Hele saken er en rettsskandale fra det øyeblikk en politijurist fikk hånd om saken, og valgte ikke å henlegge den.

Generelt har jeg ingen tillit til politiet i slike saker. Politiet har så ettertrykkelig og over lang tid demonstrert at de er en sykkelfiendtlig etat. At en politibetjent som lukter syklistblod kaster seg over en syklist og anmelder, overrasker ikke.

Men saken burde ha vært stoppet lenge før den havnet for noen domstol. Jeg hadde et slags håp om at når en politijurist fikk se saken, så ville den ha blitt håndtert på en forsvarlig måte. Men korpsånden i politiet er tydeligvis slik at man ikke opponerer mot det en politibetjent kommer trekkende med. I den grad rettsavgjørelsene i det hele tatt er begrunnet, er begrunnelsene i beste fall syltynne. Det er stort sett fri synsing basert på nesgrus bilblindhet og sykkelhat.

Jeg har begrenset tillit til norske tingretter og lagmannsretter når det gjelder saker som involverer folk som sykler. Til det er det avsagt altfor mange dommer hvor det er åpenbart at dommerne identifiserer seg med bilistene, og dømmer i bilistenes favør, selv der det er åpenbar og grov uaktsomhet fra bilistenes side. Men fram til 3. september 2020 hadde jeg en viss tillit til Høyesterett. Da avsa Høyesterett den famøse dommen, og tilliten til dem generelt, og de fem dommerne som avsa denne dommen spesielt, raknet. At selv Høyesterett skulle bli med på dette var sjokkerende dårlig.