Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

Eks-advo­kat til­talt for pla­katak­sjon mot stats­ad­vo­kat” kan vi lese i Rett24. På en av pla­ka­te­ne sto det at stats­ad­vo­kat Geir Evan­ger var «etter­lyst» og «sik­tet for inn­før­sel av meget bety­de­lig meng­de hasj og MDMA». Pla­ka­ten var utstyrt med et bil­de av Evan­ger, poli­ti­ets logo, samt en QR-kode. QR-koden ledet til en artik­kel om den såkal­te Sult-saken, der 50 kilo can­na­bis og 20 kilo MDMA ble inn­ført fra Neder­land til Nor­ge. Tre til­tal­te per­soner ble der fri­kjent på grunn­lag av politi­pro­vo­ka­sjon. Her har NRK en sam­le­side med artik­ler om den såkal­te “Sult-saken”.

Jeg kjen­ner den­ne “sult-saken” kun gjen­nom omta­le i media. Geir Evan­ger var en av akto­re­ne i den­ne saken, men jeg vet ikke hva slags rol­le han even­tu­elt ellers had­de i den­ne saken. Det var klart en ulov­lig politi­pro­vo­ka­sjon, som før­te til at de til­tal­te ble fri­fun­net. Det er fak­tisk ikke ofte at noen blir fri­kjent i Nor­ge for­di bevis er inn­hen­tet ved hjelp av ulov­li­ge politi­me­to­der. Hel­ler ikke for poli­ti­et er det slik at målet hel­li­ger mid­de­let. Men som de fles­te til­fel­ler hvor repre­sen­tan­ter for poli­ti og påtale­myn­dig­het gjør noe ulov­lig, så slip­per de unna uten noen reak­sjon. Spei­sal­en­he­ten for hen­leg­gel­se av politi­sa­ker kom til at det ikke var ufor­svar­lig av politiet.

Om Geir Evan­ger har med­vir­ket til inn­før­sel av bety­de­li­ge meng­der can­na­bis og MDMA, vet jeg ikke. Men han er i alle fall ikke etter­lyst (av poli­ti­et) eller sik­tet for det­te. Geir Evan­ger er nest­le­der i den omstrid­te “Norsk nar­ko­tika­po­liti­for­ening” (NNPF), og har i den rol­len man­ge gan­ger for­svart poli­ti­ets ulov­li­ge meto­der i baga­tell­mes­si­ge nar­ko­tika­sa­ker. Som nest­le­der i for­enin­gen er han også i høy­es­te grad med­an­svar­lig for rolle­blan­din­gen hvor poli­ti­et som repre­sen­tan­ter for en pri­vat for­ening opp­trer i uni­form, også når de opp­trer poli­tisk, og ofte gir inn­trykk av at de repre­sen­te­rer poli­ti­et. Det synes også som om poli­ti­et og and­re har kjøpt kurs fra NNPF, kurs som politi­folk har fått fri med lønn for å hol­de, sam­ti­dig som de har fått betalt av NNPF som fore­le­se­re på dis­se kur­se­ne. Det­te er under grans­king, en grans­king som Geir Evan­ger har vært aktiv i å mot­ar­bei­de. Vi får avven­te rap­por­ten fra de som grans­ker det­te før vi kan konkludere. 

Leder av NNPF, Jan Erik Bre­sil, har også blitt beær­et med til­sva­ren­de pla­ka­ter, og til­ta­len gjel­der også dis­se pla­ka­te­ne. Også Jan Erik Bre­sil har vært en ivrig tal­s­per­son for at poli­ti­et skal kun­ne bru­ke ulov­lig inn­gri­pen­de meto­der. Han synes i det sis­te å ha holdt en lave­re pro­fil enn Geir Evan­ger. Beg­ge repre­sen­te­rer poli­ti­ets ulov­li­ge “målet hel­li­ger mid­de­let” tanke­gang når det gjel­der å ta res­surs­svak ung­dom for baga­tell­mes­sig narkotikabruk.

Jeg skal ikke for­sva­re pla­katak­sjo­nen i seg selv, like lite som jeg vil­le for­sva­re Atle Anton­sen famø­se utta­lel­ser over­for Sumaya Jir­de Ali. Spørs­må­let er om det er straff­bart, og om det er noe poli­ti og påtale­myn­dig­het bør bru­ke res­sur­ser på å for­føl­ge. Det er dess­ver­re sym­pto­ma­tisk at poli­ti- og påtale­myn­dig­het er svært så ivri­ge når noen av deres egne utset­tes for noe de mener er kren­ken­de. Vi har hatt mer enn nok av saker hvor folk bøt­leg­ges for å “vise fin­gern” til poli­ti­et, for å kom­me med utsagn som “Føkk poli­ti­et”, og kom­me med and­re neg­a­ti­ve karak­te­ris­tik­ker av dem. Stats­ad­vo­ka­ten hen­la nylig anmel­del­sen mot Atle Anton­sen. Jeg mener at det var en rik­tig avgjø­rel­se. Men jeg synes det er stør­re grunn til å gå vide­re med den saken enn med en sak mot en pla­kat­klist­ren­de eks-advokat. 

Jeg star­ter med det grunn­leg­gen­de. De tre førs­te led­de­ne i Grunn­lo­ven § 100 lyder:

«Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrunnelser.»

Man har valgt et kon­ser­va­tivt språk i Grunn­lo­ven. Når det står «bør», skal det for­stås som «skal». Jeg har blitt gjort opp­merk­som på at i nynorsk­ut­ga­ven av Grunn­lova står det skal:

Ytrings­fri­dom skal det vere.”

Noen gan­ger blir det bed­re på nynorsk.

Selv om det er Geir Evan­ger og Jan Erik Bre­sil som figu­ere­rer på pla­ka­te­ne, så er det ikke direk­te ret­tet mot dem som per­soner, men som repre­sen­tan­ter for poli­ti- og påtale­myn­dig­het, og ikke minst NNPF. Kri­tikk mot poli­ti og påtale­myn­dig­het, og en for­re­ning som litt for ofte har opp­trådt som om de repre­sen­te­rer poli­ti­et, er åpen­bart en fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand. Som sådan nyter den et eks­tra sterkt ytringsfrihetsvern. 

Til­ta­len er, fort­satt iflg rett24, at han ved å hen­ge opp pla­ka­te­ne, “ved skrem­men­de eller plag­som opp­tre­den eller annen hen­syns­løs atferd, [å ha] kren­ket en annens fred”. Selv om det ikke står utryk­ke­lig i omta­len av saken, til­si­er det­te at til­ta­len gjel­der strl § 266, som lyder:

Den som ved skrem­men­de eller plag­som opp­tre­den eller annen hen­syns­løs atferd for­føl­ger en per­son eller på annen måte kren­ker en annens fred, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 2 år.”

Høy­este­rett har til nå avgjort noen saker etter strl § 266 som lig­ner på den­ne. Det nær­mes­te jeg fin­ner er en beslut­ning fra anke­ut­val­get, HR-2021–237‑U, hvor en anke ble nek­tet frem­met da anke­ut­val­get men­te det var klart at ters­ke­len for straff­bar­het var over­skre­det. Det gjaldt et inn­legg i en “luk­ket” grup­pe på Face­bo­ok, hvor til­tal­te blant annet had­de skre­vet føl­gen­de om en navn­gitt saks­be­hand­ler i barnevernet:

Hvem håper du dør snart? Per­son­lig håper jeg av hele mitt hjer­te at fit­ta B dør snart … er en ærlig sak som jeg står 360% for.

Håper ulve­ne spi­ser fit­ta hen­nes og at hun dør sakte …

Tar dere ikke på meg på alvor snart så blir dere å lese om med i avi­sa for jeg skal så jæv­lig klik­ke og øde­leg­ge ALT rundt meg før de leg­ger meg i reim.”

Dagens strl § 266 avløs­te den tid­li­ge­re strl § 390a. Når det gjel­der dis­se to bestem­mel­se­ne og kren­ken­de adferd mer gene­relt, viser jeg til min bok Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring, s. 265–274.

Det er hel­ler ikke mye prak­sis fra Høy­este­rett om den bestem­mel­sen. Den mest nær­lig­gen­de er HR-2010–1126‑A. Saks­for­hol­det er i Lov­da­tas sam­men­drag beskre­vet slik:

En kvin­ne send­te i løpet av en tomå­ne­ders­pe­riode dag­lig tekst­mel­din­ger til direk­tø­ren i Utlen­dings­nemn­da angå­en­de hjem­sen­del­sen av asyl­sø­ke­re til Afgha­ni­stan, jf straffe­lo­ven § 390a. Høy­este­rett fant at selv om hen­nes for­mål med å sen­de mel­din­ge­ne var akt­ver­dig og mot­ta­ke­ren ikke til­hør­te noen svak grup­pe, gjor­de antal­let mel­din­ger og inten­si­te­ten at atfer­den var hensynsløs.”

I dom­mens avsnitt 15 står følgende:

Slik jeg ser det, kun­ne en enkelt, eller noen få, av dis­se mel­din­ge­ne i utgangs­punk­tet ikke gitt grunn­lag for straffor­føl­gel­se. Men det sto­re antal­let mel­din­ger, sendt dag­lig over et leng­re tids­rom, gjør at saken kom­mer i en annen stil­ling – slik også Straffe­lov­rå­det peker på når det gjel­der sji­ka­nø­se tele­fon­opp­ring­nin­ger og brev. En del av mel­din­ge­ne er også sendt sent på kvel­den. Den ved­va­ren­de påpek­nin­gen av at B vil bli holdt per­son­lig ansvar­lig av avsen­de­ren, men også av et ukjent «vi», er dess­uten egnet til å ska­pe utrygg­het hos mot­ta­ke­ren – noe det også gjor­de. Alt det­te taler etter mitt syn for at karak­te­ris­tik­ken hen­syns­løs atferd er treffende.”

Vide­re avsnitt 17:

Direk­tø­ren for Utlen­dings­nemn­da til­hø­rer ikke en sår­bar grup­pe. Som and­re topp­le­de­re må han tåle kri­tikk og mis­hags­yt­rin­ger. Men det går en gren­se. Også per­soner i sli­ke stil­lin­ger har behov for vern mot plag­som opp­tre­den som kren­ker deres fred.”

Det er noen fle­re avsnitt fra den­ne dom­men som det er verdt å ta med. Jeg star­ter med avsnitt 19:

Dom­fel­lel­se etter straffe­lo­ven § 390 a kan imid­ler­tid ikke skje der­som det­te utgjør et util­la­te­lig inn­grep i ytrings­fri­he­ten, og A gjør gjel­den­de at det er til­fel­le. Hun [til­tal­te] anfø­rer at et slikt inn­grep ikke er nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn, og der­med i strid med den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen, EMK, artik­kel 10, jf. artik­kel 10 nr. 2.”

Til slutt tar jeg med avsnitt 22:

Vide­re har A, under hen­vis­ning til EMDs dom 25. novem­ber 1999 i saken Nil­sen og John­sen mot Nor­ge (EMD-1993–23118), påpekt at B ved sin høye medie­pro­fil – hans rol­le i den offent­li­ge debatt – måt­te tåle mer enn and­re. Også hen­vis­nin­gen til den­ne dom­men tref­fer etter mitt syn på siden av saken. As tekst­mel­din­ger var ikke en del av den offent­li­ge debat­ten, men ret­tet mot B på hans tele­fon. Det at B har søkt å for­kla­re og for­sva­re Utlen­dings­nemn­das virk­som­het i media, åpner ikke for dag­li­ge mel­din­ger direk­te til ham, slik det her er tale om.”

Til for­skjell fra HR-2010–1126‑A gjel­der pla­kat­sa­ken ytrin­ger i det offent­li­ge rom, ikke noe som er en form for pri­vat for­føl­gel­se av enkelt­per­soner. Saken inne­hol­der ikke noe ele­ment av trus­ler, som i HR-2021–237‑U. Pla­katak­sjo­nen gjel­der hel­ler ikke, i alle fall ikke først og fremst Geir Evan­ger og Jan Erik Bresils opp­tre­den som hen­holds­vis stats­ad­vo­kat og politi­tje­neste­mann, men deres rol­le som nest­le­der og leder av NNPF. I dis­se rol­le­ne har de beg­ge hatt en gans­ke høy medie­pro­fil, selv om det kan se ut som om Jan Erik Bre­sil har for­søkt å gå i dekning. 

Det kan ikke være tvil om at Geir Evan­ger og Jan Erik Bre­sil må tåle kri­tikk for deres rol­ler som lede­re i NNPF. De må også tåle at kri­tikk som ret­ter seg mot NNPF som sådan blir ret­tet mot de to som lede­re i og tal­s­per­soner for for­enin­gen. Det er ube­ha­ge­lig å bli utsatt for skarp kri­tikk, uan­sett hvor beret­ti­get den­ne kri­tik­ken måt­te være. Som lede­re i NNPF må de tåle dette.

En bety­de­lig del av kri­tik­ken mot NNPF og dets med­lem­mer har vært rolle­blan­din­gen mel­lom deres vir­ke som poli­ti (eller påtale­myn­dig­het) og deres opp­tre­den som med­lem­mer av en nar­ko­tika­po­li­tisk for­ening. Da må for­enin­gens lede­re også tåle at deres rol­ler som stats­ad­vo­kat og politi­tje­neste­mann trek­kes inn i kri­tik­ken av NNPFs virksomhet.

Jeg har sagt før og gjen­tar poli­ti­et utfø­rer en nyt­tig og i man­ge sam­men­hen­ger vans­ke­lig jobb. De utset­tes gans­ke sik­kert for mye ube­hag fra folk som kon­fron­te­res av poli­ti­et i krise­si­tua­sjo­ner, fra ruse­de per­soner osv. Det er en del av job­ben som poli­ti å gå inn i sli­ke situa­sjo­ner, og det skal et pro­fe­sjo­nelt poli­ti være tre­net i å hånd­te­re. Man­ge tåler sik­kert mye ube­hag uten å lage noen sak ut av det. Jeg synes den­ne saken er et godt, og egent­lig gans­ke under­hol­den­de eksem­pel på det. Så vidt jeg kla­rer å se er det fra Tromsø, men jeg er ikke så lokalk­jent i Tromsø at jeg er helt sik­ker i den saken.

Jeg har man­ge gan­ger gitt uttrykk for at poli­ti­et er for hår­såre når de blir møtt med “fin­gern” eller and­re mis­hags­yt­rin­ger. Vi har en egen bestem­mel­se, som poli­ti­et liker å påbe­ro­pe seg, i strl § 156, hvis annet ledd lyder:

Den som ved skjells­ord eller annen util­bør­lig atferd for­ulem­per en offent­lig tje­neste­mann under eller på grunn av utfø­rin­gen av tje­nes­ten, straf­fes med bot.”

Bestem­mel­sen gjel­der offen­li­ge tje­neste­menn, som kan være så mangt. Den er ikke avgren­set til bare å gjel­de poli­ti­et. Den gjel­der også for stats­ad­vo­ka­ter, og for den saks skyld også pro­fes­so­rer. I Rt-1985–1083 kon­klu­der­te Høy­este­rett med at det ikke var straff­bart å vise “fin­gern”. Jeg site­rer føl­gen­de fra Høy­este­retts dom i Rt-1983–375:

Selv­be­hers­kel­se er både en yrkes­etisk plikt og en del av den fag­li­ge fer­dig­het som en politi­mann skal besitte.”

Om det­te viser jeg ellers til min kom­men­tar “Fuck poli­ti­et. Om kame­ler, SIAN og Ari­na. Poli­ti­et og ytrings­fri­het”. Men jeg leg­ger til at etter at jeg skrev den kom­men­ta­ren ble “Kame­len” fri­kjent av lag­manns­ret­ten for sine utta­lel­ser om poli­ti­et, se LA-2021–21305.

Det jeg skrev om at poli­ti­et ofte kon­fron­te­res med folk i krise­si­tua­sjo­ner, og må være for­be­redt på bl.a. utskjel­lin­ger, gjel­der ikke for stats­ad­vo­ka­ter. De arbei­der ikke ute i felt, slik poli­ti­et gjør. I pla­katak­sjo­nen utset­tes ikke Evan­ger eller Bre­sil for skjells­ord, så det alter­na­ti­vet kan vi ute­luk­ke, med mind­re man skul­le anse det å urett­mes­sig si at noen er etter­lyst som et skjells­ord. Om det er “annen util­bør­lig adferd” går jeg ikke nær­me­re inn på, siden til­ta­len etter det jeg for­står ikke omfat­ter dette. 

Det er etter den­ne bestem­mel­sen også et vil­kår at det skal være under eller på grunn av utfø­rin­gen av tje­nes­ten. Det har i alle fall ikke skjedd under utfø­ring av Geir Evan­ger eller Jan Erik Bresils tje­nes­te. Det er hel­ler ikke åpen­bart at det gjel­der deres utfø­ring av tje­nes­te som stats­ad­vo­kat eller politi­tje­neste­mann. Det gjel­der først og fremst deres rol­ler i ledel­sen for NNPF. Det som anfø­res som grunn­lag for “etter­lys­nin­ge­ne” kan sies å gjel­de noe som har skjedd under utfø­rel­se av tjeneste. 

Etter min vur­de­ring er det ingen tvil om at en kri­tikk mot Geir Evan­ger og Jan Erik Bresild er beret­ti­get. Jeg mener at NNPF og Evan­ger og Bre­sil som tal­s­per­soner for NNPF har opp­trådt slik at skarp kri­tikk er beret­ti­get. Og en slik kri­tikk kan selv­sagt frem­set­tes offent­lig. Det spørs­må­let som gjen­står er om den sati­ris­ke for­men gjør at det er “skrem­men­de eller plag­som opp­tre­den eller annen hen­syns­løs atferd”. Jeg håper ikke vi har så lett­skrem­te politi­folk at de blir skremt av slikt. Det er sik­kert plag­somt. Men også en beret­ti­get kri­tikk kan være plag­som, og sli­ke pla­ger må folk fin­ne seg i. Annen hen­syns­løs adferd? Jeg tror ikke det, og det er i alle fall sær­de­les tvil­somt — langt mer tvil­somt enn straff­bar­he­ten i Antonsens-saken.

Poli­ti­et hen­leg­ger saker over en lav sko, og viser gjer­ne til at de mang­ler res­sur­ser. Nå er nok mye av den såkal­te res­surs­man­ge­len egent­lig et resul­tat av feil­prio­ri­te­rin­ger, ved at poli­ti­et har gjort alt­for mye av det NNPF vil at de skal gjø­re mer av: For­føl­ge baga­tell­mes­si­ge nar­ko­tika­sa­ker. Uan­sett om res­surs­man­ge­len er reell eller ikke, bur­de de ikke ha brukt res­sur­ser på en sak som den­ne. Det frem­står bare som et utslag av en del politi­folk og stats­ad­vo­ka­ters opp­blås­te og ømtå­le­li­ge selvbilde.

Geir Evan­ger viser at han ikke har for­stått stort av ytrings­fri­het, når han til Rett24 sier føl­gen­de:

I mine øyne er den­ne typen straff­bar tra­kas­se­ring det mot­sat­te av å bru­ke ret­ten til å ytre seg. Det er et direk­te angrep på ytrings­fri­he­ten, ved at menings­mot­stan­de­re skal la seg skrem­me til taus­het ved hets i det offent­li­ge rom.”

Man hører ofte at ube­ha­ge­li­ge ytrin­ger ikke har noe med ytrings­fri­het å gjø­re. Men vi er mest vant til å høre slik fra poli­ti­ke­re som vil ha seg fra­bedt kri­tikk, sær­lig poli­ti­ke­re i land vi ikke liker å sam­men­lig­ne oss med. Jeg synes vi bur­de kun­ne ven­te bed­re av en norsk stats­ad­vo­kat. Han base­rer seg på et pre­miss som i bes­te fall er dis­ku­ta­belt, etter min vur­de­ring feil, om at det­te er “straff­bar tra­kas­se­ring”. Man­ge synes å tro at ytrings­fri­he­ten er noe som beskyt­ter dem mot at and­re benyt­ter sin ytrings­fri­het til å frem­føre kri­tikk. Det er åpen­bart uhold­bart, og igjen bur­de vi kun­ne ven­te bed­re av en norsk stats­ad­vo­kat. Det er et spørs­mål om hvor­vidt beret­ti­get kri­tikk er gitt en form som gjør den straff­bar. Sati­re og iro­ni er selv­føl­ge­lig til­latt, selv om om den tref­fer og de som er og føler seg truf­fet ikke liker den. Etter min vur­de­ring er det­te ikke straffbart.

Pla­ka­te­ne er kan­skje ære­kren­ken­de mot Geir Evan­ger og Jan Erik Bre­sil. Men ære­kren­kel­ser er ikke len­ger straff­ba­re i Nor­ge, slik at poli­ti­et av den grunn bur­de ha hen­lagt en anmel­del­se som “intet straff­bart for­hold”. Geir Evan­ger og Jan Erik Bre­sil vil da være hen­vist til gå til sivilt erstat­nings­søks­mål mot pla­kat­klistre­ren. Det er ikke noe poli­ti og påtale­myn­dig­het skal bru­ker res­sur­ser på.

Geir Evan­ger sier også at for­sva­rer Jon Wes­sel-Aas å set­te seg bed­re inn i Sult-saken. Som nevnt inn­led­nings­vis kjen­ner jeg den saken bare av omta­le, og jeg antar at Jon Wes­sel-Aas kjen­ner den bed­re enn meg. I alle fall vil han som en del av saks­for­be­re­del­sen set­te seg langt bed­re inn i den saken enn hva jeg har ambi­sjo­ner om å gjøre.

Print Friendly, PDF & Email