­ning. Pen­sjo­nist­par­ti­et og and­re små­par­ti­er vil­le slip­pe til når det etter NRKs redak­sjo­nel­le  vur­de­ring var rik­tig. Nyhets­re­dak­tør Jon Geli­us sa i føl­ge NTB føl­gen­de til Kring­kas­tings­rå­det (her gjen­gitt etter VG):

” Om NRKs valg­dek­ning til høs­ten skal omfat­te fle­re par­ti­er enn de tra­di­sjo­nel­le gjen­gan­ger­ne, vil tiden vise. Det vil i så fall være et resul­tat av jour­na­lis­tis­ke vur­de­rin­ger (…)til NTB sier Geli­us at små­par­ti­ene vil bli truk­ket inn i valg­kamp­dek­ning i den grad det er natur­lig å få deres syn i bestem­te saker.

- Det kan for eksem­pel være natur­lig for oss å få Pen­sjo­nist­par­ti­ets syn hvis pen­sjons­spørs­mål blir tema i valg­kam­pen. Det sam­me kan være til­fel­le for De grøn­ne i sam­band med miljø­spørs­mål, men ikke noe par­ti vil få «carte blan­che» i vår valg­kamp­dek­ning, sier Geli­us.”

For­søk på å sty­re NRK vil­le lede Gis­ke inn i dype pro­ble­mer i for­hold til Lov om redak­sjo­nell fri­dom i media § 4, hvor det i annet ledd står:

Eiga­ren av medie­føre­ta­ket eller den som på eiga­ren sine veg­ner lei­er føre­ta­ket, kan ikkje instru­ere eller over­prø­ve redak­tø­ren i redak­sjo­nel­le spørs­mål, ”

Og uan­sett hvor mye Gis­ke kun­ne og vil­le gri­pe inn i NRK, så vil­le det bare gitt til­gang til én TV-kanal, og bare i den peri­oden det er egne valg­sen­din­ger. Små­par­ti­ene vil­le ikke kun­ne slip­pe til med sitt syn i saker som står høyt på den poli­tis­ke dags­or­den når det ikke er valg­kamp.

Hva Gis­kes avta­le med Fri­ka­na­len er, er det ikke lett å si. Jon Wes­sel-Aas har påpekt at det kan være i strid med stats­støtte­reg­le­ne å gi en slik støt­te til én kanal, og at et kjøp av sende­tid for 10 mill ikke kan gjø­res som direkte­kjøp, men må ut på anbud. Det er inter­es­san­te syns­punk­ter. Men jeg kjen­ner ikke det regel­ver­ket godt nok til at jeg vil kom­men­te­re de side­ne av saken.

Sta­ten eier ikke kana­len, så instruks fra eier er det vel ikke. Kan­skje er det reklame­plass. Det er i alle fall kjøpt sende­tid. Det betyr i så fall at sta­ten selv bry­ter det for­bu­det de tvi­hol­der på. Kan­skje er det spon­sing, men da får Gis­ke pro­ble­mer i for­hold til kring­kas­tings­lo­ven § 3–4, hvor det står:

Inn­hold og pre­sen­ta­sjons­form i spon­se­de pro­gram må være slik at kring­kas­te­rens redak­sjo­nel­le integri­tet opp­rett­hol­des fullt ut.”

Kan­skje er det rett og slett en poli­tisk inn­blan­ding slik vi ser i land vi gjer­ne liker å hol­de fram som eksemp­ler på hvor­dan for­hol­det mel­lom stat og kring­kas­tings­sel­skap ikke bør være.

I VgT sa EMD at et for­bud mot poli­tisk TV-rekla­me som bare gjel­der ett medi­um ikke er til­strek­ke­li­ge begrun­net til at det kan for­sva­re inn­gre­pet i ytrings­fri­he­ten. Da må det være åpen­bart at når for­bu­det inn­skren­kes ytter­li­ge­re slik at det ikke len­ger gjel­der medi­et, men bare enkel­te kana­ler, da er det enda sva­ke­re begrun­net. Jo mer Trond Gis­ke gjør for å bre­gren­se effek­ten av reklame­for­bu­det, jo mer under­gra­ver han også begrun­nel­sen for å ha for­bu­det, om man hol­der seg til EMDs begrun­nel­se i VgT.

Fri­ka­na­len har som prin­sipp at det ikke er noen redak­tør. De enkel­te orga­ni­sa­sjo­ne­ne har selv redak­tør­an­sva­ret for inn­slag de sen­der. Det vil måt­te bety at de enkel­te par­ti­er selv har det redak­sjo­nel­le ansva­ret for sine poli­tis­ke inn­slag. Det er ingen redak­tør som kan gri­pe inn og si at det­te er uak­sep­ta­belt, slik en TV-redak­tør kan gjø­re, også over­for rekla­me.

Ikke all poli­tisk rem­la­me må til­la­tes. Sta­ten har rett når de peker på at VgT til­la­ter vis­se inn­skrenk­nin­ger i poli­tisk rekla­me. I Mur­p­hy opp­rett­hold EMD et irsk for­bud mot reli­giøs rekla­me, for­di det­te kun­ne være sær­lig kon­tro­ver­si­elt og sen­si­tivt. Vur­de­rings­te­ma­et er i utgangs­punk­tet det sam­me for poli­tisk rekla­me, men man aksep­te­rer en noe vide­re skjønns­mar­gin for for­bud.

Ingen skal for­hånds­sen­su­re­res på Fri­ka­na­len, sier Trond Gis­ke. Det er for så vidt greit nok.  Skal alle par­ti­er slip­pe til, da må alle regist­rer­te par­ti­er slip­pe til. Man kan ikke utluk­ke par­ti­er man ikke liker. Nor­ges­pa­trio­te­ne og Vigrid må få slip­pe til på sam­me måte som and­re små­par­ti­er. Nor­ges­pa­trio­te­ne vars­ler at de f.eks. kan kom­me til å bren­ne Kora­nen under sine sen­din­ger. Ingen kan hind­re det, mener Trond Gis­ke. Anta­ge­lig har han rett, med den modell han har valgt.

En redak­sjon kun­ne ha sagt nei til et slikt inn­slag. Ikke for å sen­su­re­re menin­ge­ne, men for­di man ikke aksep­te­rer virke­mid­le­ne. Det er også rett, som sta­ten sier, at VgT sier at ikke ethvert for­bud mot poli­tisk rekla­me er ute­luk­ket. Støt­ter man seg på Mur­p­hy kan man anta­ge­lig­vis også ha reg­ler for poli­tisk rekla­me som sier at den ikke kan ha en form som kan vir­ke sær­lig stø­ten­de, eller noe i den ret­ning. Jeg vil tro at man også kan for­by poli­tisk rekla­me som i hoved­sak inne­hol­der ned­set­ten­de omta­le av and­re. Men redak­sjo­nel­le ytrin­ger kan man ikke regu­le­re på den måten.

Et av argu­men­te­ne mot poli­tisk rekla­me, som også Høy­este­retts fler­tall la stor vekt på og som sta­ten anfør­te i saken for EMD, er at rekla­me kan bidra til å redu­se­re nivå­et på den poli­tis­ke debat­ten.  Ved å slip­pe poli­tis­ke gal­nin­ger fri, uten ram­mer og uten redak­sjo­nell sty­ring, da har Gis­ke ytt et avgjø­ren­de bidrag til å sik­re den kva­li­tets­re­duk­sjon han påstår at han vil­le for­hind­re. Det enes­te han ikke opp­når er å åpne for en poli­tisk ytrings­fri­het som er i sam­svar med dom­men fra EMD.

Politisk reklame — regjeringen snubler igjen

Nor­ge tap­te — ikke over­ras­ken­de — saken i Stras­bourg om poli­tisk rekla­me på TV. Ret­ten til poli­tis­ke ytrin­ger er yrtings­fri­he­tens indre­fi­lét, noe som også er under­stre­ket i Grunn­lo­ven § 100 annet ledd, som lyder:

Fri­mo­di­ge Ytrin­ger om Stats­sty­rel­sen og hvil­ken­som­helst anden Gjen­stand ere Enhver til­lad­te. Der kan kun sæt­tes sli­ge klar­lig defi­ne­rede Grænd­ser for den­ne Ret, hvor sær­lig tungt­vei­en­de Hen­syn gjø­re det for­svar­ligt holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Beg­run­del­ser.”

Når man kan kjø­pe seg plass for å ytre seg om det mes­te på TV, da er det ikke lett å for­sva­re at man dog ikke skal få lov til å kjø­pe seg plass for å ytre seg om poli­tis­ke spørs­mål. At et for­bud mot sli­ke ytrin­ger skal  frem­me Sand­heds­sø­gen, Demo­kra­ti og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nel­se, som det står i Grl § 100 førs­te ledd, er for meg gans­ke ufor­ståe­lig.

Det er man­ge grun­ner til ikke å øns­ke poli­tisk rekla­me. Det er et argu­ment at det er de rike og res­surs­ster­ke  som da vil kun­ne kjø­pe seg reklame­plass. Men det argu­men­tet bærer ikke når pro­ble­met var at det bare var de sto­re som slapp til på redak­sjo­nell plass i valg­kam­pen. Og det er uan­sett de rike og sto­re som slip­per mest til. Det er de som kan leie infor­ma­sjons­by­rå­er for å få plan­tet pas­sen­de nyhets­sa­ker i medie­ne, det er de som kan leie folk til å lage pro­fe­sjo­nel­le nett­si­der, det er de som kan lage fine skrif­li­ge pre­sen­ta­sjo­ner, osv.

En grunn til at jeg de sene­re åre­ne har blitt mer posi­tiv til poli­tisk rekla­me er den gene­rel­le for­flat­nin­gen og tab­lo­id­i­se­ren­de jour­na­lis­tik­ken. Når media er mer opp­tatt av å lage under­hol­den­de debat­ter hvor man foku­se­rer på kon­flik­ter enn på å få fram hva par­ti­ene fak­tisk står for, da er deres valg­kamp­dek­ning util­strek­ke­lig. Da kan det være et godt sup­ple­ment at par­ti­ene også kom­mer til orde selv, uten at en tabo­lid jour­na­list skal bestem­me pre­mis­se­ne.

Høy­re og FrP har sagt at de ikke kom­mer til å bry seg om for­bu­det. Høy­re har alle­re­de sendt sin reklame­film på TV-Aften­bla­det. De mener at det­te for­bu­det er dødt etter dom­men i Stras­bourg. Depar­te­men­tet kan ikke la være å rea­ge­re på en slik pro­vo­ka­sjon, når de først har tatt det stand­punk­tet de har. Så vi får nok noen nye run­der med den­ne saken, som Nor­ge igjen kom­mer til å tape om saken på nytt kom­mer opp for EMD.

Man kun­ne ha valgt å regu­le­re poli­tisk rekla­me. Det kun­ne vært reg­ler om omfang, om hvor mye pen­ger som kan bru­kes, osv. Men først og fremst bur­de man la de sam­me reg­ler gjel­de for poli­tisk rekla­me som for annen rekla­me. Den som vil mar­keds­føre et pro­dukt må gjø­re det ved å pre­sen­te­re sitt pro­dukt, ikke ved å rak­ke ned på kon­kur­ren­te­ne. Poli­ti­ker­ne er dess­ver­re mer opp­tatt av å snak­ke om de and­re enn om seg selv. Mar­tin Kol­berg snak­ker vel så mye om FrP som om AP, og Høy­re er i sin reklame­film mer opp­tatt av å kri­ti­se­re dagens regje­ring enn av å pre­sen­te­re seg selv. Slik blir det lett vul­gær­valg­kamp av. Våre poli­ti­ke­re har sagt at and­re ikke får lov til å opp­tre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de reg­ler som gjel­der for and­re også gjel­de for poli­ti­ke­re.

Trond Gis­kes grep er å for­slå noen jus­te­rin­ger i NRK-pla­ka­ten. Hans Tore Bjer­k­ås sier at det­te ikke end­rer noe i NRKs prak­sis. Trond Gis­ke for­sø­ker her å balan­se­re mel­lom å opp­rett­hol­de et for­bud  ved å påleg­ge NRK å dek­ke valg­kam­per på en måte som skjæ­rer klar av dom­men i Stras­bourg, og ikke å blan­de seg inn i NRKs virk­som­het på en måte som vil være i strid med lov om redak­sjo­nell fri­het. Han har alle­re­de ryk­ket ut for å si at redak­tør­pla­ka­ten gjel­der.  Det­te kan ikke gå bra.

Det grep Trond Gis­ke prø­ver seg på kan umu­lig være til­strek­ke­lig til å imøte­kom­me dom­men fra EMD. Det leg­ges opp til at små­par­ti­er i alle fall skal kun­ne kom­me til orde i én fjern­syns­ka­nal, i den grad det­te pas­ser med den­ne kana­lens redak­sjo­nel­le vur­de­rin­ger. Fort­satt kan de være ute­stengt fra and­re kana­ler uten at Trond Gis­ke kan blan­de seg inn i det­te.

Regje­rin­gen har dum­met seg ut i saken om ny blas­femi­be­stem­mel­se, om hijab i poli­ti­et, med “lex Kil­leng­ren”. Og nå vil Trond Gis­ke hive seg på tren­den ved å klø­ne til saken om poli­tisk TV-rekla­me. Man skul­le nes­ten tro at den sit­ten­de regje­rin­gen egent­lig ikke øns­ker å bli gje­valgt.

Politisk reklame

Stav­an­ger Aften­blad mel­der at den nors­ke stat har tapt saken ved Den euro­pe­is­ke men­neske­rett­gi­he­tes­dom­sto­len om poli­tisk rekla­me. For­bu­det mot poli­tisk rekla­me anses for å stri­de mot ytrings­fri­he­ten og men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Man bur­de ikke være sær­lig over­ras­ket over resul­ta­tet. Ret­ten til ytrin­ger om poli­tis­ke spørs­mål er ytrings­fri­he­tens kjer­ne. Å til­la­te at man kan kjø­pe seg plass til de fles­te for­mer for ytrin­ger, men ikke poli­tis­ke ytrin­ger er sær­de­les pro­ble­ma­tisk og er nær­mest umu­lig å for­sva­re i for­hold til ytrings­fri­he­ten.

Fore­lø­pig har jeg ikke sett selve dom­men, så inn­hol­det kan jeg ikke kom­men­te­re nær­me­re. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stil­le de sam­me krav til sann­het m.m. som ved annen rekla­me. Og her er kan­skje noe av pro­ble­mets kjer­ne: De poli­ti­ke­re som er så opp­tatt av at and­re ikke skal kun­ne love noe deres pro­dukt ikke kan leve­re, slen­ger glade­lig ut løf­ter som de må vite de ikke kan opp­fyl­le.

Man bur­de f.eks. kun­ne kre­ve at reg­le­ne om sam­men­lig­nen­de rekla­me i  For­skrift om sam­men­lig­nen­de rekla­me § 3 over­hol­des også for poli­tisk rekla­me. Man vil da f.eks. kre­ve:

a) den ikke er ville­den­de
c) den sam­men­lig­ner objek­tivt én eller fle­re egen­ska­per ved dis­se vare­ne og tje­nes­te­ne som er kon­kre­te, rele­van­te, doku­men­ter­ba­re og repre­sen­ta­ti­ve, her­under pri­sen
e) den brin­ger ikke i van­ry eller taler ned­set­ten­de om en kon­kur­rents vare­mer­ker, han­dels­navn, and­re kjenne­tegn, varer, tje­nes­ter, virk­som­het eller situa­sjon

Hvis man må kun­ne doku­men­te­re hold­bar­het, og dess­uten ikke kan tale ned­set­ten­de om kon­kur­ren­te­ne, da bør vi kun­ne få en rela­tivt edrue­lig rekla­me. Men det er vel her som så ofte ellers en frem­med tan­ke for poli­ti­ker­ne at det de bestem­mer at skal gjel­de for and­re, også skal gjel­de for dem selv.