Som et av de tre byrådspartiene har SV en del av æren og ansvaret (skylden) for det som har skjedd i Oslo de siste åtte årene. Jeg er i hovedsak ganske fornøyd med hvordan det sittende byrådet har styrt byen og ønsker at de skal fortsette også i den kommende perioden.

Hva slags politikk som vil bli ført av et eventuelt rød-grønt byråd i neste periode, vil avhenge av styrkeforholdet mellom disse partiene etter valget i høst, og om de eventuelt må inngå nye allianser. Det er en del i SVs politikk jeg ikke er enig i, og som gjør at jeg ikke kommer til å stemme SV ved dette valget. Jeg ser ingen grunn til å utdype her hvilke saker som gjør at jeg ikke kommer til å stemme SV denne gangen. Jeg har stemt på dem tidligere, men det begynner å bli lenge siden. Men på de politikkområdene jeg konsentrerer meg om i disse valgkommentarene, er SV et parti med troverdighet. Jeg ønsker meg et sterkt SV og et sterkt MDG ved høstens valg. Uansett: Her er et utvalg av saker fra SVs valgprogram for 2023-2027.

Hvis vi skal nå klimamålene (det er vel egentlig for sent), må vi spare energi og produsere mer fornybar energi. Det er som det ganske treffende står i en overskrift i SVs program:

Jeg liker ikke sammenblandingen av politikk og religion. Derfor har KrF aldri vært et aktuelt parti for meg, selv om jeg har vært enig med dem i enkeltsaker. KrF har vært ganske usynlige i Oslopolitikken. I de to siste periodene har de hatt én representant i bystyret. I perioder fram til 2011 hadde de et medlem i byrådet. Jeg har ikke gått tilbake i voteringsprotokoller for å se hva KrF har stemt for og mot.

På riksplan var Knut Arild Hareide en god sykkelpolitiker, helt fram til han ble samferdselsminiser. Da ble han tydeligvis smittet av det viruset som sitter i veggene i Samferdselsdepartementet, og muterte til å bli FrP-politiker. Kommunevalgprogrammet for Oslo i perioden 2023-2027 finner vi her.

Selv om partileder Geir Lippestad har en bakgrunn fra Arbeiderpartiet, blant annet som nestleder i Nordstrand Arbeiderparti som byråd i perioden 2015-2017, så fremstår partiet Sentrum likevel som et parti for frustrerte KrF-velgere, de som ikke ville være med da KrF valgte å gå i regjeringssamarbeid med FrP og Høyre. De har ingen reprsentasjon i noen styrende organer, så vi kan ikke se på hva de har gjort så langt. I alle fall jeg vet heller ikke hva slags byråd de vil komme til å støtte om de skulle få en representant i Oslo bystyre. Det blir neppe noe problem, for jeg tviler på at de kommer til å få noen representanter i bystyret.

Under overskriften “Transport” står det i deres valgprogram:

“Veitrafikken står for over 50 prosent av klimagassutslippene i Oslo, og er dermed den sektoren med størst utslipp i hovedstaden. For Partiet Sentrum er det viktigste universell utforming av kollektivtransporten og å fortsette utbygging av gang- og sykkelveier.”

Jeg har vel blitt for gammel. Jeg har fulgt historien fra SUF til AKP(ml) til Rød Valgallianse og til Rødt. Selv om Rødt helst vil ha oss til å glemme historien, kan de ikke løpe fra den. Disse sporene skremmer i alle fall meg fra seriøst å vurdere å stemme Rødt. Men de har fått en størrelse som gjør at de er et parti å regne med, selv om det gjenstår å se hvor mye Bjørnar Moxnes’ solbrilletyveri og klønete håndtering av den saken vil skade partiet. Bjørnar Moxnes var en særdeles dyktig partibygger og har mye av æren for Rødts suksess. Det gjenstår å se om partiet er sterkt nok til å holde posisjonen med ny ledelse. I Oslopolitikken har Rødt opptrådt som et venstrepopulistisk parti, som i alle fall ikke jeg har særlig sans for. Men vi får se hva som står i programmet foran valget i Oslo.

I innledningen til kapittelet om samferdsel, står det:

“Oslo trenger framtidsrettede løsninger som tar hensyn til fellesskapet. Vi må velge kollektivtrafikk fremfor privatbilisme, gående framfor motorvei og syklende framfor parkeringsplasser. Der hensynet til myke trafikanter kommer i konflikt med privatbiler, må gående og syklister prioriteres.”

Venstre er et parti som har troverdighet når det gjelder byutvikling og miljø, som er de sakene jeg er opptatt av i denne gjennomgangen av partiene. Jeg har noen ganger stemt Venstre, men det er noen valg siden sist. Jeg liker ikke dagens blokkpolitikk, hvor partiene i stor grad dyrker historiske motsetninger som er lite relevante i dag. Man skaper fiendebilder for å fremheve seg selv. Jeg synes at Oslo Venstre har en lei tendens til å komme med til dels usaklig og uriktig kritikk av MDG, for å fremheve seg selv. Det liker jeg dårlig.

Blokkpolitikken gjør at partiene nær sentrum søker til ytterkantene for å lage allianser, fremfor å møtes over historiske skiller i sentrum. I stedet for allianser dominert av de gråsvarte fossilpartene Høyre og Arbeiderpartiet (og da tenker jeg Arbeiderpartiet nasjonalt, Oslo kan være noe annet), ønsker jeg en grønn allianse hvor tyndepunktet er Venstre, MDG og SV. Men den politiske situasjonen synes ikke å være moden for noe slikt.

Venstres problem er Høyre og FrP. I 2017 gikk Venstre inn i regjeringen, hvor de ble allierte med FrP. I Oslo gikk ikke partiet inn i byrådet før FrP gikk ut i 2011. Så vidt jeg kan se har Venstre ikke sittet i byråd i Oslo sammen med FrP. Om det var FrP som ikke ville sitte i byråd med Venstre, eller Venstre som ikke ville sitte i byråd med FrP, husker jeg ikke. Jeg syntes at særlig Guri Melby gjorde en god jobb som bymiljøbyråd. Men Venstre var juniorpartner i et byråd dominert av Høyre, og det ble poltitikken preget av. Ved årets valg vil en stemme til Venstre være en stemme til et Høyreledet og Høyredominert byråd. Hvilke andre partier et slikt byråd eventuelt vil måtte støtte seg på, er uklart. Det er mange som kjemper om stemmene på ytre høyre fløy i Oslo, og heldigvis ligger ikke noen av dem an til å bli særlig store.

Politikere og politiske partier skal dømmes ut fra hva de gjør, ikke ut fra hva de sier og lover i en valgkamp. Høyre later om de har skiftet farge til turkis, om omtaler seg selv som blågrønt. Men politikken og logoen er fortsatt blå. Politikk er å prioritere, og det som betyr noe er hvordan man faktisk prioriterer når ulike interesser står mot hverandre. I bymiljøpolitikk betyr det i praksis å prioritere mellom gående og syklende på den ene siden, og bilister på den andre. Arealene i byen blir ikke større. Skal man gi mer for å legge bedre til rette for gående og syklende, må arealet tas fra noen. I praksis må det tas fra de som har fått/tatt altfor mye av våre fellesarealer: Bilistene.

I praksis svikter Høyre i slike saker, og velger bilistenes parti. Høyre har blitt et omkampparti som gjerne er med på å vedta planer, så lenge de ikke gjennomføres. Vi så det meget tydelig i spørsmålet om sykkelfelt i Gyldenløves gate. Å legge til rette for sykling i Gyldenløves gate ble foreslått av det byrådet som Høyre ledet og vedtatt av bystyret medHøyre som en del av flertallet. Men da det endelig var kommet så langt at det skulle gjennomføres, da valgte Høyre bilistenes side og kjempet for parkering av privatbiler og mot sykkeltilrettelegging. Det hjelper ikke at Anne Lindboe sykler rundt og forteller at det skal bli så fint å sykle i Oslo med et Høyrebyråd. Jeg tror ganske enkelt ikke på at Høyre kommer til å gjennomføre dette når de må prioritere mot gateparkering.

FrP har gått fra å være et stort, og dermed viktig parti i Oslo, til å bli et lite og stadig mer betydningsløst parti. Skal man studere dårlig partikultur, bør FrP være et meget godt egnet studieobjekt. Ingen partier har ekskludert så mange medlemmer som FrP. Politisk uenighet har ofte blitt “løst” ved at partiledelsen og flertallet har ekskludert de som var uenige med dem.

Partiet “Norgesdemokratene” har blitt en slags politisk søppelkasse for ekskluderte FrP-politikere. Skjønt den ekskluderte, tidligere fylkeslederen for Oslo FrP, Tone Ims Larssen, har meldt overgang til Nei til bompengerpartet “Folkets parti”. I Oslo har vi hatt den litt komiske situasjonen at mens nåværende listetopp for FrP, den ekskluderte Lars Petter Solås var sykemeldt, rykket ekskluderte Tone Ims Larssen inn som første vara til bystyret. De som skal drive valgkamp for FrP i Oslo, som skal overbevise folk om at de bør stemme på et parti som har den ekskluderte Lars Petter Solås som førstekandidat, vil få en vanskelig valgkamp.

Bompengepartiet kom inn med et blaff, og det sluknet for. Det ble bråk og splittelse. Den ene fraksjonen har skiftet navn til “Folkets parti”, men de har ikke blitt noe mer folkelige for det. Deres mål er å ødelegge Oslo ved å oversvømme Oslo med biler. De er også blant de faktaresistente koko-partiene på ytre høyre fløy, som slenger om seg med absurde og helt uholdbare påstander om byen.

På Twitter, eller hva vi nå skal kalle det muskifiserte ex-mediet, skriver de:

“Gratis parkering til alle som trenger deg i Oslo er vårt mål!”

Partiene mot bompenger var forrige kommunevalgs blaff, og som så mange blaff sluknet det fort. Det ble indre strid og splittelse. Partiet mot bompenger er en av fraksjonene som dannet sitt eget parti etter splittelsen. Partiet fortjener ikke omtale annet enn som et av “de andre”. Men tar jeg med det ene bompengepartiet, så får jeg ta med det andre også.

Partieier Danny Chaudhry startet sin karriere i Venstre, før han gikk inn i SP og så FrP, føt han ble valgt inn i Oslo bystyre for bompengepartiet. Nå har han stiftet sitt eget parti. Han er bedrageridømt for å ha mottatt 762 000 i uførepensjon, uføretrygd og barnetillegg mens han fikk lønn fra sin egen kjøreskolen. Dette er sitert etter Vårt Oslo omtale av tiltalen. Jeg trodde at uførepensjon og uføretrygd var det samme, men det betyr ikke noe i denne sammenhengen.

Jeg finner ikke noe program for det partiet. Men det er mot bompenger, for gratis parkering og for å kjempe for våre rettigheter, som de eksemplifiserer med allemannsretten. Det mest overraskende er at de klarer å stille en liste med 41 navn. Jeg tror ikke at noen av dem kommer til å komme inn i bystyret.

Her er det ikke noe å finne for folk som er for en god byutvikling med en by som ikke er ødelagt av biler. Siden det er to bompengepartier å velge mellom, kan vi håpe at de som kunne tenke seg å støtte disse, blir forvirret slik at stemmene fordeles mellom to mikropartier.

Oslovalget 2023

• Innledning: Partiprogrammene sett gjennom sykkelbriller
• Miljøpartiet de Grønne MDG
• Arbeiderpartiet: OK, men ikke veldig offensivt
• SV: Et troverdig byutviklingsparti
• Senterpartiet - byfiendene som vil ødelegge byer generelt, og Oslo spesielt
• KrF: Det var en gang et sykkelparti ...
• Sentrum: Partiet for frustrerte KrF-velgere
• Rødt: God politikk på dette området, men en historie som ikke tiltaler meg
• Venstre. Venstres største problem er Høyre
• Høyre: Et omkampparti som er mot at vedtatte sykkelplaner gjennomføres
• FrP: Et sykkelfiendtligh parti i indre oppløsning
• Bompengepartiet 1: "Folkets parti"
• Bompengepartiet 2: Partivandrer Danny Choudarys venner
• Industri og næringspartiet (INP): Klimafornektende sykkelfiender som vil ødelegge byen med biler
• De andre