Av mandatet følger at det skal utredes om det er behov for kontraktsmessig lovregulering av avtaler om erverv av digitale ytelser mot betaling der erververen er forbruker og avtalen går ut på at det skal overføres filer gjennom nett, og filene kan lagres hos forbrukeren slik at denne får permanent tilgang. Derimot skal ”digitale fremføringsytelser” (streaming) holdes utenfor. Grensen mellom disse er imidlertid ikke klar.
Da uttrykket fremføring i opphavsretten har en bestemt betydning som ikke alltid vil falle sammen med det som i mandatet er kalt fremføringstjenester, velger jeg å bruke betegnelsen avspillingstjenester. Avspillingstjenester er ikke i seg selv noe bedre uttrykk, men det er opphavsrettslig nøytralt.
For visse typer av data vil man ha en sekvensiell tilgang, uansett om man får tilgang ved at data overføres etter hvert som de avspilles, eller man spiller av en lagret fil. Dette vil gjelde for lyd og film. Man vil ikke lytte til alle tonene i et musikkstykke på en gang, men vil ha dem fremført i den rekkefølge komponisten har bestemt. Tilsvarende gjelder for film. Når man skiller mellom avspillingstjenester og nedlastingstjenester, er terminologien preget av at man først og fremst tenker på lyd og film.
Hvis man går inn på NRKs nettsider, vil man kunne finne en rekke eksempler på slike avspillingstjenester.[1] Man vil for eksempel kunne se de siste måneders Dagsrevysendinger, om det skulle være noe man gikk glipp av eller ønsker å se på nytt. Når dette skrives (oktober 2003) er tilgang til alt materiale gratis. Men dette er bare ment å skulle gjelde i en prøveperiode, og i fremtiden må vi være forberedt på å betale for i alle fall en del av dette materialet.
Avspillingstjenester kjennetegnes ved at de overførte data ikke lagres hos mottakeren, ut over en midlertidig mellomlagring for å sikre en best mulig signalkvalitet. Man bestiller en signalstrøm som overføres og spilles av tilnærmet samtidig med at signalene overføres. Ønsker man å spille programmet en gang til, må signalene overføres på nytt.
Som et rettslig avgrensningskriterium må man ta utgangspunkt i om programmet er ment å skulle avspilles eller lagres, ikke om de faktisk kan lagres. Det kan være mulig å lagre et program, selv om dette kun var ment for direkte avspilling. Det er for eksempel mulig å koble en videoopptaker til TV-signalene, og på denne måten lagre programmet. Men mottak av en kringkastingssending blir likevel ikke et kjøp selv om man velger å gjøre opptak av sendingen.
Dette bør imidlertid presiseres dit hen at det ikke bare er beskrivelsen, men også den tekniske tilretteleggingen av tjenesten som er avgjørende. Velges et teknisk system som ment for avspilling, bør dette være avgjørende selv om det faktisk er mulig å fremstille eksemplarer hos sluttbruker. Men velger man en løsning som (også) er tilrettelagt for nedlasting, trekker det i retning av at det er en nedlastingstjeneste, selv om den eventuelt skulle beskrives som en avpillingstjeneste. I praksis vil det valgte lagrings- og overføringsformatet kunne være avgjørende.
I mandatet er nedlastingstjenester beskrevet slik at filene kan ”lagres hos forbrukeren slik at denne får permanent tilgang”. Det vil imidlertid ikke være slik at man nødvendigvis vil få permanent tilgang. De filene som overføres kan ha ulike begrensninger, for eksempel at man bare vil kunne spille av filen i 24 timer etter at den er lastet ned, eventuelt etter at den er avspilt første gang. Nedlasting av film på slike vilkår vil for eksempel kunne være et alternativ til å leie en video for et døgn.
Ser man på vanlige kjøp, er det ikke tvil om at kjøp av konsumvarer, engangsartikler og gjenstander med tidsbegrenset anvendelse er kjøp. Et nærliggende eksempel i denne sammenhengen er selvdestruerende DVD-plater. Disse er pakket i lufttett emballasje. Når denne brytes og DVD-platen kommer i kontakt med luft, starter en nedbrytingsprosess. Etter ca 24 timer vil platen ikke lenger kunne spilles av. Fordelene med en slik plate er, sett fra leverandørenes side, at man kan gi tidsbegrenset tilgang til filmer uten å måtte ha et apparat for retur av leide DVD-plater eller videokassetter, og man kan ta i bruk et langt mer omfattende salgsnett enn det man i dag har for videoutleie. Sett fra forbrukerens side vil det være en fordel sammenlignet med leie at 24-timers perioden først begynner å løpe når man bryter forseglingen, og ikke allerede da man kjøpte platen. Men selv om dette er utviklet for å lage et alternativ til leie, så er det ikke tvil om at man kjøper denne platen.
Dersom man velger å la forbrukerkjøpsloven helt eller delvis komme til anvendelse på digitale ytelser, vil det ikke være hensiktsmessig å avgrense etter kriteriet permanent tilgang. Det avgjørende bør være om filene er ment å skulle kunne lagres hos forbrukeren slik at denne vil kunne få en etterfølgende tilgang til filene.
Tradisjonelle web-tjenester – i den grad man kan snakke om tradisjoner for en tjeneste som så vidt har rukket å bli 10 år gammel – er basert på at brukeren ser de data som presenteres på sin skjerm. Men man kan velge å lagre dokumentet, ta utskrift, osv. Det faller ikke umiddelbart naturlig å klassifisere en nettavis som en avspillings- eller en nedlastingstjeneste.
Men ved slike statiske nettsider, eller statiske elementer på nettsider, så som vanlig tekst og bilde, vil dataene i praksis alltid lastes ned – ofte uten at kunden er klar over dette. For å begrense datamengden som overføres, vil systemene typisk lagre filene som midlertidige filer. Hvis man vil se et bilde på nytt, hentes det lagrede bildet fram i stedet for at det lastes ned på nytt. Filene kalles midlertidige, men det kan ofte være en meget lang midlertidighet – gjerne flere måneder – dersom man ikke selv aktivt sletter det som er lagret.
Innledning 2020
1 Sammendrag
2 Mandat
3 Noen presiseringer og avgrensninger
4 Markedet for nedlastingstjenester
5 Et kulturpolitisk sideblikk
6 Distribusjonsmodeller
7 Likheter og forskjeller mellom digital overføring og fysisk levering
8 Nedlastingstjenester – gjeldende rett
9 Behov for lovregulering
10 Mulig lovregulering
11 Økonomiske og administrative konsekvenser
12 Lovteknisk løsning
13 Merknader til de enkelte bestemmelsene
14 Forslag til endringer