Jeg tar avstand fra politisk vold, selfølgelig også fra drapet på Charlie Kirk. Men jeg tar selvfølgelig også avstand fra folk som oppfordrer til politisk vold, som Charlie Krik gjorde. Mange synes å forsvare Charlie Kirk fordi han benyttet sin ytringsfrihet. Men ytringsfriheten har visse grenser. Jeg skal ikke her gå inn i realtetene i Charlie Kirk uttalelser, men vurdere noen av hans uttalelser opp mot ytringsfriheten og dens grenser i Norge. Grensene for ytringsfrihet i USA kjenner jeg ikke veldig godt. Noen ekstreme uttalelser, som vi kunne høre fra Charlie Kirk og fra USAs sjefsekstremister, Donald Trump og J.D. Vance er tydeligvis lovlige. Men det synes å være fritt fram for vanvittige søksmål fra Donald Trump mot et medieselskap som har vinklet et intervju med hans politiske motstander, Kamala Harris, på en måte som Trump ikke likte. Og det synes knapt å være grenser for sensur av bøker f.eks. i skolen, osv.
Før jeg går ned i disse spørsmålene er det grunn til å presisere at det kan være stor avstand med hva som er akseptabel, og hva som er ulovlig. Rød Ungdoms lede Amrit Kaur måtte gå etter å ha lagt ut en video hvor hun ironiserte over drapet. Jeg har ikke sett den videoen, men jeg antar at innholdet var helt lovlig. FrPU leder Simen Velle har sagt at Charlie Kirks synspunkter er legitime. Det er interessant å merke seg at at han mener at det er legitimt å mene at muslimer skal steines, at kvinner skal underordnes mannen, osv, uten at det ser ut til å få noen konsekvenser for ham. (Selve saken er bak betalingsmur hos VG, så den får jeg ikke lest. Da får jeg heller ikke lest hvilken “USA-ekspert” de har hostet opp som sier at Charlie Kirks synspunkter “Grenset mot det ekstreme høyre”. Etter min vurdering ligger de langt over denne grensen.) KrFs Joel Ystebø kom med det som nærest er en hyllest til Charlie Kirk. Så har vi det famøse utsagnet om transpersoner fra høyrepolitikeren Simen Sandelien. Dette er problemer for partiene FrP, KrF og Høyre. For å si det med Joel Ystebø: “En beklagelse er ikke nok.” Men vi kan nok ikke vente annet enn taushet fra de partiene.
Utgangspunktet for å vurdere norsk rett, er straffelovens (Strl) § 185, vurdert i forhold til ytringsfrihetsbestemmelsene i Grunnloven (Grl) § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10. Strl § 185 lyder:
En, det viser seg ganske rabiat, dame i et boligsameie i Moss ved navnt Gro Sissel Evensen, liker ikke at en nabo har et Pride-flagg på sin veranda. Hun har klaget til styret. Det er dessverre mange folk som har ekstreme meninger. Det uforståelige i saken er at NRK Østfold gir henne spalteplass “Reagerer på prideflagg: – Nå bør de ta det ned”, og dessuten lager et TV-innslag i lokalnyhetene for Østlandet. Det er ikke en gang et leserinnlegg som de har sluppet gjennom, men noe NRK Østfold redaksjonelt har laget som en nyhetssak.
Det har vært litt interessant å følge debatten på Bluesky etter dette innslaget. Det har alltid vært en del rabiate tullinger som skriver sinte leserinnlegg eller går til media med sine ekstreme synspunkter. Som regel vet redaksjonene hvem disse er, og er forsiktige med å slippe dem til. Det merkelige er at distriktsredaksjonen i NRK Østfold synes ikke å vite noe om dette, og heller ikke har gjort noe for å finne ut hva slags person det er som kommer med slike meninger. At en som har bidratt til lansering av et kampanjenettsted mot pride kan bli provosert av at noen henger opp et prideflagg, er i beste fall verdt et skuldertrekk. Det er ikke verdt et nyhetsoppslag.
Her er et lite utvalgt av det Gro Sissel Evensen har skrevet eller delt i sosiale medier, som har blitt vist som viser hvem Gro Sissel Evensen er og hva hun står for.
Det er sommer og agurktid. Den tiden da mediene serverer det som kalles “agurknyheter”, intetsigende nyheter som man skriver for å ha noe å skrive om. I sommer har vi hatt en merkelig agrukføljetong, påstandene om at Astrid S fremføring av “Ja, vi elsker” ved starten av en fotballkamp i EM for kvinner, var plagiat. Så vidt jeg har fått med meg, var det Nettavisen som plantet agurken. Ifølge Nettavisen var det “mange som reagerte”. En av dem skal ha vært en Kurt Olsen Karsten.
“En av dem som reagerer på Astrid S sin versjon er Kurt Olsen Karsten.
Han er gift med Elisabeth Karsten, som for ti år siden komponerte en versjon av «Ja, vi elsker» sammen med Andreu Jacob og Hans Jørgen Langeland.
Den versjonen er godkjent hos Tono som et eget verk.
– Når denne versjonen er utgitt og registrert som eget verk i Tono så opplever vi at dette er et plagiat av versjonen som ble utgitt i 2015, sier Karsten til Nettavisen.”
Det er et sikkert vårtegn at bilister, som ikke kan trafikkreglene, vil belære folk som sykler om hvordan de skal opptre i trafikken. Avisene publiserer slikt helt ukritisk. Men fra en person som titulerer seg som «skadeforebygger» i et forsikringsselskap, venter jeg faktisk litt mer, enn fra den jevne, sykkelhatende bilist.
Therese Hofstad-Nielsen, som er skadeforebygger i Fremtind, sier: «Man må gå av og trille sykkelen når man skal over veien.» Det er helt feil.
Da har det falt dom i saken mot de tre kvinnene som fulgte etter FrP-leder Sylvi Listhaug. De ble frifunnet, et resultat som er som ventet og som det burde være. Jeg ble overrasket da jeg så hvilken bestemmelse de var tilltalt etter, strl § 115 om Angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet. Denne bestemmelse lyder:
“Med fengsel inntil 10 år straffes den som ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder fare for at Kongen, Regenten, regjeringen, Stortinget, Høyesterett eller Riksretten, eller et medlem av disse institusjonene, hindres eller påvirkes i sin virksomhet.”
Denne bestemmelsen må vurderes mot to av Grunnlovens bestemmelser:
Alle avgjørelser fra Høyesterett tilbake til år 2000 er tilgjengelige på Høyesteretts nettsider. Høyesterett har ikke et eget søkesystem, men dommene er tilgjengelige. Man kan finne fram til dem med Google og tilsvarende søkesystemer. Lovdata gjør tilgjengelig alle dommer og begrunnede kjennelser fra lagmannsrettene, så sant de får dem. Men de får visst ikke alt. Av tingrettsdommer gjør de bare tilgjengelig et begrenset utvalg. Det er dommerne som velger ut dommer de mener er av spesiell interesse eller som dekker et lite behandlet rettsområde.
Man kan ikke stille opp generelle kriterier for hvilke dommer som er av spesiell interesse. Det kommer an på hva man arbeider med og er interessert i. Hvis man skal kunne undersøke praksis, må alt være tilgjengelig. Så kan brukeren søke og gjøre utvalg basert på egne kriterier, i visshet om at alt finnes i systemet.
Så lenge dommer ble publisert på papir, var det praktiske grunner til å begrense omfanget av publiserte underrettsdommer. I dag betyr omfanget lite. Men Lovdata oppgir ressurshensyn som grunn til at de bare offentliggjør et utvalg av tingrettsavgjørelser.
Vi kan anvende praksis fra lavere domstoler på to måter. De kan være rettskilder. Jeg går ikke inn i diskusjonen om hva slags vekt underrettspraksis eventuelt har som rettskilde.
Dommer fra Høyesterett er langt viktigere som rettskilde enn avgjørelser fra lavere domstoler. Men praksis fra lavere domstoler blir noen ganger tillagt en viss vekt. Dommer som er publisert får antageligvis større vekt enn andre, bare i kraft av at de er publiserte og tilgjengelige. Dette utvalget kan være tilfeldig, ikke representativt og noen ganger skjevt. Det har blitt hevdet at noen bransjeforeninger sørget for at dommer som gikk i deres favør ble sendt til Rettens Gang.
Mange av de klagenemnder som er opprettet har lenge gjort sine avgjørelser/uttalelser tilgjengelig på nett. Bedre tilgjengelighet kan gjøre at nemdenes praksis får større vekt enn praksis fra lavere domstoler, noe de kanskje ikke bør ha.
Det annet er å anvende underrettspraksis som empirisk materiale, som viser hvordan retten faktisk anvendes i samfunnet. Rettsvitenskapen kan foreta kritiske studier av slik praksis. Den «klassiske» studien av denne type er Anders Bratholms doktoravhandling «Pågripelse og varetektsfengsling» fra 1957, hvor han påviste at reglene ble praktisert forskjellig ved de ulike lagmannsrettene.
De fleste saker løftes i liten grad opp til overordnede domstoler. Det vil være interessant å undersøke hvordan retten praktiseres. Om man vil anse det for rettsdogmatiske eller mer rettssosiologiske studier, blir bare et akademisk spørsmål.
Det er et krevende arbeid å samle inn praksis fra de lavere domstoler. Man må kjenne til dommen og kunne identifisere den på en ganske god måte når man henvender seg til en domstol for å få tilsendt dommen. Jeg samler for tiden på avgjørelser som involverer folk som sykler, i håp om en gang å kunne gjøre noe ordentlig med det. Det fungerer omtrent slik: Folk som er opptatt av sykling, legger ut lenker i sosiale medier til omtale av sakene i lokale medier. Med utgangspunkt i dette kontakter jeg domstolene og ber om å få tilsendt dommene. Her kan det bli tilfeldigheter og skjevheter i mange ledd. Det er langt fra alle dommer som får medieomtale, og ikke all medieomtale av slike dommer blir omtalt i sosiale medier, og jeg får neppe med meg alle slike omtaler. [<edit>Det er nå tatt et inititativ for å samle inn og publisere dommer om sykkel https://www.sykkeldommer.com/.</edit>]
Alle dommer fra tingretter og lagmannsretter bør være tilgjengelig for forskere og andre. De bør være fritt tilgjengelige uten noen form for begrensninger når det gjelder bruk, slik Høyesterett gjør sine avgjørelser tilgjengelig. De som måtte ønske å hente avgjørelser over til egne systemer, eventuelt for å bruke dem til å trene kunstig intelligens, bør kunne gjøre det. Det siste tillater ikke Lovdata i dag.
Hvor langt tilbake i tid man bør gå, kan diskuteres. I alle fall om man er interessert i å kartlegge hvordan retten praktiseres i dag, er det neppe nødvendig å gå veldig mange tiår tilbake.
Hvordan dette i praksis bør gjennomføres, har jeg ikke vurdert inngående. Domstolene kan legge dem ut selv, slik Høyesterett gjør i dag. Domstolsadministrasjonen bør ha ansvaret, men selve driften kan settes bort til andre, f.eks. Lovdata. Det bør ikke være veldig dyrt, selv om det ikke er gratis.
Dommer må avidentifiseres, noe som ikke er trivielt. Det må settes av tilstrekkelige ressurser til dette. Det bør også skrives sammendrag, som gjør det lettere å vurdere om det er en dom det er grunn til å se nærmere på. De som har arbeidet mer med kunstig intelligens enn hva jeg har gjort, sier systemene er ganske gode til å lage sammendrag av dokumenter. Det kan være mulig å trene systemene til å lage sammendrag av dommer. Kanskje kan de også trenes til å avidentifisere dem.
Staten bør finansiere at dommene gjøres tilgjengelige, inkludert å avidentifisere dem og lage sammendrag. Så kan man overlate til andre å utvikle tjenester hvor det gjøres bruk av dette materialet.
Ytringsfriheten er under press. Den angripes fra mange stater og fra personer som bruker sin pengemakt til å styre medieutviklingen. Jeg har i mange år undervist i kurset ytringsfrihet og medieregulering: RINF 1100. Det er et fag som i utgangspunktet ble etablert som en del av det tverrfaglige og tverrfakultære studieprogrammer Digitale medier, et studieprogram som dessverre ble nedlagt omtrent da behovet for den kunnskapen virkelig begynte å øke.
Det er et kurs som gir 10 studiepoeng, og er utformet med sikte på studenter som ikke har juridisk bakgrunn.
Så har vi kommet til en nytt årskifte, og igjen er det en rekke opphavere hvis verker faller det fri. I år er det verk av opphavere som døde i 1954, og vi holder oss til land hvor vernetiden er 70 år, som hos oss. Jeg minner her om det jeg har vært innom noen ganger tidligere: Vernetiden bestemmes i utgangspunktet av retten i det landet hvor man søker vern, så for oss er det norsk rett som er avgjørende. Etter Bernkonvensjonen kreves minst 50 års vernetid. Dette er den vernetiden man plikter å gi opphavere og verk fra andre konvensjonsland. Man kan gi kortere vernetid for eget lands opphavere og verk.
Så langt jeg har oversikt, er det ingen land i Bernkonvensjonen som har kortere vernetid enn 50 år. Canada er blant de land som har 50-års vernetid. Hvis et verk er fritt i hjemlandet, er det også fritt hos oss. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8). Det vil si at kanadiske verk av opphavere som døde i 1974 eller tidligere, er frie. Slikt kan bli ganske komplisert, da det ikke bare er et spørsmål om hvor opphaveren er fra, er statsborger eller bor, men hvor verket først ble utgitt. Man må vurdere de enkelte verk. Mange kjente kanadiske opphavere som Leonard Cohen, Joni Mitchell, Buffy Sainte-Marie og Neil Young flyttet til USA, og har utgitt de fleste av sine verker der. Nå er også USAnsk vernetid ganske komplisert, da USA først tiltrådte Bernkonvensjonen med virkning fra 1989. Jeg skrev mer om overgangsregler for USAnske verk i gjennomgangen av verk som ble frie fra 2020.
Et første forbehold: Jeg kjenner denne saken kun av medieomtale, først og fremst i VG og NRK. Den første videoen viser at de bruker en bil for å presse syklisten ut i en vei hvor han åpenbart utsettes for fare. I denne saken fra NRK ser vi den første videoen. Angriperen blokkerer passasjen med bilen, kaster seg over syklisten og dytter ham ut i veien hvor det nettopp har passert en stor lastebil. Og det var vel fra en lastebil som kom bak at dette ble filmet. Det er livsfarlig, nærmest drapsforsøk.
Ja, det var han som angrep, så han er verstingen i denne fortellingen, derom kan det ikke være tvil. Angivelig skal den neste videoen, som man kan se i dette innslaget, vise hva som skjedde her. Jeg tror NRKs og VGs journalister trenger briller. Det videoen først og fremst viser er at de hadde parkert bilen slik at de blokkerte den fra før ganske dårlige gang- og sykkelveien på dette stedet. Det ser heller ikke ut som om han syklet spesielt fort. En antageigvis ikke topptrent mann klarer å løpe nesten like fort. Det er nok godt under 20 km/t. Angivelig skal videoen vise at syklisten ødela speilet på bilen. Det er i alle fall ikke jeg i stand til å se. Det vi ser er at syklisten blir angrepet allerede her. Jeg synes det er uforståelig at en som sykler kan dunke av et speil uten antydning til å miste balansen. Noen som har sett nøye på bildet synes det ser ut som om dette har vært fikset med gaffatape. Akkurat det har ikke jeg noen mening om.
Er det noe videoen viser, så er det at her er det dårlig plass. Bilisten har parkert så han har blokkert omtrent alt. Men som så altfor mange bilister, synes han å tro at noen centimeters klaring er “god plass” for folk som sykler. Det er bilistens oppførsel som er farlig. Han stod ulovlig, blokkerte trafikken og eskalerte det hele med sitt livsfarlige overfall. Han hadde ganske enkelt ikke noe der å gjøre, og det blir bare tøv å sammenligne seg selv med de som jobber i trafikken. Videoen viser også at en person løper etter han som sykler. Ellers viser den ingen ting.
Han sier han har fått mange støtteerklæringer. Ja, sykkelhaterne støtter hverande og hausser opp sykkelhatet i sosiale medier.
Han viser fingern, slår VG opp på førstesiden, tilsynelatende etter å ha gransket videoen.
Det er ikke noe å beklage seg over. Ikke nok med at de blokkerer gang- og sykkelveien, men de angriper ham også. Jeg ville sannsynligvis også ha vist fingern til de som parkerer på den måten. At noen gir uttrykk for sin misnøye, er ingen unskyldning for å angripe folk slik de gjorde. Om hadde jeg blitt utsatt for en slik aggerssiv villmann, så hadde det ikke falt meg inn å stoppe. Jeg hadde forsøkt å komme med unna. Men overfallsmannen brukte også bilen som våpen. Riktignok mente han, som så mange bilister, at han råkjørte pent og forsiktig. Han sier til VG:
“Jeg løper inn i bilen og kjører helt rolig etter syklisten, jeg råkjører ikke. Deretter skjer det som skjer på den andre videoen, forteller sjåføren mandag.”
Råkjøring kan være så mangt. Opptrer man farlig, som han er åpenbart gjorde når han brukte bilen til å avskjære syklisten og tvinge ham ut i kjørefeltet før hman kastet seg over ham, da er det råkjøring ille som noe annet.
Bilisten prøver å forsvare seg med at han hadde lov til å stå der. Til VG forteller angriperen:
“Sjåføren har forklart at de var på jobb da hendelsen skjedde. Han fortalte at han sto parkert på fortauet ved Ulvøya-broen med polititillatelse i forbindelse med en filmproduksjon, og at de ansatte hadde på seg refleksvester for å være godt synlige.”
Å tro at man kan ta på en refleksvest og så hindre trafikken, er omtrent som alle bilister som tror at det er helt greit å parkere på fortau og i sykkelfelt om de bare setter på “skal bare lyset”.
“Bilføraren har fortalt at han jobbar ved Ulvøya og stod lovleg parkert der. Han seier at syklisten køyrde forbi i høg fart og trefte armen hans og spegelen på bilen.”
I tiden med Russlands angrep på Ukraina, Israels folkmord i Gaza og angrep på Libanon og et lite hyggelig valg i USA har medieledere stadig gjentatt hvor viktig det er med redaktørstyrte medier. For de verifiserer informasjonen før de publiserer, sier det selv. Men en påstand fra en bilist som angriper en person på sykkel, det sluker de redaktørstyrte mediene som god fisk, uten det minste forsøk på å verifisere påstanden. I den blå sykkelskyen er det mange som har blitt ganske drevne når det gjelder å kreve innsyn i det offentlige. Her gjorde noen det som journalistene burde ha gjort, men åpenbart ikke så noen grunn til å gjøre. Dette var svaret fra politiet:
Når biilsten har snakket usant om et helt sentralt spørsmål, har han forspilt sin troverdighet. Jeg vil ikke utelukke at en eller annen av de mange sykkelfiendtlige folkene i politiet har sagt at det er greit, uten å loggføre det.
Politiets første reaksjon var å ikke gjøre noen ting, men de involverte kunne kanskje anmelde selv. Men som det gjerne er: Når medieoppmerksomheten blir stor, synes ikke politiet at de kan fortsette å forholde seg helt passive, og har opprettet sak.
Det bør være mer enn godt nok grunnlag for å reise straffesak mot overfallsmannen. I tillegg bør han bøtlegges for å blokkere trafikken, som er noe helt annet enn overfallet. Mosseveisyklisten fikk en bot på 8000 kroner for å gjøre det som utrykkelig er tillatt etter trafikkreglene. En som hindrer trafikken og åpenbart utsetter andre for fare, bør ikke slippe noe billigere unna.
Denne kommentaren har sitt utgangspunkt i behandlingen av inkludering av min bok Kjøpsrett for begynnerstudenter i litteraturlistene ved Det juridiske fakultet. Programråd for Master i rettsvitenskap (PMR) har, etter ansvarlig faglærers innstilling, valgt å ta med boken som innføringslitteratur. Jeg er uenig i denne vurderingen, og mener at boken bør stå som hovedlitteratur. For meg spiller det vel egentlig liten rolle om boken plasseres på den ene eller den andre littarturlisten. Men det sender et feil signal om hva slags lærebøker vi bør ha og om hva studentene skal lære.
Kjøpsrett for begynnerstudenter er skrevet for å dekke læringskravene som hovedlitteratur. Jeg vil begrunne mitt synspunkt, og er freidig nok til å anbefale boken som hovedlitteratur, til tross for PMRs vedtak. Når man kommer til eksamen er det ingen som spør studentene hva de har lest. Det som er avgjørende er hva de har lært og hva de kan. Studenter som har studert Kjøpsrett for begynnerstudenter vil være godt forberedt til eksamen i JUS 1111. Med mindre de skulle være så uheldige å få spørsmål om konvensjoner om lovvalg, som jeg har valgt ikke å behandle. For studenter på dette nivået er norsk rett mer enn vanskelig nok, så slike konvensjoner bør man komme tilbake til senere i studiet. Men det er nå en gang bestemt at dette er en del av læringskravene første semester.
Ved Universitetet i Oslo utgjør kjøpsrett, sammen med avtalerett, “Avtale- og kjøpsrett” i emnet JUS 1111 Privatrett I. Dette er det første juridiske faget nye studenter møter. “Avtale- og kjøpsrett” omfatter ti studiepoeng. Et semester, altså hele JUS 1111 Privatrett I. omfatter 30 studiepoeng. Et undervisningssemester har ca 15 uker, gjerne litt mindre om høsten og litt mer om våren. Det vil si at studentene har ca 5 uker på et fag med ti studiepoeng. De ti studiepoengene i “avtale- og kjøpsrett” er ikke fordelt mellom fagene, men jeg har tatt som utgangspunkt at de er ganske likt fordelt, med fem studiepoeng på hvert av fagene. Fem studiepoeng vil si ca 2,5 uker. Man kan selvfølgelig dele tiden “på langs” og lese både kjøpsrett og avtalerett samtidig. Men man får likevel ikke noe mer tid til hvert av fagene. Disse rammene må være utgangspunktet når vi skriver lærebøker og anbefaler litteratur.
