Dette ble opprinnelig skrevet som en av de ukentlige artiklene Bing Hodneland skriver for hegnar.no. Men den ble lagt til side for å gi plass til en annen artikkel. Den er ikke lenger like dagsaktuell, men problemstillingen er fortsatt aktuell.
En idé — flere reklamefilmer med menneskelig sushi
To reklamebyråer har laget reklame for sushi. Det ene er norsk, det andre er japansk. «Dette er et rent reklametyveri» sier rektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Trond Blindheim, til NRK. Kan vi forsyne oss fritt av andres reklameidéer?
Opphavsretten verner ikke idéer. Mye av det vi ser, hører og leser er resirkulering av ideer, presentert på en original måte. Den umulige kjærligheten mellom Romeo og Julie er gjenfortalt mange ganger. Det samme er fortellingen om kampen mellom det gode og det onde. Låtskrivere bruker de samme akkordene i sang etter sang, osv. Dette er helt greit, og det gjelder selvfølgelig også for reklame.
En reklamefilm er et åndsverk som andre filmer, og er vernet etter de samme regler. Den er vernet mot ettergjøring, men idéen om menneskelig sushi er ikke vernet. Opphavsretten verner ikke selve innholdet, men måten innholdet presenteres på. Spørsmålet er om den norske reklamefilmen er så lik i sin fortelling og uttrykk at den vil være en ettergjøring (plagiat) av den japanske filmen.
Slike vurderinger er vanskelige, men min umiddelbare reaksjon er at filmene er så vidt ulike at dette ikke er et spørsmål om ettergjøring. I den japanske filmen er det to mennesker som møtes tilfeldig, i den norske er det en dans med flere personer. Det de har til felles de inntar en sushi-positur, og at bildet morfes til en sushi.
Den norske filmen er en del av en serie på minst tre slike sushi-danser, og den NRK presenterer, om Nigiri, er den som ligner mest på den japanske. Filmene om Maki og Sashimi er også basert på ideen om mennesker som sushi, men er i sitt uttrykk fjernere fra den japanske filmen. Ser man Nigiri som en del av en større helhet, blir det etter min vurdering klarere at dette kan være samme grunnidé, men ulikt uttrykk.
NRK P2s reklametyveri
Går vi noen år tilbake, hadde NRK P2 en reklamefilm som i beste fall var langt mer problematisk enn sushireklamen. San Francisco Jazz Festival hadde denne reklamefilmen. Dette var NRKs reklame. Her er det ganske åpenbart at de som laget reklamen for NRK hadde forsynt seg med langt mer enn bare idéen. Om jeg husker rett, sluttet NRK å bruke denne reklamefilmen straks de ble kjent med den andre filmen.
Idéer i tiden er ikke alltid så originale som vi liker å tro selv
Fred Kihle hos Try/Apt, som har laget de norske sushifilmene, sier at de først ble kjent med den japanske videoen lenge etter at deres egne ideer var utviklet og presentert. I så fall kan det ikke være en opphavsrettskrenkelse. Opphavsretten gir ikke vern mot at andre helt selvstendig kan lage noe som ligner. En ettergjøring forutsetter at man er kjent med det forbilde man påstås å ettergjøre.
Det er alltid mye som «ligger i tiden», og de samme idéene har en tendens til å dukke opp flere steder omtrent samtidig. De fleste idéer er verken så nye eller så originale som vi liker å tro selv. Et søk på YouTube ga mange eksempler på human sushi, men ingen av de videoene jeg så er like sofistikerte som reklamefilmene. Det er vel ganske typisk: Mange famler rundt med de samme idéene. Noen klarer å løfte dem til å bli noe mer enn famling.
Markedsføringsloven
Vi kan ikke helt fritt forsyne oss av andres idéer. Etter markedsføringsloven § 30 er det i næringsvirksomhet forbudt å etterligne andres produkter. Etter generalklausulen i lovens § 25 er det forbudt å foreta handlinger som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom. Disse kan komme til anvendelse om man forsyner seg for grovt av andres idéer. Men vi er nok langt unna disse bestemmelsene i dette tilfellet.