I vini del Giro d’Italia 2025. 8. etappe: Giulianova – Castelraimondo

Årets 17. mai-etappe er en kupert, 197 km lang etappe. Det var som ventet at Mads Pedersen måtte gi fra seg den rosa ledertrøyen i går, og ingen overraskelse at det var Primpz Roglic som overtok den. Juan Ayuso mestret gårsdagens etappe, og tok etappeseieren.

Dagens eatppe er kupert, med det høyeste punktet omtrent på midten. Derfra går det er ned enn opp, og det er ganske mye utforkjøring mot mål, selv om det avslutter litt oppover. Jeg vil ikke spå om hvem som kan vinne denne etappen.

Etappen starter i Abruzzo og fortsetter i Marche. Til gårsdagens etappe skrev jeg at Montepulciano d’Abruzzo er en helt OK, men ikke veldig interessant vin. Dagens etappe starter i det som er det beste området for denne vinen: DOCG Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo. Kvalitet har sin pris. Man kan få mange relativt rimelige Motepulciano d’Abruzzo viner, men de som Vinmonopolet har fra DOCG Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo er, ikke overraskende, dyrere. Jeg merket meg to særlig dyre viner som bare er klassifisert som Montepulciano d’Abruzzo, fra produsenten Emidio Pepe. I Italiensk vin fremheves Emidio Pepe som en av de virkelig gode produsentene i området. De holder til i Torano Nuovo, som ligger innenfor Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo, men de har tydeligvis ikke valgt denne klassifiseringen for de vinene som kan fås hos Vinmonopolet. Deres to Montepulciano d’Abruzzo koster 1 323 og 1 425 kr for en flaske. Jeg kjøper bare helt unntaksvis så dyre viner, og da skal jeg være sikker på at jeg får noe virkelig godt. Det er ikke min mening å snakke ned Montepulciano d’Abruzzo-viner. Men jeg ville ikke ha betalt så mye for en vin herfra, uten først å ha smakt den og ha konstatert at den forsvarer prisen. Emidio Pepe har flere dyre viner fra Abruzzo, som koster fra 999 til 2 200 kr for en flaske. Jeg har ikke smakt noen av dem.

Innenfor dette området finner vi området DOC Controguerra. Ifølge boken Italiensk vin er dette et område hvor man kan bruke mange ulike druetyper, og vinene har lite til felles annet enn at de kommer fra det samme området. Klassifikasjonen er lite brukt.

Vi krysser så grensen til Marche. Det første området vi kommer inn i, er DOC Falerio. Her produseres det mest hvitvin av Pecorino og Passerina.

Jeg er ikke helt sikker på om vi kommer innom DOC Rosso Piceno, hvor det produseres rødvin med en blanding av Montepulciano og Sangiovese-druer. De kartene jeg har over vinområdene er ikke presise nok til å si om etappen faktisk er innom her. Det er en vin jeg ikke kjenner. Skal vi tro Italiensk vin, produseres noe av den beste Montepulciano-vinen i Marche, men da i områdene DOCG Cònero og DOC Rosso Còero, som ligger nær kysten i nærheten av Ancona. Vi skal ikke dit på denne etappen. Vi skal lenger inn i landet.

Det er særlig tre druer som dominerer i Marche: De røde/sorte Sangiovese og Montepulciano, druer som det dyrkes mye av også andre steder i Italia. Den mest typiske druen for Marche er den hvite/grønne Verdicchio. Denne dyrkes stort sett ikke i andre områder. Skjønt DNA-studier har vist at druen er identisk med Trebbiano di Soave, som er kjent fra Veneto. Flere områder i Italia har presentert sin vin med et særegent design på flaskene, hvor stråflaskene fra Chianti er det mest kjente. I Marche fikk Storprodusenten Fazi Battaglia i 1954 designet en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Verdicchio fra Marche ble lenge tappet på disse grønne, amforaformede flaskene. Slike flasker kan være god markedsføring. Men det kan være et tveegget sverd. De kan bidra til å bygge et image som en billig turistvin, hvor man er mer opptatt av flasken enn av innholdet. Det er derfor en tendens til å gå bort fra slike flasker. TIl forrige etappe nevnte jeg “pinnevinen” Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo som en vin jeg antar at mange har drukket. Det er nok mange som husker denne vinen først og fremst for pinnen på flaskehalsen.

De beste hvitvinsområdene ligger rundt byen Jesi. Det ser ikke ut at vi kommer innom dette området men jeg tar det med likevel. Det er to klassifikasjoner: DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva og DOC Verdicchio del Caselli di Jesi. Vanligvis pleier en riserva-klassifisering å innebære krav om fatlagring. Vinene DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva blir gjerne lagret noe på fat, men jeg har ikke funnet noen krav om fatlagring. Men de kommer fra de beste områdene rundt Jesi. Det er ikke alltid enkelt å forstå italiensk vinklassifisering.

Noen ganger får man velge drikke ut fra dagen, heller enn stedet man er. Jeg er i Frankrike når denne etappen sykles, så for meg blir det nok champagne. Skal man ikke bare feire nasjonaldagen, men også Giro d’Italia, bør det bli noe italiensk. Og aller helst bør det være noe rosa til Giro d’Italia. Italias beste musserende vin er Franciacorta, som produseres i Lombardia.

Det finnes mye rosé musserende vin. Men det meste av det som finnes er en hvit vin som er tilsatt litt rødvin. Fargen og mye av smaken i druene sitter i skallet. Hvis man siler vekk skallet fra røde druer før gjæringen, får man en hvit most og en hvit vin. I Frankrike kalles en hvit musserende vin som er laget av bare røde druer for “Blanc de noirs”. Når man lager en rødvin, er skallene med i prosessen. Når man lager rosévin er skallene med den første delen av prosessen, før de siles fra slik at man får en rosa vin med litt smak og aroma fra skallene. Noe rosé musserende vin lages som en rosévin, hvor skallene får bli med i første del av gjæringsprosessen. Hvis jeg skal ha en rosé musserende vin, foretrekker jeg vin som er laget på denne måten, som gjerne får litt mer smak av røde bær. I Champagne kaller man den metoden for Saignée. Vinmonopolet har ni slike champagner, men de jeg har smakt har jeg smakt i Champagne, og jeg har ikke smakt noen av de som de har på Vinmonopolet. For de fire rosé Franciacorta som Vinmonopolet har, er det bare detaljer om produksjonsmetoden for én av dem, Fratelli Berlucchi Freccianera Franciacorta Rosa 2017. Det er en vin laget av 40% Chardonnay, og 60% Pinot Noir (Pinot Nero). Det er opplyst at 30% Pinot Nero er vinifisert i rosé, og 30% er vinifisert i hvitvin. Hvis jeg skulle ha valgt en rosé Franciacorta, ville jeg ha valgt denne. Men det er et valg som bare er basert på beskrivelsen og min nysgjerrighet. Jeg har ikke smakt vinen.

Det er 17. mai, og det er en dag vi kan spise dessert og drikke en dessertvin til. Jeg avslutter med en vin som produseres i et lite område nærmere kyseten nordøst for dagens målby. Jeg skal tilbake til en hyggelig kveld på en utmerket restaurant i Oslo for noen år siden, en restaurant som dessverre ikke finnes mer. Det var et ganske spontant påfunn at vi gikk dit for så spise denne kvelden, det var vel jeg som ikke gadd å lage mat. Vi kom ganske sent. Vinkelneren var i det gode lunet. Vi fikk smake en del viner, antagelig var det åpnede flasker som ikke kunne bli stående åpne til dagen etter. Vi fikk to viner til desserten. Etter først å ha servert en Recioto di Soave, kom vinkelneren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito, som hun sa var fra Marche. Jeg så på flasken, og protesterte: “Alba, det er da i Piemonte, ikke i Marche?” Jeg skulle selvfølgelig ikke ha protestert mot det hun sa. Gode vinkelndere kan mer om de vinene de serverer enn hva jeg gjør. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av fortellingen om vinen.

Alle som kan litt om italiensk vin, vet at Alba ligger i Piemonte, kjent for bl.a. Barbera d’Alba. Men det finnes også en liten by i Marche som heter Alba. Der dyrker de druen Lacrima, og produserer vinen Lacrima di Morro d’Alba. Vi kan gi ordet til forfatterne av Italiensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skrev i andreutgaven:

“En av Marches — ja, hele Italias — mer spesielle viner har mot alle odds vokst seg større de senere årene. … i en vinverden preget av stadig flere ensrettede “designerviner” og kjønnsløse bag-in-boxer, er viner som er litt annerledes et tiltrengt friskt pust. … Resultatet er meget spesielt, men til velvalgt mat som for eksempel salami eller stekt pattegris fungerer den veldig bra. Stefano Mancinelli er områdets selvbestaltede ambassadør, og hans viner er også blan de beste med en relativt fyldig og aromatisk stil. Han lager også litt av den sjeldne passitovariant, hvor druene henger til tørk i månedsvis og siden lagrer i flytende form på barriques og tonneaux.”

Det var denne sjeldenheten vi fikk servert den gangen. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av desserten som var laget av sjokolade. Røde dessertviner passer godt til sjokoladebaserte desserter. Men som hun sa: Den dreper sorbeten (banan og kiwi, om jeg husker rett). Vi fikk et utmerket måltid, en hyggelig kveld, fikk smake noen for oss ukjente viner, og vi lærte litt mer om italiensk vin. I tredje utgavre av Italiensk vin kan vi lese at produksjonsområdet for Lacrima di Morro d’Alba var 7 ha da de fikk DOC-status i 1985, det var utvidet til 61 ha i 1999 og i 2017 var ca 250 ha.

Italiensk vin

Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg