Category Archives: Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 13. etappe: Rovigo – Vicenza

2025-05-23 Olav Torvund Leave a comment

Som ventet ble det et spurtoppgjør i går, og Olav Kooij var de nødvendige centimentrene foran, etter et flott opptrekk fra Wout van Aert. I sammenlagtkonkurransene ble det ingen endringer, i alle fall ikke noen endringer av betydning.

Dagens etappe er 180 km lang kupert etappe. Det er noen små “knotter” underveis, men generelt er etappen ganske flat. Men den siste kilometeren er motbakke, med 12% på det bratteste. Det blir sannsynligvis en spurtetappe, men en spurt blant ryttere som kan spurte i motbakke. Kan det igjen være en etappe for Wout van Aert eller Mads Pedersen?

Dagens etappe går i Veneto. Veneto er den regionen i Italia hvor det produseres mest vin. Regionen er kjent for Valpolicella, Soave, Amarone, Ripasso og ikke minst Prosecco. Det første område vi kommer inn i, er Prosecco. Det er ikke så overraskende, for produksjonsområdet for Prosecco har blitt så stort at det dekker det meste av regionen hvor det kan produseres vin. De andre områdene som har gjort Veneto kjent som vinområde, er vi ikke innom.

Prosecco er en musserende vin som har blitt veldig populær i de senere årene. Det er ikke særlig overraskende. Det er en lettdrikkelig musserende vin, og den er ganske rimelig. Mitt inntrykk er at Prosecco har gått litt av moten hos de som gjerne vil ha bobler. Nå går det visst mer i spansk Cava eller fransk Crémant. Men her hvor vi er nå, er det uansett Prosecco som gjelder. I en tabell i Italiensk vin står det at 23% av de druene som plantes i Veneto er Glera, altså druen som brukes i prosecco. Det er mye i en stor vinregion som også produserer viner som valpolicella, soave og amarone.

Kort om musserende vin. Under gjæringen omdannes sukker til alkohol og CO2. CO2 er det som fanges i små bobler i brød- eller bolledeig, og får deigen til å heve seg. Men vi skal holde oss til vin, ikke baking. Vanligvis slippes CO2 ut gjennom en gjærlås ved gjæring av vin, slik at det ikke blir et stort trykk i gjæringskaret.

Når CO2 oppløses i vann, dannes karbonsyre, ofte kalt kullsyre, som har formelen H2CO3. Når trykket slippes, frigjøres CO2 i form av bobler.

Musserende vin produseres vanligvis ved at man først lager en stille vin. Denne bli så tilsatt sukkerholdig druemost og gjær, slik at den gjæres en gang til. Andregangs gjæring kan skje på flaske, som er den tradisjonelle metoden, tidligere omtalt som champagnemetoden. Eller den kan skje på tank. Den aller simpleste boblevinen lages som man lager brus: Ved at CO2 tilsettes under trykk. Noen få steder benyttes den opprinnelige metoden, hvor vinen tappes på flasker før den er ferdig utgjæret, og gjæres ferdig på flaske. Det er da bare én gjæringsprosess. I Limoux og Gaillac i Frankrike lages noe vin på denne måten. I dag har denne produksjonsmetoden blitt mote, som pet-nat.

Noe prosecco produseres col fondo, som er slik de første musserende viner ble laget og som igjen har kommet på moten med pet-nat viner: Man tapper vinen på flaske før den er utgjæret, og lar den gjære ferdig på flasken. Det skjer da ikke noen omkorking og fjerning av bunnfall, slik det gjøres med musserende viner laget med tradisjonell metode. Prosecco produsert col fondo er litt mer interessant enn vanlig prosecco. Så får jeg understreke at interessant ikke nødvendigvis betyr at den er bedre enn mindre interessante viner.

Prosecco lages vanligvis med andregangsgjæring på tank. Noen få lages med tradisjonell metode, men det er unntak som vi i praksis kan se bort fra. Ved tradisjonell metode lagres vinene med gjærrestene fra andregangsgjæringen på flaske, før den korkes om. Hvor lenge den ligger slik, kan variere. Dette gir smak og aroma til vinen, og kalles autolyse. Det gir f.eks. champagne litt aroma av gjærbakst som brød, brioche osv. Når andregangsgjæring skjer på tank, vil gjærrestene synke til bunnen. Bare en liten del av vinen kommer i direkte kontakt med disse, og vinen lagres vanligvis kortere tid på denne måten enn når ettergjæringen skjer på flaske. Vin som er ettergjæret på tank har derfor ikke det autolysepreget som vi vanligvis finner i en musserende vin laget med tradisjonell metode.

Prosecco hadde for inntil relativt få år siden ingen geografisk avgrensing. Prosecco var en drue, og alle kunne produsere musserende vin av druen prosecco. Den økende populariteten førte til at produsentene i det tradisjonelle produksjonsområdet for prosecco ønsket å beskytte produksjonsområdet. Man valgte å endre det offisielle navnet på druen fra prosecco til et av de lokale navnene på druen: Glera. Så fant man en en forstad til Trieste, nær grensen til Slovenia som heter Prosecco-Contovello, som man kunne bruke som et forankringspunkt for den geografiske avgrensningen. Det var nødvendig med en del politiske velvilje. Men den daværende lanbruksministeren kom fra Conegliano, en av de viktigste Proseccobyene, og han hadde gått på vinskole der. Vi kommer tilbake til Conegliano til etappe 15. For å få med denne lille byen, ble det geografiske området ganske sterkt utvidet fra det tradisjonelle dyrkingsområdet for prosecco. Mange områder som hadde vært klassifisert som IGT-områder, rykket da opp til DOC-nivå. DOC Prosecco har dermed blitt et veldig stort geografisk område.

Vi har et stort område som er klassifisert som Prosecco DOC. Det omfatter en stor del av Friuli og det meste av Veneto.

Prosecco er en fruktpreget vin, med smak av pære. Den har lite syre og mer sukker sammenlignet med f.eks. champagne (det finnes også halvtørr og søt champagne, men det meste er tørr), som gjør den lettere å drikke. Mange vil derfor like prosecco bedre enn champagne. Men champagne har et langt mer komplekst smaksbilde, og vinner ved nærmere bekjentskap. Fruktigheten i prosecco gjør at det ikke er noen matvin. Det er en typisk terrassevin. Jeg har drukket en del glass prosecco på utecafeer i Venezia, og der smaker den aldeles fortreffelig. Til sammenligning er champagne en utmerket matvin. Hvis du ikke vet hva slags vin du skal velge til en type mat, er det ofte ganske trygt å satse på champagne.

All prosecco lages av den samme druen. Champagne lages av en eller flere av tre druer, så drueblandingene i champagne kan variere. Dermed kan smaken mellom ulike champagner variere ganske mye. Selv eksperter har problemer med å skille Prosecco fra ulike produsenter.

Prosecco lages for å drikkes ung. Den kan ofte drikkes om våren, året etter at den er produsert. En champagne uten årgang skal lagres minst 15 måneder på flaske “sur lie”, altså på gjærrestene. En årgangschampagne skal ligge minst 36 måneder.

På den annen side: Prosecco er rimelig. De koster fra ca 125 og opp til i overkant av 400 kroner hos Vinmonopolet. Til sammenligning koster den rimeligste champagnen hos Vinmonopolet ca 330 kr, og den dyreste champagnen på Vinmonopolet koster for tiden ca 11 660 kr. Det finnes champagne som er langt dyrere enn dette.

Vi er muligens innom Bagnoli på begynnelsen av etappen. Det omfatter vinområdene DOCG Bagnoli Friularo og DOC Bagnoli di Sopra. Området ligger på flatlandet. Det produseres hvit-, rosé og rødvin. De produseres dels av “internasjonale” druer, dels av lokale druer som Turchetta, Refosco del peduncolo rosso og Cavrara. Raboso Piave (også kalt Friulano) og Raboso Veronese er viktige i området.

DOC Vicenza omfatter det meste av området rundt Vicenza, og fremstår nærmest som en oppsamlings-DOC for viner som ikke passer inn i noen av de andre klassifisieringene.

Syd for Vicenza ligger DOC Colli Berici. Også her dyrkes mange druesorter og det produseres flere typer vin. Også dette fremstår som viner man drikker hvis man er i området, men som det ellers ikke er verdt å lete etter.

Italiensk vin

Min hovedkilde til kunnskap om italiensk vin er Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2025-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2647 produsenter og mer enn 25,012 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia 2025

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2025. 12. etappe: Modena – Viadana (Oglio-Po)

2025-05-22 Olav Torvund Leave a comment

Så ble det RIchard Carapaz som slo til i går, foran ungdommen Isaac del Toro. Men del Toro beholdt den rosa ledertrøyen. Thor Hushovd ble kalt oksen fra Grimstad. Men når man heter del Toro og leder Giro d’Italia, da må han vel også overta oksetittelen, dog ikke fra Grimstad.

I dag er det en 172 km lang, kupert etappe. Det er noen for disse syklistene ganske moderate stigninger i litt mer enn første halvdel av etappen (men garantert mer enn tøffe nok for slike som meg). Derfra går det nedover før det flater ut, og avslutningen er helt flat. Så her blir det nok et spurtoppgjør.

Vi er i Emilia-Romagna. Dette er Italias mest fruktbare område, i alle fall så lenge det varer. Klimaendringene gjør at isbreene smelter, og at vanntilførselen til Po og andre elver svikter. Til gjengjeld får man til tider styrtregn med flom og oversvømmelser. Uansett: Vin blir best når druene må kjempe litt for tilværelsen. De mest fruktbare områdene er ikke de beste for vindyrking.

Etappen starter i Modena, som er mer kjent for balsamicoeddik enn for vin. Balsamico lages av druesaft av Trebbiano, som kokes inn og gjæres. Produksjon av tradisjonell Balsamico, Aceto Balsamico Tradizionale er tidkrevende, og resultatet blir tilsvarende dyrt. Før man kan tappe noe som helst av en slik Balsamico, skal den ha vært lagret på fat i 12 år. Man har da et solerasystem, slik man har for bl.a. sherry. Man tapper litt fra den eldste og minste tønnen. Denne etterfylles fra den litt større, nest eldste tønnen. Slik fortsetter det, til man kommer til de nyeste tønnene. Disse etterfylles så med innkokt druesaft. Hvor gammel den Balsamicoen som tappes og selges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rimeligere utgave, Aceto Balsamico di Modena.

VInmessig er vi i Lambruscoland. Modena ligger i Lambrusco di Sorbara, og etappen fortsetter i Lambrusco Gasparaossa di Castelvetro. Giroen er innom dette området omtrent hvert år, og like ofte har jeg basert meg på en smaking av Lambrusco for ganske mange år siden, og skrevet at det ikke er min favorittvin. Og jeg har gjerne sagt noe i retning av at neste gang, da skal jeg gi den en ny sjanse. Nå syntes jeg ikke at jeg kunne skrive dette flere ganger, så jeg stakk innom min lokale vinmonopolutsalg for å kjøpe en flaske Lambrusco. Jeg valgte den han jeg spurte om råd anbefalte, og som skulle være en ordentlig, og en god Lambrusco, som ikke bare smakte av bringerbærdrops. Det ble en Camillo Donati Lambrusco dell’Emilia 2023, som kostet 276 kroner. Det er en mørk og ganske kraftig Lambrusco.

Når man ikke liker noe første gang man smaker det, kan det litt enkelt sagt skyldes to forhold: Det ene er at man rett og slett ikke synes at det er godt. Det andre er at man hadde forventninger om noe annet, som det ikke innfridde. Det omtrent som om når man ved en feil griper juiceglasset i stedet for melkeglasset til frokost, og drikker det med helt feil forventninger. Appelsinjuice er godt. Men det smaker ikke godt hvis man egentlig trodde man skulle drikke melk, eller omvendt. Så man bør gjerne gi den en ny sjanse, med nullstilte foreventninger.

Den er bedre enn hvordan jeg husker Lambrusco var fra sist jeg smakte den. Når jeg har hørt på Vinmonopolets podkast har de ofte snakket om at en vin er reduktiv, uten at jeg helt har forstått hva de mener med det. I Vinmonopolets podkast episode 390 Blindsmaking: Jubileum, bunad og surstrømming snakker de blant annet om reduktivitet. Man kan lese mer om reduktivitet i artikkelen Reduktivitet i vin. Om jeg har forstått det rett (ingen garanti for det), er kortversjonen at oksygen kan føre til oksydering som kan være uheldig. Lite oksygen kan gjøre at man bedre bevarer fruktighet og friskhet. Men det kan også bidra til noen uheldige svovelforbindelser. Mange aromastoffer som gir mineralitet og fruktighet er svovelforbindelser. Men de kan også slå over i mindre tiltalende aromaer som kan minne om tilbakeslag i kloakken, råtne egg, osv. Slike aromastoffer vil ofte forsvinne eller bli redusert om vinen får litt luft. For mer om reduktivitet kan man høre Vinmonopolets podkast episode 211 Flint og fjert – reduktivitet i vin.

Jeg tror kanskje at denne var reduktiv. Den hadde noe i aromaen som jeg ikke likte, men som forsvant etter en stund, når vinen hadde fått litt luft. Men da hadde også det meste av boblene forsvunnet.

Lambrusco er fortsatt ikke min favorittvin, så jeg kommer nok fortsatt til å vise til tidligere erfaringer i kommende år, når Giroen igjen er innom dette området. Men en gang i fremtiden kommer jeg til å gi den nok en sjanse. For mer om Lambrusco kan man høre på Vinmonopolets podkast episode 342 Lambrusco – boblevin med personlighet.

Etappen fortsetter ut av vinområdene. Om den er innom Reggiano er jeg ikke sikker på. Men det ser ut som om den er innon Colli di Parma. Etappen fortsetter nordover fra Parma, og der finner ikke jeg noe vin.

Når vi er innom Parma må vi ha litt ost og skinke. Parmaskinken. Grisene som blir til parmaskinke fôres på en bestemt måte: En spesialblanding av frø, korn og myse fra parmesanost. Vi vet at de beste skinkene lages av griser som fôres på bestemte måter. Skinkene tørrsaltes og henger lenge. Jeg mener å huske at spekeskinke i Norge ble speket med saltlake, for det gikk fortere og var billigere. Og resultatet ble selvsagt dårligere. Jeg har prøvd norske skinker som skal være laget på samme måte som noen av de beste skinkene. De er i alle fall like dyre som sine forbilder, men kvalitetsmessig holder de ikke mål. Når jeg kjøper spekeskinke blir det som regel italiensk parma- eller spansk serranoskinke.

Noe av den bedre vinen i dette området kommer fra skråningene opp mot Appenninene. I dag kan vi avslutte med en slik vin. Colli di Parma. Dette er et område i skråningen på syd- og vestsiden. Dette er overgangen mellom Nord-Italia og Sentral-Italia.

Jeg merker meg at det her produseres vin i nord- og østvendte skråninger, altså områder hvor det ikke er veldig mye soleksponering. Når vi kommer opp i fjellene, er det i de sydvendte og soleksponerte skråninger det produseres vin. I Colli di Parma produseres det mest upretensiøse, boblende viner. Jeg kjenner dem ikke, men det høres ut som viner man drikker når man er i området, ikke en vin man leter etter.

Parmesan er egentlig den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt. Les mer om parmaskinke og Parmerggiano Reggiano i artikkelen “The Terroir of Food” fra Decanter. Hvis jeg skal ha “parmesan” på en pastarett, synes jeg at Grana padano er helt OK. Men til litt mer avansert bruk bør det være Parmegiano reggiano.

Legg til at Po-sletten er det området i Italia hvor det dyrkes ris, så dette er stedet for risotto.

I dette området kommer vi ikke unna musikken. Parma er fødebyen til en av historiens virkelig store operakomponister, Giuseppe Verdi. Han er komponisten bak kjente operaer som Aida, La Travita, Rigoletto og mange andre. Kommende sesong kan man få med seg hans opera Don Carlo på Den norske Opera. Jeg tar her med hans La Donna è Mobile, fra hans opera Rigoletto. Her blir den sunget av Luciano Pavarotti.

Verdi var en meget interessant person, i tillegg til å være en stor komponist. Hvem andre ville finne på å saksøke sensuren fordi de har ødelagt hans opera? For den som vil gjøre seg bedre kjent med Giuseppe Verdi og hans operaer vil jeg varmt anbefale Robert Greenbergs serie “The Life and Operas of Verdi”, utgitt av The Teaching Company. Alle serier fra The Teaching Company er så ofte på salg (nedsatt 70%) at det ikke er noen grunn til å betale mer enn salgsprisen. Det er mye å spare på ørlite grann tålmodihet her.