Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 6. etappe: Potenza – Napoli

Leave a comment

Jeg har ikke god nok oversikt over rytterne som deltar i Giroen. Med en spurt med litt motbakke, tenkte jeg at det kunne bli Mads Pedersen, men jeg tok ikke sjansen på å nevne han som favoritt. Man han klarte det i går også, og beholder selvfølgelig den rosa ledertrøyen.

Dagens etappe er en 226 km lang, kupert etappe. Det er noen stigninger i den første delen av dagens etappe, men avslutningen her helt flat. Det blir vel for optimistisk på vegne av Skandanavia å håpe på Mads Pedersen også i dag, men det er lov å håpe, så hvorfor ikke.

Dagens etappe starter i regionen Basilicata, hvor gårsdagens etappe endte. Jeg var kanskje litt urettferig overfor Basilicata da jeg i går skrev at det er lite interessant vin der. Men skal vi finne interessant vin, må vi opp i det nordøstre hjørnet, hvor det produseres mye vin av druen Aglianico. Vi kommer ikke dit i dag heller.

Vi fortsetter inn i regionen Campania, hvor vi kan finne mye iteressant vin. Vi kommer inn i Avellino. Vi kan fortsette med det som er Syd-Italias juvél: Druen Aglianico. Det er en rød/svart drue som gir en kraftig vin med bæraromaer og ganske stramme tanniner. Den har et godt lagringspotensiale.

Aglianico viser seg fra sin beste siden i Taurasi. Den har blitt kalt Syd-Italias Barolo. Men den er i alle fall mørkere enn Barolo.

Taurasi ble DOC-klassifiset i 1970, og ble oppgradert til DOCG i 1993. Det er et krav at minst 85% av druene skal være Aglianico fra Avellino. De resterende 15% kan være andre lokale, svarte druer, som Piedrosso, Sangiovese og/eller Barbera. Det meste av Taurasi lages med 100% Aglianico.

Taurasi må være lagret i minst tre år, hvorav minst et år på fat, før den slippes på markedet. Riserva må lagres et år til, og da skal minimum 18 måneder være på fat.

Druene Sangiovese og Barbera bør være kjent for alle som er interessert i italiensk rødvin. Druen Piedrosso var ukjent for meg, inntil jeg begynte å se nærmere på kravene for Taurasi. Men det finnes så mange ulike vindruer i Italia at det knapt er mulig å ha oversikt over alle.

Piedrosso betyr røde føtter. Den skal ha fått navnet fordi druestilken deles i tre og har rødlig farge som får dem til å minne om dueføtter. Det er en drue som dyrkes i store deler av Campania. Den var utbredt på 1800-tallet, men phylloxera-krisen, vinlusen som tok knekken på de fleste europeiske vinstokker, gjorde at mye av den forsvant. Den begynner å komme tilbake, og det føyer seg inn i trenden med at mange henter fram druer som var viktige før, og produserer kvalitetsvin av disse.

Piedrosso finnes mest blandet med andre druer, f.eks. Aglianico, som i Taurasi. Det finnes noen endrueviner laget av Piedrosso, som etter beskrivelsen gir en dyp rød, fyldig vin med myke tanniner. Jeg har ikke smakt slik vin, så jeg har ingen personlige meninger om den.

Vi tar med oss litt hvitvin, og starter med Fiano di Avellino, en DOCG-klassifisert vin fra Avellino-området. Det er kanskje litt bakvendt å starte med rødvin og så fortsette med hvitvin. Men vi følger sykkeletappen, ikke hvordan vi ville ha satt sammen en vinmeny. Dette området regnes for å være det beste når det gjelder hvite viner laget av druen Fiano. Det lages mest en tørr vin, og det er ganske vanlig at den lagres “sur lie” (jeg vet ikke hva det helter på italiensk. Det vil si at vinen modnes på gjærrestene før den tappes, noe som gir en rikere aroma. Dette prosesser som er kjent bl.a. fra champagne og Muscadet. Men det lages også søte dessertviner, laget av tørkede druer. Jeg liker dessertviner, men bare et ganske lite glass til dessert. Jeg har på mine virtuelle sykkelturer oppdaget mange gode dessertviner. Men denne har jeg ikke smakt.

En annen hvitvin fra dette området er Greco di Tufo. Det er også en DOCG-klassifisert vin, og mange regner dette som den fineste hvitvinen fra området. Den er laget i Tufo, av druen Greco. Greco antas, som navnet antyder, å være av gresk opprinnelse. Det er en krisp vin med toner av bl.a. sitron og pære. Det er en av de hvitviner jeg gjerne drikker.

Jeg er ikke sikker på om etappen er innom Vesuvio, som er et DOC-klassifisert område for vin som dyrkes i skråningene rundt vulkanen Vesuv. Men vi tar den med.Lenge ble de ansett for umulig å produsere kvalitetsvin i dette området. Men vinmakeren Antonio Mastroberardino bidro til å få opp kvaliteten, en innsats som ble anerkjent da området fikk DOC-status i 1983. Det produseres rødvin, hvitvin, rosévin og musserende vin.

Hvitvinen må lages av minst 35% Coda di Volpe/Caprettone, og maksimum 45% Verdecca. Inntil 20% kan være Falanghina og/eller Greco. Lacrima Christi eller Lacryma Christi (begge skrivemåter brukes) kan brukes på vin som har 1,5% høyere alkoholdinnhold enn basiskravet. Jeg tenkte umiddelbart på at det hadde noe å gjøre med at Jesus gjorde vann til vin, i alle fall gjorde vinen sterkere. Men det betyr Jesu’ tårer, og det er flere historier om dette navnet, knyttet til opstandelsen og seier over Djevelen. Jesu’ tårer skal ha falt over området og gjort det fruktbart. Musikkinteresserte vil kjenne igjen Lacrima fra Lacrimosa, den siste musikken Mozart komponerte som del av hans uferdige Requiem.

Rødvin og rosévin må være laget av minst 50% Piedirosso, som selfølgelig har andre navn lokalt, det er tross alt Italia. Det kan være inntil 30% Olivella, og inntil 20% Aglianico.

Inn mot avslutningen i Napoli kommer vi inn i Campi Flegrei betyr “de brennende markene”. Under hele dette området bobler og koker det i en såkalt supervulkan. Vulkanen Vesuv, vulkanen som i sin tid begravde Pompeii og Herkulanum er den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastlandet, og den mest kjente i området. Selv om Campi Flegrei ikke har hatt utbrudd siden 1538, virker denne på mange måter mer skummel en Vesuv. Om en vulkan er aktiv eller ikke, skal man ikke helt stole på. Vulkanen som i 1973 hadde utbrudd på Heimaey, Vestmannaeyjar på Island, var ansett som utdødd. Men det var den altså ikke. Det har flere ganger hendt at lanområdene i Campi Flegrei har blitt løftet opp av presset under bakken. I perioden 1982-1984 løftet bakken seg ca 3,5 meter. Jeg var nylig på Island, og gjorde et forsøk på å besøke Grindavik. Men det var helt avsperret. Vi kunne stadig lese om at bakken hadde hevet seg noe, og at det var tegn på at det kunne komme nye utbrudd. Tilbake til Napoli og Campi Flegrei. Det er stadig mindre jordskjelv i området. Se mer om Campi Flegrei her.

Noe av det som gjør dette vinområdet interessant er at vinlusen phylloxera ikke liker seg i den type vulkansk jord som det er i dette området. Her er det derfor i stor grad gamle vinstokker fra før vinlusen phylloxera ødela det meste av Europas vinstokker. Noen av vinstokkene i dette området skal være flere hundre år gamle. Det er visse jordtyper som pylloxeraen ikke liker. Den liker f.eks. ikke sandjord, så i deler av Languedoc i Frankrike produseres “sandvin”, vin de sable, på gamle vinstokker som ikke ble rammet av phylloxera. Men jeg kan ikke huske å ha lest om at andre områder med vulkansk jord, som Sicilia, slapp unna denne vinlusen.

Når det dyrkes vindruer poder man den aktuelle druetypen på druestokken. Så roten kan være fra en druesort, mens den druen som dyrkes er en helt annen. De fleste druestokkene i Europa i deg kommer fra Nord-Amerika. Disse er resistente mot phylloxera. Det var slike druestokker som tok med seg vinlusen til Europa, og som først bidro til å ødelegge det meste av europeiske vinstokker, og som deretter ble redningen. Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg gjør, så er det ikke uten betydning hva slags vinstokk det er. Vi leser mye om druer som f.eks. merlot og cabernet sauvignon, men det står sjelden hva slags vinstokk de er podet på. De snakket om dette i en eller annen episode av Vinmonopolets podkast. Men jeg har ikke gått tilbake for å sjekke hvilken episode dette var. De hadde noen veldig tekniske og kjedelige betegnelser, som jeg ikke husker.

De druene som dyrkes i området er stort sett den grønne Falanghina. Druen gir lette, slanke ,lett syrlige med mineralske elementer i duften. Jeg finner ikke noen viner herfra hos Vinmonopolet.

Ellers regnes Napoli som pizza-hovedstaden i Italia. Pizza Margherita med basilikum, tomat og mozarella skal være den klassiske. Det er flere historier om opprinnelsen. Noen sier at den ble laget til ære for Margherita av Savoie en gang på 1300-tallet. Men den mest populære versjonen synes å være at den ble laget da kong Umberto I og dronning Margherita besøkte Napoli i 1889. Dronning Margherita skal ha vært lei av den franske gourmetmaten, og bestilte tre pizzaer fra Napolis mest kjente pizzakokk, Raffaele Esposito. De to første, pizza marinara med hvitløk og pizza Napoli med ansjons, falt ikke i smak. Den tredje, som var inspirert av fargene i det italienske flagget, likte dronningen. Raffaele Esposito ga da pizzaen navn etter dronningen.

Pizza er en enkel måte å ta hånd om rester. Man baker en tynn brødbunn, legger på ost og noen rester. Tomater har man vel stort sett alltid for hånden. Napoli var fattig, og mange ulike varianter av pizza ble tilbudt som billig mat. Jeg har vel fortalt det før, men jeg tar med min største pizzaskuffelse. Jeg var på Interrail i 1974, og vi var kommet til Roma. Det var ikke veldig lenge etter at pizzaen hadde kommet til Norge, og når var jeg klar for den store, autentiske pizzaopplevelsen. Vi vandret litt tilfeldig inn i noen små gater, og gikk inn på et pizzeria hvor det bare var italienere. Vi fikk noe som ga meg assosiasjoner til flatbrød med ketchup. Den pizzaen som var kommet til Norge var ikke den italienske med tunn bunn, men den USAnske varianten. Vi hadde et trangt reisebudsjett, så vi bestilte antageligvis den billigste pizzaen på menyen, og da var det vel ikke stort annet enn tomatsaus på den. I dag vil jeg langt heller ha den italenske enn den USAnske pizzaen. Men jeg har også begynt å se på hva slags topping den har.

Kaffe er også en klassisk drikk i Napoli. Å tilby, eller kanskje bare å drikke en kopp kaffe anses som en vennlighets og vennskapsgest. Man drikker gjerne en kaffe stående ved bardisken. I Italia koster kaffen som regel mer hvis man setter seg ved et bord. Det er tradisjon for å kjøpe en “caffè sospeso”. Man betaler for en kaffe i tillegg til den man drikker selv, og den gis til noen som ber om den. Gjerne folk som ikke har penger til å kjøpe en kaffe selv.

Den tradisjonelle metoden for å lage kaffe i Napoli er med en “cuccuma”. Det kan sies å være en kaffekanne i flere etasjer. Den nedre delen fylles med vann. I midten er det et filter og kaffe. Når vannet koker, snur man cuccumaen på hodet, slik at det varme vannet renner gjennom filteret og ned i det som var den øverste delen, som nå har blitt den nederste. Hvis jeg nå skal være kjedelig, så ser det for meg ut som en enkel form for kaffetrakter. Men det er åpenbart mer sjarmerende enn en kaffetrakter. Hvis vi skal tro denne artikkelen om denne metoden for å lage kaffe, brukes det mye robusta-kaffe når man lager slik kaffe på tradisjonelt, napolitansk vis. Det er to hovedtyper kaffe: Robusta og Arabica. Arabica regnes for den fineste kaffen, og det står ofte på kaffepakkene at det er ren Arabica. Vi ser ikke så ofte at det står at det er Robusta. Robusta brukes blant annet mye i pulverkaffe. Og altså til tradisjonell napolitansk kaffe.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.