Jeg syklet en tur til Maridalen i dag (for å gå på ski). Fra meg er det ikke noe sykkelfelt eller sykkelvei før jeg kommer til Geitmyrsveien, omtrent ved Odontologisk fakultet (“Tannlegehøgskolen”). Som vanlig var sykkelfeltet ikke brøytet, eller i alle fall så dårlig brøytet at sykkelfeltene i praksis var ubrukelige.

Det var selfølgelig ikke ordentlig brøytet i Kierskows gate heller. Jeg fortsatte opp Tåsenveien. Denne er merket som sykkeltrasé, men det er en Oslo spesial: Sykkeltrasé ikke tilrettelagt for sykkel. Den øvre del er blindvei, stengt mot  Uelands gate. Greit nok. Men siden bilene ikke kan velge veien for gjennomkjøring er den også generelt elendig brøytet. Fremkommelighet for syklister i det som er merket som sykkeltrasé, slikt bryr ikke Oslo kommune seg om.

Der Tåsenveien møter Uelands gt er det satt opp sperringer for å hindre bilistene fra å velge denne veien. At man likevel må sørge for at det som er merket som sykkeltrasé likevel er fremkommelig for syklister, slikt tenker man ikke på i Oslo. To smale passasjer forbi betongblokker, selvfølgelig fylt med snø. Man lider ikke ikke bare under dårlig brøyting, man må også forsere en brøytekant om man vil sykle i det som er merket som sykkeltrasé.

Ved Tåsen  kunne jeg en kort strekning, kanskje et par hundre meter, sykle langs Store ringvei. Dette er Statens ansvar. Det merkes at Statens vegvesen, i alle fall i Oslo, og Oslo kommune har helt ulike standarder for hvordan det skal brøytes for syklister. Langs ringveien var det svart asfalt både i sykkelveien og på fortauet. Men det varte ikke lenge. I Maridalsveien var det tilbake til kommunal standard, hvilket vil si elendig brøyting og sykkelfelt som i praksis er ubrukelige.

En ettermiddagstur til Bygdøy, denne gang til fots, viste det samme: På sykkelveien og fortauet langs Frognerstranda, som er Statens ansvar, var det svart asfalt og skikkelig brøytet. Karenslyst allé og Drammensveien (den korte strekningen hvor det faktisk finnes sykkelfelt), er kommunens ansvar. Det betød igjen elendig brøyting og et sykkelfelt som i praksis er ubrukelig for syklister.

Alle steder hvor det var sykkelfelt som kommunen skulle ha brøytet, var brøytingen elendig. På de veiene hvor Statens vegvesen har ansvaret var brøytingen utmerket.

Det som er ekstra provoserende er at kommunen viser at de kan hvis de vil. Ved bussholdeplassene, som på bildet fra Geitmyrsveien, er det ganske brøytet ned til asfalt (om enn ikke like godt som der Statens vegvesen brøyter) og inn til fortauskanten.

Men straks det ikke er bussholdeplass, men bare sykkelfelt, da brøyter man ikke — i alle fall ikke på en måte som gjør at de kan brukes som sykkelfelt. Her er sykkelfeltet bare en brøytekant — på begge sider av veien.

Detter er regelen, ikke noe unntak. Syklister er ganske enkelt ikke viktig for Oslo kommune.

Mange  av oss hadde store forventninger til Ola Elvestuen som byråd for bl.a. samferdsel. Vi venter selvsagt ikke undere. Det tar tid å planlegge og bygge sykkelfelt i og sykkelveier — særlig i et land hvor prinsippet er “Alle skal med”, om ikke annet så i beslutningsprosessene. Men Ola Elvestuen har til nå vært sørgelig anonym som byråd.

Et punkt i byrådserklæringen er bedre vintervedlikehold av sykkelveinettet. Det trengs ikke omfattende planvedtak og reguleringer for å få til dette. Derfor kunne det og burde det ha vært gjennomført allerede inneværende vinter. Jeg er neppe den eneste som er skuffet, Ola Elvestuen. Skal du og Venstre få min stemme ved neste korsvei, Ola Elvestuen, må dere levere langt bedre.

[mappress mapid=”50″]