I vini del Giro d’Italia 2025. 20. etappe: Verrès – Sestrière (Vialattea)

Nicolas Prodhomme vant gårsdagens etappe. Isaac del Toro og Richard Carapaz kom inn til samme tid på andre og tredjeplass. Del Toro var litt foran og fikk dermed to bonussekunder mer enn Carapaz.

I dag skal i praksis det hele avgjøres. Det er en brutal 205 km lang fjelletappe med toppavslutning. Del Toro leder med 43 sekunder foran Carapaz. Men det er ingen trygg ledelse. Det blir en spennende etappe i dag.

Vi starter i Valle d’Aosta, og fortsetter i Piemonte. Det blir en del overlapp med gårsdagens etappe, men heldigvis ikke slik at vi bare skal tilbake samme vei som vi kom.

Helt opp mot grensen til Valle d’Aosta ligger den lille landsbyen Carema, hvor man produserer DOC Carema. Her skal Nebbiolo gi gode resultater. De bruker ofte lokale navn på Nebbiolo: Picutener, Pugnet og Nebbiolo Spanna. Som jeg har nevnt noen ganger, dyrkes det veldig mange druetyper i Italia, og det blir ikke enklere av at man mange steder bruker lokale navn på ellers velkjente druer.

Vi fortsetter i Erbaluce di Caluso, et stykke nord for Torino. Det er hvite viner laget av druen Erbaluce i omårdet Caluso. Området fikk DOCG-status i 2010, etter å ha hatt DOC-status i 43 år. Det produseres tre typer vin innenfor Caluso.

Erbaluce di Caluso er en tørr hvitvin. Det er en vin med smak av gul frukt, den er ganske fyldig og har god, men ikke dominerende syre. Den har noe preg av sitrus, og da tenker jeg mest i retning grapefrukt. Aperitif skriver at den tåler å lagres i 4-5 år. Jeg har noen ganger kommet til å oppbevare hvitvin lenger enn anbefalt. Vinen mister noe av sin friskhet, men kan fortsatt ha andre kvaliteter.

Det er ikke en vin jeg har drukket mye av. Jeg har notert meg at jeg har drukket den til ovnsbakt kveite, og det fungerte godt, men generelt synes jeg det er en ganske kjedelig hvitvin. I engelsspråklig omtale har jeg sett at den skal passe til marinert ørret, uten at jeg vet hva slags marinering det da er snakk om. Kanskje kan det være verdt å forsøke den til rakørret.

Det lages også en søt dessertvin, Caluso Passito. Den lages av druer som har fått lang modning på varme høstdager, og druene blir så tørket. Vinen produseres ofte som en blanding av flere årganger. En vanlig Caluso Passito skal være lagret i minst 36 måneder og en reserva i 48 måneder. I min leting etter vin langs etappene i de store sykkelrittene har jeg kommet over mange dessertviner. Jeg liker dessertvin til dessert. Men jeg spiser ikke så ofte dessert, så det er ikke noe jeg drikker ofte. Og det er uansett ikke noe man drikker mye av. Et ganske lite glass er gjerne tilstrekkelig, så det er en vin man fortrinnsvis kjøper på halvflasker. Caluso Passito har jeg ikke smakt, og jeg finner ikke slik vin i Vinmonopolets lister.

Den tredje vintypen er Caluso Spumante, altså en musserende vin. Den lages med tradisjonell metode, altså med andregangs gjæring på flaske. Det lages veldig mange ulike musserende viner i Italia. Caluso Spumante er en av de mange jeg ikke har smakt, og jeg finner den heller ikke i Vinmonopolets lister.

Caluso overlapper for en stor del med området DOC Canavese. De fleste produsenter av hvitvin foretrekker å tappe den som DOCG Erbaluce di Caluso, heller enn som DOC Canavese. Det lages en del Rosso Canavese, stort sett av Neretto, men Barbera er også ganske utbredt. Ifølge Italiensk vin er den mer interessant enn den hvite Erbaluce di Caluso. Jeg har ikke smakt den.

Torino var hovedstad i kongeriket Savoya og hovedstad da Italia ble samlet i 1861. Ved hoffet drakk man fortrinnsvis vin fra de to områdene vi nå skal inn i: Val di Susa (Valsusa) og Pinerolese.

Vi kommer inn i området Valsusa, som ligger vest for Torino. Vinmarkene ligger helt opp til 1400 meters høyde. Da DOC Valsusa ble opprettet i 1999 var det bare 10 ha vinmark igjen av det som hadde vært flere hundre hektar. Ifølge Italiensk vin finnes det en overflod av lokale druesorter som supplerer de typiske Pemonte druesortene. Avanà, som sies å være av fransk opprinnelse, der den viktigste.

Etappen avslukttes i vinområdet Pinerolese. Pinerolo er et sted som vekker gode minner hos sykkelinteresserte nordmenn. Pinerolo får meg alltid til å tenke på 17. etappe i Tour de France 2011. Det var året da Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen herjet i touren, med to etappeseiere hver. På 17. etappe, fra Gap til Pinerolo tok Edvald Boasson Hagen sin andre etappeseier. Her mimrer TV2 og Edvald Boasson Hagen om den etappeseieren.

Italiensk vin har ofte en navn av typen [drue] + [region]. Det kan f.eks. være Barbera Pinerolese, som sier at dette er en vin laget på druen Barbera i området Pinerolese. Etter reglene som gjelder i alle fall i dette området skal det være minst 85% av den druen som er angitt. Det lages slike viner på Bonarda (både tørr og søt), Dolcetto og Fresia (perlende).

Det lages videre Rosso og Rosato, altså rødvin og rosévin. Disse skal inneholde minst 50% av Barbera, Bonarda, Nebbiolo og/eller Neretto, mens det kan være inntil 50% andre druer.

Pinerolese har to spesialiteter som sies å være ettertraktet og dyre. Jeg kjenner dem bare av omtale. Det er Doux d’Henry og Ramie.

Doux d’Henry har navn etter druen med samme navn. Det sies at denne druen har navn etter den franske kongen Henry IV, som reiste gjennom dette området på 1600-tallet. Den produseres bare på et veldig lite område, og det produseres ikke mer enn ca 5.000 flasker pr år. Jeg har forsøkt å finne ut sånn omtrent hva man må betale for en flaske av denne vinen. Jeg har søkt en del på nettet og vært innom nettsidene til gode vinhandlere, men jeg har ikke funnet noen som har hatt den til salgs. Så lett blir det ikke, og ganske sikkert dyrt hvis man vil smake denne vinen.

Ramie produseres bare i de to kommunene Pomaretto og Perosa Argentina, på små terrasserte vinmarker. Hvordan den har fått navnet Ramie, er et uløst mysterium. Denne er laget av flere lokale vindruer (med minimumsandel angitt): Avana (30%), Avarengo (15%) og Neretto (20%). Inntil 35% kan være andre druer. Produksjonen er liten, bare marginalt mer enn for Doux d’Henry.

I morgen er det avslutningsetappe i Roma.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.