All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.
Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 17. etappe: San Michele all’Adige (Fondazione Edmund Mach) – Bormio

Leave a comment

Så ble det kameratmålgang med de to lagkameratene Christian Scaroni og Lorenzo Fortunato, med Scaroni de nødvendige centimetrene foran. Isaac del Toro holdt unna i sammendraget, men forspranget krymper. Nå har han en ledelse på 26 sekunder til Simon Yates og det er 31 sekunder ned til Richard Carapaz. Det blir interessant å se hvordan den 21 år gamle del Toro vil klare seg den tredje uken i Giro d’Italia. Primoz Roglic kræsjet ut, og brøt.

I dag er det en 155 km lang fjelletappe. Men den er ikke like hard som den i går. Det vil vel være noen av de samme som hevder seg i dag også.

Etappen starter i den nordlige delen av Trento, nær provinsgrensen mot Alto Adige. Vi starter i området DOC Lago di Caldaro, som krysser provinsgrensen mellom Trento og Alto Adige. Her lages vin av druen Schiava, en rød/blå/svart drue fra området. Schiava gir lyse, bærdominerte, lett krydrede viner med lite tannin. Den dyrkes også i Tyskland, og da under navnet Trollinger.

Etappen fortsetter mot nordvest og fjellene. Jeg er ikke sikker på om vi kommer innom det lille området Teroldego Rotaliano underveis. Men jeg tar det med uansett. Vinene herfra kan være alt fra lyse, lette og likegyldige, til kraftige, konsentrerte og mørke. Foradori ser ut til å være den ledende produsenten. Teroldego var lenge en av de mange italienske druene som var helt ukjent for meg. Oz Clarke beskriver den på denne måten (jeg siterer fra den norske utgaven, som ikke lenger er tilgjengelig. Den engelske utgaven er tilgjengelig):

“… det finnes ikke tvil om at Teroldego er en ekstremt interessant drue. I Trentino, som for tiden er det distriktet den gjør seg best i, har den ofte for stor avkastning … Men dersom avkastningen begrenses, tanninene får lov å modnes tilstrekkelig og man plusser på litt barrique-lagring, vinner vinen enormt i kompleksitet og dybde. Laget på denne måten beholder den all sin italienske, bitre kirsebærfruktighet og får røyk, plomme og morbærpreg i tillegg. Syrligheten er i balanse, selv om den er høy (dette er Italia tross alt), og tanninen gir vinen en fin, fast ryggrad.”

Herfra bærer det inn i vinløse fjellområder. Etappen går over i Lombardia. Selv om Lombardia kan by på Italias beste musserende vin, Franciacorta, som vi var innom til etappe 8, 17. maietappen, er det ikke en veldig interessant region sett i et vinperspektiv.

Når rytterne nærmer seg målbyen Bormio, passerer de den østlige enden av dalen Valtellina. Dalen er drøyt 40 km lang, og de fleste interessante viner kommer fra den vestlige enden. Morgendagens etappe starter i den vestlige enden av Valtellina, så vi kommer tilbake til den vinen i morgen. Men vi tar med en vin herfra.

DOCG Sforzato di Valtellina er en passitovin som lages av tørkede druer, omtrent som en amarone. Til Sforzato bruker produsentene gjerne druer dyrket i den østlige delen som bl.a. har et tykkere skall. Druene skal tørke i minst 110 dager før man kan lage en Sforzatovin. Det gir en kraftig vin med rundt 14,5 % alkohol. Vinmonopolet har i øyeblikket en Sforzato-vin, Barbacan Sforzato di Valtellina til 760 kroner.

I Vinmonopolets utmerkede podkast er drikke til julemat en gjenganger når det nærmer seg jul. I deres podkast no 12 anbefaler en av deltakerne i panelet en Sforzato til pinnekjøtt. Den kombinasjonen har jeg ikke smakt. Som jeg skrev til 14 etappe, har jeg kommet til at oransjevin passer godt til pinnekjøtt, også det etter tips i en episode av Vinmonopolets podkast. En i panelet har eplemost som sitt førstevalg til julemat. Mitt førstevalg er egentlig øl. Jeg har ikke tilgang til en kokk som kan lage flere varianter av julemat, og til et stort utvalg av vin som jeg kan prøve til de ulike rettene. Som amatør må jeg lage maten og kjøpe vinen selv, noe som begrenser mulighetene til slik eksperimentering. Til tradisjonsmat som vi spiser en gang i året, kan også valget av drikke bli en tradisjon. Champagne passer overraskende godt til mat som vi ofte drikker øl til. Lars Barmen liker å servere champagne til wienerpølser. Man må bare droppe ketchup på pølsene, for vin og ketchup går ikke godt sammen.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 16. etappe: Piazzola sul Brenta – San Valentino (Brentonico)

Leave a comment

Jeg vet ikke stort om Carlos Verona. Men byen Verona, Romeo og Julies by, ligger i alle fall i Veneto, hvor en stor del av etappen gikk på søndag. Så på en måte må det ha vært på hjemmebane. Det som nå er det største spenningsmomentet i Giroen, er om den unge oksen Isaac del Toro vil klare å holde unne i kampen om sammenlagtseieren. Primoz Roglic tapte 1 min og 30 sekunder til del Toro og de fleste andre sammenlagtkandidatene på søndagens etappe, så det ser ikke helt ut til å gå hans vei i år. Han ligger nå på en 10. plass, 3.53 etter del Toro. Det er så mange klatrepoeng som kan kapres den siste uken, så klatretrøyen er neppe trygg — selv om jeg ikke har regnet på det

Det er ingen myk og forsiktig start etter det som i år er den tredje hviledagen. Nå er vi inne i den siste uken, som pleier å være helvetesuken i Giro d’Italia. Det er en 203 km lang fjelletappe.

Som en illustrasjon av hva rytterne har i vente, tar jeg med profilen på dagens etappe. Det er oppover fra start, fire kategoriserte stigninger: En kategori 2 og tre kategori 1. Mellomsprintene er i motbakke og det er toppavslutning.

Også denne etappen starter i Veneto, et stykke øst for Vicenza. Den fortsetter så over i Trentino — Alto-Adige, og kommer så vidt tilbake til Veneto på slutten. Vel er Veneto den regionen i Italia hvor det produseres mest vin. Men Veneto er også fjell, og dit skal vi nå.

Vi starter i DOC Vincenza, men det området har ikke blitt noe mer interessant siden vi var innom området til 13. etappe. Så lenge vi er i områder i Veneto hvor det kan dyrkes vin, slipper vi heller ikke unna DOC Prosecco og DOC delle Venezie.

Jeg er ikke helt sikker på om vi kommer innom DOC Breganze, nordvest for Vicenza. Dette området har den tvilsomme æren av å være det første området i Italia hvor vinlusen phylloxera ble observert. Etter phylloxeraens herjinger, ble det plantet mange “internasjonale”, altså franske druer i området. Dette er grunnen til at det er et så stort innslag av internasjonale druer i dette området. Den søte passitovinen Torcolato, laget av tørkede vesparioladruer, anses som den mest interessante vinen fra dette området.

Etappen fortsetter over i Trentino – Alto Adige. Trentino – Alto Adige er en fjelrik region hvor det ikke produseres mye vin. Men kvaliteten på den vinen som produseres er høy. Dette gjelder særlig for hvitvin og musserende vin. Jeg skrev til etappe 14 at Friuli er kjent som den beste hvitvinsregionen i Italia. Trentino – Alto Adige ligger ikke langt etter.

Trentino — Alto Adige  er egentlig to områder, Provinsen Bolzano i nord, og provinsen Trento, gjerne kalt Trentino i sør. Alto Adige ligger lengst nord, og er et i hovedsak tyskspårklig område- Det italienske navnet er Alto Adige, mens det tyske navnet er Süd Tirol. Når vi kjøper epler og eplejuice fra Süd-Tirol, er det fra dette området de kommer. Adige er Italias nest-lengste elv etter Po. Litt syd for Bolzano renner elven Eisack (Isarco på italiensk) sammen med Adige. Sammen med Adige nedefor Bolzano danner de en slags Y, med Bolzano omtrent i splittpunktet.

Men vi er i Trentino, og skal la Alto Adige ligge denne gangen.  Det er flere overlappende områder her.

Trentino DOC er et paraplyområde som omfatter hele Trentino. Innenfor dette er Trento DOC og flere andre underområder som vi skal komme tilbake til.

Innenfor Trentino kan man skille mellom tre hovedtyper av vin:

  1. Trentino etterfulgt av en av fire typebetegnelser: Bianco, Rosato (Kretzer), Rosso eller Vino Santo.
  2. Trentino etterfulgt av en druesort, hvor minst 85 % utgjøres av den eller de nevnte druesort(er). Det kan være en av 18 druesorter.
  3. Trentino etterfulgt av navnet på et underområde.

Vin Santo er en søt vin som lages på den lokale druen Noisola. Den kan være verdt å lete etter. Men produksjonsområdet er bare 6 ha. Det er mindre enn Slottsparken. Så det er ikke lett å finne denne vinen. De øvrige vinene i kategorien Trentino + typebetegnelse er det ikke verdt å feste seg ved.

Over 70 % av vinene er Trentino + druesort. Chardonnay er den dominerende drueseorten. Men rådet er å legge større vekt på produsent enn druesort. Da får vi også ta med de produsentene de nevner: Cantina la Vis, Cavit*, Instituto Agradio de San Michele alla’Adige, Pojer & Sandri, Cesoni, Pravis, Maso Furli, Longarvia, de Tarczal, Gaienhof og Letari.

Trento DOC er litt mindre, men stort sett overlappende med Trentino DOC. Her produseres noen av Italias beste musserende viner med “metodo classico”, altså i samme type prosess som Champagne. 40 % av Italias musserende vin produsert på denne måten kommer fra dette området. Det er sponsoravtaler som avgjør hva slags vin det søles med når en seier skal feires, og det en prosecco. Men skal man feire etter denne etappen bør man heller velge en musserende vin fra Trento.

Det er tillatt å bruke druene Chardonnay, Pinot Bianco, Pinot Nero og Pinot Meunier, altså de tre druene som benyttes i Champagne, pluss Pinot Bianco. I praksis dominerer Chardonnay.

Huset Ferrari har vært sentral i utviklingen av denne vinen. Grunnleggeren, Giulio Ferrari, hadde blant annet studert vinproduksjon i Champagne, og hadde åpenbart lært et og annet der som han tok med seg hjem. Det er tre andre store produsenter: MezzaCorona/Rotari, Cavit og Cesarini Sforza. Til sammen står disse fire produsentene for rundt 95% av produksjonen.

Etappen kommer ned mot nordenden av Gardasjøen. Gardasjøen er Italias største innsjø. Et tidligere år da Giroen hadde en etappe ved Gardasjøen, hadde tenkt å skrive hvor mye større den er enn Mjøsa, men slikt må sjekkes før man skriver noe. Da oppdaget jeg at de er omtrent like store. Gardasjøen er 370 km2, mot Mjøsas 365 km2. Så skulle jeg fortsette med at Gardasjøen er dypere, men det er den heller ikke. Gardasjøen er 346 meter dyp på det dypeste, mens Mjøsa er 453 meter dyp på det dypeste. Gardasjøen har en gjennomsnittsdybde på 136 meter, mens Mjøsas gjennomsnittsdybe oppgis til 150-153 meter. Det betyr også at det er mer vann i Mjøsa enn i Gardasjøen. 56,24 km3 i Mjøsa, mot 50,35 km3 i Gardasjøen. Men fjellene rundt Gardasjøen gjør den nok likevel mer spektakulær enn Mjøsa.

Gardasjøen er et stort og temperaturstabiliserende varmemagasin. Om vinteren gjør sjøen at det ikke blir altfor kaldt, og om sommeren virker den avkjølende.

Gardasjøen utgjør grensen mellom Lombardia og Veneto, og i nord kommer den inn i Trento. Dagens etappe holder seg i Trento. Etappen gjør bare en kort visitt nede i lavereliggende områder nær sjøen, før den klatrer opp igjen i fjellene. Vi er innom DOC Garda, som er en slags oppsamlings-DOC for viner som ikke passer inn i de andre klassifiserte områdene rundt Gardasjøen. Det tilsier en ikke spesielt interessant vin, og ingen signaturvin som det er verdt å lete etter om man ikke er i området. Gardasjøen er et populært turistområde, og det meste av vinen drikkes lokalt. Når jeg er i et vinproduserende område, drikker jeg alltid lokal vin, selv om vinen ikke alltid i seg selv er den mest interessante.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 15. etappe: Fiume Veneto – Asiago

Leave a comment

Så var det en annen danske, Kasper Asgreen, som tok seieren i dag, og det var en flott seier med god margin, på en tappe hvor jeg hadde ventet en massespurt. I den spurten som fulgte bak, var Kaden Groves og Olav Kooij. Men det blir ikke helt det samme å spurte om andre å tredjeplassen, som å spurte om seieren. Det var ingen endringer når det gjelder trøyene.

I dag er det en 219 km lang fjelletappe. Det går nedover mot mål, men de skal opp en 16,4 km lang stigning med 5,4% i snitt når det gjenstår rundt 45 km. Jeg vil tro at en del blir kjørt av i den bakken, og at de ikke vil klare å kjøre det inn igjen mot mål. Kanskje kan et brudd med klatresterke ryttere gå inn.

Jeg skrev til forrige etappe at navnet Friuli-Venezia-Guilia er forvirrende, da Venezia ligger i Veneto og ikke i Friuli. Det er egentlig ikke noe mindre forvirrende at dagnes startby, Fiume Veneto, ligger i Friuli, og ikke i Veneto. Men slik er det: Etappen starter i Friuli. Starten er i Friuli Grave, og jeg har ikke stort å legge til når det gjelder denne. Den har ikke blitt mer interessant siden i går.

Vi fortsetter inn i Veneto, og da litt lenger nord enn sist vi var i denne regioenen. Når vi kommer inn i Veneto, er Prosecco ikke til å unngå. Men nå kommer vi inn i det som regnes som det beste området for Prosecco: Conegliano-Valdobbiadene-Prosecco. Under omorganiseringen av Prosecco-klassifiseringen i 2009, ble Conegliano-Valdobbiadene-Prosecco oppgraderet til DOCG-status. Jeg minner om at Coengliano var byen den italienske landbruksministeren kom fra, da prosecco-områdene ble omklassifisert. Jeg henter fram igjen karetet over Prosecco, for å vise hvor vi er nå.

De beste vinene fra Conegliano-Valdobbuadene kommer med betegnelsene Rive eller Cartizze.

Vi fortsetter inn i området som er klassifisert som DOCG Asolo Prosecco, DOCG Motello Rosso og DOC Montello-Colli Asolani. Områdene ligger rundt byen Asolo. Jeg fester meg ved DOCG Asolo Prosecco, for den vinen vinnerne pleier å få på podiet er Asolo Prosecco. Det er fristende å si at det er godt at de ikke søler med en finere vin enn Prosecco. I en del sammenhenger får vinnerne champagne på podiet, som de spruter på hverandre og på publikum. Den er selvfølgelig levert at sponsorer, som vil ha mediedekning. Men noen, jeg har glemt hvem, har sagt at det er synd å se folk riste på flaskene og sprute ut boblene som de har lagt så mye arbeid i å få i flaskene. Jeg er enig. Hvis man vil vite litt mer om forskjellene mellom prosecco og champagne, kan man høre på Vinmonopolets podkast episode 7 Prosecco og champagne – hva er forskjellen?

Det er flere steder i Italia som heter noe med Grappa. Hver gang giroen har vært innom et slikt sted, har jeg forsøkt å finne en sammenheng mellom stedet og brennevinet grappa, men så langt uten hell. Men ved dette stedet fikk jeg imidlertid et slags napp. Ifølge den engelske utgaven av Wikipedia, er det en legende om om at en romersk soldat var den første som destillerte grappa nettopp i byen Bassano del Grappa, som rytterne passerer like før de skal opp på Monte Grappa, i det andre århundret i vår tidsregning. Han skal ha brukt destillasjonsutstyr som han hadde stjålet i Egypt. Men ifølge den samme artikkelen kan man ikke stole på den historien. Det utstyret som fantes den gangen, kunne ikke brukes til å destillere grappa. Men her har jeg ikke hele historien, Destillasjonsutstyr som kunne brukes til å produsere brennevin ble først oppfunnet i det åttende århundre, og det tok et par hundre år før teknologien spredte seg fra Persia og Midtøsten til Italia, antalgeligvis i forbindelse med korstogene. På 13-1400-tallet tok man i bruk vann for å kjøle ned destillatet, som gjorde at man ble i stand til å produsere langt større mengder av brennevin.

Rundt 1600 studerte jesuittene i Spania, Italia og Tyskland (eller helst det som senere ble til Tyskland Tyskland fantes ikke på 1600-tallet), destillasjonsteknikken og beskrev den. Deres metoder har blitt brukt inntil nylig. Alle som setter pris på alkoholholdig drikke kan takke munkeordner for mye. Jesuittene var en orden som kombinerte religion og vitenskap på måter som, så vidt jeg vet, ingen andre munkeordner gjorde. Det finnes ganske mange jesuittuniversiteter. De har ofte navn etter grunnleggeren, Ignacio de Loyola, eller som han het på sitt eget språk, baskisk: Ignazio Loiolakoa. Jeg har ikke oversikt over alle disse universitetene, men ganske mange universiteter heter noe med Loyola, og de er så vidt jeg vet jesuittuniversiteter. Jeg tror ikke andre munkeordner har etablert noe tilsvarene.

Grappa er en type brennevin som lages i de fleste områder hvor det produseres vin. Den lages på det som er igjen når man har presset druene. Dette kalles pomace eller marc. Om jeg har forstått det rett, er det ganske mye væske igjen i restene etter at man har laget god vin, slik at det kan bli til ganske mye brennevin. Ved produksjon av billigere vin, blir druene gjerne presset så hardt at det er lite igjen som kan destilleres. Vi var så vidt innom albansk raki til tredje etappe.

Smaken kan variere etter hva slags druer den er laget på. Men stort sett er den ganske rå i smaken. Grappa har blitt ganske populært, og jeg sitter med et inntrykk av at mange synes det er mer macho å drikke Grappa enn annet druebrennevin. Grappa er en beskyttet betegnelse i Europa. For å kunne kalles Grappa må det være

  1. Laget i Italia, den italiensktalende delen av Sveits eller San Marino.
  2. Laget på restene etter vinproduksjon.
  3. Gjæring og destillasjon må være basert på disse restene etter vinproduksjonen, det er ikke tillatt å tilsette vann.

Jeg må innrømme at Grappa ikke er min favoritt. Skal jeg ha et druebrennevin foretrekker jeg Cognac eller Armagnac. Men jeg drikker uansett så lite brennevin at det bare blir beskjedne mengder.

I morgen er det den tredje og siste hviledagen, før det som er helvetesuka i Giro d’Italia.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 14. etappe: Treviso – Nova Gorica/Gorizia

Leave a comment

Jeg pleier ikke være så flink til å plukke mulige etappevinnere. Men jeg er rimelig fornøyd med at jeg i går fremhevet Mads Pedersen og Wout van Aert som kandidater, og det ble en kamp mellom de to, med Mads Pedersen som den raskeste. Den mexicanske oksen Isaac del Toro kom inn som nummer tre, og sikret da selvfølgelig den rosa ledertrøyen.

I dag er det en 186 km lang, ganske flat etappe med noen små “knotter” mot slutten. Avslutningen er helt flat, så her er det igjen grunn til å vente et spurtoppgjør. Jeg har ikke helt god oversikt over spurterne feltet, men Kaden Groves om Olav Kooij har vunnet en spurtetappe hver, og kanskje klarer en av dem en til.

Etappen starter i Veneto og fortsetter i Friuli-Venezia-Guilia, som vi for enkelhtes skyld kaller Friuli. Det fulle navnet er ganske forvirrende. Venezia ligger i Veneto, ikke langt fra dagens startby. Regionnavnet skriver seg fra den gamle republikken Venezia. Vi går ikke nærmere inn i historien her. Mot slutten er etappen et par småturer innom Slovenia.

Også her kan vi starte med Prosecco, om vi vil. Den kan produseres i det meste av området, både i Veneto og Friuli. Men jeg gjentar ikke det jeg skrev i går. Vi kommer deretter inn i DOC Piave og DOCG Piave Malanotte. Disse ligger på flatene. I DOC Piave dyrkes for en stor del Merlot. DOCG Piave Malanotte skal være basert på Raboso Veronese og Raboso Piave. Vinene beskrives som ganske ordinære. Igjen er det viner man drikker om man er der, men ellers ikke leter etter.

Vi fortsetter inn i DOC Lison og DOCG Lison-Parmaggiore. Dette er et område som krysser grensen til Friuli, men det meste er i Veneto. Under DOCG Lison lages vin av Tai, som tigligere ble kalt Tocai-Friulano. I DOC Lison-Parmaggiore kan det lages vin av de fleste druetyper, men ikke Tai. Heller ikke dette fremstår som et særlig interessant område.

Vi kan fortsette med en stor “paraply-DOC”: DOC Friuli. Det omfatter alle vinproduserende områder i Friuli. Slike områder har som regel ikke noen klar identitet, og derfor ikke veldig interessante.

Et stort område i Friuli er DOC Grave del Friuli. Som navnet Grave antyder, som Graves i Bordeaux, er dette et område med mye grus. Om etappen går i dette området, eller om etappen går i vinområder litt lenger syd, er ikke helt klart. Heller ikke dette er et område med noen klar identiet.

Holder vi oss syd for DOC Graves del Friuli, kommer vi først inn i DOC Latisana og deretter DOC Annia. De nordlige delene minner om DOC Graves del Friuli. Det er, ifølge Italiensk vin, ingen berømte produsenter i området. Det dyrkes mange druesorter og produseres mange typer vin, uten at man kan finne noen klar regional identitet. Det meste av vinen drikkes lokalt, ikke minst av turister ved Adriaterhavet. Lite av vinen eksporteres.

Beveger vi oss litt lenger østover, kommer vi inn i DOC Friuli Aquileia. Romerne etablerte en koloni i byen Aquileia i år 181 før vår tidsregning. Området har derfor stor historisk betydning. Romerne brakte med seg organisert vindyrking, som de gjorde til så mange andre steder. Romerne, og senere kriken og ikke minst klostervesenet har hatt stor betdyning for utviklingen og utbredelsen av vinkultur i Europa. Det er funnet tusenvis av amforaer i havnen i Aqueileia. I dag er ikke vinproduksjonen i området særlig interessant. Vi bør holde oss til vann, eventuelt Prosecco, inntil vi kommer litt videre.

Det neste området langs etappen er DOC Isonzo del Friuli. Isonzo ligger på 46. breddegrad. Det er omtrent som den sydlige delen av Burgund, og er lenger nord enn hva de fleste forestiller seg. Nærheten til Adriaterhavet virker tempererende, og området er varmere og mindre regnfullt enn vinområdene lenger nord i Friuli. De beste vinene produseres i den nordøstlige delen av Isonzo. Området deles gjerne inn i to subsoner, Rive Alte, som er på høyresiden av elven Isonzo, i praksis nordsiden. Når man, på fransk vis angir høyre- og venstrebredden på en elv, er det elvebredden i den retningen elven renner. Den beste vinen kommer fra dette området. Rive Giare, venstrebredden, ligner geologisk og kvalitetsmessig mer på DOC Grave del Friuli. Det dyrkes mange druesorter. Men Chardonnay, Pinot Griogio og Sauvignon Blanc er de som gir best resultater.

Vi nærmer oss finalen, og kommer inn i DOC Collio. Collio betyr bakke, og det er et ganske lite distrikt mellom Isonzo og grensen mot Slovenia. Målbyen er provinshovedstaden Gorizia. Som nevnt innledningsvis krysser etappen grensen mot Slovenia et par ganger mot slutten. Det er i disse bakkete grenseområdene her, og litt lenger nord at vi finner den beste vinen. DOC Collio omfatter 12 hvite og 4 røde endrueviner, i tillegg til Collio Bianco og Collio Rosso. Pinot Grigio er den dominerende druen, etterfulgt av Sauvignon Blanc og Friulano. Vinene fra området er typisk rene og mineraliske, og blir regnet som noen av Italias beste hvitviner.

Selv om området ikke er særlig stort, er det markante forskjeller mellom de fem viktigste kommunene.

  • Dolenga del Collio
  • Cormons
  • Capriva del Friuli
  • San Floriano
  • Farra d’Isonzo

I Dolenga skal vinen ha litt mer fylde enn vinene som produseres bare litt lenger syd.

Cormons er større i areal, og omfatter både små og større produsenter, samt et kooperativ. Vinene beskrives som rene, sprø og friske.

Capriva del Friuli minner om Cormons, men gir noen av de mest mineraliske og krystallinsk klare vinene i Friuli.

San Fiorano ligger lengst mot øst.

Det produseres også en del oransjevin både i Friuli, og over grensen til Slovenia. Jeg er gift med en som ikke er noe glad i øl. Derfor har vi lett etter vin som passer til norsk julemat, en mat som øl passer godt til. Oransjevin passer godt til pinnekjøtt. Vi har ofte hatt oransjevin fra Friuli, og noen ganger fra den andre siden av grensen, Slovenia. Min evne til å huske smaksopplevelser er ikke god nok til at jeg kan sammenligne det jeg drikker til jul med det jeg drakk forrige jul. Så jeg kan ikke si mer enn at oransjevin både fra Friuli og fra Slovenia har fungert utmerket.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 13. etappe: Rovigo – Vicenza

Leave a comment

Som ventet ble det et spurtoppgjør i går, og Olav Kooij var de nødvendige centimentrene foran, etter et flott opptrekk fra Wout van Aert. I sammenlagtkonkurransene ble det ingen endringer, i alle fall ikke noen endringer av betydning.

Dagens etappe er 180 km lang kupert etappe. Det er noen små “knotter” underveis, men generelt er etappen ganske flat. Men den siste kilometeren er motbakke, med 12% på det bratteste. Det blir sannsynligvis en spurtetappe, men en spurt blant ryttere som kan spurte i motbakke. Kan det igjen være en etappe for Wout van Aert eller Mads Pedersen?

Dagens etappe går i Veneto. Veneto er den regionen i Italia hvor det produseres mest vin. Regionen er kjent for Valpolicella, Soave, Amarone, Ripasso og ikke minst Prosecco. Det første område vi kommer inn i, er Prosecco. Det er ikke så overraskende, for produksjonsområdet for Prosecco har blitt så stort at det dekker det meste av regionen hvor det kan produseres vin. De andre områdene som har gjort Veneto kjent som vinområde, er vi ikke innom.

Prosecco er en musserende vin som har blitt veldig populær i de senere årene. Det er ikke særlig overraskende. Det er en lettdrikkelig musserende vin, og den er ganske rimelig. Mitt inntrykk er at Prosecco har gått litt av moten hos de som gjerne vil ha bobler. Nå går det visst mer i spansk Cava eller fransk Crémant. Men her hvor vi er nå, er det uansett Prosecco som gjelder. I en tabell i Italiensk vin står det at 23% av de druene som plantes i Veneto er Glera, altså druen som brukes i prosecco. Det er mye i en stor vinregion som også produserer viner som valpolicella, soave og amarone.

Kort om musserende vin. Under gjæringen omdannes sukker til alkohol og CO2. CO2 er det som fanges i små bobler i brød- eller bolledeig, og får deigen til å heve seg. Men vi skal holde oss til vin, ikke baking. Vanligvis slippes CO2 ut gjennom en gjærlås ved gjæring av vin, slik at det ikke blir et stort trykk i gjæringskaret.

Når CO2 oppløses i vann, dannes karbonsyre, ofte kalt kullsyre, som har formelen H2CO3. Når trykket slippes, frigjøres CO2 i form av bobler.

Musserende vin produseres vanligvis ved at man først lager en stille vin. Denne bli så tilsatt sukkerholdig druemost og gjær, slik at den gjæres en gang til. Andregangs gjæring kan skje på flaske, som er den tradisjonelle metoden, tidligere omtalt som champagnemetoden. Eller den kan skje på tank. Den aller simpleste boblevinen lages som man lager brus: Ved at CO2 tilsettes under trykk. Noen få steder benyttes den opprinnelige metoden, hvor vinen tappes på flasker før den er ferdig utgjæret, og gjæres ferdig på flaske. Det er da bare én gjæringsprosess. I Limoux og Gaillac i Frankrike lages noe vin på denne måten. I dag har denne produksjonsmetoden blitt mote, som pet-nat.

Noe prosecco produseres col fondo, som er slik de første musserende viner ble laget og som igjen har kommet på moten med pet-nat viner: Man tapper vinen på flaske før den er utgjæret, og lar den gjære ferdig på flasken. Det skjer da ikke noen omkorking og fjerning av bunnfall, slik det gjøres med musserende viner laget med tradisjonell metode. Prosecco produsert col fondo er litt mer interessant enn vanlig prosecco. Så får jeg understreke at interessant ikke nødvendigvis betyr at den er bedre enn mindre interessante viner.

Prosecco lages vanligvis med andregangsgjæring på tank. Noen få lages med tradisjonell metode, men det er unntak som vi i praksis kan se bort fra. Ved tradisjonell metode lagres vinene med gjærrestene fra andregangsgjæringen på flaske, før den korkes om. Hvor lenge den ligger slik, kan variere. Dette gir smak og aroma til vinen, og kalles autolyse. Det gir f.eks. champagne litt aroma av gjærbakst som brød, brioche osv. Når andregangsgjæring skjer på tank, vil gjærrestene synke til bunnen. Bare en liten del av vinen kommer i direkte kontakt med disse, og vinen lagres vanligvis kortere tid på denne måten enn når ettergjæringen skjer på flaske. Vin som er ettergjæret på tank har derfor ikke det autolysepreget som vi vanligvis finner i en musserende vin laget med tradisjonell metode.

Prosecco hadde for inntil relativt få år siden ingen geografisk avgrensing. Prosecco var en drue, og alle kunne produsere musserende vin av druen prosecco. Den økende populariteten førte til at produsentene i det tradisjonelle produksjonsområdet for prosecco ønsket å beskytte produksjonsområdet. Man valgte å endre det offisielle navnet på druen fra prosecco til et av de lokale navnene på druen: Glera. Så fant man en en forstad til Trieste, nær grensen til Slovenia som heter Prosecco-Contovello, som man kunne bruke som et forankringspunkt for den geografiske avgrensningen. Det var nødvendig med en del politiske velvilje. Men den daværende lanbruksministeren kom fra Conegliano, en av de viktigste Proseccobyene, og han hadde gått på vinskole der. Vi kommer tilbake til Conegliano til etappe 15. For å få med denne lille byen, ble det geografiske området ganske sterkt utvidet fra det tradisjonelle dyrkingsområdet for prosecco. Mange områder som hadde vært klassifisert som IGT-områder, rykket da opp til DOC-nivå. DOC Prosecco har dermed blitt et veldig stort geografisk område.

Vi har et stort område som er klassifisert som Prosecco DOC. Det omfatter en stor del av Friuli og det meste av Veneto.

Prosecco er en fruktpreget vin, med smak av pære. Den har lite syre og mer sukker sammenlignet med f.eks. champagne (det finnes også halvtørr og søt champagne, men det meste er tørr), som gjør den lettere å drikke. Mange vil derfor like prosecco bedre enn champagne. Men champagne har et langt mer komplekst smaksbilde, og vinner ved nærmere bekjentskap. Fruktigheten i prosecco gjør at det ikke er noen matvin. Det er en typisk terrassevin. Jeg har drukket en del glass prosecco på utecafeer i Venezia, og der smaker den aldeles fortreffelig. Til sammenligning er champagne en utmerket matvin. Hvis du ikke vet hva slags vin du skal velge til en type mat, er det ofte ganske trygt å satse på champagne.

All prosecco lages av den samme druen. Champagne lages av en eller flere av tre druer, så drueblandingene i champagne kan variere. Dermed kan smaken mellom ulike champagner variere ganske mye. Selv eksperter har problemer med å skille Prosecco fra ulike produsenter.

Prosecco lages for å drikkes ung. Den kan ofte drikkes om våren, året etter at den er produsert. En champagne uten årgang skal lagres minst 15 måneder på flaske “sur lie”, altså på gjærrestene. En årgangschampagne skal ligge minst 36 måneder.

På den annen side: Prosecco er rimelig. De koster fra ca 125 og opp til i overkant av 400 kroner hos Vinmonopolet. Til sammenligning koster den rimeligste champagnen hos Vinmonopolet ca 330 kr, og den dyreste champagnen på Vinmonopolet koster for tiden ca 11 660 kr. Det finnes champagne som er langt dyrere enn dette.

Vi er muligens innom Bagnoli på begynnelsen av etappen. Det omfatter vinområdene DOCG Bagnoli Friularo og DOC Bagnoli di Sopra. Området ligger på flatlandet. Det produseres hvit-, rosé og rødvin. De produseres dels av “internasjonale” druer, dels av lokale druer som Turchetta, Refosco del peduncolo rosso og Cavrara. Raboso Piave (også kalt Friulano) og Raboso Veronese er viktige i området.

DOC Vicenza omfatter det meste av området rundt Vicenza, og fremstår nærmest som en oppsamlings-DOC for viner som ikke passer inn i noen av de andre klassifisieringene.

Syd for Vicenza ligger DOC Colli Berici. Også her dyrkes mange druesorter og det produseres flere typer vin. Også dette fremstår som viner man drikker hvis man er i området, men som det ellers ikke er verdt å lete etter.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 12. etappe: Modena – Viadana (Oglio-Po)

Leave a comment

Så ble det RIchard Carapaz som slo til i går, foran ungdommen Isaac del Toro. Men del Toro beholdt den rosa ledertrøyen. Thor Hushovd ble kalt oksen fra Grimstad. Men når man heter del Toro og leder Giro d’Italia, da må han vel også overta oksetittelen, dog ikke fra Grimstad.

I dag er det en 172 km lang, kupert etappe. Det er noen for disse syklistene ganske moderate stigninger i litt mer enn første halvdel av etappen (men garantert mer enn tøffe nok for slike som meg). Derfra går det nedover før det flater ut, og avslutningen er helt flat. Så her blir det nok et spurtoppgjør.

Vi er i Emilia-Romagna. Dette er Italias mest fruktbare område, i alle fall så lenge det varer. Klimaendringene gjør at isbreene smelter, og at vanntilførselen til Po og andre elver svikter. Til gjengjeld får man til tider styrtregn med flom og oversvømmelser. Uansett: Vin blir best når druene må kjempe litt for tilværelsen. De mest fruktbare områdene er ikke de beste for vindyrking.

Etappen starter i Modena, som er mer kjent for balsamicoeddik enn for vin. Balsamico lages av druesaft av Trebbiano, som kokes inn og gjæres. Produksjon av tradisjonell Balsamico, Aceto Balsamico Tradizionale er tidkrevende, og resultatet blir tilsvarende dyrt. Før man kan tappe noe som helst av en slik Balsamico, skal den ha vært lagret på fat i 12 år. Man har da et solerasystem, slik man har for bl.a. sherry. Man tapper litt fra den eldste og minste tønnen. Denne etterfylles fra den litt større, nest eldste tønnen. Slik fortsetter det, til man kommer til de nyeste tønnene. Disse etterfylles så med innkokt druesaft. Hvor gammel den Balsamicoen som tappes og selges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rimeligere utgave, Aceto Balsamico di Modena.

VInmessig er vi i Lambruscoland. Modena ligger i Lambrusco di Sorbara, og etappen fortsetter i Lambrusco Gasparaossa di Castelvetro. Giroen er innom dette området omtrent hvert år, og like ofte har jeg basert meg på en smaking av Lambrusco for ganske mange år siden, og skrevet at det ikke er min favorittvin. Og jeg har gjerne sagt noe i retning av at neste gang, da skal jeg gi den en ny sjanse. Nå syntes jeg ikke at jeg kunne skrive dette flere ganger, så jeg stakk innom min lokale vinmonopolutsalg for å kjøpe en flaske Lambrusco. Jeg valgte den han jeg spurte om råd anbefalte, og som skulle være en ordentlig, og en god Lambrusco, som ikke bare smakte av bringerbærdrops. Det ble en Camillo Donati Lambrusco dell’Emilia 2023, som kostet 276 kroner. Det er en mørk og ganske kraftig Lambrusco.

Når man ikke liker noe første gang man smaker det, kan det litt enkelt sagt skyldes to forhold: Det ene er at man rett og slett ikke synes at det er godt. Det andre er at man hadde forventninger om noe annet, som det ikke innfridde. Det omtrent som om når man ved en feil griper juiceglasset i stedet for melkeglasset til frokost, og drikker det med helt feil forventninger. Appelsinjuice er godt. Men det smaker ikke godt hvis man egentlig trodde man skulle drikke melk, eller omvendt. Så man bør gjerne gi den en ny sjanse, med nullstilte foreventninger.

Den er bedre enn hvordan jeg husker Lambrusco var fra sist jeg smakte den. Når jeg har hørt på Vinmonopolets podkast har de ofte snakket om at en vin er reduktiv, uten at jeg helt har forstått hva de mener med det. I Vinmonopolets podkast episode 390 Blindsmaking: Jubileum, bunad og surstrømming snakker de blant annet om reduktivitet. Man kan lese mer om reduktivitet i artikkelen Reduktivitet i vin. Om jeg har forstått det rett (ingen garanti for det), er kortversjonen at oksygen kan føre til oksydering som kan være uheldig. Lite oksygen kan gjøre at man bedre bevarer fruktighet og friskhet. Men det kan også bidra til noen uheldige svovelforbindelser. Mange aromastoffer som gir mineralitet og fruktighet er svovelforbindelser. Men de kan også slå over i mindre tiltalende aromaer som kan minne om tilbakeslag i kloakken, råtne egg, osv. Slike aromastoffer vil ofte forsvinne eller bli redusert om vinen får litt luft. For mer om reduktivitet kan man høre Vinmonopolets podkast episode 211 Flint og fjert – reduktivitet i vin.

Jeg tror kanskje at denne var reduktiv. Den hadde noe i aromaen som jeg ikke likte, men som forsvant etter en stund, når vinen hadde fått litt luft. Men da hadde også det meste av boblene forsvunnet.

Lambrusco er fortsatt ikke min favorittvin, så jeg kommer nok fortsatt til å vise til tidligere erfaringer i kommende år, når Giroen igjen er innom dette området. Men en gang i fremtiden kommer jeg til å gi den nok en sjanse. For mer om Lambrusco kan man høre på Vinmonopolets podkast episode 342 Lambrusco – boblevin med personlighet.

Etappen fortsetter ut av vinområdene. Om den er innom Reggiano er jeg ikke sikker på. Men det ser ut som om den er innon Colli di Parma. Etappen fortsetter nordover fra Parma, og der finner ikke jeg noe vin.

Når vi er innom Parma må vi ha litt ost og skinke. Parmaskinken. Grisene som blir til parmaskinke fôres på en bestemt måte: En spesialblanding av frø, korn og myse fra parmesanost. Vi vet at de beste skinkene lages av griser som fôres på bestemte måter. Skinkene tørrsaltes og henger lenge. Jeg mener å huske at spekeskinke i Norge ble speket med saltlake, for det gikk fortere og var billigere. Og resultatet ble selvsagt dårligere. Jeg har prøvd norske skinker som skal være laget på samme måte som noen av de beste skinkene. De er i alle fall like dyre som sine forbilder, men kvalitetsmessig holder de ikke mål. Når jeg kjøper spekeskinke blir det som regel italiensk parma- eller spansk serranoskinke.

Noe av den bedre vinen i dette området kommer fra skråningene opp mot Appenninene. I dag kan vi avslutte med en slik vin. Colli di Parma. Dette er et område i skråningen på syd- og vestsiden. Dette er overgangen mellom Nord-Italia og Sentral-Italia.

Jeg merker meg at det her produseres vin i nord- og østvendte skråninger, altså områder hvor det ikke er veldig mye soleksponering. Når vi kommer opp i fjellene, er det i de sydvendte og soleksponerte skråninger det produseres vin. I Colli di Parma produseres det mest upretensiøse, boblende viner. Jeg kjenner dem ikke, men det høres ut som viner man drikker når man er i området, ikke en vin man leter etter.

Parmesan er egentlig den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene  Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt. Les mer om parmaskinke og Parmerggiano Reggiano i artikkelen “The Terroir of Food” fra Decanter. Hvis jeg skal ha “parmesan” på en pastarett, synes jeg at Grana padano er helt OK. Men til litt mer avansert bruk bør det være Parmegiano reggiano.

Legg til at Po-sletten er det området i Italia hvor det dyrkes ris, så dette er stedet for risotto.

I dette området kommer vi ikke unna musikken. Parma er fødebyen til en av historiens virkelig store operakomponister, Giuseppe Verdi. Han er komponisten bak kjente operaer som Aida, La Travita, Rigoletto og mange andre. Kommende sesong kan man få med seg hans opera Don Carlo på Den norske Opera. Jeg tar her med hans La Donna è Mobile, fra hans opera Rigoletto. Her blir den sunget av Luciano Pavarotti.

Verdi var en meget interessant person, i tillegg til å være en stor komponist. Hvem andre ville finne på å saksøke sensuren fordi de har ødelagt hans opera? For den som vil gjøre seg bedre kjent med Giuseppe Verdi og hans operaer vil jeg varmt anbefale Robert Greenbergs serie “The Life and Operas of Verdi”, utgitt av The Teaching Company. Alle serier fra The Teaching Company er så ofte på salg (nedsatt 70%) at det ikke er noen grunn til å betale mer enn salgsprisen. Det er mye å spare på ørlite grann tålmodihet her.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 11. etappe: Viareggio – Castelnovo ne’ Monti

Leave a comment

I går fikk vi se noe av problemene med intervallstart, som det er på tempoetapper: Forholdene blir ikke like. Noen fikk en kraftig regnskur. Daan Hoole var den raskeste. Isaac Del Toro beholdt den rosa ledertrøyen.

I dag er det en 185 km lang, kupert etappe. Det er motbakke den siste kilometeren, så de mest utpregede spurterne henger neppe med i dag heller.

Starten er i Toscana. Men her er vi utenfor Toscanas vinområder. På nettsidene til Giro d’Italia vises det til at man gjerne drikker hvitvin, Bianco della Versilia fra høydene i nærheten, uten mer presis angivelse. Jeg antar at dette er i område Colli di Luni, som krysser grensen mellom Toscana og Liguria. Hvitvinen herfra er stort sett laget av Vermentino eller Albarolo. Det lages også rødvin av Sangiovese, og av de lokale druene Canaiolo, Pollera Nera og Ciliegiolo, samt den lite kjente Barsaglina. Men holder vi oss til det som står hos Giro d’Italia, er rødvin fra Bolgheri det som oftest velges på restauranter i området. Da skal vi et ganske langt stykke mot syd. Ellers skriver Giro d’Italia om vermuth og gin.

Fra Viareggio går etappen inn i fjellene. Som så ofte er de lite vin å finne i fjellene.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 10. etappe: Lucca – Pisa TUDOR ITT

Leave a comment

Så lyktes det endelig for Wout van Aert, og han har nå kommet inn i den eksklusive klubben av ryttere som har vunnet etapper i alle tre gand tours. Mexikaneren Isaac del Toro overtok den rosa ledertrøyen. Han er bare 21 år gammel, så det er nok en rytter vi kan komme til å se mye til i fremtiden. Jeg hadde ikke ventet at Primoz Roglic skulle satse på å vinne søndagens etappe. Men jeg er litt overrasket over at han nå er skjøvet ned til 10. plass. Det kan se ut som om Giroen fortsatt er ganske åpen. Mads Pedersen har fortsatt et ganske godt grep om ciclaminotrøyen til beste spurter. Alle veier fører til Rom, heter det. Det gjenstår mange og lange omveier før de kommer dit, og intet er avgjort så langt.

I dag er det en 26,8 km lang, ganske flat tempoetappe. Som det pleier å være for slike tempoetapper vil det være fullt kjør for de som har sammenlagtambisjoner og for tempospesialistene som er ute etter etappeseier. For de andre blir det en gjennomkjøring og en relativt myk start for å kjøre kroppen i gang etter hviledagen.

Folk bør nå ha klart å riste av seg både bakrus etter 17. mai og svartedauen, og kan minne seg selv om at man ikke hallusinerer når tårnet i målbyen Pisa kan virke litt skjevt.

Som noen vil ha oppdaget, er jeg også opptatt av musikk. Dagens startby er fødebyen til komponisten Luigi Boccherini (1743-1805). Han flyttet til Spania og levde det meste av sitt liv der. Kanskje blir ikke italienere og spanjoler enige om hvorvidt han er en italiensk eller spansk komponist, akkurat som tyskere og engelskmenn ikke blir enige om hvorvidt George Friedrich Händel var en tysk eller engelsk komponist. Luigi Boccherini har blitt karakterisert som den beste annenrangs komponisten i sin generasjon. Det er ikke noen veldig flatterende karakteristikk. Men når de førsterangs komponistene i hans generasjon var Joseph Haydn, Wolfgang Mozart og Ludwig van Beethoven, er det kanskje ikke så ille å være en av de ledende komponisten i divisjonen under. Det var mange komponister i den divisjonen. De fleste er for lengst glemt, men Luigi Boccherini blir i det minste husket. En av hans mest kjente komposisjoner er denne menuetten:

En av de absurde, det er fristende å si makabre delene av historien om Boccherini, hendte i 1927, da Mussolini bestemte at Boccherinis levninger, som var begravd sammen med hans familie i Madrid, skulle graves opp og bringes “hjem” til Lucca og begraves der. Detaljene om dette kjenner jeg ikke. Identitetspolitikken kunne få enda mer absurde utslag enn i dag. Vi forlater Boccherini her.

Vi er fortsatt i Toscana, men ikke i de områdene som har gjort Toscana kjent som vinområde. Litt nord for dagens startby, Lucca, er området DOC Colline Lucchesi, hvor det produseres hvit, røde og rosévin, samt søtvin (vin santo). Det er mest rødvin, som kan være laget av blandinger av merlot, syrah og sangiovese. De beskrives som flotte viner, og neste gang jeg måtte komme til det området, skal jeg prøve en slik vin. Men det ser ikke ut til å være viner det er verdt å lete etter. Vinmonopolet har bare en vin herfra, en Sereno – Villa di Santo Stefano. Den beskrives som sødmefull, men har under 3 gr sukker per liter, så det kan ikke være en søt vin.

Når rytterne nærmer seg må, kommer de inne i DOC Terre di Pisa. Men om dette området finner jeg ikke informasjon annet enn på turistinformasjonssider, og holder man seg til slike kilder er alt fantastisk.

Jeg velger heller å dra sørover og bort fra dagens etappe, til Bolgheri, og de såkalte “supertoscanere”. Det er uklart hvem som først fant på betegnelsen “supertoscaner”. Men utivkingen av disse viser at definerte krav definert gjennom vinlovgivning både kan være et virkemiddel for å sikre kvalitet, og en tvangstrøye. På 1970-tallet var italiensk vinproduksjon inne i en krise. Vinen hadde dårlig rykte, og var mest kjent for bastflaskene på Chianti. Jeg henter nok en gang fram det Hugh Johnson skriver i innledningen til avsnittet om Italia i 3. utg av “Vinens verden”, som er fra 1985 (norsk utgave i 1986):

“I første utgave av dette atlas beskrev jeg italienernes urgamle likegyldighet med sin vinkultur som både tiltalende og fortvilende, størstedelen av landets enorme vinproduksjon, med sine gleder og skuffelser, kunne drive en skikkelig vinhandler til flasken.

Det er skjedd store forandringer siden den gang. Italienerne er ikke lenger nonsjalante med vinen, ihvertfall ikke når det gjelder produksjon og markedsføring. (Måten å drikke den på, er en annen sak.) Men fremdeles er det sider ved italiensk vin som man må mobilisere både godvilje og tålmodighet for å forstå.”

Utviklingen av den første “supertoscaneren” skal ha startet i 1942. Den piemontesiske marchese Mario Incisa delle Rocchetta giftet seg i 1930 med en av arvingene til godset Tenuta San Guido, Clairice della Gherardescas. I 1942 plantet han til en vinmark med blant annet Cabernet Sauvignon. Han laget sin første vin av disse druene i 1948, en vin han kalte Sassicaia, som betyr steinfylt. Vinen ble lenge laget bare til eget bruk. Italienerne har hatt og har kanskje fortsatt et rykte for å holde den beste vinen for seg selv. Da den ble for første gang ble tilbudt kommersielt, hadde den årgang 1968 som sin hovedbase, men var også iblandet en del reservavin av eldre årganger, og vinen ble lagret på barriques, realtivt små eikefat. Den gangen fantes ikke Bolgheri som et klassifisert vinområde.

Vinen ble en suksess. Men den passet ikke inn i noen klassifiseringer, annet enn Vino da Tavola, bordvin. Man fikk den paradoksale situasjon at de mest ettertraktede og høyest prisede vinene fra Toscana var klassifisert på laveste klassifikasjonsnivå. Bolgheri fikk DOC-status i 1984, men bare for hvitvin basert på Trebbiano Toscano og rosévin basert på Sangiovese. DOC-kravene ble endret i 1994, og igjen i 2011. Men fortsatt velger noen å klassifisere sin vin som IGT, som er et lavere klassifiakasjonsnivå enn DOC, hvor produsentene står friere. Enkelte produsenter har utviklet sterke merkevarer. Da blir det slik at klassifiseringen trenger disse merkevarene for å få prestisje, mer enn at disse produsentene trenger klassifiserigen. For mindre kjente produsenter blir klassifiseringen viktigere.

Supertoscaner er ingen offisiell betegnelse, og dermed kan det bli litt uklart. Men det er tre hovedtyper, eller i alle fall utgangspunkter.

  1. En vin som bare er laget av “internasjonale”, i praksis franske druer. Sassicaia er det første eksempelet på dette. Den er i realiteten laget som en Bordeauxcvin, men typisk Bordeaux-blanding av druer.
  2. En vin laget av en blanding av Sangiovese og “internasjonale” druer. Antinoris Tiganello er det første eksempelet på en slik vin.
  3. En ren sangiovesevin, lagret helt eller delvis på barriques. La Pergole Torte fra Montevertine skal være den første vin av denne typen.

Det får være nok om de såkalte supertoscanere for denne gang. Vi får komme mer grundig tilbake til disse en gang Giroen er innom området hvor de produseres.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 9. etappe: Gubbio – Siena

Leave a comment

Jeg må erkjenne at Lucas Plapp var en ukjent rytter for meg. Han ble den andre australieren som vinner en etappe i årets Giro. Vi fikk også se at det fortsatt er liv i Wilko Kelderman. Jeg hadde ikke ventet at Primoz Roglic ville ha satset på å vinne etappen. Men jeg ventet at han og hans lage skulle kontrollere den på en slik måte han ikke måtte gi fra seg den rosa ledertrøyen. Nå er det Diego Ulissi som overtok den. Det passer ganske godt, da han er fra Toscana — regioenen vi skal inn i. Det må være en god følelse å sykle inn i hjemmeregioen iført den rosa ledertrøyen.

I dag er det en 181 km lang kupert etappe. Det er en etappe med både grus og brostein. Det er en bakke ca 1,8 km før mål. Den har en stigning på 16% på det bratteste, før det flater ut og går nedover de siste ca 300 meterne. De mest utpregede spurterne vil nok bli kjørt av i bakken. Selv om spurterne ofte er rå i utforkjøringen, er den nok for kort til at de kan hente inn det de taper oppover.

Bakken er neppe lang nok til at de med sammelagtambisjoner kan vinne tid, og de vil neppe ønske å risikere for mye i galdiatorkampen ned mot mål. Denne siste bakken er ikke klassifisert, så det er heller ikke noe å hente for de mest upregede klatrerne her. Kanskje kan det være nok en etappe for Mads Pedersen, eller skal det bli en etappe hvor det lykkes for Wout van Aert?

Når 18. mai i år kommer på en søndag, kan det hende at noen tenkte enda mindre på morgendagen en de pleier å gjøre da de feiret nasjonaldagen, slik at dette kan være en ekstra tung “dagen derpå”. Etappen starter ganske langt nord i Umbria, og går inn i Toscana.

Når startbyen er Gubbio, bør vi se om vi kan finne en virkelig gubbevin. Men jeg finner ikke noen viner herfra. Det eneste jeg finner av alkoholholdig drikke er likøren Amaro Monte Ingino. Om likør er noe det frister å starte dagen med, dagen derpå, skal være usagt. For meg var det lenge slik at 17. mai var en lang dag som startet tidlig. Når kvelden kommer har jeg ofte vært sliten og trøtt, og har gått ganske tidlig til sengs. Så 18. mai har ikke pleid å være en spesielt tung dag for meg. Om jeg har forstått det rett, er Amaro Monte Ingino en likør basert på destillert vin laget av Nebbiolo, som blant annet er smaksatt med safran. Jeg har funnet lite informasjon om denne, og det meste har vært på italiensk, et språk jeg ikke på noen måte behersker. Så jeg garanterer ikke at jeg har forstått dette rett. Vi er ikke innom noen av vinområdene i Umbria.

Vi fortsetter inn i Toscana, et av virkelig store vinområdene i Italia, både i kvalitativ og kvantitativ forstand. Dette er regionen for Chianti og de såkalte supertoscanere, og en lang rekke andre viner. Igjen sliter jeg litt med kart som ikke er presise nok. Men det synes som om det første vinområdet vi kommer inn i er DOC Valdichiana Torscana. Det er et ganske lite område og produksjonen er ikke veldig stor. Det proudseres ulike typer vin, og området fremstår ikke som veldig interessant, ikke minst målt mot andre områder i Toscana. Det er mulig vi også er innom DOC Cortona, som også er et område hvor det produseres mange typer vin. Den mest kjente skal være Syrah-vin fra Tenimenti d’Alessadro. Syrah er ikke en drue jeg forbinder med Toscana. Det kan se ut som om Tenimenti d’Alessandro er en produsent med sans for Rhône-vin. For de har også en hvitvin laget av Viognier, som er en hvit/grønn drue fra Rhône, og som er på sitt aller beste (og dyreste) i Condrieu. Syrah er en drue som gjerne gir viner som passer godt til vilt. Selv synes jeg at Viognier-viner går godt til kylling. Men for meg blir det da stort sett franske, ikke italienske viner.

Her skal jeg foreta et av mine mange sidesprang fra vinen, skjønt munker og klosterliv har hatt stor betydning for utviklingen og utbredelsen av vin i Europa. Jeg skal til byen Arezzo, litt nord for dagens etappe. Herfra kom en benidictinermunk ved navn Guido, Guide d’Arezzo, som betyr Guido fra Arezzo. Han var munk i Pomposa-klosteret, nær Ferrara, lenger nord i Italia. En av hans oppgaver i klosteret var å undervise unge munker i det omfattende repertoaret av sanger som ble sunget i klosteret. Det var et sangrepertoar som utgjorde rundt 80 timer, og det tok typisk ti år å lære det hele. Som et pedagogisk hjelepmiddel videreutviklet Guido runndt år 1000 den da eksisterende, ganske primitive musikknotasjonen man hadde. Han introduserte notelinjer, slik at det ble mulig ikke bare å se om melodien skulle gå opp eller ned, som kunne være til en viss hjelp for å huske melodier man i utgangspunktet kunne, men også å se hvor mye opp eller ned melodien skulle gå.

Noteskriften er videreutviklet mye siden Guido, og den har hatt en enorm betydning for utviklingen av den vestlige musikken. Den åpnet for komponistrollen, ved at man kunne skrive ned musikken og med det gi andre instruksjoner om hvordan den skulle fremføres, det gjorde det mulig å spre musikken på nye måter, komponister kunne studere tidligere komponisters musikk og videreutvikle denne. Johann Sebastian Bach lærte konsertformen ved å studere notene til Arcanglo Corellis og ikke minst Antonio Vivaldis konserter. Etterpå utviklet Bach konsertformen langt videre fra det Corelli og Vivaldi hadde gjort. Og noteskriften har gitt oss et omfattende musikkhistorisk kildemateriale. Dette kunne jeg ha skrevet mye om, men jeg skal ikke gjøre det i denne sammenhengen. Vi skal tilbake til vinen.

Til 7. etappe nevnte jeg at Montepulciano både er navn på en by og på en drue. Dagens etappe passerer et stykke nord for byen Montepulciano. Om den er innom områdene for produksjon av vinen Vino Nobile di Montepulciano, er jeg ikke helt sikker på. Igjen har jeg ikke presise nok kart. Vino Nobile er laget av Sangiovese. Men kjært barn har mange navn. Sangiovese er en drue som muterer legg, og det skal finnes 118 ulike kloner av Sangiovese, som ofte har sine egne navn. I Montepulciano kaller de sin lokale variant av sangiovese for Prugnolo Gentile. For å minne om det: I denne sammenhengen refererer Montepulciano til stedet, ikke til druen. Dette er en historisk vin. De eldste kildene som dokumenterer vinproduksjon i området er fra år 789. Vinen fikk DOCG sataus i 1980, sammen med Barolo og Brunello de Montalcino, som de tre første i Italia. Det er en klassisk vin, og absolutt en vin man bør prøve, selv om den i dag ikke har helt dem samme status som Brunello og de beste Chianti Classico vinene.

Vi avlutter i det vinmessige hjertet av Toscana: Chianti. Det er et stort område, og den største delen av viner fra Toscana er Chianti. Går vi noen tiår tilbake, var Chianti en ganske billig turistvin, men kjent for sine bastflasker enn for vinen i seg selv. Men kvaliteten og anerkjennelsen har økt. I dag tappes det meste av Chianti-vinen på vanlige flasker. Men for noen år siden kom I Fabbri med en Chianti Classico tappet på bastflasker, I Fabbri Chianti Classico Lamole Straw. Jeg kjøpte noen flasker, mest av nostalgiske grunner.

Det er en vin i hovedsak laget av Sangiovese, men det er tillatt å ha med noen andre druer. Chianti er delt inn i DOCG Chianti Classico, som er det opprinnelige Chianti-området. Herfra kommer de beste Chianti-vinene. DOCG Chianti (og Classico) omfatter en lang rekke underområder. Classicoområdet ligger nord for Siena, og etappen kommer inn mot Siena sydfra, så vi er ikke innom Classico-området denne gangen. Etappen kommer inn mot Siena gjennom området Chianti Colli Sensi.

Siena var en by som ble særlig hardt rammet av svartedauen i 1948. Mellom 30 og 50% av befolkningen i Siena døde av pesten. Bildet nedenfor er av Bernard Tolomei, en munk som forlot sitt kloster for å pleie ofrene for svartedauen i hans fødeby Siena. Han døde av pesten i 1348. Han ble kanonisert av pave Benedict XVI i 2009. Bildet er malt av Giuseppe Maria Crespi i 1735.

Før svartedauen var Milano, Firenze og Siena tre blomstrende byer i Italia. Milano og Firenze kom seg med tiden etter pesten, mens Siena “døde”. I Toscana kom den helt i skyggen av Firenze, både økonomisk og kulturelt. Om noen skulle være interessert i hvordan svartedauen påvirket Siena, kan de f.eks. lese artikkelen The Lasting Consequences of Plague in Siena av Ryan S. Davis ved Montana State University.

Siena er en av de byene som etter svartedauen havnet i en historisk bakevje, hvor ingen lenger var interessert i den. Dermed ble byen bevart, og ikke “utviklet”. Her har de blant annet en gotisk katedral som skulle bli veldig stor. Den ble påbegynt, men som ikke ble ferdig før svartedauen. Den har ikke blitt gjort ferdig siden, og er slik sett en enda eldre katedralbyggeplass enn La Sagrada Familia i Barcelona. Men i Siena stoppet byggearbediene opp for snart 700 år siden, og den katedralen kommer neppe noen gang til å bli fullført.

Når vi likevel er i Siena, tar jeg med denne artikkelen fra Morgenbladet, Hele historien i en håndbevegelse, om en utstilling av renessansemalerier fra Siena, på National Gallery i London. Jeg tror man må ha abonnement for å lese artikkelen.

I morgen er det hviledag, så vi ses igjen på tirsdag.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 8. etappe: Giulianova – Castelraimondo

Leave a comment

Årets 17. mai-etappe er en kupert, 197 km lang etappe. Det var som ventet at Mads Pedersen måtte gi fra seg den rosa ledertrøyen i går, og ingen overraskelse at det var Primpz Roglic som overtok den. Juan Ayuso mestret gårsdagens etappe, og tok etappeseieren.

Dagens eatppe er kupert, med det høyeste punktet omtrent på midten. Derfra går det er ned enn opp, og det er ganske mye utforkjøring mot mål, selv om det avslutter litt oppover. Jeg vil ikke spå om hvem som kan vinne denne etappen.

Etappen starter i Abruzzo og fortsetter i Marche. Til gårsdagens etappe skrev jeg at Montepulciano d’Abruzzo er en helt OK, men ikke veldig interessant vin. Dagens etappe starter i det som er det beste området for denne vinen: DOCG Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo. Kvalitet har sin pris. Man kan få mange relativt rimelige Motepulciano d’Abruzzo viner, men de som Vinmonopolet har fra DOCG Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo er, ikke overraskende, dyrere. Jeg merket meg to særlig dyre viner som bare er klassifisert som Montepulciano d’Abruzzo, fra produsenten Emidio Pepe. I Italiensk vin fremheves Emidio Pepe som en av de virkelig gode produsentene i området. De holder til i Torano Nuovo, som ligger innenfor Colline Teramane Montepulciano d’Abruzzo, men de har tydeligvis ikke valgt denne klassifiseringen for de vinene som kan fås hos Vinmonopolet. Deres to Montepulciano d’Abruzzo koster 1 323 og 1 425 kr for en flaske. Jeg kjøper bare helt unntaksvis så dyre viner, og da skal jeg være sikker på at jeg får noe virkelig godt. Det er ikke min mening å snakke ned Montepulciano d’Abruzzo-viner. Men jeg ville ikke ha betalt så mye for en vin herfra, uten først å ha smakt den og ha konstatert at den forsvarer prisen. Emidio Pepe har flere dyre viner fra Abruzzo, som koster fra 999 til 2 200 kr for en flaske. Jeg har ikke smakt noen av dem.

Innenfor dette området finner vi området DOC Controguerra. Ifølge boken Italiensk vin er dette et område hvor man kan bruke mange ulike druetyper, og vinene har lite til felles annet enn at de kommer fra det samme området. Klassifikasjonen er lite brukt.

Vi krysser så grensen til Marche. Det første området vi kommer inn i, er DOC Falerio. Her produseres det mest hvitvin av Pecorino og Passerina.

Jeg er ikke helt sikker på om vi kommer innom DOC Rosso Piceno, hvor det produseres rødvin med en blanding av Montepulciano og Sangiovese-druer. De kartene jeg har over vinområdene er ikke presise nok til å si om etappen faktisk er innom her. Det er en vin jeg ikke kjenner. Skal vi tro Italiensk vin, produseres noe av den beste Montepulciano-vinen i Marche, men da i områdene DOCG Cònero og DOC Rosso Còero, som ligger nær kysten i nærheten av Ancona. Vi skal ikke dit på denne etappen. Vi skal lenger inn i landet.

Det er særlig tre druer som dominerer i Marche: De røde/sorte Sangiovese og Montepulciano, druer som det dyrkes mye av også andre steder i Italia. Den mest typiske druen for Marche er den hvite/grønne Verdicchio. Denne dyrkes stort sett ikke i andre områder. Skjønt DNA-studier har vist at druen er identisk med Trebbiano di Soave, som er kjent fra Veneto. Flere områder i Italia har presentert sin vin med et særegent design på flaskene, hvor stråflaskene fra Chianti er det mest kjente. I Marche fikk Storprodusenten Fazi Battaglia i 1954 designet en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Verdicchio fra Marche ble lenge tappet på disse grønne, amforaformede flaskene. Slike flasker kan være god markedsføring. Men det kan være et tveegget sverd. De kan bidra til å bygge et image som en billig turistvin, hvor man er mer opptatt av flasken enn av innholdet. Det er derfor en tendens til å gå bort fra slike flasker. TIl forrige etappe nevnte jeg “pinnevinen” Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo som en vin jeg antar at mange har drukket. Det er nok mange som husker denne vinen først og fremst for pinnen på flaskehalsen.

De beste hvitvinsområdene ligger rundt byen Jesi. Det ser ikke ut at vi kommer innom dette området men jeg tar det med likevel. Det er to klassifikasjoner: DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva og DOC Verdicchio del Caselli di Jesi. Vanligvis pleier en riserva-klassifisering å innebære krav om fatlagring. Vinene DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva blir gjerne lagret noe på fat, men jeg har ikke funnet noen krav om fatlagring. Men de kommer fra de beste områdene rundt Jesi. Det er ikke alltid enkelt å forstå italiensk vinklassifisering.

Noen ganger får man velge drikke ut fra dagen, heller enn stedet man er. Jeg er i Frankrike når denne etappen sykles, så for meg blir det nok champagne. Skal man ikke bare feire nasjonaldagen, men også Giro d’Italia, bør det bli noe italiensk. Og aller helst bør det være noe rosa til Giro d’Italia. Italias beste musserende vin er Franciacorta, som produseres i Lombardia.

Det finnes mye rosé musserende vin. Men det meste av det som finnes er en hvit vin som er tilsatt litt rødvin. Fargen og mye av smaken i druene sitter i skallet. Hvis man siler vekk skallet fra røde druer før gjæringen, får man en hvit most og en hvit vin. I Frankrike kalles en hvit musserende vin som er laget av bare røde druer for “Blanc de noirs”. Når man lager en rødvin, er skallene med i prosessen. Når man lager rosévin er skallene med den første delen av prosessen, før de siles fra slik at man får en rosa vin med litt smak og aroma fra skallene. Noe rosé musserende vin lages som en rosévin, hvor skallene får bli med i første del av gjæringsprosessen. Hvis jeg skal ha en rosé musserende vin, foretrekker jeg vin som er laget på denne måten, som gjerne får litt mer smak av røde bær. I Champagne kaller man den metoden for Saignée. Vinmonopolet har ni slike champagner, men de jeg har smakt har jeg smakt i Champagne, og jeg har ikke smakt noen av de som de har på Vinmonopolet. For de fire rosé Franciacorta som Vinmonopolet har, er det bare detaljer om produksjonsmetoden for én av dem, Fratelli Berlucchi Freccianera Franciacorta Rosa 2017. Det er en vin laget av 40% Chardonnay, og 60% Pinot Noir (Pinot Nero). Det er opplyst at 30% Pinot Nero er vinifisert i rosé, og 30% er vinifisert i hvitvin. Hvis jeg skulle ha valgt en rosé Franciacorta, ville jeg ha valgt denne. Men det er et valg som bare er basert på beskrivelsen og min nysgjerrighet. Jeg har ikke smakt vinen.

W20130412_223956

Det er 17. mai, og det er en dag vi kan spise dessert og drikke en dessertvin til. Jeg avslutter med en vin som produseres i et lite område nærmere kyseten nordøst for dagens målby. Jeg skal tilbake til en hyggelig kveld på en utmerket restaurant i Oslo for noen år siden, en restaurant som dessverre ikke finnes mer. Det var et ganske spontant påfunn at vi gikk dit for så spise denne kvelden, det var vel jeg som ikke gadd å lage mat. Vi kom ganske sent. Vinkelneren var i det gode lunet. Vi fikk smake en del viner, antagelig var det åpnede flasker som ikke kunne bli stående åpne til dagen etter. Vi fikk to viner til desserten. Etter først å ha servert en Recioto di Soave, kom vinkelneren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito, som hun sa var fra Marche. Jeg så på flasken, og protesterte: “Alba, det er da i Piemonte, ikke i Marche?” Jeg skulle selvfølgelig ikke ha protestert mot det hun sa. Gode vinkelndere kan mer om de vinene de serverer enn hva jeg gjør. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av fortellingen om vinen.

Alle som kan litt om italiensk vin, vet at Alba ligger i Piemonte, kjent for bl.a. Barbera d’Alba. Men det finnes også en liten by i Marche som heter Alba. Der dyrker de druen Lacrima, og produserer vinen Lacrima di Morro d’Alba. Vi kan gi ordet til forfatterne av Italiensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skrev i andreutgaven:

“En av Marches — ja, hele Italias — mer spesielle viner har mot alle odds vokst seg større de senere årene. … i en vinverden preget av stadig flere ensrettede “designerviner” og kjønnsløse bag-in-boxer, er viner som er litt annerledes et tiltrengt friskt pust. … Resultatet er meget spesielt, men til velvalgt mat som for eksempel salami eller stekt pattegris fungerer den veldig bra. Stefano Mancinelli er områdets selvbestaltede ambassadør, og hans viner er også blan de beste med en relativt fyldig og aromatisk stil. Han lager også litt av den sjeldne passitovariant, hvor druene henger til tørk i månedsvis og siden lagrer i flytende form på barriques og tonneaux.”

Det var denne sjeldenheten vi fikk servert den gangen. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av desserten som var laget av sjokolade. Røde dessertviner passer godt til sjokoladebaserte desserter. Men som hun sa: Den dreper sorbeten (banan og kiwi, om jeg husker rett). Vi fikk et utmerket måltid, en hyggelig kveld, fikk smake noen for oss ukjente viner, og vi lærte litt mer om italiensk vin. I tredje utgavre av Italiensk vin kan vi lese at produksjonsområdet for Lacrima di Morro d’Alba var 7 ha da de fikk DOC-status i 1985, det var utvidet til 61 ha i 1999 og i 2017 var ca 250 ha.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.