Category Archives: Jus

Bilisten har (nesten) alltid ansvaret

“Jeg har vært heldig og ikke blitt drapsmann. Syklister opptrer tankeløst” skrev trailersjåfør Roy Ove Markussen i et svar til mitt innlegg i Avisa Oslo. (Også på min blogg.) Jeg skrev et svar til dette, men det har ikke kommet på, så det ville vel ikke Avisa Oslo bruke. Avisa Oslo krever at man skriver debattinnlegg på et skjema, og når det er sendt inn er det borte. Så jeg har ingen kopi av det jeg skrev. Så dette blir i alle fall i hovedsak det jeg skrev. Men når jeg skriver på min egen blogg, ser jeg ingen grunn til å holde meg innenfor grensen på 3500 tegn, som Avisa Oslo har.

Roy Ove Markussen fikk svar på tiltale fra en annen trailersjåfør, Anders Aavik Hagen. Han skriver “Hvorfor blir noen påkjørt? Det er stort sett alltid sjåførfeil”. Det er befriende å se en ansvarsbevisst trailersjåfør med yrkesstolthet. Han skriver bl.a:

“Når man setter seg i et fly er man ikke heldig om man lander trygt. Når man kjører ombord på en båt er man ikke heldig når man går i land. Flygere er fagpersoner, sjøkapteiner er fagpersoner og yrkessjåfører er fagpersoner.

Som fagperson ser man sitt ansvar og tar det alvorlig. Alle har ansvar i trafikken men vi som yrkessjåfører har det største. Alle gjør feil, men våre feil har større konsekvenser. Vår rolle er å passe på at alle rundt oss kommer trygt hjem.”

Continue reading Bilisten har (nesten) alltid ansvaret

Store drapsmaskiner kjører i blinde inne i byen. Hvorfor?

Dette er en kommentar som har vært publisert i Avisa Oslo.

Torsdag 26. september avsa Høyesterett dom i saken hvor en lastebilsjåfør kjørte over og drepte en person på sykkel i Ullevålsveien, ved krysset Waldemar Thranes gate. Sjåføren ble dømt for uaktsomt drap. <edit>Bildet nedenfor viser stedet hvor det skjedde, tatt på et annet tidspunkt enn påkjørslen. Det er hentet fra lagmannsrettens dom i saken (det ser ut til å være bilde fra Google Streed view), og er ikke med i kommentaren i Avisa Oslo.</edit>

Dagen før ble en syklist påkjørt av en lastebil på Alexander Kiellands plass. Syklisten ble fastklemt under lastebilen og overlevde heldigvis, men ble så vidt jeg vet alvorlig skadet.

Vi blir stadig minnet om den såkalte «blindsonen» som først og fremst er en blind sektor inne i hodene til de som kjører lastebiler og andre store kjøretøy. For noen år siden undersøkte den danske havarikommisjonen alle høyresvingpåkjørsler av syklister med lastebiler, og kom til at ingen kunne forklares med «blindsone.»

Lastebilsjåførene hadde hatt mulighet til å se personene på sykkel før de svingte, men de så seg ikke godt nok for.

Det finnes muligheter til i alle fall sterkt å redusere blindsonen, ved vinduer som gir bedre sikt, speil, kameraer, blindsonealarmer osv., men da må sjåførene bruke hjelpemidlene.

I en dom fra Borgarting lagmannsrett, etter en påkjørsel av en person på sykkel, sa et politivitne om såkalte blindsonespeil at: «de fleste lastebiler har slike speil, men det er ingen som bruker dem.»

I 2016 rygget en lastebilsjåfør på og drepte en 11 år gammel jente i en gang- og sykkelvei i nærheten av Tønsberg. Ifølge lagmannsrettens dom i saken hadde lastebilen ryggekamera men sjåføren brukte det ikke.

I London har store kjøretøy vært involvert i over halvparten av påkjørsler hvor folk på sykkel har blitt drept, selv om slike kjøretøy bare utgjør ca. 3,5 prosent av trafikken. En undersøkelse fra TØI i 2016 viste den samme tendensen i Norge.

<edit. Av plasshensyn var dette ikke med i det jeg sendte AO>For åtte år siden ble det i London vedtatt et forbud mot de farligste lastebilene i London, som skulle tre i kraft i 2020. Jeg kjenner ikke det videre forløpet i denne saken og om det faktisk ble gjennomført. Dessverre kan man fortsatt lese om syklende som blir overkjørt og drept av lastebiler i London. Ifølge denne saken (fra 2013) er det restriksjoner når det gjelder lastebiler i Paris, og i 2011 var det ingen drepte syklister i Paris, sammenlignet med 14 i London i hvert av de to siste årene som er omhandlet.</edit>

Syklister går tapende ut

Vi som sykler får ofte høre at det vil være vi som går tapende ut av en konflikt med biler, særlig store lastebiler. Selvsagt må vi være forsiktige og aldri stole på at sjåfører i slike kjøretøy er aktsomme og følger trafikkreglene. Det er bedre å overleve uskadd enn å dø eller bli lemlestet med retten på sin side.

Hvis det er sant at lastebiler og andre store kjøretøy har så store blindsoner som lastebileierne vil ha oss til å tro, hvorfor tillates da slike livsfarlige kjøretøy i trafikken? Det er helt uforsvarlig å tillate slike biler hvis sjåførene ikke kan se områdene nær bilen. Sjåføren som drepte personen på sykkel i Ullevålsveien kjørte et 17 meter langt vogntog. Slike kjøretøy har ikke noe i byen å gjøre.

<edit>Jeg har hørt fra andre er det er ganske giftige kommentarer i kommentarfeltet i Avisa Oslo. Jeg leser vanligvis ikke kommentarfelt, heller ikke i den saken. Det er ingen grunn til å dykke ned i den verbale kloakken. Men det kom et seriøst svar fra traiersjåfør Roy Ove Markussen: “Jeg har vært heldig og ikke blitt drapsmann. Syklister opptrer tankeløst”. Jeg har skrevet et svar som jeg har sendt til Avisa Oslo. Det kommer nok her også, sannsynligvis litt utvidet på grunn av plassbegrensninger i Avisa Oslo, men jeg venter til Avisa Oslo eventuelt har publisert det.</edit>

Fotografering i Naturhistorisk museum

Utgangspunktet for denne kommentaren er et oppslag i Avisa Oslo: Tok bilder i Botanisk hage – fikk regning på over 3.000 kroner. Jeg har ikke abonnement på Avisa Oslo, og får ikke lest selve saken. Men den førte til en del diskusjon i sosiale medier. Naturhistorisk musem har en side om Fotografering og filming på sine nettsider, og det som står der er det viktigste utgangspunktet for denne kommentaren. Naturhistorisk museum er en del av Universitetet i Oslo. Jeg må innrømme at det aldri hadde falt meg inn at man ikke fritt skulle kunne ta biler i Botanisk hage.

Museet består av Botanisk hage på Tøyen og museumsbygningene i hagen. I og med at jeg ikke får lest saken i Avisa Oslo, vet jeg ikke om han som fikk regningen hadde fotografert inne i museumsbygningene eller ute i hagen. Jeg kommenterer uansett begge situasjoner. På nettsidene skriver Naturhistorisk museum om fotografering:

Continue reading Fotografering i Naturhistorisk museum

Marius Borg Høibys telefonsamtaler med politiet

Min interesse for kongefamilien er mildt sagt moderat, så føljetongen om Marius Borg Høiby har jeg bare fulgt med en viss distanse. Men nå vurderer Marius Borg Høibys forsvarer å anmelde Se og Hør. Da blir det et medierettslig spørsmål, først og fremst et spørsmål om kildevern. Og det interesserer meg. Hva han egentlig vil anmelde Se og Hør for, fremstår ut fra det jeg har lest om dette som ganske uklart.

Se og Hør har offentliggjort opptaket av en samtale mellom Marius Borg Høiby og politiet. Se og Hør kommer ganske sikkert ikke til å fortelle hvordan de har fått tak i dette opptaket. Det er et spørsmål om kildevern. At Se og Hør ikke er kjent for å holde den høyeste presseetiske standarden, er i denne sammenhengen uten betydning. Jeg viser her til Håvard Melnæs’ bok “En helt vanlig dag på jobben – Se og Hør fra innsiden”. Gamle synder er uten betydning når man eventuelt skal bedømme kildevernet i denne konkrete sammenhengen.

Continue reading Marius Borg Høibys telefonsamtaler med politiet

Kjendisbryllup og billedrettigheter

Som det har vært vanskelig ikke å legge merke til, skal det være et kjendisbryllup i Geiranger i slutten av måneden. Kjendisparet som skal gifte seg har gjort hva de kan for å skape oppmerksomhet om bryllupet. Samtidig forsøker de å ta regien over mediedekningen selv. De har solgt rettighetene til å ta bilder til de engelske kjendisbladet Hello Magazine. De forfølges av et TV-team som skal lage en film for Netflix. Nå vil de hindre andre i å filme og å ta bilder. De vil åpenbart at dette kommersielle mediestuntet skal være mest mulig innbringende.

Jeg er generelt lite opptatt av kjendiser, kongelige eller ei, så selve kjendisbryllupet skal jeg ikke mene noe om. Men jeg har noe å si om deres forsøk på å utestenge andre media enn de som de har kommersielle avtaler med.

Det er tillatt å ta bilder på offentlige steder, også av personer. Men det er begrensninger når det gjelder adgangen til å offentliggjøre bilder, som følger av åvl § 104 om retten til eget bilde. Utgangspunktet er at man må ha samtykke fra den avbildede for å gjengi offentlig fotografier som avbilder personer. Fra dette utgangspunktet er det noen unntak. Det i denne sammenhengen viktigste er annet ledd, bokstav a:

“a. avbildningen har aktuell og allmenn interesse”

Mange av oss leser ikke kjendisblader, hva enten der er ukeblader som “Se og Hør” eller dagsblader som Dagbladet, og synes egentlig at slike kjendisbrylluper er noe man kan forbigå i stillhet. Men noen er åpenbart opptatt av å lese om slikt. At dette kjendisbryllupet har aktuell og allmenn interesse, kan det ikke være noen tvil om. Det har ikke minst brudeparet selv bidratt til, ved å skape veldig mye oppmerksomhet om dette.

Vi har en høyesterettsdom om bilder fra kjendissbryllup, HR-2008-1480-A, fra da Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther giftet seg på en holme utenfor Tjøme. “Se og Hør” hadde en fotograf i buskene med kamera og telelinse, og de publiserte bilder fra bryllupet. Både “Se og Hør” og VG hadde spurt om lov til å ta bilder, men hadde fått nei. Det respekterte VG, men ikke “Se og Hør”. Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther gikk til sak, og kjempet til “the bitter end”. De tapte saken i Høyesterett. De gikk videre til Den europeiske menneskerettsdomstolen, men tapte der også. Saken ble avgjort som et spørsmål om krenkelse av privatlivets fred, mens retten til eget bilde etter den dagjeldende åvl § 45c, som er videreført i dagens åvl § 104 bare ble nevnt en passant. Kortversjonen av resonnementet i dommen er at det å gifte seg er en offentlig handling, og at å omtale det, også med bilder, ikke er en krenkelse av privatlivet. Høyesterett mente at den såkalte rettsstridsvurderingen, altså om det var en krenkelse eller ikke, ville bli den samme etter åvl § 45c.

Også kjendispar har krav på et vern for sitt privatliv. Men det er også høyesterettsdommer som sier at den som selv søker offentligheten, må finne seg i mer enn den som lever et mer tilbaketrukket liv. Dette kjendisparet har så til de grader søkt offentligheten, og ikke minst søkt offentlighet som det forestående bryllupet. Hva de gjør eller ikke gjør når lysene er slukket og de trekker seg tilbake til soverommet, har offentigheten selvsagt ikke noe med.

Jeg er kritisk til dommen HR-2008-1480-A, og mener at Høyesterett snublet da de la vekt på om bildene innebar en krenkelse eller ikke, da det ikke var et vilkår etter dagjeldende åvl § 45c, og ikke er etter dagens åvl § 104 at bildene skal være krenkende. Jeg drøfter denne dommen i mine bøker Opphavsrett for begynnere 3. utg, s. 240-247, og Ytringsfrihet og medieregulering s. 223-232 i perspektivet krenkelse av privatliv og retten til eget bilde generelt på s. 241-253. De som vil vite mer om dette kan gå til de bøkene. Uansett: Når Høyesterett har talt, betyr det i praksis lite at folk som meg er kritiske til noen av deres avgjørelser.

Det forestående kjendisbryllupet er langt mindre privat og i mye større grad en offentlig hendelse enn bryllupet til Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther. For medier som måtte være interessert er det bare å plassere fotografer med telelinser i buskene og hvor ellers de måtte komme til, og de står helt fritt til å offentliggjøre disse bildene, uten å bry seg om hva slags medieavtaler kjendisparet måtte ha inngått.

Jeg vet ikke stort om hvordan kjendisbryllupet skal gjennomføres, og det interesserer med heller ikke. Går vi tilbake til dommen HR-2008-1480-A, er en av svakhetene i den dommen at Høyesterett ikke skiller mellom selve vielsen og bryllupsfesten. Man kan argumentere for at vielsen er en offentlig handling, da det å være gift har en rekke rettslige virkninger av betydning for ekteparets forhold til omverden og omverdenens forhold til dem. Selve bryllupsfesten er uansett privat. Men Høyesterett skilte ikke mellom de to, og aksepterte at “Se og Hør” publiserte bilder av bryllupsgjester mm.

At mediene har rett til å ta og offentliggjøre bilder, betyr ikke at de dermed også har krav på å slippe inn i private arrangementer. Vanligvis er kirkene åpne når det er bryllup, slik at hvem som helst kan gå inn og se på seansen. Om det er adgang til å lukke kirken, slik at bare de som er invitert slipper inn, har jeg ikke gjort noe forsøk på å sette meg inn i. Hvis de kan lukke kirken på den måten, kan de også si nei til medienes fotografer.

Festen vil være privat, så privat som slike kjendisfester pleier å være. Her kan ikke mediene kreve å få adgang. Men de vil kunne ta bilder av brudeparet og gjestene når de ankommer. Når det gjelder bilder fra selve festen vil bare de mediene de har inngått avtaler med kunne få tatt disse. Skjønt de vil nok ikke kunne hindre at noen tar bilder med sine mobiltelefoner, og at disse lekkes til pressen, mot en pen betaling.

Bryllupsgjestene vil heller ikke være bundet av noen fotoavtaler som kjendisparet måtte ha inngått. De kan fritt la seg avbilde, og fritt gjøre tilgjengelig bilder de selv tar. Med mindre det har blitt krevd at de inngår en avtale hvor de fraskriver seg sine rettigheter som vilkår for å få lov til å delta i bryllupet. Det er i beste fall naivt av brudeparet å tro at de først skal kunne gjøre hva de kan for å skape mest mulig medieoppmerksomhet rundt bryllupet, og så tro at de selv skal kunne ta regien når det gjelder mediedekningen.

Politiet innførte for en tid tilbake flyforbud over Geiranger i det tidsrommet bryllupet skal vare. Om jeg har forstått det rett, var det ut fra en sikkerhetsmessig vurdering basert ikke på brudparet, men på noen av de gjestene som var ventet. Når det tross alt er kongeparets datter som gifter seg, må vi regne med at kongehuset vil være godt representert. Når kongeparet er på besøk, medfører det alltid en del sikkerhetstiltak, så også her. Men et kjendispar har ikke noe krav på særlige sikkerhetstiltak fra det offentliges side.

NRK og TV2 har fått tillatelse til å fly med drone innenfor flyforbudssonen. Dette ville kjendisparet at politiet skulle nekte dem å gjøre. Også her synes kjendisparet å ha misforstått noe helt grunnleggende. Flyforbudet ble ikke innført for å verne deres kommersielle interesser, men av hensyn til sikkerheten til noen av de gjestene som er ventet.

Kongehuset kommer ganske sikkert til å være godt representert, uten at jeg har gjort noe forsøk på å sette meg inn i hvem som kommer. Kongehuset har sagt nei til de eksklusive fotoavtalene som kjendisparet har inngått. Heldigvis har de såpass rolleforståelse at de ser at de ikke kan nekte mediene å ta bilder av dem ved en slik anledning. Selv så offentlige personer som medlemmene av kongehuset har krav på et privatlive vernet mot offentlig innsyn når det faktisk er private. Men å delta i et kjendisbryllup er ikke privat.

Også medlemmer av kongehuset har uregjerlige, voksne barn som de heldigvis ikke “har kontroll over”. Foreldre skal ikke ha kontroll over sine voksne barn, men man kan håpe at de har klart å gi dem en oppdragelse som gjør at de oppfører seg ordentlig. I det siste har vi sett mer alvorlige utslag av dette enn at en kongsdatter forelsker seg i og gifter seg med en usympatisk person. Og at hun gjør en del mer eller mindre desperate forsøk på å klare seg selv gitt det ganske håpløse utgangspunktet hun har. Det tradisjonelle oppgaven til kongsdøtre er å finne seg en rik man, aller helst en prins, og ellers leve et tilbaketrukket liv. Det er ikke akkurat et kvinneideal i det 21 århundre. Et slags sosialdemokratisk kongehus hvor en opphøyet og nesten hellig familie skal være “en del av folket” er en selvmotsigelse. Men det spørsmålet lar jeg ligge.

Også medlemmer av kongehuset deltar selvfølgelig når deres datter eller søster gifter seg. Noe annet ville vært et ganske sterkt signal. Men om jeg skal være ærlig, tror jeg de er ganske beklemt over hele situasjonen og sirkuset rundt arrangementet, fra en gin med tvilsom markedsføring til eksklusive billedrettigheter. Heldigvis vil de i alle fall ikke være en del av det siste.

Bottom line:

Mediene kan fritt ta de bildene de kan der de måtte komme til, og de står fritt til å offentliggjøre disse bildene, uten å bry seg om hva slags medieavtaler kjendisparet måtte ha inngått.

Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Innledning

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Jeg kommer ikke til å gi meg med Mosseveidommen før skadevirkningene er reparert. Jeg har liten tro på at det vil komme opp en ny sak for Høyesterett hvor det påstås at dommen er feil. Da må først en person bøtlegges for å sykle i kollektivfelt, vedkommende må nekte å vedta forelegget, og saken må gå helt til Høyesterett. Det er mange grunner til at det er lite sannsynlig, uten at jeg går nærmere inn på det.

Skaden må derfor rettes opp av en samferdselsminister som rydder opp i trafikkreglene, og i den sammenhengen gjør det klart at det er alvorlig ment når reglene sier at det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Dessverre er ingen samferdselsministre som er særlig opptatt av at det skal være mulig å sykle. Det sitter langt inne å si det, men jeg tror faktisk at den samferdselsministeren som i moderne tid har vært mest opptatt av sykkel, er FrPs Ketil Solvik-Olsen. Men han var heller ikke noen sykkelpolitiker, så det sier egentlig mest om hvor lite andre samferdselsministre har brydd seg om sykkel. Knut Arild Hareide var opptatt av sykkel så lenge han var stortingsrepresentant. Men da han ble samferdselsminister glemte han sykkelen, og ble bare opptatt av å bygge motorvei. Samferdselsminister Knut Arild Hareide hadde helt glemt de spørsmålene som tidligere stortingsrepresentant Knut Arild Hareide hadde stilt til tidligere samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa.

Continue reading Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Innledning

Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Tingrettens dom

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Jeg starter med dommen i Oslo tingrett, som er tilgjengelig her. Jeg gjengir følgende fra tiltalen, slik den er angitt i dommen:

“Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Oslo er han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av

Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 første ledd
for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og væreaktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.


Grunnlag:
Mandag 24. september 2018 ca. kl. 16.30 på E18 Mosseveien mellom Ormsundveien og Ulvøya var han ikke tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet han syklet i kollektivfeltet til tross for at trafikken på stedet ikke tillot dette. Han holdt lavere hastighet enn det som var skiltet fartsgrense på stedet. Som følge av syklingen fortettet trafikken seg og det oppstod kø bak ham, og han hindret således trafikkflyten på stedet. I tillegg fremkalte han potensielt trafikkfarlige situasjoner for seg selv.”

Jeg tror ikke at jeg har lest selve forelegget, i alle fall har jeg det ikke for hånden og husker i alle fall ikke detaljer. Så jeg må holde meg til det som er gjengitt i dommene. At politiet driter seg ut ved å skrive at “han holdt lavere hastighet enn det som var skiltet fartsgrense på stedet”, som om skiltet fartsgrense er en slags påbudt minstefart, overrasker ikke. Men at ingen av rettsinstansene som prøvde saken sa at dette var et helt uholdbart standpunkt, det er i beste fall svakt og overraskende. Jeg kommer tilbake til det senere.

Continue reading Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Tingrettens dom

Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Lagmannsrettens dom

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Jeg fulgte også hovedforhandlingen i lagmannsretten. I lagmannsretten er det i slike saker syv dommere, to fagdommere og fem lekdommere. Etter straffeprosessloven § 35 kreves det et flertall på minst fem dommere for domfellelse. En av de som stemmer for fellende dom må være en fagdommer. I denne saken var det dissens 6-1. En av lekdommerne stemte for frifinnelse. Uten å ha undersøkt det ordentlig tidligere, har jeg tenkt at det særlig er lekdommerne som identifiserer seg med bilistene og opptrer sykkelfiendtlig. Men i denne saken er det lekdommere som har utvist litt fornuft.

Lagmannsrettens dommere opptrådte mer profesjonelt under hovedforhandlingen enn fagdommeren i tingretten, slik at det ikke på samme måten var mulig å lese deres holdninger ut fra kroppsspråk, osv. Men resultatet ble nedslående: Han ble dømt i lagmannsretten. Dommen er tilgjengelig her.

Til de som ikke er fortrolige med prosessen i norske domstoler. Når en ankesak behandles i lagmannsretten, er det vanligvis en fullstendig ny behandling av saken, med full bevisførsel osv. I tingretten ble det ført tre vinter, i lagmannsretten seks. Dette til forskjell fra behandlingen i Høyesterett, som jeg kommer tilbake til når jeg kommer til den dommen, hvor det ikke er bevisførsel.

Continue reading Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Lagmannsrettens dom

Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Høyesteretts dom

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Da har vi kommet til den endelige avgjørelsen i Høyesterett.

Syklistforeningen og Norges Cykleforbund gikk inn som partshjelpere, og saken ble anket til Høyesterett. Det hender at noen går inn som parthjelper i saker de mener at prinsipiell interesse for interesser de representerer, og det betyr i praksis at de gjerne tar ansvaret for å føre saken, og ikke minst for kostnadene ved å føre saken. Syklistforeningen og Norges Cykleforbund hadde engasjert John Christian Elden til å føre saken for Høyesterett. Den som skal føre en sak for Høyesterett må ha møterett for Høyesterett, hvilket vil si at hen må ha ført noen prøvesaker og har fått godkjent disse. John Christian Elden er en av våre fremste og mest erfarne strafferettsadvokater. Jeg håper at jeg aldri vil få behov for en forsvarer i en straffesak. Men skulle så skje, ville John Christian Elden vært høyt oppe på listen over advokater jeg ville ha ønsket.

Jeg starter med å si litt om Høyesterett. Jeg kjenner ikke det indre liv i Høyesterett særlig godt. Vanligvis er det fem dommere som deltar i behandlingen av en sak, de saker som behandles i avdeling. Det er en viss rotasjon mellom dommerne, og det er en form for tilfeldighetsprinsipp som avgjør hvilke dommere som behandler de ulike sakene, uten at jeg kjenner detaljene i dette. Den av de fem dommerne som har lengst ansiennitet administrer saken og leder forhandlingene. Hvis justitiarius (Høyesteretts leder) deltar i behandlingen, administerer alltid justitiarius, uavhengig av ansiennitet. Mosseveisaken ble administrert av justitiarius Toril Øie.

Continue reading Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Høyesteretts dom

Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Oppsummering

Hele saken er en rettsskandale fra det øyeblikk en politijurist fikk hånd om saken, og valgte ikke å henlegge den.

Generelt har jeg ingen tillit til politiet i slike saker. Politiet har så ettertrykkelig og over lang tid demonstrert at de er en sykkelfiendtlig etat. At en politibetjent som lukter syklistblod kaster seg over en syklist og anmelder, overrasker ikke.

Men saken burde ha vært stoppet lenge før den havnet for noen domstol. Jeg hadde et slags håp om at når en politijurist fikk se saken, så ville den ha blitt håndtert på en forsvarlig måte. Men korpsånden i politiet er tydeligvis slik at man ikke opponerer mot det en politibetjent kommer trekkende med. I den grad rettsavgjørelsene i det hele tatt er begrunnet, er begrunnelsene i beste fall syltynne. Det er stort sett fri synsing basert på nesgrus bilblindhet og sykkelhat.

Jeg har begrenset tillit til norske tingretter og lagmannsretter når det gjelder saker som involverer folk som sykler. Til det er det avsagt altfor mange dommer hvor det er åpenbart at dommerne identifiserer seg med bilistene, og dømmer i bilistenes favør, selv der det er åpenbar og grov uaktsomhet fra bilistenes side. Men fram til 3. september 2020 hadde jeg en viss tillit til Høyesterett. Da avsa Høyesterett den famøse dommen, og tilliten til dem generelt, og de fem dommerne som avsa denne dommen spesielt, raknet. At selv Høyesterett skulle bli med på dette var sjokkerende dårlig.

Continue reading Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Oppsummering