Det juridiske fakultet ved UiO har hatt en stygg sak om fastsettelse av pensum i sivilprosess. Den har fått en god avslutning, men en avslutning som er pinlig for Det juridiske fakultet. Sivilombudet kom til den ganske åpenbare konkusjon at forfatter av en konkurrerende lærebok var inhabil når det gjaldt vurdering av lærebøker. Sivilprosess er ikke mitt fag, så jeg har ikke lest noen av de to lærebøkene, og mener ikke noe om dem.
Til eksamen er det avgjørende hva du har lært, ikke hva du har lest. I gamle dager ble enkelte bøker “kanonisert” som pensum. Det var gjerne fagansvarlig som “eide” faget, som også hadde læreboken i faget. Vi gikk en gang bort fra dette. Jeg ivret for endringen den gang jeg satt i det som da helt Eksamens- og Undervisningsutvalget, jeg husker ikke sikkert når det skjedde, men antar at det var en gang på 1990-tallet.
Vi gikk over til å angi læringskrav, som anga hva man skulle ha lært og kunne testes i til eksamen. Det var en gradering av læringskravene, fra å ha gode ferdigheter til å ha oversikt, men det går jeg ikke nærmere inn på. I “gamle dager” fastsatte faglærer i praksis læringskravene med hva som var inkludert i læreboken.
Det blir nå angitt litteratur. Det er hovedlitteratur, som er litteratur som dekker læringskravene. Hovedlitteraturen dekker det nivået man skal være på til eksamen, og vi kan legge til at det er nivået de beste skal ha på eksamen. Men eksamen er ikke en test i å kunne gjengi den litteraturen man har lest. Man skal kunne anvende de ferdigheter man har oppøvd og de kunnskaper man har tilegnet seg, som er noe helt annet og langt mer krevende enn å kunne gjengi lærebøker.
Videre kan det være innføringslitteratur. Hovedlitteraturen er ikke alltid den beste starten når man begynner på et fag. Da kan det være hensiktsmessig å starte med noe litt enklere, men som ikke tar en til det nivået man bør være på til eksamen. Det finnes ikke innføringslitteratur til alle fag.
Det kan også være tilleggslitteratur. Dette er litteratur som man vanligvis ikke vil lese som en del av studiene. Man har ikke tid til å gå til bunns i alle fag, da går gjerne studiene til bunns. Man må ha et realistisk ambisjonsnivå. Men tilleggslitteratur kan være nyttig hvis man f.eks. skal gjøre oppgaver.
Det kan gjerne være flere bøker som angis som f.eks. hovedlitteratur. Slik det var før, var det i praksis vanskelig å utfordre pensum. Om en ung jypling som, kanskje med god grunn, mente at hen kunnne skrive en bedre lærebok enn den som er pensum, ville ikke en slik bok skyve boken skrevet av fagets nestor ut av pensum. Det var en grunn til at det ble skrevet få slike bøker. Ved å åpne for flere likestilte lærebøker, ville det være en åpning for særlig yngre forfattere. Nå er ikke Jo Hov en ung forfatter. Da jeg studerte på begynnelsen av 1980-tallet, var det læreboken til Jo Hov og Anders Bratholm som var pensum i sivilprosess. Realiteten i å skyve en bok ut av listen over hovedlitteratur, er at man sier at den ikke er god nok. Jeg har ikke alle detaljer i saken, men vet ikke om dette har vært sagt direkte og eventuelt hvordan man har begrunnet dette i den aktuelle saken.
Med så mange studenter som det er på jusstudiet, vil en være garantert et godt salg hvis en bok er den eneste som er angitt som hovedlitteratur, eller som er pensum etter den gamle modellen. Striden om Jo Hovs lærebok gjaldt om denne boken skulle angis som hovedlitteratur ved siden av Anne Robberstads bok. I denne saken brøt man med prinsippet om at to bøker som dekker læringskravene skal stå som likestilt hovedlitteratur. Man gikk tilbake til “gamle dager” og opphøyde Anne Robberstads bok til pensum. Det burde ikke vært gjort, og særlig ille var det når dette skjedde etter Anne Robberstads anbefaling.
Systemet har sine svakheter. Vi som underviser kan ha våre meninger om hvilken lærebok som er den beste, men vi kvier oss gjerne for å komme med klare anbefalinger. Som professor i universitetspedagogikk, Gunnar Handal gjerne sa det: Noen spørsmål er så vanskelige at de overlater vi til studentene som må finne det ut på egenhånd.
På den annen side er det ikke alltid klart at en bok er bedre enn en annen. Noen ganger er en bok bedre i noen spørsmål, mens andre bøker kan være bedre i andre deler. Jeg har alltid syntes det har vært kjedelig å lese en bok flere ganger, en av ulempene ved å ha god hukommelse — som jeg i alle fall hadde da jeg var ung. Hvis det være flere lærebøker foretrakk jeg å lese begge/alle, fremfor å lese en av dem mange ganger.
I valgfag er situasjonen en annen. Utvalget av litteratur er mindre. Ofte finnes ikke annet enn det som fagansvarlig har skrevet, om det finnes noen lærebok i det hele tatt. Jeg skrev min bok “Ytringsfrihet og medieregulering” først og fremst fordi det ikke fantes noen egnet lærebok i faget RINF 1100. Da det endelig kom en lærebok, gikk den inn som hovedlitteratur. Jeg er nok ikke alene om å ha skrevet et lærebok i et fag jeg selv har fagansvaret for, slik at det i det hele tatt skal finnes en lærebok. På den annen side: Det er ikke like mange studenter i de fleste valgfagene, så man får ikke et salg som tilsvarer det man kan få ved lærebøker i de obligatoriske fagene.
Jeg håper dette var siste gang vi ser en sak som dette.
