Musikkonline er nedlastingstjenesen til FONO – de uavhengige norske plateselskapene. Det er disse selskapene som viser hva som rører seg i norsk musikkliv og har den mest spennende musikken. Bestsellerne gis ut på norskavdelingene til de store, internasjonale plasteselskapene. Men det er som regel ikke bestsellerne som gir de mest interessante musikkopplevelsene.

Jeg har til nå valgt å kjøpe min musikk på CD, selv om jeg ganske umiddelbart spiller den over til mp3. Nedlastingstjenester som Musikkonline og iTunes har ikke vært interessante nok. Prisen har vært for høy i forhold til man fikk igjen.

9,50 for et enkeltspor eller 86 for et album er ikke spesielt dyrt. Men vi har måttet leve med en teknisk beskyttelse (DRM) som i alle fall har gjort det komplisert å kunne spille musikken på annet utstyr enn den PCen musikken ble lastet ned til. Lydkvaliteten var heller ikke god nok.

Nå har man fjernet DRM. Ved at man etter hvert at økt bitraten til fra 256 til 320 k har også lydkvaliteten kommet opp på et nivå hvor man kan begynne å sammenligne med CD. Så fra nå av vil også jeg bli kunde hos Musikkonline.

Kort tid etter at jeg la ut min kommentar om naive pirater, hører jeg  i dag (19. september 2007) den gledelige meldingen på Musikkredaksjonen i NRK P2 at salget av klassisk musikk på nettet øke kraftig. De klassiske selskapene satser på “de lange haler”, hvilket vil si at det er etterspørselen etter tidligere utgitte spor som bidrar til salget. Man selger ikke så mye av hver tittel, men selger mange titler og selskapene har på denne måten revitalisert sine kataloger.

En effekt som ingen hadde forutsett er at salget på nett har bidratt til økt interesse for den samme musikken på CD. Folk finner enkeltspor på nettet, liker det og vil ha hele CDen. Mens andre plateselkaper opplever en markert nedgang i sin omsetning har de klassiske selskapene en markert økning.

Det publikum som kjøper klassisk musikk er neppe veldig opptatt av å kunne stjele musikken gratis fra nettet. Derfor rammes ikke disse selskapene like hardt som de som satser på fjortismarkedet.

Det var klassisk musikk som ble nevnt i dette innslaget. Men jeg vil anta at man vil kunne se den samme tendensen hos selskaper som satser på annen musikk med varig verdi. Om noen av døgnfluene blir borte, så har vel ikke verden gått glipp av så veldig mye uansett. Ingen trenger “musikken” til Lene Alexander.