Fri tilgang til forskningsresultater er en vakker tanke. Det er også sunt med en reaksjon mot grådige, og særdeles lønnsomme tidsskriftsforlag. Samtidig har det vært mye naivitet i Open Access-bevegelsen.

Jeg har fått servert rørende tanker om hvordan ei jente i Afghanistan kan studere når alle vitenskapelige artikler er fritt tilgjengelige.

Hvis man skal ha noe utbytte av å lese vitenskapelige artikler må man ha forkunnskaper i faget. Vitenskapelige artikler er ikke innføringsfremstillinger for de som ikke kjenner faget. Disse kunnskapene har neppe ei jente i Afghanistan som ikke har fått gå på skole.

De fleste artiklene er skrevet på engelsk, eller andre språk som denne jenta i Afghanistan neppe behersker. Hun må også ha en brukbar internetforbindelse, noe hun sannsynligvis heller ikke har.

Men selv om man har tilgang, behersker språket og har noen elementære kunnskaper i faget, tror jeg ikke at Kristian Gundersens artikkel om cytolokalisering av PCM1-proteinet blir folkelesning, selv om den skulle bli fritt tilgjengelig.

Lenge svevde mange OA-evangalister i den tro at OA-publsering var gratis. Jeg har hørt en av dem fortelle om et tidsskrift, jeg har glemt hvilket, som kun hadde en kostnad på ca 30 kr per publisert artikkel. Det betyr at man kan bruke et sted mellom fem og ti minutter med betalt arbeid per artikkel, forutsatt at disse får omtrent den samme betalingen som det er vanlig å betale studenter i Norge. Enten er det tidsskriftet basert på at man ukritisk trykker “publish” på alle innkomne bidrag, eller man har basert seg på at folk skal arbeide gratis.

Jeg trodde dette hadde roet seg. Vi fikk nasjonale retningslinjer om åpen publisering, hvor det blant annet står:

“1. Vitenskapelige artikler fra offentlig finansiert forskning skal gjøres åpent tilgjengelige. Forskere skal undersøke mulighetene for å publisere sine artikler i åpne tidsskrifter og velge åpne tidsskrifter der det er faglig forsvarlig. Kun i unntakstilfeller kan artikler basert på offentlig finansiering publiseres i tidsskrifter som ikke tillater tilgjengeliggjøring i vitenarkiv.

2. Alle vitenskapelige artikler basert på offentlig finansiert forskning skal deponeres i et egnet vitenarkiv senest ved publiseringstidspunktet, uavhengig av publiseringskanal og uavhengig av når det er mulig å gjøre dem åpent tilgjengelige.

3. Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag skal sørge for at avtalene fremmer åpen tilgang uten økte totalkostnader, og at det er åpenhet om avtalenes betingelser.

4. Institusjoner som finansierer forskningsprosjekter, skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering. For forskningsutførende institusjoner vil kostnader til åpen publisering inngå i budsjettene for forskningsaktivitet på linje med kostnader til annen nødvendig virksomhet. Forskere og forskningsutførende institusjoner oppfordres til å bidra i arbeidet for å fremme publiseringstjenester av god kvalitet og til riktig pris gjennom sine interesseorganer og internasjonale nettverk.”

Målet var at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skulle være åpent tilgjengelige innen 2024. Men OA-fundamentalistene her tydeligvis kommet på offensiven igjen, med et voldsomt bakholdsangrep kalt Plan S. Nå skal vi tvinges, og det skal gjennomføres innen 2020. Saken er veldig dårlig utredet, i den grad den er utredet i det hele tatt. Kravet om at virksomhet skal være forskningsbasert, gjelder åpebart ikke for Forskningsrådets egne beslutninger. Plan S er preget av at noen har tatt på seg ideologiske skylapper, og vil tvinge sitt syn på andre.

Mange har anført at dette er noe som skulle ha vært sendt på høring. Men det er utilstrekkelig. Det burde først ha vært ordentlig utredet, og så skulle utredningen ha vært sendt på høring. Forskerforbundet har krevd at saken skal på høring, og forskere ved UiO og PRIO har krevd at det skal konsekvensutredes.

Sjefspådriver, Forskningsrådets administrerende direktør, John-Arne Røttingen, avviser at det ikke har vært høring om Open Access. Han viser til tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens høringsrunde om nasjonale retningslinjer i 2016. Men dette er noe helt annet enn Plan S. Å påstå at dette også innebærer at Plan S er sendt på høring, er en uredelighet i argumentasjonen som en administrerende direkttør Forskningsrådet bør holde seg for god til. Man kan lure på hvorfor Forskningsrådet synes å være så redde for å innhente kunnskap på dette området.

Vi har for lengst sett at OA ikke er gratis. De store tidsskriftsforlagene fant fort fram til forretningsmodeller hvor forfatterne skal betale for å få publisert sin artikkel, noen ganger også for å få den vurdert for publisering. Det vil ikke være de beste artiklene som publiseres, men artikler som er skrevet av noen som har penger til å få artiklene publisert.

Jeg ser mange prinsipielle betenkeligheter med en slik modell.

Noe av det vi ofte fikk høre fra OA-evangelistene, var at dette gjorde det mulig for forskere fra uland å få tilgang til tidsskrifter. Men dagnes modell med forfatterbetaling, stenger muligheten for å publisere for forskere fra uland. Hvis man skal kunne bygge opp kunnskapsmiljøer i utviklingsland, må landenes egne forskere få mulighet til å utvikle og publisere kunnskap. Vi kan ikke holde oss til en gammel, paternalistisk modell hvor de allernådigst kan få lov til å ta del i noe av den kunnskap som er utviklet av hvite menn i det såkalte “Vesten”.

Noe jeg frykter i vår rike del av verden, er at det blir konkurranse om begrensede publiseringsmidler ved den enkelte institusjon. Et institutts medarbeidere har skrevet 50 gode artikler, som alle er gode nok til å bli publisert. Dessverre har man bare budsjett til å publisere 20 av dem. Vi blir lovet penger til publisering. Men vi vet at det blir for lite, og at slikt ikke varer. Publiseringsfondet ved UiO var brukt opp etter få uker. Det pleier aldri å gå mange år før eventuelle øremerkede bevilgninger “er en del av rammen”, som vi må prioritere innenfor.

Vi vet så altfor godt hvordan dette fungerer. Det er alltid spennende med unge og friske personer med nye synspunkter som kanskje er i opposisjon til det etablerte. Men når pengene skal fordeles, er det de etablerte som sitter på pengesekken, og da prioriterer de etablerte det de selv mener er viktig, nemlig det de driver med selv. Slik kan OA komme til å virke faglig konserverende.

Et tidsskrift som vil nå lesere må satse på kvalitet. De som klarer dette, vil bli attraktive også for forfattere. De beste artiklene sendes til de beste tidsskriftene, og de er kresne i sitt utvalg for ikke å drukne sine lesere i for mye støy.

Når forretningsmodellen vris fra å få inntekter fra de som vil lese, til å få inntekter fra de som vil publisere, vil det i modellen ligge en oppfordring til å publisere mange artikler. Tidsskrifter som gis ut digitalt, vil heller ikke ha den sidebegrensning som papirbaserte tidsskrifter har, slik at det blir lettere å satse på kvantitet. Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at et OA-tidsskrift kan holde like godt faglig nivå som et abonnementstidsskrift. Men forretningsmodellen stimulerer til å tenke på kvantitet mer enn kvalitet. De store tidsskriftsforlagene er ikke idealister som gir ut tidsskrifter for å spre kunnskap og det glade budskp. De gjør det for å tjene penger, menst mulig penger. The Economist har nylig skrevet om hvordan tidsskrifter jukser med fagfellevurdering.

I tillegg har vi “rovdyrtidsskriftene”, som er rene svindelprosjekter.

Det dukker stadig opp tilbud i innboksen, om å publisere i tidsskrifter, delta på konferanser osv. En fordel ved å være en aldrende professor, et jeg ikke deltar i rotteracet om å publisere mest mulig for å kvalifisere meg.  Jeg kan derfor slette slike forespørsler uten å se nærmere på dem.

Det bør være kvaliteten på artiklene, ikke størrelsen på “reklamebudsjettene” som avgjør hva som blir publisert.

Plan S er et angrep på den akademiske frihet, og på vår ytringsfrihet. Vi er selv best til å vurdere hvor våre artikler bør publiseres. Det betyr mer at vi når fram til de vi håper skal lese det vi skriver, enn at det i prinsippet er tilgjengelig for veldig mange. De fleste av oss vil prioritere kvalitet, ikke kvantitet, også når det gjelder publiseringskanaler. Vi vet også at for en del fag finnes det ikke kvalitetstidsskrifter som er Open Access.

Plan S er også et angrep på våre rettigheter som faglitterære forfattere. Forfattere er hår i suppen for OA-fundamentalistene. Universiteter  og høyskoler har aldri hatt rettigheter til det vi skriver. Dette er noe man alltid har beholdt selv. Men nå vil Forskningsrådet tvinge oss til å gi dem fra oss, uten at det har vært utredet, uten at det har vært forhandlet med ansatte, og uten noen form for kompensasjon.

I prinsippene for Plan S står det under pkt 01:

“Authors retain copyright of their publication with no restrictions. All publications must be published under an open license, preferably the Creative Commons Attribution Licence CC BY. In all cases, the license applied should fulfil the requirements defined by the Berlin Declaration;”

Den første setningen er blank løgn. At man ikke selv kan velge hvor man vil publisere, er et angrep på noe av det helt fundamentale ved opphavsretten. Hva blir igjen av opphavsretten når vi skal tvinges til å gi alle og enhver fri rett ti å kunne utnytte det vi har skrevet?

Hovedinnholdet i Creative Commons Attribution Licence CC BY, som vi altså skal bruke, presenteres slik at enhver har rett til:

“Share — copy and redistribute the material in any medium or format

• • Adapt — remix, transform, and build upon the material for any purpose, even commercially.”

De vilkår som stilles, er:

“Attribution — You must give appropriate credit, provide a link to the license, and indicate if changes were made. You may do so in any reasonable manner, but not in any way that suggests the licensor endorses you or your use.

• No additional restrictions — You may not apply legal terms or technological measures that legally restrict others from doing anything the license permits.

“

Fri videredistribusjon, også kommersielt. Og det aller verste: Fri rett til å endre verket. Hvor hadde de som står bak dette glemt hjernen da de fant på at de skulle pålegge forskere å tillate at andre gjør endringer i vitenskapelige artikler som man har publisert?

En slik lisens kan  være grei nok hvis man f.eks. har produsert noen backing spor med bass og trommer, som andre kan gjøre bruk av i sin egen musikk. Men vitenskapelige artikler? Jeg vil aldri tillate noe slikt, og jeg har vanskelig for å tro at noen seriøse forskere vil kunne akseptere noe slikt.

Man skal navgis. Men den som eventuelt ser sitt forskningsarbeid misbrukt i f.eks. markedsføring av ymse vidundermidler, vil heller ha bruk for den retten man har etter åndsverkloven § 5, fjerde ledd:

“Dersom et verk gjøres tilgjengelig på slik krenkende måte eller i sammenheng som nevnt i andre ledd, har opphaveren, selv om det er gitt samtykke til bruken, rett til å kreve at det ikke skjer under opphaverens navn eller at det på en tilfredsstillende måte angis at endringene ikke skriver seg fra opphaveren. Opphaveren kan ikke gi avkall på denne retten.”

Det er verdt å merke seg at dette er en rett opphaver ikke kan gi avkall på. Men med Plan S vil de tvinge oss til å gi en tilsynelatende ubegrenset rett til endring.

At de har kunne finne på å sette dette som et prinsipp, er i seg selv en bekreftelse på at de som har funnet på dette ikke har forstått hva de holder på med.

<edit>Går vi fra presetasjonen, som vi må regne med er den folk leser og forholder seg til, og ned i selve lisensteksten, finner vi i section 2, b, 1, en bestemmelse om ideelle rettigheter (moral rights):

“Moral rights, such as the right of integrity, are not licensed under this Public License, nor are publicity, privacy, and/or other similar personality rights; however, to the extent possible, the Licensor waives and/or agrees not to assert any such rights held by the Licensor to the limited extent necessary to allow You to exercise the Licensed Rights, but not otherwise.”

Men man avtaler å fraskrive seg disse rettighetene så langt det er mulig, og å ikke påberope seg dem “to the limited extent necessary to allow You to exercise the Licensed Rights, but not otherwise”.”You” må her leses som den som mener å ha fått en rett etter lisensen, slik at man forplikter seg til ikke å påberope seg sine ideelle rettgiheter annet enn når de er nødvendig for å sikre denne “you” rettigheter etter lisensen. At opphaver ikke aksepterer endringer som er foretatt, eller ikke vil assosieres med den aktuelle bruken, kan man visst ikke påberope seg. Det holder neppe at man avtaler at man ikke skal påberope seg en rett man etter loven ikke kan fraskrive seg, så denne klausulen er høyst diskutabel i forhold til åvl § 5.

Det er uansett langt bedre å holde fast ved at andre ikke har rett til å endre det offentliggjorte verket, i dette tilfellet artikkelen. Selv vil jeg heller ikke akseptere at andre utnytter det kommersielt, av den enkle grunn at hvis noen ser et kommersielt potensiale i mine arbeider, så vil jeg ha min andel av det man måtte tjene på å utnytte dette.</edit>

Dette blir i beste fall uklart. Man sier først at hvem som helst er fri til å endre. Hvis noen endrer verket på måter opphaver ikke vil vedkjenne seg eller utnytter det i sammenhenger man ikke vil forbindes med, må man argumentere for at slike endringer og slik bruk var visst ikke tillatt likevel. Det blir en bratt motbakke, enten man baserer det på åndsverkloven eller lisensen. I det siste tilfellet vil

I 2020 vil jeg fylle 65 år. Jeg kommer da inn i en fase hvor det er på tide å gå inn for landing. I alle fall ser jeg for meg at jeg da vil arbeide med å bearbeide og ferdistille en del av det jeg har arbeidet med i mine nærmere 40 år ved UiO, men som av ulike grunner ikke har blitt ferdigstilt og publisert. Jeg kommer ikke til å søke støtte fra Forskningsrådet. Så for egen del skal jeg nok klare å styre unna Plan S.

De fundamentalistiske OA-evangelistene bak Plan S vil også ta fra oss våre bøker. Det heter i pkt 07 i prinsippene:

“The above principles shall apply to all types of scholarly publications, but it is understood that the timeline to achieve Open Access for monographs and books may be longer than 1 January 2020;”

Skulle noe slikt bli innført mens jeg fortsatt er ansatt ved UiO, vil jeg stille eventuelle bokprosjekter i bero, og publisere når jeg blir pensjonist.

Noe av det som i sin tid gjorde meg interessert i arbeidet ved Universitetet, var friheten man hadde. Jeg blir stadig mer overbevist om at hvis jeg hadde vært ung i dag, ville jeg ikke ha satset på en karriere ved Universitetet. Det som gjorde univeristetet attraktivt, forvitrer. De negative sidene ved Univeristetet blir stadig mer fremtrendende. Plan S er en ny og kraftig omdreining på den skruen som strammer det til, slik at man kan få kvelningsfornemmelser.