Forbrukerkjøpsloven og digitale ytelser. 6 Distribusjonsmodeller

6.1 Dagens model­ler
6.2 Et blikk i krystallkulen

6.1     Dagens modeller

Den størs­te hind­rin­gen for utvik­ling av et mar­ked for ned­las­ting av digi­ta­le filer har vært de mang­len­de mulig­he­te­ne for å kon­trol­le­re og begren­se kopie­ring og vide­re spred­ning. Det at dis­se file­ne er så enk­le å kopiere og over­fø­re åpner man­ge mulig­he­ter, men med­fø­rer også bety­de­lig risi­ko for at man mis­ter kontrollen.

Det kan nok være grunn til å spør­re om ikke til­bake­hol­den­het og til dels mot­sand fra sær­lig musikk- og film­in­du­stri­en mot å ta net­tet i bruk, har åpnet opp for utvik­ling av ulov­lig kopie­ring i et stort omfang.

Et av de sto­re tema­ene innen opp­havs­rett de sene­re åre­ne har vært digi­tal ret­tig­hets­ad­mi­ni­stra­sjon. Ofte møter man for­kor­tel­sen DRM => Digi­tal Rights Mana­ge­ment. Dis­se sys­te­me­ne skal nett­opp gjø­re det mulig å kon­trol­le­re spred­ning og utnyt­tel­se av verk som dis­tri­bu­eres på den­ne måten.

Man har til nå sett to hoved­stra­te­gi­er for å kon­trol­le­re spred­nin­gen av ver­net mate­ria­le i digi­tal form. Den enk­les­te er at man begren­ser til­gan­gen til ned­las­tings­tje­nes­ten. Man må ha en bru­ker­iden­ti­tet og/eller et pass­ord for å få til­gang til tje­nes­ten. Det­te kan så gi en tids­be­gren­set adgang for å las­te ned de filer man har betalt for, eller det kan gi en til­gang uten tidsbegrensning.

Ulem­pen med den­ne enk­le kon­trol­len er at når noen først har las­tet ned filen, er det ikke mulig å kon­trol­le­re den vide­re spred­nin­gen. Meto­den er der­for først og fremst egnet i mar­ke­der hvor det er grunn til å reg­ne med at tapet på ulov­lig spred­ning vil være mind­re enn kost­na­de­ne ved å etab­le­re mer sofis­ti­ker­te sys­te­mer. Selv har jeg bare møtt den­ne meto­den i ren form hos leve­ran­dø­rer av spe­sia­li­sert pro­gram­vare med begren­set kom­mer­si­elt potensiale.

Den and­re hoved­stra­te­gi­en er å kon­trol­le­re selve filen, og ikke selve ned­las­tin­gen. Ved leve­ring av pro­gram­vare har det til nå vært mest van­lig at man må ha en ”lisens­nøk­kel”, som er en kode som er nød­ven­dig for å kun­ne ”låse opp” filen og utnyt­te den­ne fullt ut. Det er van­lig at man kan las­te ned ver­sjo­ner fritt som har uli­ke begrens­nin­ger, og man fjer­ner dis­se begrens­nin­ge­ne når pro­gram­met regist­re­rer den­ne koden. Det­te kal­les gjer­ne å ”regist­re­re” pro­gram­met, selv om den­ne beteg­nel­sen i alle fall etter min vur­de­ring er misvisende.

De begrens­nin­ger som byg­ges inn i pro­gram­me­ne, kan ha ulik karak­ter. En del pro­gram­mer er slik at man kan få en fuk­sjo­ne­ren­de pro­gram­ver­sjon gra­tis som kan bru­kes uten begrens­nin­ger. Men man må beta­le for å få mer avan­ser­te funk­sjo­ner. Et eksem­pel på det­te er Real­Play­er, eller Rea­lO­ne, som pro­gram­met heter i nyere ver­sjo­ner. Det­te er et pro­gram for avspil­ling av lyd og video, både som ned­las­te­de filer og ved stre­am­ing. Gra­tis­ver­sjo­ne­ne mang­ler noen av de mer avan­ser­te funk­sjo­ne­ne, og kan hel­ler ikke hånd­te­re de file­ne som har høy­est opp­løs­ning og der­med best kva­li­tet. Men for man­ge er gra­tis­ver­sjo­nen mer enn god nok, og svært man­ge har det­te pro­gram­met instal­lert på sin PC.

For Real er det å gi ut gra­tis ver­sjo­ner av pro­gram­met en vik­tig del av deres mar­keds­stra­te­gi. Fil­for­ma­tet RealAu­dio (RA) har til nå vært et popu­lært for­mat for stre­am­ing av lyd. Sin popu­la­ri­tet har for­ma­tet fått nett­opp for­di så man­ge har instal­lert pro­gram­vare som kan spil­le det av. Og så kan sel­ska­pet sel­ge pro­gram­vare til de som øns­ker å pro­du­se­re og dis­tri­bu­ere lyd i det­te for­ma­tet. De fles­te kjen­ner den sam­me mar­keds­fø­rings­stra­te­gi­en fra Ado­be, gjen­nom deres Acro­bat pro­gram. Lese­pro­gram­met for Acro­bat er gra­tis, og den sto­re utbre­del­sen av lese­pro­gram­mer har bidratt til å gjø­re det­te for­ma­tet — pdf – til en de facto stan­dard for elekt­ro­nisk dis­tri­bu­sjon av for­ma­ter­te doku­men­ter. Og de pro­gram­me­ne man tren­ger for å skri­ve doku­men­ter i det­te for­ma­tet, er ikke gratis.

Det nors­ke pro­gram­vare­sel­ska­pet Ope­ra Soft­ware[16], har gjort det­te på en litt annen måte for sin nett­le­ser Ope­ra. Også her har man en gra­tis ver­sjon og en som man beta­ler for. Den mest merk­ba­re for­skjel­len er at man vil få opp uli­ke reklame­ban­ne­re hvis man bru­ker gra­tis­ver­sjo­nen, og Ope­ra Soft­ware sel­ger den­ne reklame­plas­sen. Vel­ger man å beta­le, slip­per man reklamen.

Det er imid­ler­tid mer van­lig at gra­tis­ver­sjo­ne­ne av pro­gram­va­ren er rene dem­over­sjo­ner, som skal gi poten­si­el­le kjø­pe­re mulig­he­ten for å prø­ve ut pro­gram­met før de even­tu­elt bestem­mer seg for å anskaf­fe det. Noen pro­gram­mer kan bru­kes i en begren­set tids­pe­riode uten noen funk­sjo­nel­le begrens­nin­ger. Hvis man vil bru­ke pro­gram­met ut over den­ne prøve­pe­rioden, må man beta­le. Ofte, men ikke all­tid vil det regist­re­res i sys­te­met at man har brukt pro­gram­met, slik at man ikke kan omgå begrens­nin­ge­ne ved å las­te ned og instal­le­re pro­gram­met en gang til på den sam­me maskinen.

Pro­gam­mer vil også kun­ne ha en rek­ke funk­sjo­nel­le begrens­nin­ger. Det kan være en vari­ant av tids­be­grens­nin­gen, hvor det er begrens­nin­ger i antall gan­ger man kan star­te pro­gram­met, i ste­det for en avgren­set tids­pe­riode. And­re van­li­ge begrens­nin­ger er at doku­men­ter som lages i pro­gram­met ikke kan lag­res, at doku­men­ter som lag­res blir mer­ket på en måte som gjør at de for man­ge for­mål blir ubru­ke­li­ge, osv.

Den lisens­nøk­kel som lages når man regist­re­rer pro­gram­met, sen­des van­lig­vis som en e‑post og man kopie­rer den inn i et registreings­felt i pro­gram­met. Den­ne dis­tri­bu­sjons­for­men med fri til­gang til ”sper­ret” pro­gram­vare i kom­bi­na­sjon med nøk­ler som sen­des ut når pro­gram­met regist­re­res, er en effek­tiv måte for å utnyt­te net­tets mulig­he­ter. Man kan gjø­re det til­gjen­ge­lig på man­ge ste­der for å gjø­re pro­gram­met kjent, og selve lisens­trans­ak­sjo­nen kan hånd­te­res på en enkel måte.

Ulem­pen med en såpass enkel meto­de som det­te, er at man enkelt kan videre­dis­tri­bu­ere lisens­nøk­ke­len. Ofte er den laget slik at man må regist­re­re det navn som er opp­gitt ved bestil­lin­gen sam­men med lisens­ko­den. Om man gir den­ne koden vide­re, vil man da måt­te regist­re­re nav­net på den som pro­gram­met ble lisen­siert til, og som vil være kil­den til den­ne spred­nin­gen. Der­med vil man kun­ne se hvor folk har fått lisens­ko­den fra, og det vil nok gjø­re at noen blir mind­re fris­tet til å videre­dis­tri­bu­ere sli­ke koder. I prak­sis vil man måt­te opp­gi kor­rekt navn ved bestil­ling av hen­syn til beta­lin­gen, slik at fik­ti­ve navn ikke vil være en prak­tisk løs­ning. Men det fin­nes pro­gram­vare som kan bru­kes for å gene­re­re sli­ke lisens­nøk­ler, slik at man kan lage den selv. Og da kan man nok også bru­ke rene fantasinavn.

I prak­sis vil man kun­ne se kom­bi­na­sjo­ner av begren­set ned­las­tings­ad­gang og begrens­nin­ger i selve filen.

For data­pro­gram­mer er det­te en modell som har vist seg å fun­ge­re rime­lig godt, selv om det gans­ke sik­kert skjer en bety­de­lig ulov­lig kopie­ring. Et data­pro­gram vil uan­sett måt­te instal­le­res på en data­ma­skin før det kan benyt­tes, og det vil ikke være en kom­pli­ka­sjon av stor betyd­ning at man også må angi en lisenskode som en del av den­ne ope­ra­sjo­nen. Hvis vi først har anskaf­fet et pro­gram, vil vi gjer­ne bru­ke det jevn­lig over en lang peri­ode, og det vil som regel bare være nød­ven­dig å angi koden ved selve instal­la­sjo­nen. Og de fles­te av oss instal­le­rer ikke nye pro­gram­mer hver dag.

For film og musikk vil en til­sva­ren­de modell ikke pas­se sær­lig godt. En dis­tri­bu­sjons­mo­dell som gir poten­si­el­le kun­der adgang til å se en film et antall gan­ger før man even­tu­elt bestem­mer seg for å kjø­pe fil­men, vil ikke fun­ge­re. Man­ge vil uan­sett ikke se fil­men mer enn en gang eller to. Musikk som fal­ler i smak vil man nok høre på fle­re gan­ger, men like­vel ikke slik at man vil­le instal­le­re den på sam­me måte som man gjør med et data­pro­gram. Så her vil man even­tu­elt hel­ler vel­ge å gjø­re kor­te smake­bi­ter tilgjengelig.

En ned­las­ting av en åpen fil vil i prak­sis inne­bære en for stor risi­ko for vide­re spred­ning uten­for utgi­vers kon­troll, slik at det­te hel­ler ikke vil være aktuelt.

Bruks­møns­te­ret for film og musikk er et annet enn for data­pro­gram­mer. Musikk spil­les hjem­me, i bilen, på bær­bart utstyr, osv. Og vi hører gjer­ne på den sam­me musik­ken man­ge gan­ger. Som for­bru­ker øns­ker vi å kun­ne spil­le den musik­ken som vi har anskaf­fet på alle ste­der hvor vi hører på musikk.

En film vil man­ge nøye seg med å se én gang. Det­te er en vik­tig grunn til at mar­ke­det for video­ut­leie fort­satt hol­der seg, selv om det fin­nes mer og mer kjøpe­vi­deo på mar­ke­det. Man vil ofte ikke være vil­lig til å beta­le for mer enn å kun­ne spil­le av fil­men en gang eller to. Og man har ikke fil­men med slik man­ge vil gjø­re med musikk.

Man kan her benyt­te noen av de sam­me begrens­nin­ge­ne som for demo-pro­gram­mer: At file­ne bare kan spil­les av i en begren­set tids­pe­riode eller et begren­set antall gan­ger. Men det­te for­ut­set­ter at mar­ke­det aksep­te­rer dis­se begrens­nin­ge­ne. Vide­re vil nok det­te mar­ke­det være mer utsatt for for­søk på å omgå begrens­nin­ge­ne enn mar­ke­det for data­pro­gram­mer. Jeg er ikke kjent med at film og musikk leve­res med sli­ke begrensninger.

Tenden­sen har gått mer i ret­ning av begrens­nin­ger når det gjel­der hvil­ket utstyr file­ne kan spil­les av på og kopie­rings­ad­gang. Det er mulig å iden­ti­fi­se­re avspil­lings­ut­sty­ret. En slik iden­ti­fi­ka­sjon kan ha blitt lagt inn da utsty­ret ble pro­du­sert, eller det kan leg­ges inn som en iden­ti­tets­kode etter­på. Når file­ne las­tes ned, vil de være kodet med lisen­s­in­for­ma­sjon og vil ikke kun­ne anven­des på and­re måter enn det lisen­sen til­la­ter. Et typisk ele­ment vil være at man bare vil kun­ne spil­le file­ne på bestemt angitt ustyr. Lisen­sen kan også gi mulig­he­ter for en viss kopie­ring og for å flyt­te file­ne over på annet utstyr. Et eksem­pel på en slik lisens er den som gjel­der ved ned­las­ting av musikk­fi­ler fra Musikkon­line:

”Kryp­ter­te lyd­fi­ler og lisenser

Når du kjø­per en lyd­fil fra musikkon­line, får du sam­ti­dig en lisens. Lyd­fi­len, som er i Win­dows Media-for­mat, er kryp­tert, og det er lisen­sen som sty­rer hvil­ke ret­tig­he­ter du har til å avspil­le musik­ken og kopiere den videre.

Alle lyd­fi­ler m/lisenser fra musikkon­line gir deg som bru­ker rett til å bren­ne lyd­fi­len til en CD‑R og/eller flyt­te lyd­fi­len til en bær­bar enhet som støt­ter Win­dows Media-for­ma­tet. Ved å benyt­te back­up­/re­sto­re-mulig­he­te­ne i nye ver­sjo­ner av Win­dows Media Play­er er det også mulig å flyt­te lisen­ser over på en annen PC. Se Hjelp-meny­en i Win­dows Media Play­er for mer infor­ma­sjon om dette.

Det er vik­tig at alle sli­ke opp­ga­ver gjø­res fra din Win­dows Media Play­er for at du skal ha til­gang til de ret­tig­he­ter lisen­se­ne gir.

Hvil­ke ret­tig­he­ter gir lisensene?

(All ret­tig­hets­hånd­te­ring gjø­res med meny-funk­sjo­ner i Win­dows Media Player!)

Du kan over­fø­re lyd­fi­ler til din bær­ba­re avspiller.

Du kan lage sik­ker­hets­ko­pi­er av dine lisenser.

Du kan ikke bren­ne CDer direk­te i ditt brenneprogram.

Du kan ikke kopiere file­ne til and­re maskiner/brukere. Du kan videre­sen­de file­ne, og når mot­ta­ke­ren for­sø­ker å spil­le filen vil hun bli sendt til en adres­se for å kjø­pe sin egen lisens til spo­ret du har sendt.”

Sam­men­lik­net med tra­di­sjo­nell dis­tri­bu­sjon på fysis­ke medi­er, gir det­te mer begren­se­de mulig­he­ter til å spil­le av file­ne, hvil­ket også bur­de til­si at man beta­ler en lave­re pris. En CD med musikk kan spil­les av på enhver CD-spil­ler. Man kan også – i alle fall enn så len­ge – kopiere musik­ken til bær­ba­re MP3 spil­le­re og til and­re til­sva­ren­de filformater.

Det har vært gjort for­søk på å byg­ge inn uli­ke kopisper­rer på CD-pla­ter. Men til nå har det ikke vært sær­lig vel­lyk­ket. En side av saken er at dis­se sper­re­ne har vært enk­le å omgå. Vik­ti­ge­re har det imid­ler­tid vært at de også har med­ført begrens­nin­ger i mulig­he­ten for helt ordi­nær avspil­ling. Man­ge bær­ba­re CD-spil­le­re og bil­spil­le­re har anti-støt funk­sjo­ner som skal sør­ge for at avspil­ling ikke for­styr­res selv om avspil­lings­en­he­ten utset­tes for vibra­sjo­ner og rys­tel­ser som fører til at avspil­lings­ho­det flyt­ter seg. I prak­sis fun­ge­rer det­te slik at noen sekun­der av musik­ken kopie­res inn i et buff­er­min­ne. Hvis det opp­står en lese­feil, vil det­te ikke påvir­ke det som alle­re­de er lag­ret i min­net. Og for­sin­kel­sen mel­lom lesing av CD og avspil­ling av musikk gjør at data­ene kan leses på nytt og det som er lag­ret kor­ri­ge­res, før musik­ken spil­les av for bru­ke­ren. En kopisper­re kan hind­re at musikk kopie­res inn i det­te buff­er­min­net, og der­med kan CDene ikke spil­les av på det­te utsty­ret. Det vare ofte hel­ler ikke mulig å spil­le sli­ke CDer på CD-spil­le­ren i en PC. Ikke uven­tet vak­te det­te ster­ke reak­sjo­ner hos de som opp­da­get at deres nyinn­kjøp­te CD-pla­ter ikke kun­ne spil­les på deres spillere.

Lese­ap­pa­ra­tet for de ”elekt­ro­nis­ke bøke­ne” fra Rock­et­book var utstyrt med en iden­ti­tets­kode, og filer kun­ne bare leses på det bestem­te lese­ap­pa­ra­tet de var anskaf­fet til. Man kun­ne lag­re file­ne på en van­lig PC, men de kun­ne ikke leses på den­ne. PCen fun­ger­te som et slags ”fjern­ar­kiv” og man kun­ne flyt­te det man vil­le lese over på lese­ap­pa­ra­tet. Man kun­ne ten­ke seg en til­sva­ren­de løs­ning for bær­ba­re musikk­spil­le­re. En ulem­pe med det­te var imid­ler­tid, for å låne en utta­lel­se fra Jon Bing: ”Hvis man mis­ter lese­ap­pa­ra­tet så mis­ter man ikke bare en bok, man mis­ter hele biblio­te­ket.” Rik­tig nok had­de man alle file­ne, men man kun­ne ikke len­ger lese dem.

Det har også vært lan­sert, i alle fall på eks­pe­ri­ment­sta­di­et, sys­te­mer hvor en tredje­part på veg­ne av ret­tig­hets­ha­ver­ne kon­trol­le­rer hva man har spilt av og fak­tu­re­rer for det­te. Noen av dem skal også kun­ne gi mulig­he­ter for å gå inn på maski­ner og slet­te filer som ikke er lisen­sier­te. Et av de mest omdis­ku­ter­te sys­te­me­ne som mulig­gjør det­te, er Micro­softs Next Gene­ra­tion Secu­re Com­pu­ting Base (NGSCB), tid­li­ge­re kjent som Pal­la­di­um. Sys­te­met har vakt mye debatt. Sys­te­mets kri­ti­ke­re peker på mulig­he­te­ne for at store­brød­re og små­brød­re skal kun­ne kon­trol­le­re hva vi gjør på våre per­son­li­ge data­ma­ski­ner og slet­te det som dis­se mener ikke er i sam­svar med lisens­vil­kår eller and­re bestem­mel­ser. Micro­soft og and­re til­hen­ge­re av sys­te­met hev­der at det­te er et skrem­me­bil­de og noe som ikke vil skje.

Det er grunn til å peke på at sys­te­mer som regist­re­rer folks adferd, for eksem­pel hvil­ke fil­mer de ser og hvil­ken musikk de hører på, rei­ser alvor­li­ge per­son­verns­pørs­mål. Vide­re vil even­tu­el­le mulig­he­ter til å over­våke og kan­skje gri­pe inn i det folk gjør på sine per­son­li­ge data­ma­ski­ner ha sider som er pro­ble­ma­tis­ke i for­hold til pri­vat­li­vets fred. Ende­lig vil sys­te­mer som til­la­ter ret­tig­hets­ha­ve­re eller deres repre­sen­tan­ter å gri­pe direk­te inn i folks sys­te­mer for even­tu­elt å slet­te det dis­se måt­te mene er ulov­lig, inne­bære en form for selv­tekt og pri­vat retts­hånd­he­vel­se som i alle fall bør dis­ku­te­res. Jeg vil i den­ne sam­men­hen­gen ikke gå nær­me­re inn i den­ne debat­ten. Jeg har hel­ler ikke til­strek­ke­lig inn­gå­en­de kunn­skap til dis­se sys­te­me­ne til å kun­ne mene hvil­ken vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning som er riktig.

Begrens­nin­ger knyt­tet til utstyr inne­bæ­rer at hel­ler ikke lisen­s­inne­ha­ve­ren vil kun­ne spil­le file­ne på annet utstyr. Men alle som har til­gang til det aktu­el­le utsty­ret vil kun­ne spil­le av file­ne. Det kan rik­tig­nok være pålog­gings­pro­se­dy­rer som inne­bæ­rer at også til­gan­gen til utsty­ret er begren­set, men det vil nor­malt ikke være knyt­tet til eller begrun­net i mulig­he­ten for å spil­le av filer. Hvis min PC er satt opp slik at man må log­ge seg på, så er det ut fra gene­rel­le data­sik­ker­hets­hen­syn, og ikke for­di and­re ikke skal kun­ne spil­le av den musik­ken som måt­te være lag­ret der. Et sys­tem vil kun­ne være satt opp slik at alle kan spil­le av fil­mer og musikk på husets musikk- og videoanlegg.

Man kan også ten­ke seg at avspil­lings­ret­tig­he­te­ne er knyt­tet til per­son, og ikke til bestemt utstyr. Lisens­ha­ver vil kun­ne spil­le av de aktu­el­le file­ne på et hvil­ket som helst utstyr, mens and­re ikke vil kun­ne gjø­re det­te. Det vil for­ut­set­te at man iden­ti­fi­se­rer seg i form av en pålog­gings­pro­se­dy­re, og at også avspil­lings­ret­tig­he­te­ne kon­trol­le­res gjen­nom den­ne pro­se­dy­ren. Sys­te­met er for så vidt vel­kjent fra data­nett­verk, hvor man kan log­ge seg på fra en hvil­ken som helst maskin i net­tet, og få til­gang til alt man er auto­ri­sert for. Film, musikk, tekst og bil­der kan være lag­ret i et slikt nett­verk, og til­gang kan i prin­sip­pet sty­res på den­ne måten. Fore­lø­pig har jeg imid­ler­tid ikke sett sli­ke sys­te­mer som er ment å skul­le kon­trol­le­re til­gan­gen til den type filer som her dis­ku­te­res, og model­len fra data­nett­verk er nep­pe hel­ler sær­lig godt egnet.

Beta­lings­løs­nin­ger er også en vik­tig del av en dis­tri­bu­sjons­mo­dell. Man må kun­ne hånd­te­re rela­tivt små beløp med til­strek­ke­lig lave trans­ak­sjons­kost­na­der, og det må være enkelt. En av grun­ne­ne til at mar­ke­det for ringe­to­ner og logo­er til mobil­te­le­fo­ner har blitt såpass omfat­ten­de som det er, er den enk­le beta­lings­løs­nin­gen. Det blir belas­tet tele­fon­reg­nin­gen, enten ved at det trek­kes fra inn­be­talt for­skudd (”ring kon­tant”), eller ved at det kom­mer på den vang­li­ge fakturaen.

Det fal­ler uten­for ram­men av den­ne utred­nin­gen å gå nær­me­re inn på de uli­ke beta­lings­løs­nin­ger som fin­nes. Men man kan kon­sta­te­re at man fort­satt ikke har full­gode beta­lings­løs­nin­ger for det­te mar­ke­det, og at det­te er et vik­tig hin­der for utvik­ling av mar­ke­det. Det skjer imid­ler­tid mye, så vi vil gans­ke sik­kert ha bed­re løs­nin­ger i løpet av rela­tivt kort tid.

6.2     Et blikk i krystallkulen

På det­te punk­tet beve­ger jeg meg over fra en beskri­vel­se av sys­te­mer som i dag har en viss utbre­del­se, og over til anta­gel­ser og spe­ku­la­sjo­ner om hva slags sys­te­mer vil se i en ikke alt for fjern frem­tid. Sli­ke for­søk på spå­doms­kunst er en risiko­sport, og man­ge liker nok dår­lig å bli kon­fron­tert med sine tid­li­ge­re spå­dom­mer. Like­vel vil jeg gjø­re et forsøk.

Utford­rin­gen er at man skal ha filer som lett kan dis­tri­bu­eres til en lav kost­nad. For­bru­ker­ne skal kun­ne utnyt­te file­ne flek­si­belt og på en enkel måte, sam­ti­dig som man ikke skal kun­ne benyt­te dem i strid med lisens­vil­kå­re­ne. Jeg kan ikke se and­re måter å gjø­re det­te enn ved kryp­ter­te filer med lisen­s­in­for­ma­sjon som kon­trol­le­rer hva man kan gjø­re med de ned­las­te­de filene.

Jeg tror at smart­kor­tet er nøk­ke­len til det­te, akku­rat som det er nøk­ke­len til en rek­ke and­re tje­nes­ter. Lisen­s­in­for­ma­sjo­nen lag­res på smart­kor­tet, og avspil­lings­ut­sty­ret leser den­ne infor­ma­sjo­nen fra smart­kor­tet. Det­te er en vel­kjent tek­no­lo­gi, selv om den – så vidt jeg vet – ennå ikke er tatt i bruk akku­rat på det­te området.

Vi kan star­te med dagens mobil­te­le­fo­ner. De er alle utstyrt med et smart­kort, i form av det såkal­te SIM-kor­tet som sit­ter i tele­fo­nen. Det­te inne­hol­der abon­ne­ments­in­for­ma­sjon, og det inne­hol­der bru­ker­data som tele­fon­re­gis­ter m.m. Hvis vi kjø­per en ny tele­fon, flyt­tes bare SIM-kor­tet over i den nye tele­fo­nen. Vi kan da fort­set­te å benyt­te vårt abon­ne­ment og bru­ker­data blir med over i den nye tele­fo­nen. Det er ingen grunn til at ikke noe til­sva­ren­de skal kun­ne gjø­res med en bær­bar musikk­spil­ler, et hjem­me­kino­an­legg m.m. Når vi slår på mobil­te­le­fo­ne­ne, blir vi bedt om å tas­te inn en PIN-kode. Men det­te er for å hind­re mis­bruk av tele­fo­nen hvis den­ne blir mis­tet eller stjå­let, eller på annen måte kom­mer uved­kom­men­de i hen­de. Vi vil ikke tren­ge det­te for film og musikk­spil­le­re, slik at de bør kun­ne være like enkelt å bru­ke dis­se spil­ler­ne som i dag. Løs­nin­gen er for så vidt også kjent fra beta­lings-TV, hvor abon­ne­ments­in­for­ma­sjo­nen i alle fall kan være lag­ret på et smartkort.

Det skul­le ikke være noe tek­nisk til hin­der for at en lisens kan gjel­de for fle­re utstyrs­en­he­ter, even­tu­elt slik at man må beta­le noe mer for fle­re enhe­ter. Det bør der­for være mulig å ha sys­te­mer hvor man kan spil­le de sam­me file­ne på alt utstyr hjem­me, i bilen og på bær­ba­re spil­le­re. Klar­gjø­ring og instal­la­sjon vil nor­malt blir gjort når man kjø­per utsty­ret, og de fles­te av oss behø­ver ikke ten­ke mer på et slikt smart­kort enn vi ten­ker på SIM-kor­tet i mobil­te­le­fo­nen vår.

Sys­te­mets for­mål vil være å hind­re uauto­ri­sert avspil­ling, ikke å hind­re til­gang til hem­me­lig infor­ma­sjon eller noe annet som kre­ver et vel­dig høyt sik­ker­hets­nivå. Det bur­de der­for ikke være så vans­ke­lig å få pro­du­sert et nytt smart­kort der­som man mis­ter det gam­le, slik man i dag kan får et nytt SIM-kort til sin mobil­te­le­fon hvis man har mis­tet den gam­le telefonen.

Lisen­sen kan gi adgang bare til avspil­ling på en enhet, den kan gi adgang til en viss kopie­ring, til også å kun­ne spil­les på bær­bart utstyr og i bil, osv. Anta­ge­lig vil vi få en meny hvor vi kan vel­ge hvor omfat­ten­de ret­tig­he­ter vi vil ha, og beta­le for dette.

Inn­led­ning 2020
1 Sam­men­drag
2 Man­dat
3 Noen pre­si­se­rin­ger og avgrens­nin­ger
4 Mar­ke­det for ned­las­tings­tje­nes­ter
5 Et kul­tur­po­li­tisk side­blikk
6 Dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler
7 Lik­he­ter og for­skjel­ler mel­lom digi­tal over­fø­ring og fysisk leve­ring
8 Ned­las­tings­tje­nes­ter – gjel­den­de rett
9 Behov for lov­re­gu­le­ring
10 Mulig lov­re­gu­le­ring
11 Øko­no­mis­ke og admi­ni­stra­ti­ve kon­se­kven­ser
12 Lov­tek­nisk løs­ning
13 Merk­na­der til de enkel­te bestem­mel­se­ne
14 For­slag til endringer

Hele utred­nin­gen  som pdf-fil.

Print Friendly, PDF & Email

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.