I vini del Giro d’Italia 2025. 12. etappe: Modena – Viadana (Oglio-Po)

Så ble det RIchard Carapaz som slo til i går, foran ungdommen Isaac del Toro. Men del Toro beholdt den rosa ledertrøyen. Thor Hushovd ble kalt oksen fra Grimstad. Men når man heter del Toro og leder Giro d’Italia, da må han vel også overta oksetittelen, dog ikke fra Grimstad.

I dag er det en 172 km lang, kupert etappe. Det er noen for disse syklistene ganske moderate stigninger i litt mer enn første halvdel av etappen (men garantert mer enn tøffe nok for slike som meg). Derfra går det nedover før det flater ut, og avslutningen er helt flat. Så her blir det nok et spurtoppgjør.

Vi er i Emilia-Romagna. Dette er Italias mest fruktbare område, i alle fall så lenge det varer. Klimaendringene gjør at isbreene smelter, og at vanntilførselen til Po og andre elver svikter. Til gjengjeld får man til tider styrtregn med flom og oversvømmelser. Uansett: Vin blir best når druene må kjempe litt for tilværelsen. De mest fruktbare områdene er ikke de beste for vindyrking.

Etappen starter i Modena, som er mer kjent for balsamicoeddik enn for vin. Balsamico lages av druesaft av Trebbiano, som kokes inn og gjæres. Produksjon av tradisjonell Balsamico, Aceto Balsamico Tradizionale er tidkrevende, og resultatet blir tilsvarende dyrt. Før man kan tappe noe som helst av en slik Balsamico, skal den ha vært lagret på fat i 12 år. Man har da et solerasystem, slik man har for bl.a. sherry. Man tapper litt fra den eldste og minste tønnen. Denne etterfylles fra den litt større, nest eldste tønnen. Slik fortsetter det, til man kommer til de nyeste tønnene. Disse etterfylles så med innkokt druesaft. Hvor gammel den Balsamicoen som tappes og selges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rimeligere utgave, Aceto Balsamico di Modena.

VInmessig er vi i Lambruscoland. Modena ligger i Lambrusco di Sorbara, og etappen fortsetter i Lambrusco Gasparaossa di Castelvetro. Giroen er innom dette området omtrent hvert år, og like ofte har jeg basert meg på en smaking av Lambrusco for ganske mange år siden, og skrevet at det ikke er min favorittvin. Og jeg har gjerne sagt noe i retning av at neste gang, da skal jeg gi den en ny sjanse. Nå syntes jeg ikke at jeg kunne skrive dette flere ganger, så jeg stakk innom min lokale vinmonopolutsalg for å kjøpe en flaske Lambrusco. Jeg valgte den han jeg spurte om råd anbefalte, og som skulle være en ordentlig, og en god Lambrusco, som ikke bare smakte av bringerbærdrops. Det ble en Camillo Donati Lambrusco dell’Emilia 2023, som kostet 276 kroner. Det er en mørk og ganske kraftig Lambrusco.

Når man ikke liker noe første gang man smaker det, kan det litt enkelt sagt skyldes to forhold: Det ene er at man rett og slett ikke synes at det er godt. Det andre er at man hadde forventninger om noe annet, som det ikke innfridde. Det omtrent som om når man ved en feil griper juiceglasset i stedet for melkeglasset til frokost, og drikker det med helt feil forventninger. Appelsinjuice er godt. Men det smaker ikke godt hvis man egentlig trodde man skulle drikke melk, eller omvendt. Så man bør gjerne gi den en ny sjanse, med nullstilte foreventninger.

Den er bedre enn hvordan jeg husker Lambrusco var fra sist jeg smakte den. Når jeg har hørt på Vinmonopolets podkast har de ofte snakket om at en vin er reduktiv, uten at jeg helt har forstått hva de mener med det. I Vinmonopolets podkast episode 390 Blindsmaking: Jubileum, bunad og surstrømming snakker de blant annet om reduktivitet. Man kan lese mer om reduktivitet i artikkelen Reduktivitet i vin. Om jeg har forstått det rett (ingen garanti for det), er kortversjonen at oksygen kan føre til oksydering som kan være uheldig. Lite oksygen kan gjøre at man bedre bevarer fruktighet og friskhet. Men det kan også bidra til noen uheldige svovelforbindelser. Mange aromastoffer som gir mineralitet og fruktighet er svovelforbindelser. Men de kan også slå over i mindre tiltalende aromaer som kan minne om tilbakeslag i kloakken, råtne egg, osv. Slike aromastoffer vil ofte forsvinne eller bli redusert om vinen får litt luft. For mer om reduktivitet kan man høre Vinmonopolets podkast episode 211 Flint og fjert – reduktivitet i vin.

Jeg tror kanskje at denne var reduktiv. Den hadde noe i aromaen som jeg ikke likte, men som forsvant etter en stund, når vinen hadde fått litt luft. Men da hadde også det meste av boblene forsvunnet.

Lambrusco er fortsatt ikke min favorittvin, så jeg kommer nok fortsatt til å vise til tidligere erfaringer i kommende år, når Giroen igjen er innom dette området. Men en gang i fremtiden kommer jeg til å gi den nok en sjanse. For mer om Lambrusco kan man høre på Vinmonopolets podkast episode 342 Lambrusco – boblevin med personlighet.

Etappen fortsetter ut av vinområdene. Om den er innom Reggiano er jeg ikke sikker på. Men det ser ut som om den er innon Colli di Parma. Etappen fortsetter nordover fra Parma, og der finner ikke jeg noe vin.

Når vi er innom Parma må vi ha litt ost og skinke. Parmaskinken. Grisene som blir til parmaskinke fôres på en bestemt måte: En spesialblanding av frø, korn og myse fra parmesanost. Vi vet at de beste skinkene lages av griser som fôres på bestemte måter. Skinkene tørrsaltes og henger lenge. Jeg mener å huske at spekeskinke i Norge ble speket med saltlake, for det gikk fortere og var billigere. Og resultatet ble selvsagt dårligere. Jeg har prøvd norske skinker som skal være laget på samme måte som noen av de beste skinkene. De er i alle fall like dyre som sine forbilder, men kvalitetsmessig holder de ikke mål. Når jeg kjøper spekeskinke blir det som regel italiensk parma- eller spansk serranoskinke.

Noe av den bedre vinen i dette området kommer fra skråningene opp mot Appenninene. I dag kan vi avslutte med en slik vin. Colli di Parma. Dette er et område i skråningen på syd- og vestsiden. Dette er overgangen mellom Nord-Italia og Sentral-Italia.

Jeg merker meg at det her produseres vin i nord- og østvendte skråninger, altså områder hvor det ikke er veldig mye soleksponering. Når vi kommer opp i fjellene, er det i de sydvendte og soleksponerte skråninger det produseres vin. I Colli di Parma produseres det mest upretensiøse, boblende viner. Jeg kjenner dem ikke, men det høres ut som viner man drikker når man er i området, ikke en vin man leter etter.

Parmesan er egentlig den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt. Les mer om parmaskinke og Parmerggiano Reggiano i artikkelen “The Terroir of Food” fra Decanter. Hvis jeg skal ha “parmesan” på en pastarett, synes jeg at Grana padano er helt OK. Men til litt mer avansert bruk bør det være Parmegiano reggiano.

Legg til at Po-sletten er det området i Italia hvor det dyrkes ris, så dette er stedet for risotto.

I dette området kommer vi ikke unna musikken. Parma er fødebyen til en av historiens virkelig store operakomponister, Giuseppe Verdi. Han er komponisten bak kjente operaer som Aida, La Travita, Rigoletto og mange andre. Kommende sesong kan man få med seg hans opera Don Carlo på Den norske Opera. Jeg tar her med hans La Donna è Mobile, fra hans opera Rigoletto. Her blir den sunget av Luciano Pavarotti.

Verdi var en meget interessant person, i tillegg til å være en stor komponist. Hvem andre ville finne på å saksøke sensuren fordi de har ødelagt hans opera? For den som vil gjøre seg bedre kjent med Giuseppe Verdi og hans operaer vil jeg varmt anbefale Robert Greenbergs serie “The Life and Operas of Verdi”, utgitt av The Teaching Company. Alle serier fra The Teaching Company er så ofte på salg (nedsatt 70%) at det ikke er noen grunn til å betale mer enn salgsprisen. Det er mye å spare på ørlite grann tålmodihet her.

Italiensk vin

Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg