Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

“Eks-advokat tiltalt for plakataksjon mot statsadvokat” kan vi lese i Rett24. På en av plakatene sto det at statsadvokat Geir Evanger var «etterlyst» og «siktet for innførsel av meget betydelig mengde hasj og MDMA». Plakaten var utstyrt med et bilde av Evanger, politiets logo, samt en QR-kode. QR-koden ledet til en artikkel om den såkalte Sult-saken, der 50 kilo cannabis og 20 kilo MDMA ble innført fra Nederland til Norge. Tre tiltalte personer ble der frikjent på grunnlag av politiprovokasjon. Her har NRK en samleside med artikler om den såkalte “Sult-saken”.

Jeg kjenner denne “sult-saken” kun gjennom omtale i media. Geir Evanger var en av aktorene i denne saken, men jeg vet ikke hva slags rolle han eventuelt ellers hadde i denne saken. Det var klart en ulovlig politiprovokasjon, som førte til at de tiltalte ble frifunnet. Det er faktisk ikke ofte at noen blir frikjent i Norge fordi bevis er innhentet ved hjelp av ulovlige politimetoder. Heller ikke for politiet er det slik at målet helliger middelet. Men som de fleste tilfeller hvor representanter for politi og påtalemyndighet gjør noe ulovlig, så slipper de unna uten noen reaksjon. Speisalenheten for henleggelse av politisaker kom til at det ikke var uforsvarlig av politiet.

Om Geir Evanger har medvirket til innførsel av betydelige mengder cannabis og MDMA, vet jeg ikke. Men han er i alle fall ikke etterlyst (av politiet) eller siktet for dette. Geir Evanger er nestleder i den omstridte “Norsk narkotikapolitiforening” (NNPF), og har i den rollen mange ganger forsvart politiets ulovlige metoder i bagatellmessige narkotikasaker. Som nestleder i foreningen er han også i høyeste grad medansvarlig for rolleblandingen hvor politiet som representanter for en privat forening opptrer i uniform, også når de opptrer politisk, og ofte gir inntrykk av at de representerer politiet. Det synes også som om politiet og andre har kjøpt kurs fra NNPF, kurs som politifolk har fått fri med lønn for å holde, samtidig som de har fått betalt av NNPF som forelesere på disse kursene. Dette er under gransking, en gransking som Geir Evanger har vært aktiv i å motarbeide. Vi får avvente rapporten fra de som gransker dette før vi kan konkludere.

Leder av NNPF, Jan Erik Bresil, har også blitt beæret med tilsvarende plakater, og tiltalen gjelder også disse plakatene. Også Jan Erik Bresil har vært en ivrig talsperson for at politiet skal kunne bruke ulovlig inngripende metoder. Han synes i det siste å ha holdt en lavere profil enn Geir Evanger. Begge representerer politiets ulovlige “målet helliger middelet” tankegang når det gjelder å ta ressurssvak ungdom for bagatellmessig narkotikabruk.

Jeg skal ikke forsvare plakataksjonen i seg selv, like lite som jeg ville forsvare Atle Antonsen famøse uttalelser overfor Sumaya Jirde Ali. Spørsmålet er om det er straffbart, og om det er noe politi og påtalemyndighet bør bruke ressurser på å forfølge. Det er dessverre symptomatisk at politi- og påtalemyndighet er svært så ivrige når noen av deres egne utsettes for noe de mener er krenkende. Vi har hatt mer enn nok av saker hvor folk bøtlegges for å “vise fingern” til politiet, for å komme med utsagn som “Føkk politiet”, og komme med andre negative karakteristikker av dem. Statsadvokaten henla nylig anmeldelsen mot Atle Antonsen. Jeg mener at det var en riktig avgjørelse. Men jeg synes det er større grunn til å gå videre med den saken enn med en sak mot en plakatklistrende eks-advokat.

Jeg starter med det grunnleggende. De tre første leddene i Grunnloven § 100 lyder:

«Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.»

Man har valgt et konservativt språk i Grunnloven. Når det står «bør», skal det forstås som «skal». Jeg har blitt gjort oppmerksom på at i nynorskutgaven av Grunnlova står det skal:

“Ytringsfridom skal det vere.”

Noen ganger blir det bedre på nynorsk.

Selv om det er Geir Evanger og Jan Erik Bresil som figuererer på plakatene, så er det ikke direkte rettet mot dem som personer, men som representanter for politi- og påtalemyndighet, og ikke minst NNPF. Kritikk mot politi og påtalemyndighet, og en forrening som litt for ofte har opptrådt som om de representerer politiet, er åpenbart en frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand. Som sådan nyter den et ekstra sterkt ytringsfrihetsvern.

Tiltalen er, fortsatt iflg rett24, at han ved å henge opp plakatene, “ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd, [å ha] krenket en annens fred”. Selv om det ikke står utrykkelig i omtalen av saken, tilsier dette at tiltalen gjelder strl § 266, som lyder:

“Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.”

Høyesterett har til nå avgjort noen saker etter strl § 266 som ligner på denne. Det nærmeste jeg finner er en beslutning fra ankeutvalget, HR-2021-237-U, hvor en anke ble nektet fremmet da ankeutvalget mente det var klart at terskelen for straffbarhet var overskredet. Det gjaldt et innlegg i en “lukket” gruppe på Facebook, hvor tiltalte blant annet hadde skrevet følgende om en navngitt saksbehandler i barnevernet:

“Hvem håper du dør snart? Personlig håper jeg av hele mitt hjerte at fitta B dør snart … er en ærlig sak som jeg står 360% for.

Håper ulvene spiser fitta hennes og at hun dør sakte …

Tar dere ikke på meg på alvor snart så blir dere å lese om med i avisa for jeg skal så jævlig klikke og ødelegge ALT rundt meg før de legger meg i reim.”


Dagens strl § 266 avløste den tidligere strl § 390a. Når det gjelder disse to bestemmelsene og krenkende adferd mer generelt, viser jeg til min bok Ytringsfrihet og medieregulering, s. 265-274.

Det er heller ikke mye praksis fra Høyesterett om den bestemmelsen. Den mest nærliggende er HR-2010-1126-A. Saksforholdet er i Lovdatas sammendrag beskrevet slik:

“En kvinne sendte i løpet av en tomånedersperiode daglig tekstmeldinger til direktøren i Utlendingsnemnda angående hjemsendelsen av asylsøkere til Afghanistan, jf straffeloven § 390a. Høyesterett fant at selv om hennes formål med å sende meldingene var aktverdig og mottakeren ikke tilhørte noen svak gruppe, gjorde antallet meldinger og intensiteten at atferden var hensynsløs.”

I dommens avsnitt 15 står følgende:

“Slik jeg ser det, kunne en enkelt, eller noen få, av disse meldingene i utgangspunktet ikke gitt grunnlag for strafforfølgelse. Men det store antallet meldinger, sendt daglig over et lengre tidsrom, gjør at saken kommer i en annen stilling – slik også Straffelovrådet peker på når det gjelder sjikanøse telefonoppringninger og brev. En del av meldingene er også sendt sent på kvelden. Den vedvarende påpekningen av at B vil bli holdt personlig ansvarlig av avsenderen, men også av et ukjent «vi», er dessuten egnet til å skape utrygghet hos mottakeren – noe det også gjorde. Alt dette taler etter mitt syn for at karakteristikken hensynsløs atferd er treffende.”

Videre avsnitt 17:

“Direktøren for Utlendingsnemnda tilhører ikke en sårbar gruppe. Som andre toppledere må han tåle kritikk og mishagsytringer. Men det går en grense. Også personer i slike stillinger har behov for vern mot plagsom opptreden som krenker deres fred.”

Det er noen flere avsnitt fra denne dommen som det er verdt å ta med. Jeg starter med avsnitt 19:

“Domfellelse etter straffeloven § 390 a kan imidlertid ikke skje dersom dette utgjør et utillatelig inngrep i ytringsfriheten, og A gjør gjeldende at det er tilfelle. Hun [tiltalte] anfører at et slikt inngrep ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn, og dermed i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, artikkel 10, jf. artikkel 10 nr. 2.”

Til slutt tar jeg med avsnitt 22:

“Videre har A, under henvisning til EMDs dom 25. november 1999 i saken Nilsen og Johnsen mot Norge (EMD-1993-23118), påpekt at B ved sin høye medieprofil – hans rolle i den offentlige debatt – måtte tåle mer enn andre. Også henvisningen til denne dommen treffer etter mitt syn på siden av saken. As tekstmeldinger var ikke en del av den offentlige debatten, men rettet mot B på hans telefon. Det at B har søkt å forklare og forsvare Utlendingsnemndas virksomhet i media, åpner ikke for daglige meldinger direkte til ham, slik det her er tale om.”

Til forskjell fra HR-2010-1126-A gjelder plakatsaken ytringer i det offentlige rom, ikke noe som er en form for privat forfølgelse av enkeltpersoner. Saken inneholder ikke noe element av trusler, som i HR-2021-237-U. Plakataksjonen gjelder heller ikke, i alle fall ikke først og fremst Geir Evanger og Jan Erik Bresils opptreden som henholdsvis statsadvokat og polititjenestemann, men deres rolle som nestleder og leder av NNPF. I disse rollene har de begge hatt en ganske høy medieprofil, selv om det kan se ut som om Jan Erik Bresil har forsøkt å gå i dekning.

Det kan ikke være tvil om at Geir Evanger og Jan Erik Bresil må tåle kritikk for deres roller som ledere i NNPF. De må også tåle at kritikk som retter seg mot NNPF som sådan blir rettet mot de to som ledere i og talspersoner for foreningen. Det er ubehagelig å bli utsatt for skarp kritikk, uansett hvor berettiget denne kritikken måtte være. Som ledere i NNPF må de tåle dette.

En betydelig del av kritikken mot NNPF og dets medlemmer har vært rolleblandingen mellom deres virke som politi (eller påtalemyndighet) og deres opptreden som medlemmer av en narkotikapolitisk forening. Da må foreningens ledere også tåle at deres roller som statsadvokat og polititjenestemann trekkes inn i kritikken av NNPFs virksomhet.

Jeg har sagt før og gjentar politiet utfører en nyttig og i mange sammenhenger vanskelig jobb. De utsettes ganske sikkert for mye ubehag fra folk som konfronteres av politiet i krisesituasjoner, fra rusede personer osv. Det er en del av jobben som politi å gå inn i slike situasjoner, og det skal et profesjonelt politi være trenet i å håndtere. Mange tåler sikkert mye ubehag uten å lage noen sak ut av det. Jeg synes denne saken er et godt, og egentlig ganske underholdende eksempel på det. Så vidt jeg klarer å se er det fra Tromsø, men jeg er ikke så lokalkjent i Tromsø at jeg er helt sikker i den saken.

Jeg har mange ganger gitt uttrykk for at politiet er for hårsåre når de blir møtt med “fingern” eller andre mishagsytringer. Vi har en egen bestemmelse, som politiet liker å påberope seg, i strl § 156, hvis annet ledd lyder:

“Den som ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten, straffes med bot.”

Bestemmelsen gjelder offenlige tjenestemenn, som kan være så mangt. Den er ikke avgrenset til bare å gjelde politiet. Den gjelder også for statsadvokater, og for den saks skyld også professorer. I Rt-1985-1083 konkluderte Høyesterett med at det ikke var straffbart å vise “fingern”. Jeg siterer følgende fra Høyesteretts dom i Rt-1983-375:

“Selvbeherskelse er både en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte.”

Om dette viser jeg ellers til min kommentar “Fuck politiet. Om kameler, SIAN og Arina. Politiet og ytringsfrihet”. Men jeg legger til at etter at jeg skrev den kommentaren ble “Kamelen” frikjent av lagmannsretten for sine uttalelser om politiet, se LA-2021-21305.

Det jeg skrev om at politiet ofte konfronteres med folk i krisesituasjoner, og må være forberedt på bl.a. utskjellinger, gjelder ikke for statsadvokater. De arbeider ikke ute i felt, slik politiet gjør. I plakataksjonen utsettes ikke Evanger eller Bresil for skjellsord, så det alternativet kan vi utelukke, med mindre man skulle anse det å urettmessig si at noen er etterlyst som et skjellsord. Om det er “annen utilbørlig adferd” går jeg ikke nærmere inn på, siden tiltalen etter det jeg forstår ikke omfatter dette.

Det er etter denne bestemmelsen også et vilkår at det skal være under eller på grunn av utføringen av tjenesten. Det har i alle fall ikke skjedd under utføring av Geir Evanger eller Jan Erik Bresils tjeneste. Det er heller ikke åpenbart at det gjelder deres utføring av tjeneste som statsadvokat eller polititjenestemann. Det gjelder først og fremst deres roller i ledelsen for NNPF. Det som anføres som grunnlag for “etterlysningene” kan sies å gjelde noe som har skjedd under utførelse av tjeneste.

Etter min vurdering er det ingen tvil om at en kritikk mot Geir Evanger og Jan Erik Bresild er berettiget. Jeg mener at NNPF og Evanger og Bresil som talspersoner for NNPF har opptrådt slik at skarp kritikk er berettiget. Og en slik kritikk kan selvsagt fremsettes offentlig. Det spørsmålet som gjenstår er om den satiriske formen gjør at det er “skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd”. Jeg håper ikke vi har så lettskremte politifolk at de blir skremt av slikt. Det er sikkert plagsomt. Men også en berettiget kritikk kan være plagsom, og slike plager må folk finne seg i. Annen hensynsløs adferd? Jeg tror ikke det, og det er i alle fall særdeles tvilsomt — langt mer tvilsomt enn straffbarheten i Antonsens-saken.

Politiet henlegger saker over en lav sko, og viser gjerne til at de mangler ressurser. Nå er nok mye av den såkalte ressursmangelen egentlig et resultat av feilprioriteringer, ved at politiet har gjort altfor mye av det NNPF vil at de skal gjøre mer av: Forfølge bagatellmessige narkotikasaker. Uansett om ressursmangelen er reell eller ikke, burde de ikke ha brukt ressurser på en sak som denne. Det fremstår bare som et utslag av en del politifolk og statsadvokaters oppblåste og ømtålelige selvbilde.

Geir Evanger viser at han ikke har forstått stort av ytringsfrihet, når han til Rett24 sier følgende:

“I mine øyne er denne typen straffbar trakassering det motsatte av å bruke retten til å ytre seg. Det er et direkte angrep på ytringsfriheten, ved at meningsmotstandere skal la seg skremme til taushet ved hets i det offentlige rom.”

Man hører ofte at ubehagelige ytringer ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre. Men vi er mest vant til å høre slik fra politikere som vil ha seg frabedt kritikk, særlig politikere i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Jeg synes vi burde kunne vente bedre av en norsk statsadvokat. Han baserer seg på et premiss som i beste fall er diskutabelt, etter min vurdering feil, om at dette er “straffbar trakassering”. Mange synes å tro at ytringsfriheten er noe som beskytter dem mot at andre benytter sin ytringsfrihet til å fremføre kritikk. Det er åpenbart uholdbart, og igjen burde vi kunne vente bedre av en norsk statsadvokat. Det er et spørsmål om hvorvidt berettiget kritikk er gitt en form som gjør den straffbar. Satire og ironi er selvfølgelig tillatt, selv om om den treffer og de som er og føler seg truffet ikke liker den. Etter min vurdering er dette ikke straffbart.

Plakatene er kanskje ærekrenkende mot Geir Evanger og Jan Erik Bresil. Men ærekrenkelser er ikke lenger straffbare i Norge, slik at politiet av den grunn burde ha henlagt en anmeldelse som “intet straffbart forhold”. Geir Evanger og Jan Erik Bresil vil da være henvist til gå til sivilt erstatningssøksmål mot plakatklistreren. Det er ikke noe politi og påtalemyndighet skal bruker ressurser på.

Geir Evanger sier også at forsvarer Jon Wessel-Aas å sette seg bedre inn i Sult-saken. Som nevnt innledningsvis kjenner jeg den saken bare av omtale, og jeg antar at Jon Wessel-Aas kjenner den bedre enn meg. I alle fall vil han som en del av saksforberedelsen sette seg langt bedre inn i den saken enn hva jeg har ambisjoner om å gjøre.