Del 6 i min serie med innledning til kjøpsretten, om retten til å fastholde kjøpet.
Siden det var en feil i den filen som først ble lagt ut, kommer den her på nytt (selv om feilen også er rettet i den opprinnelige postingen).
For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.
Som så mange andre som har ett nettsted foretar jeg fra tid til annen et Google-søk for å se hvordan mitt nettsted plasserer seg. Da jeg i dag søkte på blues guitar kom mine nettsider http://www.torvund.net/guitar/index.php?page=bluesguitar ut helt på topp! Som regel har jeg havnet et sted mellom 3 og 5. Dette var første gang som nummer 1!
Det kiler ens ego når nettsidene kommer ut som nummer én av ca 3,2 mill nettsider ved et slikt søk.
Pressens ulver har begynt å jakte på Gro Harlem Brundtland. Først var det aldeles fryktelig at hun tar konsulentoppdrag for Pepsi. Så har hun visst kommet til å oppgi inntekter bare til det landet hvor hun bor (Frankrike) og ikke til Norge. Som pensjonist bosatt i Frankrike nyter hun dessuten godt av en skatteavtale som på et forunderlig vis gjør at hun verken betaler skatt av sin pensjon til Norge eller til Frankrike. Dagbladet – avisen som stadig hevder at den vil bort fra den fordummende journalistikken – topper det hele med å skrive at Gro Harlem Brundtland tar 350.000 kr pr time. Som “velvalgt” illustrasjonsfoto har Dagbladet valgt bilde av Gro som i 2002 holdt foredrag på Hankø om “kvinner og ledelse”, et foredrag som hun garantert ikke tok i nærheten av 350.000 kr for. I følge Dagbladet lever Gro i “skatteeksil” og er “nullskatteyter” – det siste fordi hun skatter til Frankrike.
Gro Harlem Brundtland har knapt bodd i Norge siden hun i 1998 ble direktør i WHO. Om jeg husker riktig var det av helsemessige grunner hun – som pensjonist – valgte å bosette seg i Frankrike. Hun hadde begynt å få problemer med norsk vinter. Det er helt urimelig å antyde at hun skulle være “skatteflyktning”.
Jeg vet ikke hva Gro har gjort for Pepsi. Men jeg klarer ikke å hisse meg opp over at hun tar enkelte slike rådgivningsoppdrag så lenge hun faktisk ikke reklamerer for dem. At man stadig trekker inn Coca Colas PR-rådigver i Norge, Elisabeth Hartmann, til å snakke om Gros rennomé bare bekrefter pressens – her særlig NRKs – mangel på dømmekraft.
Det er ikke lett å bli klok på skatteavtaler. Poenget er å unngå dobbeltbeskatning. Hvorfor avtalen med Frankrike har blitt slik at hun slipper å betale skatt av pensjonen noe sted, vet jeg ikke. Min gjetning er at statspensjon i Frankrike ikke er skattepliktig, og at det gjelder for alle statspensjonister som er skattepliktige til Frankrike, også om man får sin statspensjon fra Norge. Jeg synes ikke at resultatet virker rimelig i dette tilfellet. Men de færreste av oss har noe ønske om å betale mer i skatt enn vi er pliktige til. Og de som måtte ønske det får ikke lov. Dette fikk bl.a. Per Ditlev Simonsen erfare da han ville gjøre opp for sine “tanter i Sveits”. Han ville ikke påberope seg foreldelse, men skattemyndighetene ville ikke ha pengene når kravet var foreldet. Slik ville nok resultatet også ha blitt om Gro hadde villet betale skatt av sin pensjon.
Så langt jeg har kunnet lese om saken, så er det slett ikke slik at Gro Harlem Brundtland ikke har oppgitt sine inntekter. Hun har oppgitt dem til det landet som hun nå er skattepliktig til, nemlig Frankrike. Der har de vel ikke de absurde kikkerreglene som vi har i Norge, så man kan heldigvis ikke gå inn på nettet og finne ut hva folk som skatter til Frankrike tjener og hva de betaler i skatt. Dette er en sak mellom den enkelte skatteyter og myndighetene, og angår ikke den nysgjerrige offentlighet.
Når Dagbladet skriver at Gro tar “350.000 pr time”, så der det omtrent like absurd som å hevde at den som får 100.000 i startpenger for å løpe 100m i et “Golde League” stevne tar 36 mill pr time – basert på at de bare løper i ca 10 sekunder. Enhver idiot – men mulig unntak for idiotene i Dagbladet – vet at det ligger en god del mer bak selve prestasjonen og bak den markedsverdi som vedkommende har fått. Jeg synes det er flott at også en norsk politiker har klart å markere seg internasjonalt på en slik måte at hun er attraktiv som foredragsholder. Dette er ikke noe som bare skal være forbeholdt avgåtte presidenter i USA, Tony Blair og andre utlendinger. Men jeg skammer meg som nordmann over hvordan norske medier behandler dette.
Inntektene skulle visst ha vært innrapportert til NAV, selv om Gro ikke er skattepliktig til Norge. Men Gro har statsrådspensjon, ikke vanlig folkepensjon. Jeg synes at våre politikere er ganske hykleriske når de kritiserer andres fallskjermer når de samtidig har bevilget seg selv det som må være Norges beste pensjonsordning. Det er en fallskjerm som bar blitt verdtsatt til en million kroner pr år i tillett til statsrådslønn. Men man kan likevel ikke kritisere den enkelte pensjonerte statsråd, stortingsrepresentant eller høyesterettsdommer for deres gunstige pensjonsorninger.
En (forhenværende) statsråd med minimum tre års opptjening (og full opptjening etter seks år) kan få alderspensjon fra fylte 65 år. Gro er 68. Så vidt jeg har kunnet se, så er det ikke noen avkortingsregler ut over at man ikke kan heve pensjon så lenge man er statsråd eller stortingsrepresentant, har hovedstilling i det offentlige eller har offentlig ombud på heltid. Hva man måtte tjene som kosulent, forfatter og foredragsholder medfører ingen avkorting i pensjonen. Så det ville ikke betydd noe for Gros pensjon om inntekter hadde vært oppgitt til NAV. Kanskje ville det ha fått en viss betydning for fordelingen mellom Folketrygden og den særlige statrådspensjonen, men ikke for det samlede beløpet. Om jeg har forstått reglene rett, så er dette ikke noen alvorlig feil og en feil som Gro selv ikke har hatt noen fordel av.
At arbeidsinntekter ikke fører til avkorting av pensjon er ikke uvanlig i tjenestepensjonsavtaler. Dette gjelder også for Statens pensjonskasse. (Idiotisk nok har man der regler som gjør at inntekter fra offentlig sektor fører til avkorting, mens inntekter fra privat sektor ikke gjør det. Slik sikrer man at statspensjonister ikke skal være motivert for å ta oppdrag for det offentlige.) Om jeg skulle velge å gå av med pensjon når jeg blir 67 – som fortsatt er en stund til – så vil jeg f.eks. kunne tjene så mye jeg vil som advokat uten at dette påvirker pensjonen. Så i forhold til dette har ikke pensjonerte statsråder noen fordeler fremfor oss andre. (Det er den korte opptjeningstiden, at de ikke rammes av 12G-regelen og særlige justeringsregler som gjør deres ordning så gunstig).
En regel som fører til at en emigrert pensjonist ikke betaler skatt noe sted er uheldig. Men dette er ikke en kritikk som kan rettes mot den enkelte pensjonist. Jeg vil tro at det meste av det Gro Harlem Brundtland gjør i sin pensjonisttilværelse gjør hun gratis. Hun tar ganske sikkert ikke 350.000 kr for å holde foredrag om kvinner og ledelse, om globale helseutfordringer eller annet som engasjerer henne. Men om noen vil toppe et kommersielt program med et kjent navn, da er det ingen grunn til ikke å ta betalt. Jeg ville også sagt ja takk til et foredragshonorar på 350.000 om noen hadde vært villig til å betale så mye (noe ingen er – i alle fall ingen som jeg har kommet i kontakt med). Jeg tar også ganske godt betalt for foredrag på bedriftsarrangementer og lignende de ganger jeg blir spurt om slikt, selv om jeg bare må innse at min markedsverdi ligger langt under Gro.
Slik man nå har stilt seg i Norge vil vi neppe få opp spørsmålet om hvor mye Gro Harlem Brundtland ville kreve for å holde et foredrag her. Om hun skulle opptre offentlig ville hun bli møtt av en skokk av journalister som ikke ville være det spor interessert i det temaet hun skulle ha snakket om. Alle spørsmålene ville ha dreid seg om Pepsi, foredragshonorarer og byråkratiske feil. Så da holder man seg heller i land hvor småligheten ikke er like fremtredende som i Norge – det ville i alle fall jeg ha gjort.
Vi har i den senere tid blitt rystet, men egentlig ikke særlig overrasket over dokumentert voldsbruk fra vektere av ymse slag. Det siste var videon om pågripelse av en som hadde nasket en salat til 45 kr. 23.11.07 kunne vi lese om en som ble sparket av vekter mens jeg lå på bakken. Slikt må man åpenbart regne med om man er rusmisbruker. “Junkier juger alltid” sier en vekter. Jeg er mer på linje med Knut Olav Åmås når han skriver “Junkier juger nok ikke alltid”. I “salat-saken” var det heldigvis en fotograf i nærheten så vi kan se hva som skjer. Det gir assosiasjoner i retning “Rodney King saken” hvor en video avslørte grov vold fra politiet i Los Angeles.
Nå skal ikke jeg gå inn i debatten om et privatisert og kommersialisert “politi” utenfor kontroll. Men de ansvarliges forsøk på å skjule seg er interessant. I “salat-videoen” prøver vekterne flere ganger å få fotografen til å slutte å filme, og spør om han har tillatelse. Selvsagt trenger man ikke tillatelse for å filme noe slikt.
Den direkte foranledningen til denne kommentaren er spaltist om informasjonsrådgiver Jarle Aabøs kommentar “Vold mot sniking?” i E24, om et lite hyggelig møte med Oslo Sporveier. At man har opplevd brutale vektere fra Oslo Sporveier er omtrent like lite overraskende som at man møter brutale vektere fra Securitas. Det er egentlig heller ikke overraskende at vekterne ikke ønsker å få dokumentert sin voldsbruk. Aabø skriver:
“Da det oppdages av de Sporveisansatte at jeg bruker et mobilkamera, vendes vreden mot meg. En kvinne kommer i fullt firsprang, ropende og går til angrep. Flere ganger slår hun etter meg, og treffer kamera og hodet. Hun er rasende, fordi jeg forsøker å dokumentere det hennes kolleger gjør mot en forsvarsløs ung gutt.”
Jarle Aabø fulgte opp saken. Han kontaktet informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo T-Banedrift. Denne informasjonssjefen viste til “Transportvedtekter for AS Oslo Sporveier”, og sa, fortsatt i følge Aabø, at disse sier at “den reisende kan holdes tilbake så lenge vedkommende ikke oppgir korrekt navn, adresse og fødselsdato. Tilbakehold kan skje mens disse opplysninger verifiseres”.
Nysgjerrig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Sporveiers nettsider for å finne ut hva som står i disse transportvedtektene. Men om transportvedtektene er tilgjengelige der, noe de selvsagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke funnet dem. Et forsøk på å søke på “transportvedtekter” ga heller ikke noe resultat. Derfor er det fortsatt et åpent spørsmål hva som står i dem. Men vel så viktig er at det også er åpent hva som er hjemmelsgrunnlaget for dette. Oslo Sporveier er ikke en lovgivende myndighet og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mindre de har en egen lovhjemmel for dette. Jeg tviler på at Oslo Sporveier har slik hjemmel, og det er uansett de selv som må dokumentere at dette finnes.
Om bruken av makt henviser samme Bjørn Rydmark til interne regler: “I T-banen har vi selvsagt et internt regelverk for hvordan kontroll skal utøves. Dette regelverk er som nevnt “interne”, og ikke tilgjengelige for offentligheten”. Jeg føler det ikke særlig betryggende at en bedrift som Oslo Sporveier viser til vedtekter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjøre kjent, og ellers til interne og hemmelige regler.
Også informasjonssjef Bjørn Rydberg øsnker at maktbruk skal være skjult. Jarle Aabø skriver at han fikk følgende svar fra Rydberg:
“Du antyder at vi i vår virksomhet bedriver maktovergrep. Dette er en meget alvorlig beskyldning. Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt. Her regner jeg med at du kjenner “vær varsom”-plakaten. Pressens Faglige Utvalg, som du kjenner godt, har behandlet flere slike tilfeller.”
Bjørn Rydbergs henvisning til “Vær Varsom plakaten” er ganske underlig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:
Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.
Kanskje var det pkt. 1.4 Bjørn Rydberg tenkte på:
De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.
Men ved å be Bjørn Rydberg om kommentarer ville Jarle Aabø ha gjort akkurat det som denne bestemmelsen krever. Så får jeg legge til at jeg ikke har gjennomgått praksis fra Pressens Faglige Utvalg for å se om det kan være hold i denne påstanden fra Bjørn Rydberg.
Bjørn Rydberg påstår at “Fotografering og offentliggjøring av bilder uten tjenestemannens godkjennelse er ikke tillatt”. En informasjonssejf bør ha såpass innsikt i de regler som gjelder for billedbruk at han vet at dette ikke er sant. Den relevante lovbestemmelsen om dette er åndsvkerloven § 45c, som det har vært en rekke grunner til å kommentere i den senere tid. I denne står det bl.a:
Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
Bilder som viser sporveisvekteres eller securitasvekteres voldsbruk har selvsagt aktuell og allmenn interesse. Det kan heller ikke være særlig tvil om at avbildningen av den enkelte vekter er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet.
Det er selvsagt ikke hyggelig å bli avbildet i situasjoner som dette. Men Oslo sporveiers vektere og vekterselskapene må tåle dette. De driver en virksomhet som ligger i lovens yttergrense når det gjelder bruk av makt. Da må de tåle å få søkelyset rettet mot sin maktbruk. Hvis de mener at noe av deres virksomhet ikke tåler offentlighet, så bør de slutte med virksomheten.
Dagbladet skriver at selskapet Microfon, som ble kjent på en lite flatterende måte da de påtok seg å kreve inn “Musikk til arbeidet” penger for TONO, er i ferd med å gå konkurs. Det er egentlig ikke så interessant for andre enn Microfons kreditorer. Men for meg er det en påminnelse om diskusjonen om TONOs krav for to år siden, om at man skulle betale TONO-vederlag for å ha en radio eller en PC med lydkort på sin arbeidsplass. Jeg var den gang meget kritisk, og er det fortsatt.
For tiden holder jeg på med en serie podcasts om opphavsrett, og jeg har akkurat vært igjennom spørsmålet rundt denne type svakt begrunnede og urimelige vederlagskrav. Serien er ennå ikke “ready for prime time”. Men den inneholder en del kritiske kommentarer, og noen av dem kan det være grunn til å presentere også her.
Men før jeg går inn i dette vil jeg presisere følgende: Selvfølgelig skal komponister og musikere ha vederlag når deres musikk spilles offentlig. Når musikk spilles i radio, som bakgrunnsmusikk i restauranter og kjøpesentre, på diskoteker, på venteværelser, på fly, tog, busser osv, så skal det betales vederlag for dette. Derom hersker det ingen tvil og det ville også være urimelig om man bare skulle kunne bruke musikken i slike sammenhenger uten at de som har skapt og fremført den får noe for det.
Opphavsmannen har bl.a. enerett til å fremføre verket for allmennheten. TONO hevder, eller hevdet i alle fall den gangen, at når jeg har en radio eller en PC med lydkort så fremfører jeg musikk. Forstå det den som kan.
Nå er det bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. Så vi behøver nok ikke frykte krav om TONO-vederlag for våre private radioer og hjemme-PCer. Men når det gjelder hva som skal anses for fremføring i forhold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betydning hvem som utplasserer radioen eller PCen. Så om vi skal tro TONO så fremfører alle våre radioer, TVer og PCer med lydkort musikk bare ved sin blotte eksistens. Vi bør være glade for at det ikke er sant – det ville blitt et forferdelig spetakkel om det faktisk hadde vært slik.
Det hører med i bildet at man dessverre i en dom avsagt av Högsta domstolen i Sverige i 1980 ga rettighetshaverne medhold i at det å plassere et TV på et hotellrom er anses for en fremføring og Europadomstolen har senere kommet til et tilsvarende resultat i en annen sak. Men samtidig sies det klar i fortalten til det såkalte Infosocdirektivet pkt. 27. Så de har i alle fall beveget seg på kanten i disse sakene – jeg vil si at de har snublet i denne kanten og landet på feil side.
Rent faktisk må en tilgjengeliggjøring i form av en fremføring innebære at man sørger for å bringe verket fram til mottaker, slik at denne kan tilegne seg verket på en eller annen måte. Når de hevder at det også er en fremføring i opphavsrettslig forstand at man gjør tilgjengelig utstyr som er nødvendig for å kunne tilegne seg et verk som andre har gjort tilgjengelig, da påstår man at betegnelsene “tilgjengeliggjøring” og “fremføring” skal gis en utvidet anvendelse, altså at de gis et mer omfattende anvendelsesområde enn det ordlyden gir dekning for. Men da må man i det minste erkjenne at det er dette man gjør og argumentere for hvorfor anvendelsesområdet bør utvides.
Det er bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. At en fremføring som hotellet står for i et hotellrom som alle kan leie seg inn på er for allmenneheten er det ikke vanskelig å akseptere. Men når de hevder at dersom jeg skulle spille musikk på min PC på kontoret også er en fremføring for allmennheten, da blir det absurd.
På dette punkt er jeg særdeles kritisk til TONOs argumentasjon, og jeg mener den grenser til det uredelige. Da TONO sendte ut sitt famøse brev stilte juridisk rådgiver Svein Korshamn i TONO til nettmøte i Dagbladet. Her sa han blant annet:
På samme måte er det i bedrifter med over 50 ansatte. Høyesterett stadfestet i den såkalte “Bedriftsmusikkdommen” i 1953 at fremføringer i bedrifter av en viss størrelse er offentlige. Grensen på 50 ble etter dommen forhandlet frem.
Dette er et så misvisende referat av den dommen det refereres til at det grenser mot løgn. Men slik argumenterer TONO i dette spørsmålet og det er slik dommen stort sett blir referet fra den kanten. De fremstiller det som om dette er klart fastslått og at det ikek foreligger noen tvil. Det er ikke sant.
I den dommen det vises til var saken at den del produksjonsbedrifter spilte musikk over høytaleranlegget i bedriftens produksjonslokaler. Musikken ble dels hentet fra radio, dels fra plater. I de aktuelle bedriftene arbeidet det mellom 150 og 200 personer i disse lokalene. Den som var i produksjonlokalet fikk høre den musikken som den musikkansvarlige valgte å spille, enten de ville eller ikke. At dette er en fremføring er det ingen tvil om, ei heller at fremføringen i en slik situasjon vil være utenfor det private området og dermed for allmennheten.
Når de siden refererer til 50, eller 30 som jeg oftere har sett, så gjelder det en avtale som i sin tid ble fremforhandlet mellom TONO og Industriforbundet (som siden har blitt en del av NHO). En slik avtale vil gjelde for de som er parter i avtalen, men har ingen rettskildemessig verdi. Den kan ikke påberopes overfor andre som et uttrykk for gjeldende rett, slik TONO gjør.
Men det som virkelig skiller situasjonen i denne dommen fra det som TONO nå påstår er fremføring for allmennheten er at det i 1953 gjaldt fremføring for en stor gruppe som var samlet i ett lokale, og hvor de selv ikke kunne styre musikken. Dommen gir ingen dekning for å si at det også er en fremføring for allmennheten om jeg på mitt kontor skulle spille musikk når jeg sitter der alene. Det er ikke antall ansatte i bedriften, men hvor mange musikken fremføres for som er avgjørende for om fremføring skjer for allmennheten.
TONO viser en stor iver etter å kunne “beskatte” ulike situasjoner. Jeg setter “beskatte” i anførselstegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kalle det vederlag når det kreves penger uten at det faktisk skjer noen fremføring. TONO har også påstått at lenking er fremføring, og har fremmet krav om vederlag fra tjenester som f.eks. lenker til nettradioer.
Det er på høy tid at man setter foten ned og sier at nok er nok. I tillegg til at kravene er urimelige, bidrar også TONO sterkt til å sette hele opphavsretten i vanry. Ingen forstår rimeligheten i slike krav, noe som heller ikke er noe rart når det faktisk ikke er noen rimelighet i kravene. Berettiget reaksjon mot urimelige krav vil lett bli til en uberettiget kritikk mot opphavsretten som sådann. Det er ingen opphavsmenn tjent med. Skulle TONO vinne fram med sin opphavsrettsimperialisme vil det kunne bli en Phyrros-seier som ikke bare TONOs medlemmer, men alle opphavsmenn kan komme til å måtte betale dyrt for.
I dag, 12. desember, var det kaos i Oslo. Medlemmer av Fagforbundet og Utdanningsforbundet tok ut sine medlemmer i en politisk streik i protest mot budsjettforliket i Oslo. Uansett hva man måtte mene om budsjettet: Det er uakseptabelt at enkelte grupper tar byens befolkning som gissler for å markere sitt politiske syn. Grupper som setter i gang slike aksjoner som bare rammer uskyldige tredjeparter får ingen sympati hos meg.
I hele år har NRK hatt en programserie med “Daglig Beatles”. Hver dag har Bård Ose og Finn Tokvam fortalt historien bak, eller i alle fall deler av historien bak en Beatles-låt. I kronologisk rekkefølge har de tatt for seg hver låt som har vært offisielt innspilt av The Beatles. Serien har vært tilgjengelig som podcast, men der har den bare vært tilgjengelig i en begrenset periode.
Som en julegave til alle Beatles-fan har NRK nå lagt ut den komplette serien for nedlasting på http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/beatles/1.4257832
Dagbladet er i krise – som vanlig. Redaktør Anne Aasheim sier at man har skiftet kurs. Den fordummende “Du-journalistikken” har blitt borte.
Jeg må innrømme at det begynner å bli lenge siden jeg sluttet å kjøpe Dagbladet annet enn på lørdag. Den innholdsmessige tabloidiseringen startet lenge før avisen tok de praktiske konsekvenser av dette og skiftet format. For meg var formatskiftet det støtet som skulle til for å frigjøre meg fra den gamle (u)vanen å kjøpe Dagbladet hver dag. Jeg har derfor ikke veldig solid bakgrunn for egne meninger om avisen. Det begrenser seg til lørdagsutgaven og nettutgaven. Men det er kvaliteten på disse som eventuelt skal få meg til igjen å kjøpe avisen på papir.
Fredag kveld, 7.12.07 var jeg innom Dagbladet.no. Toppoppslaget med stort bilde og krigstyper var: “Åste får ikke være med videre”. Dagbladet tar det åpenbart for gitt at alle deres lesere er på fornavn med Idol-deltakerne, så det var ingen grunn til å nevne i overskriften at det gjaldt Idol.
De som virkelig er opptatt av hvem som går videre i Idol ser på programmet. De trenger ikke Dagbladet til å fortelle dette. Vi som ikke ser på Idol synes ikke det er så viktig hvem som går videre. Så det er ikke for å få vite dette vi eventuelt leser Dagbladet. Og siden dette åpenbart er det Dagbladet mener det er viktigst å fortelle oss — ja, da er det vel ingen grunn til å lese Dagbladet.
Andre “interessante” nyheter som Dabladet valgte å prioritere på topp denne kvelden var at en eller anne Kim Runes låt “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”, at Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing og at Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler.
Dagbladet driver også nettstedet kjendis.no. At man i det hele tatt har opprettet et slikt nettsted forteller i alle fall meg at den fordummende journalistikken er høyt prioritert. To av de fire overskriftene jeg nevner viser til artikler på kjendis.no. Så lenge de holder på dette nettstedet har avisen null troverdighet når de påstår at de vil vekk fra den fordummende “Du-journalistikken”. Da gjelder fortsatt det man sa om forskjellen mellom VG og Dagblandet den gang styrkeforholdet var mer likt enn i dag: Dagbladet tar avstand fra det de driver med, det gjør ikke VG. Så kan man legge til at VG er så veldig mye bedre til å være VG enn det Dagbladet er. Hvis det er VG vi vil ha, da kjøper vi VG, ikke Dagbladet.
Det er ikke lenge siden sist jeg kommenterte bruk av personbilder uten den avbildedes samtykke. Da var det kunstneren Ole John Aandal som hadde stilt ut bilder han hadde funnet på nettet. Denne gangen er det fotografen Jørn Tomter som har tatt bilder av den norske russefeiringen. Mange gjør mye dumt i russetiden. Jørn Tomter har blant annet brukt bilder av toppløse russejenter.
Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.
Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.
Del 6 i min serie med innledning til kjøpsretten, om retten til å fastholde kjøpet.
For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.