Marte Michelet og ytringsfriheten

Mar­te Michelets bok Hva viss­te hjem­me­fron­ten? har skapt mye og hard debatt, og debat­ten har blus­set opp igjen to år etter at boken ble utgitt. Jeg synes den er over­ras­ken­de hard. Jeg sit­ter med det inn­trykk at man er mer opp­tatt av å skul­le ta Mar­te Michelet mer enn av å ta tak i de spørs­mål hun rei­ser, for å kom­me vide­re i vår for­stå­el­se av disse.

Jeg har nevnt på Twit­ter at jeg vil bru­ke den­ne debat­ten som eksem­pel på en vik­tig side ved ytrings­fri­he­ten: Sann­het, og at vi kom­mer nær­me­re en slags sann­het om vi alle kan kom­me med vår ver­sjon. Noen av oss vil ta feil. Men som Fran­cis Bacon har sagt: Sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring. Så kan and­re til til mot­mæle. Vi fin­ner kan­skje ikke Sann­he­ten med stor S, men vi kom­mer kan­skje litt nærmere. 

Det­te før­te til over­ras­ken­de ster­ke reak­sjo­ner fra folk som ikke for­sto, eller ikke vil­le for­stå mitt poeng. Et syns­punkt som gikk igjen hos fle­re, var omtrent slik: Mar­te Michelet tar feil, hen­nes bok er ska­de­lig og bur­de ikke ha vært utgitt. Sagt på en annen måte: Mar­te Michelet bur­de ha vært sen­su­rert for­di man­ge his­to­ri­ke­re mener at hun tar feil. Mar­te Michelet og hen­nes for­lag Gyl­den­dal må tåle kri­tikk, noe de har fått. Og de har selv­sagt rett til å ta til mot­mæle og for­sva­re seg mot den­ne kri­tik­ken. Det­te er en vik­tig side ved ytringsfriheten.

Jeg er ikke his­to­ri­ker, og har ingen mening om inn­hol­det i Mar­te Michelets bok, eller den mot­bo­ken som er skre­vet. Men jeg tror vi må kom bort fra det glans­bil­det man­ge av oss har blitt lært opp til å tro på: Hel­te­ne var bare hel­ter med blank rust­ning, og de and­re var bare skur­ker. Det er ube­ha­ge­lig når noen pir­ker i glan­sen som har omgitt hel­te­ne, og det er sik­kert nes­ten like ube­ha­ge­lig når vi får mer nyan­ser­te bil­der av skur­ke­ne, de som var “på feil side”. Det er tyde­lig at 75 år siden kri­gens slutt og 78 år etter jøde­de­por­ta­sjo­nen fra Nor­ge ikke er lang nok tid til at såre­ne har fått gro. Det kan se ut som om det fort­satt er noen verke­byl­ler det ikke skal pir­kes i.

Jeg har ikke fulgt hele debat­ten om boken i detalj. Men jeg har inn­trykk av at kri­tik­ken har to hoved­syns­punk­ter: Det hun skri­ver er feil, og det hun skri­ver er ikke noe nytt.

I et ytrings­fri­hets­per­spek­tiv er det vik­tig at Mar­te Michelet har kun­net utgi sin bok og kom­me med sin ver­sjon av his­to­ri­en, rik­tig eller ei. Jeg vil site­re fra avsnitt 2.2.1 i Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nens inn­stil­ling, NOU 1999:27, en kom­mi­sjon som var ledet av den meget respek­ter­te his­to­rie­pro­fes­so­ren Fran­cis Sejersted:

Inkvi­si­sjo­nens retts­sak mot Gali­leo Gali­l­ei i 1633 inn­vars­ler gjen­nom­brud­det for den viten­ska­pe­li­ge tenke­måte. Saken gjaldt de nye natur­vi­ten­ska­pe­li­ge teori­er som man men­te anfek­tet basis for de tra­di­sjo­nel­le auto­ri­tets­for­hold. Kon­flik­ten i Gali­l­ei-saken sto mel­lom de teo­lo­gis­ke makt­ha­ve­re og en repre­sen­tant for den fri forsk­ning. Det er irre­le­vant om Gali­l­ei had­de rett eller ikke. Det vik­ti­ge var prin­sip­pet om fri forsk­ning som inne­bar fri drøf­tel­se, og som der­for for­ut­sat­te ytrings­fri­het. Ja, det kan sies at om Gali­l­ei ikke had­de rett, var det desto vik­ti­ge­re å få hans syns­punk­ter offent­lig­gjort for at de der­ved skul­le kun­ne korrigeres.”

Debat­ten rundt Mar­te Michelets bok har nok ikke de sam­me his­to­ris­ke dimen­sjo­ner som inkvi­si­sjo­nens retts­sak mot Gali­leo Gali­l­ei. Men ytrings­fri­hets­spørs­må­let er det sam­me. For den­ne debat­ten er det ikke vik­tig om Mar­te Michelet har rett eller ikke. Det har blitt tatt kraf­tig til mot­mæle mot Mar­te Michelets historieskriving. 

Det vi vet, og som ikke bør være sær­lig kon­tro­ver­si­elt, er at anti­se­mit­tis­men var frem­tre­den­de i Euro­pa før kri­gen. Det er ingen grunn til å tro at vi ikke også had­de den i Nor­ge. Også den gang var Nor­ge en del av Euro­pa og verden. 

Vi had­de tross alt hatt en grunn­lovs­be­stem­mel­se fra 1814 som sa at jøder ikke had­de adgang til riket, en bestem­mel­se som først ble opp­he­vet i 1851, etter at blant and­re Hen­rik Wer­ge­land had­de kjem­pet for at den skul­le opp­he­ves. At den ikke ble opp­he­vet gans­ke umid­del­bart etter at spørs­må­let ble tatt opp, blant annet av Hen­rik Wer­ge­land i dikt­sam­lin­gen Jøden, ni blomst­ren­de Tor­neqvis­te som ble utgitt i 1842, er i alle fall et tegn på at det må ha vært en uvil­je mot å gi jøder adgang til Nor­ge — uten at jeg kjen­ner detal­jer rundt opp­he­vel­sen av den­ne “jøde­pa­ra­gra­fen” i Grunnloven.

Jeg har mer­ket meg at Rudolf Nil­sen i sitt dikt “Den nye dres­sen”, som ble utgitt i 1929, kun­ne åpne åpne and­re vers slik:

For kle­s­jø­der bør en behand­le for­sik­tig
og ikke gi skinn av man liker et plagg.”

Jeg påstår på ingen måte at Rudolf Nil­sen var anti­se­mitt. Jeg tar det mer som et uttrykk for at det var et van­lig brukt ord, som ingen rea­ger­te på — omtrent som at jeg voks­te opp med at ordet “neg­er” var en del av dag­lig­språ­ket som ingen rea­ger­te på. Ikke alle som bruk­te ordet “neg­er” var eller ble rasis­ter. Men det, og man­ge and­re (ofte ver­re) ord som vi bruk­te, uttryk­te en under­lig­gen­de hold­ning som gjen­nom­sy­ret samfunnet.

For meg er rasis­me gans­ke ufor­ståe­lig. Jeg har ingen pro­ble­mer med å for­stå at man kan være skep­tisk til det ukjen­te, blant annet folk som er anner­le­des og har en annen kul­tur. Det er nok en følel­se vi er man­ge som kan ha. Men det er et langt steg fra å være skep­tisk til det man ikke kjen­ner, til å hate eller sys­te­ma­tisk ned­vur­de­re folk på grunn av deres etni­si­tet, reli­gion, sek­su­el­le leg­ning eller annet. Som blek­ro­sa hete­ro­fil nord­mann har jeg ikke vært utsatt for rasis­me. Men jeg hus­ker godt en situa­sjon hvor jeg kun­ne betrak­te en form for hver­dags­ra­sis­me, som jeg rea­ger­te på — selv om den ikke var ret­tet mot meg. 

For ca 20 år siden til­brak­te jeg et par uker i Skopje i Make­do­nia. Jeg arbei­det på et pro­sjekt der. Hvis noen gjor­de noe litt merkelig/dumt, fikk vi ofte høre “han/hun er alba­ner”. Ytter­li­ge­re for­kla­ring var ikke nød­ven­dig. Ingen av de loka­le rega­er­te, og jeg kom­men­ter­te det ikke. Men jeg hus­ker at jeg rea­ger­te på den ned­vur­de­ren­de hold­nin­gen det­te ga uttrykk for. Om alba­ne­re ble utsatt for mer direk­te dis­kri­mi­ne­ring eller and­re uttrykk for dis­kri­mi­ne­ren­de hold­nin­ger i Make­do­nia, vet jeg ikke noe om. Vi vet at euro­pe­is­ke jøder ble utsatt for langt ver­re ting enn dette.

Jeg tror ikke på his­to­rie­for­tel­lin­gen om at alle mot­stands­folk i Nor­ge var kritt­hvi­te hel­ter. Det er ingen grunn til å tro at anti­se­mit­tis­men ikke også fan­tes blant dem, og at noen kun­ne ha litt blan­de­de moti­ver for det de gjor­de. I en tid hvor folk har revet ned sta­tu­er og krevd en benk med nav­net til bota­ni­ke­ren Carl von Lin­né fjer­net, må vi min­ne oss selv om at folk var barn av sin tid og vi må aksep­te­re at hisoris­ke per­soner ikke var svart/hvite hel­te- eller skurkeskikkelser.

Selv om det tyde­lig­vis kan være man­ge verke­byl­ler det er far­lig å pir­ke i, mener jeg at det er bra at noen for­sø­ker å for­tel­le his­to­ri­en sett fra et annet stå­sted enn det domi­ne­ren­de. Jeg har sett at det har vært vist til fag­his­to­ris­ke frem­stil­lin­ger som teg­ner mer nyan­ser­te bider enn det frem­hers­ken­de. Men de fles­te av oss leser ikke fag­his­to­ris­ke frem­stil­lin­ger. Vi, i alle fall folk i min gene­ra­sjon, har blitt inn­do­krti­nert med en for­tel­ling om kri­gen som sann­syn­lig­vis er gans­ke skjev. Det skal mer enn en fag­his­to­risk frem­stil­ling til for å kor­ri­ge­re det. Med sine bøker har Mar­te Michelet klart å flyt­te spørs­må­let høy­ere opp på dags­or­den, og har skapt en debatt om spørs­må­le­ne som ingen fag­his­to­ri­ker til nå har klart. 

Etter­ti­den vil vise hva slags his­to­rie­for­tel­ling som blir stå­en­de. Det er uan­sett sunt med en debatt om dis­se spørs­må­le­ne, og der­for er ytrings­fri­he­ten vik­tig for at vi skal kom­me nær­me­re en sannhet. 

John Chris­ti­an Elden kre­ver, på veg­ne at noen av de etter­lat­te, at Gyl­den­dal skal trek­ke boken til­ba­ke. Jeg er vel nep­pe den enes­te som da ten­ker at jeg må sik­re meg et eksemp­lar av den boken, i til­fel­le Gyl­den­dal skul­le fin­ne på å etter­kom­me et slikt krav. Det er vans­ke­lig å få mer effek­tiv rekla­me for en bok enn at noen for­sø­ker å for­by den. John Chris­ti­an Elden etter­ly­ser noen voks­ne hos Gyl­den­dal. Jeg håper de er voks­ne nok til å stå fast ved at det er en vik­tig bok, selv om inn­hol­det kan være diskutabelt. 

John Chris­ti­an Elden går hardt ut på veg­ne av sine klienter. 

Dei [de etter­lat­te] kan ikkje for­stå at Gyl­den­dal, som eit ansvar­leg for­lag, kan gi ut ei slik bok utan noko som helst form for kjeldekritikk,”

Påstan­den er gans­ke sik­kert feil, så feil at den gren­ser mot en ære­kren­kel­se. Det er ingen grunn til å tro at Mar­te Michelet har skre­vet og Gyl­den­dal har gitt ut boken uten noen form for kilde­kri­tikk. Om kilde­kri­tik­ke har var god nok, er et annet spørs­mål, som jeg ikke tar stil­ling til. Uan­sett er det lite sann­syn­lig at etter­kom­mer­ne vet noe sær­lig om det­te. His­to­ri­en om medal­jens bak­side plei­er ikke å være den som blir for­talt vide­re i hel­ters familier.

John Chris­ti­an Elden ras­ler også med den juri­dis­ke sabe­len, og sier de vur­de­rer retts­li­ge skritt. Jeg vet ikke hva som even­tu­elt skal være grunn­la­get for det­te. Det er ikke ulov­lig å skri­ve bøker som frem­stil­ler his­to­ri­en feil. Det er f.eks. ikke ulov­lig å skri­ve og utgi en bok hvor man påstår og for­sø­ker å argu­men­te­re for at holo­caust ikke fant sted.

De etter­lat­te føler at fami­li­ens ære er kren­ket. Det er ikke så vans­ke­lig å for­stå at de som har vokst opp med his­to­rie­ne om far og/eller beste­far som krigs­hel­ter føler seg kren­ket når noen skit­ner til det­te min­net. Men fami­li­er har ikke en retts­lig beskyt­tet ære, det har bare per­soner. Etter ska­des­er­stan­tings­lo­ven § 3–6a førs­te ledd kan

Den som uakt­somt har satt frem en ytring som er egnet til å kren­ke en annens ære­fø­lel­se eller omdøm­me, skal yte erstat­ning for den lid­te ska­de og slik erstat­ning for tap i frem­ti­dig erverv som ret­ten ut fra den utvis­te skyld og for­hol­de­ne ellers fin­ner rime­lig. Han kan også påleg­ges å beta­le slik erstat­ning (opp­reis­ning) for ska­de av ikke-øko­no­misk art som ret­ten fin­ner rimelig..”

Avdøde per­soner har nep­pe noen ære­fø­lel­se som kan kren­kes, men man har fort­satt et omdøm­me. De lider uan­sett ikke noe tap, og defi­ni­tivt ikke tap i frem­ti­dig erverv.

Vi må også ta med ska­des­er­stan­tings­lo­ven § 3–6a annet ledd:

En ære­kren­ken­de ytring med­fø­rer ikke ansvar etter førs­te ledd der­som den anses beret­ti­get etter en avvei­ning av de hen­syn som begrun­ner ytrings­fri­het. Ved den­ne vur­de­rin­gen skal det sær­lig leg­ges vekt på om ytrin­gen hvi­ler på et fyl­dest­gjø­ren­de fak­tisk grunn­lag, på ytrin­gens grad av kren­kel­se, og om hen­sy­net til den kren­ke­de er til­freds­stil­len­de iva­re­tatt ved for eksem­pel adgang til imøte­gå­el­se, om all­men­ne inter­es­ser eller and­re gode grun­ner til­sa at den ble satt frem, og om ytre­ren har vært i akt­som god tro med hen­syn til de momen­ter som kan gjø­re ytrin­gen berettiget.”

Boken er er for­søk på å kom­me nær­me­re sann­he­ten om behand­ling av jøder i Nor­ge under and­re ver­dens­krig, et for­mål som uten tvil for­sva­rer at boken kom­mer ut. Om hun har lyk­tes, det spørs­må­let lar jeg lig­ge. Om den hvi­ler på et “fyl­dest­gjø­ren­de fak­tisk grunn­lag” er det høyst del­te menin­ger om. Sam­ti­dig imøte­gå­el­se er ikke van­lig eller påkrevd ved bok­ut­gi­vel­ser. Døde per­soner kan uan­sett ikke imøte­gå påstan­der som har blitt frem­satt. Men ingen har hind­ret and­re i å imøte­gå dem, og de har blitt imøte­gått. All­men­ne hen­syn og akt­som god tro, beg­ge deler bør til­si at det var rik­tig å skri­ve og å utgi boken.

Avdøde per­soner har et begren­set vern i 15 år etter deres død. Det står i ska­des­er­stan­tings­lo­ven § 3–6a førs­te ledd, sis­te punktum:

Der­som den kren­ke­de døde mind­re enn 15 år før kren­kel­sen etter førs­te ledd fant sted, kan krav om opp­reis­ning set­tes frem av hans nærmeste.”

Det er begren­set, da det bare er opp­reis­nings­krav som kan frem­set­tes av de etter­lat­te. De etter­lat­te har ikke lidt noe øko­no­misk tap, og det er der­for ikke grunn­lag for å kre­ve erstaning.

Jeg vet ikke hvil­ke kon­kre­te per­soners ære som even­tu­elt skul­le være kren­ket av av Mar­te Michelets frem­stil­ling, og der­for hel­ler ikke når de døde — jeg antar at det ikke er man­ge, om noen av dis­se per­sone­ne som fort­satt er i live. 

Her lig­ger det noen ytter­li­ge­re kom­pli­ka­sjo­ner i at de even­tu­elt går til retts­li­ge skritt nå, og ikke gjor­de det da boken ble utgitt da boken ble utgitt for to år siden. Det kan argu­men­te­res for at 15-års­fris­ten må reg­nes fra da søks­må­let even­tu­elt blir reist, ikke fra da boken ble utgitt, og det kan sik­kert argu­men­te­res for det mot­sat­te. Dis­se spørs­må­le­ne går jeg ikke nær­me­re inn på.

Print Friendly, PDF & Email