Det ble nok en gang et fyrverkeri av en etappe i går. Det var imponerende av Thymen Arensman, og dermed reddet han Tour de France for det gamle storlaget INEOS, med sin andre etappeseier. Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard ville ikke angripe hverandre. Det var nok en strålende etappe av Tobias Halland Johannessen, med syvende plass på etappen, samtidig som han avanserte til sjette plass i sammendraget.

Dagens etappe, den siste før finalen i Paris, er en 184,2 km lang, kupert etappe. Det kan se ut som en bruddetappe, så kanskje vi får se Jonas Abrahamsen i et brudd? Tidligere ville jeg ha sagt at i dag blir alt avgjort, bortsett fra etappeseieren på den siste etappen og kanskje kampen om poengtrøyen. Hvis Tadej Pogacar ikke blir syk eller får et uhell, har han i praksis vunnet. Jonas Vingegaard tar ikke igjen 4:24 i løpet av de to siste etappene. Men hvem som havner på tredjeplass er ikke åpenbart. Det er mulig å få 14 klatrepoeng på de to gjenværende etappene. Tadej Pogaca leder med 13 poeng foran Jonas Vingegaard. Hvis Vingegaard tar alle poengene, og Pogacar ikke får noen, vinner Jonas Vingegaard den konkurransen. Det holder jeg for lite sannsynlig.

Når det gjelder poengtrøyen har Jonathan Milan en ledelse på 80 poeng foran Tadje Pogacar. Det er mulig å få inntil 120 poeng på de to siste etappene. Jeg tror at Jonathan Milan vil klare å forsvare den, men sikkert er det ikke. Det er ingen andre som kan ta ham igjen, hvis han bare fullfører.

Nå som avslutningsetappen i Paris er endret, kan den bli mer avgjørende enn den har vært tidligere. Men det kommer vi tilbake til i morgen.

Den tradisjonelle Tour de France går mot slutten. Men i dag starter Tour de France for kvinner. De starter i Bretagne, går inn i Normandie og Loire, videre til Massif Central, før det hele avsluttes i Alpene. Jeg har ikke noen planer om å lete etter vin langs de etappene. Jeg burde kanskje ha gjort det. Kanskje et annet år.

Vi starter i departementet Ain, men rytterne har ikke syklet langt før de kommer inn i departementet Jura. Etappen avsluttes i departementet Doubs. Men vi holder oss i Jura. Jura er et fjellområde mot grensen til Sveits. Skjønt, det er ikke imponerende fjell sammenlignet med Alpene, som vi kommer fra.

Jura er også betegnelsen på en geologisk periode, perioden med store dinosaurer. Det var for ca 200 til 150 millioner år siden. Man trenger ikke være dinosaurnerd for å ha hørt om Jurassic Park. Navnet kommer fra området som dagens etappe går gjennom. Dessverre har våre venner geologene tatt pause i år. Men jeg henter fram deres kommentarer til Etappe 19 i 2023: Store føtter:

“Store føtter, enorme føtter eller gigantiske føtter? Er størrelse alt i øyet til betrakteren? Eller var fotsporene som ble funnet langs dagens løpsrute kanskje litt overdrevet?”

Vi får forlate dinosaurene og gå over til vin. Jura er også et av de vinområdene som var ukjent for meg, inntil jeg begynte å lete etter vin langs etapper i Tour de France. Vinområdet er et ganske smalt område. Etappen går stort sett øst for vinområdene. Rytterne er innom Salins les Bains, i det nord-østre hjørnet av vinområdet, før de gir seg i kast med dagens andrekategori stigning, Côte-de-Thésy. Men når vi er her, må vi ta med noe av den vinen som Jura kan by på.

Spesialitetene fra Jura er Vin Jaune (“Gul vin”) og Vin de Paille (“stråvin”). Vin Jaune har ikke blitt en av mine favoritter. Jeg har bestemt meg for å gi den minst en ny sjanse. Vinmonopolet har (minst) fire podkaster om viner fra Jura. Den som man bør høre på først er: Podkast 62 Jura – på seks minutter. Skal vi fordype oss litt mer, kan vi fortsette med Podkast 59 Vin til comté (og annen ost) – Jura del 1 av 3. Jeg kjøper ikke en flaske før jeg eventuelt har kommet til at liker den. Jeg kommer tilbake til disse lenger nede. De neste podkastene om Jura er Podkast 60 Slik foregår en innhøsting – Jura del 2 av 3, Podkast 61 Jura – alt du trenger å vite (del 3 av 3).

Vinområdet Jura strekker seg omtrent nord-syd. Det er ca 80 km langt og 2–4 km bredt. Det er fire geografiske AOP-områder og to særpregede viner med egen AOP-status. Côtes-du-Jura strekker seg hele veien fra sør til nord.

Fra Salins-les-Bains, som etappen er innom, er det ikke langt til en av de kjente vinbyene i Jura: Arbois.

Man har også her et hierarki med Côtes-du-Jura som basis-AOP, mens de tre beste områdene har egen AOP-status. Disse tre andre er Arbois, Chateau Chalon og L’Etoile. Arbois er den nordligste delen.

Dagens er nær Arbois. Arbois var et av de første områdene som fikk AOC-status i Frankrike og er den største av Jura-appellationene. Vi var en liten tur innom Arbois i mai, men det ble dessverre bare en kort stopp og de restaurantene som virket interessante var alle fullbookede. Det ble pizza med et glass hvitvin, men ikke noen ordentlig smaking av vin.

Det produseres omtrent 70% rød og 30% hvit vin. Jeg må erkjenne at jeg ikke kjenner rødvinen fra Jura. En av mine svenske venner har fortalt at hvitvin fra Arbois anbefales til svensk jule- og påskesild. Jeg er ikke noe glad i sild, så det er ikke en kombinasjon jeg har prøvd.

Jeg er ikke blant de som holder meg til den ganske særnorske tradisjonen med rødvin til torsk. En lett rødvin uten for mye tanniner kan fungere. Men jeg foretrekker hvitvin. Jeg pleier enten å velge en hvit Bordeaux, eller en chardonnay fra Jura. Jeg vil gjerne ha en chardonnay med litt, men ikke for mye preg av lagring på eikefat, og ikke til en prohibitiv pris som hvit burgunder. Rolet Côtes du Jura La dent de Charnet Chardonnay, eller en annen chardonnay fra Jura har blitt en av de viner jeg gjerne serverer til torsk.

Jeg tar med to spesialiteter fra Jura. Det er Vin Jaune og Vin-Paille.

En “Vin de Paille” og en “Vin Jaune” innkjøpt til Tour de France et tidligere år.

I Chateau-Chalon produseres bare Vin-Jaune (gul vin) som lages av druen Savagnin. Denne vinen skal ligge mer enn seks år på eikefat, som ikke fylles helt opp. De får et får et florlag på toppen som beskytter mot oksydering under denne lagringen. Vinen kan minne om en fihno sherry. Jeg må innrømme av vin jaune ikke er blant mine favoritter. Men så er jeg heller ikke så veldig glad i sherry. Vin Jaune tappes på spesielle flasker som kalles Clavelin og rommer 62 cl. Flaskestørrelsen er visstnok valgt for å vise hvor mye vin som har blitt borte under lagringen, slik at det man vanligvis får på en 75cl flaske nå bare fyller 62cl. Bresse-kylling og Vin Jaune er en lokal kombinasjon.

En annen spesialitet i Jura er Vin-Paille. Dette betyr “strå-vin”. Druene, som kan være savagnin, chardonnay og poulsard, ble tradisjonelt tørket på stråmatter innendørs i 2–3 måneder. Vannet fordamper og druene blir omtrent som rosiner, med veldig høyt sukkerinnhold. Dette gir en søt vin. I dag brukes gjerne andre materialer enn strå for å lage tørkematter for vinen, men ellers er prosessen den samme.

Når vi er i dette området, må vi også ta med områdets berømte ost: Comté. Det er en av mine favorittoster, og er min hverdagsost når jeg er i Frankrike. I Frankrike pleier jeg å kjøpe Comté som er lagret 18-24 måneder. Så vidt jeg har funnet ut, er det egentlig Gruyère de Comté, altså Gruyère fra Comté. Det er den AOP-klassifiserte osten som det produseres mest av i Frankrike, 45.000 tonn per år. Comté og Vin Jaune er en klassiker.

Gruyère er en av de klassiske sveitsike ostene, ved siden av Emmenthaler (som vi i Norge kaller Sveitserost). Vi er tross alt i grenseområdet mellom Frankrike og Sveits. Men den franske osten kalles vanligvis bare Comté. Det er en hard (jeg har sett den klassifisert som halvhard, men jeg synes den er ganske hard) ost, laget på upasteurisert kumelk. Man tuller ikke med slikt i Frankrike. Det skal være melk fra kyr av nærmere angitt rase, enten Montbéliarde eller Fransk Simmental, som har beitet i bestemte områder i Jura. Terroir, som franskmenn kaller det, har betydning ikke bare for vin.

Det stilles krav til fôret for kyr hvis melk skal brukes til produksjon av Comté, blant annet til innholdet av urter. Det er kun tillatt med 1,3 ku per hektar beite. De siste produksjonstallene jeg har er fra 2021. Det er i alt 1 200 000 hektar beitemark som er godkjent for produksjon av melk til Comté. Det var da 3 163 melkebønder, 175 ysterier og 188 modnerier. Der man har tradisjon for å produsere kvalitet er det gjerne tradisjonelt håndverk i liten skala. Det er denne type produkter norsk landbruk må konkurrere med, om de skal konkurrere på kvalitet. Jeg har begrenset tro på at ny teknologi skal øke kvaliteten i vesentlig grad, slik man synes å tro i det teknologioptimistiske Norge. Det klassifiseringssystemet som de av oss som er opptatt av vin kjenner fra vinverden, er et kvalitetssystem for alle landbruksprodukter, som ost, kjøtt osv, i tillegg til vin. I Norge har en slik kvalitetstekning lenge i praksis vært utenkelig.

I Norge har man sentralisert, industrialisert og standardisert ostene og andre landbruksprodukter. På denne måten har man visket bort alt lokalt særpreg. Jeg har aldri sett noen krav til hva slags melk det skal være i de vanlige norske ostene. Bortsett fra at norske landbruksorganisasjoner vil ha oss til å tro at så lenge det bare er norsk, er det topp kvalitet. Hvilket ikke er sant. Vi har fått noen få osteprodusenter i Norge som har begynt å hevde seg. Men de har gjerne avtaler med noen melkebønder som leverer melk etter deres spesifikasjoner. Noe skjer også i Norge, men det går langsomt. Denne osten er ikke sammenlignbar med den typiske, norske industriosten.

Kyrne som gir melk til Comté skal ha friskt fôr. Silofor er ikke tillatt. Melken, og dermed osten får smak etter hva kyrne spiser. Man kan bare i begrenset grad gjødsle beitene. I perioder hvor det ikke er praktisk mulig å fôre kyrne i henhold til kravene, kan ikke den osten som produseres klassifiseres som AOC eller AOP Comté. (Frankrike bruker AOC, i EU er betegnelsen AOP). Melk fra kyr som aldri er utenfor fjøset, og som fôres på kraftfôr, vil ikke kunne brukes i produksjon av kvalitetsost. Det finnes også uklassifisert, og dermed også uinteressant Comté, som sannsynligvis er laget industrielt med pasteurisert melk, slik det meste av den stort sett uinteressante norske osten produseres. Den osten kjøper jeg ikke.

Melken skal transporteres til produksjonsstedet umiddelbart etter melking. Man kan ikke samle opp melken, og kjøre den i tankbil til et ysteri i en annen del av landet. Enhver klassifisert ost har sine krav til produksjon. De er selvsagt ikke like, men inneholder krav til melken, fôret, produksjonssted, lagring, osv. Det er slik man produserer kvalitet. Man utvikler lokalt særpreg. Man driver ikke med standardisering ned mot et slags middelmådig gjennomsnitt. Også i Frankrike produseres det mye uinteressant mat. Men man har tatt vare på kvalitetsprodukter fra små produsenter med egenart, som selvfølgelig er dyrere enn industriproduktene. Som forbrukere kan vi velge.

Kvalitetsproduksjon er i utgangspunktet enkelt, men i praksis vanskelig. Det gjelder å ha de beste råvarene, og resten er tradisjonelt, omsorgsfullt håndverk. Dette gjelder enten man produserer mat eller vin. Jeg tar en tur tilbake til vin: En av pionerene når det gjelder kvalitetsvin i Languedoc, Olivier Jullien, sa omtrent dette om hvorfor han sluttet å levere druer til et kooperativ, og gikk over til å produsere vinen selv:

“Når man har gjort alt hva man kan i vinmarken for å få best mulige druer, da liker man ikke å se at druene blir blandet med druer fra andre produsenter.”

En gang jeg besøkte hans Mas Jullien, fikk vi beskjed om at vi gjerne kunne få smake på vinen, men vi kunne ikke kjøpe noe. For all vinen var allerede solgt.

Men tilbake til annen landbruksproduksjon. Det betyr selvsagt også at dyrene skal ha det godt, hva enten det gjelder kjøtt- eller melkeproduksjon. Det er ingen hemmelige tilsetningsstoffer i kvalitetsoster, slik Tine reklamerer med at det er i Jarslbergosten.

Man kan selvsagt ikke drive lisensproduksjon av Comté eller andre kvalitetsoster i andre land, slik Tine gjør med Jarslberg, og dermed ytterligere utvanner det osten måtte ha av særpreg. Lisensproduksjon i andre land viser at man er opptatt av kvantitet, ikke av kvalitet og lokal identitet. Men så er da heller ikke Jarlsberg en klassifisert kvalitetsost. Og den er ikke så berømt som Tine hevder i sin reklame. Jarlsberg er en ost av den typen som i osteterminologi kalles gauthaler, en blanding av Gauda og Emmenthaler. Det finnes mange slike oster, og Jarlsberg er langt fra så unik som Tine vil ha det til. Den typiske Jarlsbergosten er en ganske kjedelig industriost, men ikke så kjedelig som nordmenns yndligsost: Den totalt smakløse Norvegia. Begge ostene kan imidlertid bli gode hvis de lagres lenge nok. På en av Oslos bedre restauranter fikk vi en Norvegia som var lagret i 36 måneder, som en av ostene på ostetallerkenen. Den smakte utmerket, og ikke som den smakløse gummiosten som er nordmenns favorittost. De fleste oster bør utstyres med en best etter og ikke best før dato.

En ost laget på upasteurisert melk har en mye rikere smak enn ost laget på pasteurisert melk. Jeg pleier å gå til en annen del av Frankrike for å hente ost som illustrerer dette. Man kan kjøpe en Brie, som kan være en industriost laget av pasteurisert melk. Den kan gjerne være fransk. Eller man kan kjøpe en Brie de Meaux, som produseres av upasteurisert melk i et område mellom Paris og Champagne, som har en langt rikere smak. Man kan kjøpe Brie de Meaux i velassorterte butikker i Norge. Bruk av upasteurisert melk stiller strenge krav til produksjonen. I Norge får man stort sett ikke lov til å lage ost av upasteurisert melk, et krav som man sannsynligvis må ha når all produksjon er sentralisert og industrialisert, og melk fra flere melkebønder blandes i de samme, store tankbilene for transport til ostefabrikkene.

Smak og behag skal ikke diskuteres, heter det. Det er feil. Det skal og bør diskuteres. Vi må bare akseptere at vi er uenige. Hvis vi skal ha en god ytrings- og debattkultur, er evnen til å aksptere uenighet helt sentralt. Det produseres mange oster i Frankrike, også oster som i utgangspunktet er av samme type som Comté. Som nevnt til gårsdagens etappe hevder noen at Beaufort er den beste franske osten av denne typen, og noen vil nok sverge til sveitsisk Gruyere. Andre foretrekker helt andre typer oster. Uansett hva man måtte mene om ostene, så er Comté ikke Beaufort og Beaufort er ikke Comté.

Hvordan finne de beste blant de franske vinene?

Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.

Grand Atlas des vignobles de France

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.

Kjøp fra

L’Atlas des vins de France

Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.

Kjøp fra

Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.

Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.

Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hvert år, og det er 2026-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.

Le Guide des Meilleurs vins de France

Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Medarbeiderne i La Revue du Vin de France smaker rundt 50 000 viner i løpet av et år, og til denne boken velger de ut de beste innen sine kategorier. Årets utgave omfatter 1285 produsenter og 7800 viner.

Kjøp den fra

Le Guide Hachette des vins

For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. De har smakt ca 35 000 viner, og har valgt ut 7 000 av disse.

Kjøp den fra

Guides des vins. Bettane + Desseauve

Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.

Kjøp den fra

Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.

Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.

Le livre des champagnes 2026

Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.

Kjøp den fra

Guider til rimeligere viner

Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.

Noen vinmagasiner

I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.

Les vins du Tour det France 2025

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg

Les vins du Tour de France 2025: 20 etappe Nantua — Pontarlier