Hovedresultatet ble som jeg håpet. Det ble ikke borgerlig valgseier. Skjønt man kan aldri stole på Senterpartiet. Så hvor SP vil plassere seg, kan være ganske uvisst. Det har aldri vært noe rødt i Storbondepartiet, og det er ikke noe grønt annet enn i logoen, og kanskje kjeldedressen fra Felleskjøpet. De er heller ikke på en venstresiden, der mediene plasserer dem. Jeg tviler likevel på at SP vil felle en Støre-regjering, når det eneste realistiske alternativet vil være en regjering med FrP og Høyre.
Det er skremmende med et stort FrP. Jeg hadde håpet at de skulle følge sin tradisjon med å være best når det ikke gjelder. Jeg gleder meg over at MDG denne gangen kom over sperregrensen. Jeg har tidligere varslet at jeg ville stemme MDG, noe jeg også gjorde, og det var ikke av taktiske grunner. Jeg skulle gjerne ha sett at Venstre og KrF hadde byttet plass i forhold til sperregrensen, med Venstre over og KrF under. Dag Inge Ulstein har virkelig gjort KrF til et mørkemannsparti og et pengeparti. Milliardærene betalte langt mer enn 30 sølvpenger sitt forsøk på å få dem over sperregrensen, i et håp om å få et flertall som ville gi dem god avkastning på investeringen, i form av lavere skatt. Venstre og MDG er de to partiene som står meg nærmest, men slik den politiske blokktenkingen fungerer, blir en stemme til Venstre i praksis en støtte til FrP. Det å holde FrP unna styre og stell, er viktig for meg.
Heia Pedersen! Det var en flott, ikke uventet og velfortjent etappeseier til Mads Pedersen søndag. Det er dejlig å være dansk i Spania med Mads Pederson som etappevinner og Jonas Vingegaard i rød ledertrøye.. Men ganske mange så ut til å ha tatt hviledagen en dag for tidlig, når de lot et brudd få over 13 minutter. Torstein Træen falt ned til tiende plass i sammendraget. Nå får vi håpe at han begynner å klatre igjen, og ikke faller videre nedover.
Da starter vi opp igjen, etter at syklistene har hatt en hviledag og vi her hjemme har hatt et valg. Jeg vil avstå fra å kommentere valget i denne sammenhengen.
I dag er det nok en medium mountain etappe med toppavslutning, om enn ikke så heftig som noen av de tidligere. Etappen er på 167,9 km. Ut fra profilen kan det se ut som en etappe hvor et brudd kan gå inn.
Jeg starter med en liten avsporing: Til 11. etappe omtalte jeg en champagneskandale hvor en produsent hadde brukt blant annet spansk hvitvin til å lage falsk champagne, og til min overraskelse fant jeg en champagne fra denne produsenten hos Vinmonopolet. Når har Vinmonopolet stoppet salget av den champagnen. Men jeg skal ikke dvele lenger ved den saken nå, men gå over til spansk hvitvin som forhåpentligvis ikke brukes til å lage falsk champagne.
Vi er i regionen Galicia. Det er en autonom, altså selvstyrt region. Spania har mange selvstyrte regioner, og det virker ganske komplisert, men varierende grad av selvstyre i de ulike regionene. Jeg går ikke nærmere inn på de i denne sammenhengen. Santiago de Compostela er et av de viktigste pilegrimsmålene i den kristen verden, visstnok på tredjeplass etter Jerusalem og Roma.
Galicia er i utgangspunktet en keltisk del av Spania, altså beslektet med Bretagne, Isle of Man (hvor Mark Cavendish kommer fra), Wales (hvor Geraint Thomas kommer fra, om vi fortsetter med britiske syklister — han syklet sitt siste sykkelritt i Tour of Britain søndag), Irland og Skottland. Språket, galisisk eller galego er et romansk språk som er nærmere beslektet med portugisisk enn med spansk. Om jeg har forstått det rett, er det som vanligvis omtales som spansk egentlig kastiljansk. Under Franco var alle andre språk enn kastiljansk forbudt, men etter at man kvittet seg med Franco-diktaturet i 1975, det er faktisk 50-årsjubileum i år, har de regionale språkene og regional identitet fått en oppblomstring. Vi har sett det tydeligst i Baskerland som har en helt spesiell historie, og Catalonia. Men her har jeg ikke noen god oversikt.
Galisik kultur er i stor grad keltisk. Jeg fant denne samlingen med galisisk musikk. Når man hører på den første, er det lett å høre hvor Ennio Morricone hentet mer enn bare inspirasjonen til “Gabriel’s Oboe”, hovedtemaet i filmen “The Mission”.
Langs kysten er det mange fjorder, kalt rias. Det er Rias Baixas som, om jeg har forstått det rett, betyr noe slikt som lavere fjorder, og Rias Atlas, som betyr øvre fjorder eller noe slikt. Rias Atlas ligger i den nordlige delen, og er kjent som værharde områder. De er også kjent som Costa da Morte, som er galisisk for dødskysten. Det har vært mange forlis her. Her finner vi provinsen A Coruña, et navn jeg husker fra da NRK sendte “Været til sjøs”, uten at visste noe mer om det området. Jeg visste vel heller ikke hvor det var.
Vi er i Rias Baixas, som er et interessant vinområde. Vi er nær grensen mot Portugal. Etappen tar en tur nesten helt ned til grensen. Området fikk DO-klassifisering så sent som i 1988. Men det har utviklet seg kraftig, takket være innsats fra dyktige vinbønder som har tatt i bruk moderne produksjonsmetoder. Området er først og fremst kjent for sin friske hvitvin laget av Albariño eller Alvarinho som de skriver i Portugal. Jeg tror de uttaler det omtrent likt på begge spårkene, men jeg kan verken spansk eller portugisisk (eller galisisk). Et greit sted å starte er igjen med Vinmonopolets podkast, som har to episoder om denne vinen: Episode 102 Atlanterhavsvin og Albariño, og episode 250 Albariño — Druetypen som liker havet.
Albariño er en drue med fruktighet og syrlighet. I Vinmonopolets podkast karakteriserer de den som en slags mellomting mellom Riesling og Chardonnay. De gjør et forsøk på å svare på et lytterspørsmål om mineralitet og slektskap med de kaller kimmeridge områder, områder med et jordsmonn av Kimmeridgeleire. De gir egentlig ikke noe svar på det, men jeg drister meg til et forsøk på et svar, basert på noe av det geologene skrev til 10. etappe etappe i Vueltaen 2024. Hele den Iberiske halvøy ble brutt løs fra det som i dag er Biscayabukta for ca 155 mill år siden. Og de skriver at før Iberia brøt seg løs var det som i dag er det nordvestlige hjørnet, ved siden av Irland. Og hva finner vi også omtrent ved siden av Irland? Den sydvestlige delen av England, hvor vi blant annet finner landsbyen Kimmeridge, som har gitt navn til kimmerdigeleiren. Det ante meg at det kunne være en sammenheng, og jeg spurte geologene bak denne geologiserien. Svaret var at det var mulig, men det var ingen klar og sikker sammenheng.
I dag hadde jeg tenkt at menyen må bli kamskjell. Det er flere myter om hvordan apostelen Jacob, Saint Jaques, kom til Santiago de Compostela etter sin død. Vi er ikke helt i Santiago de Compostela, men vi er ikke så langt unna. Hans levninger skal være i Santiago. En av mytene sier at han kom med et skip som ble ført av en engel. En sier at han steg opp fra et kamskjell. Det er derfor kamskjell f.eks. heter Saint jaques på fransk. Jeg går ikke god for historien. Man kamskjell smaker fortreffelig, og det passer godt med en Albariño eller Alvarinho-basert hvitvin til.
Det er ingen store forskjeller mellom spansk og portugisisk vin laget av Albariño i dette området. Jeg har i alle fall ikke klart å identifisere noen forskjell.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg hadde ventet at Jonas Vingegaard skulle slå tilbake på gårsdagens etappe, men det gjorde han ikke. Det var imponerende sykling av Marc Soler. Det er ikke lett å forstå seg på UAE i årets Vuelta. De synes bare å være interessert i etappeseiere, og sykler knapt som et lag. Joao Almeida ligger på andre plass etter Jonas Vingegaard, men får ikke mye hjelp av laget. Det har blitt mye Torstein Træen i årets Vuelta, ikke uten grunn. Det var flott sykling også i dag, selv om det ikke holdt helt inn. Han beholdt sin niende plass i sammendraget. Men nå var det endelig en mulighet for den andre nordmannen i Vueltaen, Johannes Staune-Mittet, til å vise seg fram. Det var imponerende sykling, også av ham, selv om det heller ikke for hans del holdt helt inn.
I dag er det “bare” medium mountain, på 167 km. Det er to klassifiserte klatringer. Man går rett inn i en førstekategori fra start. Etter å ha kommet ned fra denne, med ganske mye opp og ned, skal man inn i en andre katetori. Selv om det går mest nedover mot slutten og selve avslutningen er flat, vil jeg tro at de fleste spurterne er kjørt av før de kommer så langt. Det kan bli et spurtoppgjør fra et brudd, og jeg vil ikke bli overrasket om Mads Pedersen igjen sitter i et slikt brudd. Det er hviledag i morgen, så det er ikke viktig å spare mye krefter i dag.
Etappen går for en stor del langs grensen mellom Asturias og Galicia, men ender i Galicia.
Vi beveger oss inn i området Ribeira Sacra. Det betyr noe slikt som hellig strand eller noe tilsvarende. Det skal vissnok komme av at det er så mange klostre i område. Området ligger ganske beskyttet mot de kjølige og fuktige atlanterhavsvindene, så klimaet er ganske kontinentalt. At alle klostrene kan få folk til å tenke på noe hellig, kan jeg forstå. Men hvorfor man har kalt det strand langt inne i landet, gir ikke mye mening — i alle fall ikke for meg. Riberia Sacra er delt inn i fem underområder: Amandi, Chantada, Quiroga-Bibei, Ribeiras do Mino og Ribeiras do Sil. Jeg vet ikke noe nærmere om disse underområdene.
Til forskjell fra de områdene vi har vært innom så langt i denne delen av Spania, produseres det her mest rødvin. Her er mange av vinmarkene bratte, langt brattere enn bakkene syklistene skal sykle. Det kan være opptil 85%, og da tror jeg selv ikke de sprekeste klatrerne ville klare å sykle opp. Skjønt skulle man prøve å sykle opp hvor det er så bratt vil det være en risiko for at man tipper bakover. Men det er vel i så bratte områder veien slynger seg oppover. Jeg vet ikke hvor bratt det ville være om man forsøker å sykle rett opp Trollstigen eller Alpe d’Huez, i stedet for å følge veien som slynger seg oppover. Men det vil i alle fall være bratt. Det fikk meg til å tenke på denne artikkelen i Aftenposten om de gamle kongeveiene i Norge, som kunne være veldig bratte. Det gjør det meget arbeidskrevende å dyrke vin i disse områdene.
Her begynte jeg å fundere på hvordan man egentlig måler prosentvis stigning. Er det vertikal avstand i forhold til horsitontal avstand, slik den vises på kart, eller er det vertikal avstand i forhold til faktisk tilbakelagt distanse? Som geocacher har jeg mange ganger erfart at GPS viser avtstand i horisontaltplanet. Så hvis man skal opp en bratt skråning, er den faktiske avstanden mye større enn det GPSen viser. Hvis vi tenker oss en rettvinklet trekant, blir spørsmålet om det er den korteste kateten i forhold til den lengste kateten, eller om det er den korteste kateten i forhold til hypotenusen? Jeg forsøkte å spørre på Bluesky, og fikk to svar. Et sa det ene, et sa det andre. Så jeg forble like (u)klok.
Jeg har sånn noenlunde kontroll på hvor bratt det er når det er bakker som er innenfor, eller i alle fall nesten innenfor det menneskelige. For noen år siden laget jeg en oversikt over noen kjente bakker i Osloområdet, for at vi skulle kunne ha noen referanser når vi sitter i sofaen og ser på syklister som sliter seg opp bratt bakker. I 2016 syklet jeg opp Furkapasset i Sveits, ikke helt til toppen, men opp til isbreen Rhonegletscher, som elven Rhônen starter fra. Målet med den turen var å sykle langs Rhônen fra der den starter, til der den renner ut i Middelhavet. Ifølge Strava skulle det være over 20% på det bratteste. Det er eneste gangen jeg har fått krampe i lårene når jeg har syklet, men likevel: Jeg tror ikke at det kan være sant at det var så bratt, for da tror jeg ikke at jeg hadde klart å sykle opp der.
Hvis stigningsprosent måles som forholdet mellom horisontal og vertikal distanse, altså mellom de to kateter i en rettvinklet trekant, vil 100% stigning tilsvare en vinkel på 45°. Hvis det er aktuell distanse, altså hypotenusen i forhold til vertikal distanse, vil 100% stigning være loddrett. Når det er angitt at vinmarkene kan ha en stigning på opp til 85%, må jeg melde pass når jeg ikke vet hvordan dette er målt. Jeg har sett noen sykt bratte vinmarker langs Mosel, uten at jeg vet hvor bratte de var, målt i prosent. Jeg har ikke noe begrep om hvor bratt det kan være når de sier opp til 85%. Men vi får la stigninger være stigninger, og heller gå til den vinen som produseres her.
Mencia er den dominerende druen. Den er ukjent for meg. Det hjalp meg ikke veldig mye å finne ut at er genetisk identisk med den portugisiske druen Jaen. Andre røde/blå/sorte druer som dyrkes er Brancellao (Alvarelhao) and Merenzao (Trousseau). Garnacha Tintorera (Alicante Bouschet) som er en krysning mellom Garnacha og Petit Bouchet, Sousao (Vinhao), Caino Tinto, Tempranillo og Mouraton er også tillatt. De fleste av disse druene dyrkes bare i denne delen av Spania, og i noen grad i Portugal.
Jeg fant en del vin hos Vinmonopolet, laget av druen Mencia. Av disse er 28 fra Ribera Sacra. Det er for meg en ukjent vin. Jeg har flere ganger beklaget meg over at kartene over etappene til årets Vuelta kom så sent, de er fortsatt ikke på rittets nettsider, noe som har gjort at det ikke har vært mulig å lete opp, kjøpe og smake på for meg ukjente viner. Men kanskje jeg får det til innen nesten gang Vueltaen er innom dette området.
Det produseres også en del hvitvin. De viktigste druene er Godello (Verdelho), Treixadura og Albarino. Endrueviner kan lages av Mencia, Godello og Albarino. Andre druer må blandes med noen av disse for å være godkjent under klassifikasjonen.
I morgen er det hviledag i Pontevedra og valgdag i Norge. Hvis du ikke har forhåndsstemt, kan du sette deg på sykkelen og sykle til ditt stemmelokale. Jeg har ikke lagt skjul på hva jeg har stemt og mener at folk bør stemme. Men det viktigste er at folk bruker stemmeretten, enten vi er enige eller uenige om hva man bør stemme på.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det ble som ventet en hard etappe i går. Jeg hadde ventet at Jonas Vingegaard skulle ta den, men Joao Almeida var sterkere. Mads Pedersen virker nærmest ustoppelig i kampen om den grønne poengtrøyen. Det er imponerende hvordan han kjemper seg over harde klatringer, når det er noen poeng å hente på den andre siden. Torsein Træen kom inn på 14. plass, og falt ned til niende plass i sammendraget. Det viktigste blir at han klarer å holde seg innenfor topp ti.
I dag er det nok en fjelletappe, 135 km lang med toppavslutning. Det er tre klassifiserte stigninger. Den første er tredjekategori. Etter denne kommer de til en virkelig heftig stigning, San Lorenzo Desnivel. Den er 10,5 km lang og har en gjennomsnittlig stigning på 8,5%, men med 14% slutten. Avslutningen er 16,9 km lang, med en gjennomsnittlig stigning på 5,9%. Jeg har igjen troen på Jonas Vingegaard.
Vi er fortsatt i Asturias. Som jeg har nevnte i går, kan ikke Asturias by på veldig mye interessant vin. Det brygges en del øl, som jeg ikke kjenner. Og man produserer cider uten kullsyre, som jeg heller ikke kjenner. Noe mer drikke kan jeg ikke by på i dag. Etappen ender på grensen til Castilla y León og det er et interessant vinområde. Men det er en stor region, og vi må mye lenger syd for å finne interessant vin. Så vi går ikke inn i det området i dag.
Vi er i et geologisk interessant område. Selv om det er mye fjell her i nord, er det ikke det samme fjellet. En gruppe geologer har laget serier om geologien langs de store sykkelritten. Dessverre har de ikke laget noen slike i år. I en melding på Bluesky til etappe 14 i fjor, skriver de:
“Compare to the geological map. The colors indicate rocks of different ages, folded into large upward ‘anticlines’ and downward ‘synclines’. The lines with triangles are faults where rock units are pushed over each other. The harder layers stick out to make ridges and the softer ones make valleys.”
I mangel av drikke, henter jeg fram noe musikk i dag. Isaac Albéniz er en av Spanias kjente komponister. En av hans kjente komposisjoner går under navnet “Asturias (Leyenda)”. Den tråden som forbinder komposisjonen med Asturias er i beste fall tynn. Men i mangel av noe annet får man klamre seg til tynne tråder. Isaac Albéniz var fra Catalonia, og komposisjonen ble først utgitt i Barcelona. Komposisjonen er inpirert av andalusisk flamenco og ikke musikk fra Asturias. Navnet Asturias (Leyenda) ble gitt av den tyske forleggeren Hofmeister ved en utgivelse i 1911, etter Isaac Albéniz’ død i 1909. Men navnet har blitt hengende ved komposisjonen.
Det finnes mange versjoner transkribert for gitar. Da jeg lette etter en innspilling på YouTube fant jeg flest fremført på gitar. Men Isaac Albéniz komponerte den for piano, så jeg starter med en innspilling med piano. Det er ikke mulig å overføre musikk eksakt fra piano til gitar. Når man bruker alle ti fingrene, er det mulig å spille ti toner samtidig på et piano, men gitaren har bare seks strenger slik at det ikke er mulig å spille flere enn seks toner samtidig. Et moderne piano med 88 tangenter har et register på litt over syv oktaver. En gitar har et register på et sted mellom tre og fire oktaver, og man skal være særdeles langfingret for å kunne utnytte hele registeret på en gang. Man kan spille toner som ligger tett på et piano, men det er ikke mulig å spille mer enn en tone om gangen på en streng på gitaren. De som har transkribert for gitar har løst dette på litt ulike måter. Uansett: Her er den først for piano.
Men jeg tar også med en versjon hvor den spilles på gitar. Jeg har her valgt en innspilling med den autstralske gitaristen John Williams. Jeg oppdaget gitaristen John Williams før jeg oppdaget komponisten John Williams, som særlig er kjent for filmmusikk, og det tok litt tid før jeg forsto at det ikke er samme person. Litt nerdestoff: Når man spiller klassisk gitar kan det ofte bli litt støy når man flytter fingrene på venstre hånd, en støy man på engelsk gjerne kaller “squeeky”, jeg har ikke funnet noen god norsk betegnelse. John Williams har perfeksjonert en renere teknikk, og det er veldig sjelden man hører dette når han spiller.
Det finnes en bedre innspilling med John Williams som også er tilgjengelig på YouTube, men den lar seg ikke inkludere på en nettside som denne. Så da må du gå til YouTube. https://www.youtube.com/watch?v=GY5y4Rp3tU8
For supernerder har jeg også tatt med en innspilling med Andrès Segovia. Særlig fra ca 2.30 minutter og utover blir det ganske tydelig at hans teknikk ikke er like ren som John Williams’.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
For de fleste ble det en rolig dag i går. Alle som er brukbart plassert i sammendraget, holdt seg i hovedfeltet og lot et stort brudd gå. Juan Ayuso stakk av med seieren. Mads Pedersen klarte å få med seg poengene på mellomspurten, og klarte å bli nummer fem på en etappe som egentlig ikke skulle passe ham. Så han trygget grepet om poengtrøyen. Jeg har sans for Mads Pedersen. Det at jeg er gift med en som heter Pedersen, gjør at jeg heier litt ekstra på ham.
Dagens etappe er en 202 km lang fjelletappe med toppavslutning. Om den avsluttende stigningen, l’Angliru er berømt eller beryktet, blir kanskje en smaksak. Den er 12,7 km, med en gjennomsnittstigning på 9,7%, men opp mot 24% på det bratteste. Jeg vil tro at Jonas Vingegaard her vil vise hvem som er sjefen. Da de syklet opp her i regnvær i 2002 fikk følgebilene problemer i bakken.
Vi starter i Cantabria, og ender i Asturias. Asturias er heller ikke kjent som et vinområde. Det er et område mer kjent for ølbrygging og produksjon av en cider uten kullsyre. Jeg kjenner ikke ølet fra denne regionene, og jeg har fortsatt ikke klart å bli noe særlig begistret for cider.
Men i de senere år har man begynt å dyrke mer vin, særlig området Cangas, nær kysten, hvor dagens etappe starter. Det var først rundt 1990 at noen ville hindre at vinproduksjonen i Cangas skulle forsvinne helt, som tok opp igjen vinproduksjonen — som har en ganske lang historie i området.
I dette området produseres det vin over 500 meters høyde. Det er ikke noen imponerende høyde, men det er et langt kjøligere klima enn i syd.
Det produseres mest rødvin. De viktigste druene er Albarín Negro (Alfrocheiro Preto), Carrasquín, Verdejo Negro (Trousseau) og Mencia. Den druen de her kaller Verdejo Negro er en drue fra Jura, som der heter Trousseau.
De viktigste hvite druene i området er Albarín Blanco (ikke beslektet med Albariño). I tillegg kan det brukes Albillo, Moscatel de Grano Menudo (også kjent som Muscat Blanc à Petits Grains) og Godello.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det ble en begivenhetsrik, men kaotisk etappe som på en måte endte i nesten ingen ting. Etappen ble avbrudt 3 km før det som skulle ha vært mål, og det ble ikke kåret noen vinner. Torstein Træen ble skjøvet ned til fjerde plass. Så får vi se hva slags plass han klarer å få til slutt.
Dagens etappe er også en “medium mountain” på 143 km.
Min første assosiasjon til stedsnavnet Laredo er countrysangen Streets of Laredo. Her i en innspilling med Johnny Cash.
Men dette gjelder nok Laredo i Texas, ikke i Spania. Mange stedsnavn i USA er navn som folk har tatt med seg fra sine europeiske hjemland. Jeg har vært i både Norway og Norge i USA, jeg har til og med funnet East Berlin. Så sannsynligvis er det en forbindelse mellom Spania og Texas her, men jeg har ikke forsøkt å undersøke den nærmere.
Vi er nå i Cantabria. Det er ikke en region som kjent for vinproduksjon. Jorden er for fruktbar og klimaet for vått og vindfullt til at man kan produsere vin av høy kvalitet. Om vindruer “trives” best i dårlig jord, vet jeg ikke noe om. Jeg har ikke spurt dem. Men resultatet blir i alle fall bedre der de må kjempe litt for tilværelsen. I fruktbare områder er det dessuten som regel mer lønnsomt å dyrke noe annet enn vindruer.
Det er to områder i Cantabria hvor det produseres vin som er klassifisert som landvin, Vino de la Tierra (VT): Liebana VT et stykke inn i landet hvor det stort sett produseres rødvin, og Costa de Cantabria VT som er nærmere kysten. Her produseres det hvitvin, og en så uspansk drue som Riesling er dominerende.
Hos Vinmonopolet finner jeg noen spanske hvitviner som har Riesling i drueblandingen, men ingen viner laget bare av Riesling. Og ingen av de vinene jeg har funnet som bl.a. er laget på Riesling, kommer fra dette området. Jeg er glad i Riesling, men foretrekker tysk eller fransk (Alsace). Jeg må medgi at jeg er skeptisk til spansk Riesling, men det kan bare være fordommer. Jeg har ikke smakt noen av disse vinene, men antar at disse også havner i kategorien av viner som man drikker hvis man er i området, men ellers ikke anstrenger seg for å finne.
Holder vi oss til drikke, er Cantabria, mest kjent for cider. Jeg er ingen ciderkjenner. Jeg har lenge tenkt at jeg må gjøre meg bedre kjent med cider. Men veldig langt har jeg ennå ikke kommet. Jeg henter igjen fram artikkelen “Kva er kvalitet” skrevet av varefaglig seniorrådgiver Håkon Skurtveit i Vinmonopolet, hvor ha skriver under mellomoverskriften “Eddik, rett eller feil?”:
“Det er slett ikkje alltid så lett å vite kva som må reknast for negativt i eit produkt. Same eigenskapen kan også gå frå å vere attraktivt til å vere eit lyte om det blir for dominerande. Er det feil dersom du kjenner ørlite eddiklukt frå ein sider? Nei, vil eg seie om det er baskisk sider frå Nord-Spania. Desse blir gjæra på ein måte som fører til mangslungen aroma, og eit streif av eddik er ein del av attraksjonen. Men eg svarar ja dersom det er «Sider frå Hardanger» som har etablert ein stil der den reine eplefrukta er viktigaste kvaliteten, og fråvær av eddikaroma er eit krav.”
Jeg har begynt å smake litt på norsk og fransk cider. Jeg har begynt å like den fruktige, norske cideren. Den franske, fra Normandie og Bretagne har en mer oksydert stil, som jeg fortsatt ikke har så stor sans for. Den spanske cideren, som Håkon Skurtveit beskriver, med ørlite eddiklukt, har jeg til nå ikke smakt. Og jeg tror jeg skal bli litt mer viderekommen når det gjelder cider, før jeg kommer til den spanske.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så langt, men ikke lenger for Torstein Træen. Nå er Jonas Vingegaard tilbake i den røde ledertrøyen. Men Torstein Træen kan fortsatt sykle for en god sammenlagtplassering.
Dagens etappe er en “medium mountain” etappe på 167 km, med start og målgang i Bilbao. Det er opp og ned og opp og ned, men syv kategoriserte stigninger, de fleste i tredjekategori.
Vi starter i spansk Baskerland. Baskisk vin var for meg en hvit flekk på vinkartet, inntil jeg ga meg i kast med Vuelta d’Espagna i 2022. Tour de France startet i dette området i 2023, og da gikk en av etappene i det samme området som dagens, uten at jeg har sjekket i hvor stor grad den etappen gikk på de samme veiene som dagens.
Langs kysten produseres den baskiske vinen som kalles Txakoli. Man deler baskisk vin inn i to hovedgrupper: Txakoli og Rioja Alavesa. Vi var innom Rioja på 9. etappe, uten at jeg kommenterte den baskiske delen av Rioja spesielt. Om jeg har forstått det rett, er Txakoli den tradisjonelle baskiske vinen. Den staves noen ganger Chacoli, Txacoli eller Chakoli. Det produseres mest hvitvin, men også noe rød og rosé. Det er en perlende vin med relativt lite alkohol, 9-11%. Her er en artikkel fra Aperitif om denne vintypen.
Produksjon av Txakoli har en lang tradisjon. Men fram til ut på 1980-tallet var dette en i hovedsak hjemmelaget vin, som ble produsert på gårdene. Vinlusen phylloxera tok nesten knekken på vinen. Men baskerne er stolte av sin kultur, og gjorde alt i deres makt for å holde produksjonen gående. Til slutt lyktes de i den forstand at tre områder fikk DO-klassifisering på 1990-tallet.
Den viktigste hvite/grønne druen er Hondarrabi Zuri. Jeg har ikke sett noe annet enn dette baskiske navnet på druen. I tillegg kan man bruke Folle blanche, Gros Manseng og Petit Manseng. Folle blanche kalles Gros plant i Loire og Picpoul i Languedoc. Gros Manseng og Petit Manseng er de viktigste druene i Jurançon, på den franske siden av Pyreneene. Til rødvin brukes Hondarribi beltza, en drue jeg heller ikke har møtt andre steder og jeg har ikke sett andre navn på denne druen.
Bizkaiko Txakolina (Chacoli de Vizcaya på spansk) fikk DO-klassifisering i 1994. De meste av vinmarkene ligger rundt Bilbao.
Jeg har merket meg av Vinmonopolet har noen viner fraGorka Izagirre. Jeg vet ikke om det er den baskiske syklisten Gorka Izagirre, som har satset på vinproduksjon, om det er en slektning, eller om det er et så vanlig baskisk navn at det kan være nærmest hvem som helst. Syklisten Gorka Izagirre har så vidt jeg vet lagt opp, så han sykler ikke årets Vuelta.
Det er det nærmeste jeg har kommet en slags sykkelvin fra dette området er Gorka Izzagirre. Jeg har også smakt en en Hiruzta Txakolina. Det ble den første vinen fra dette området som jeg smakte. Det er en lett perlende og syrefrisk vin som kan passe til sjømat. Hvis jeg hadde skullet smake den blindt, hadde jeg nok tenkt i retning en portugisisk Vinho Verde. Skjønt det er så lenge siden jeg har drukket den vinen, at sammenligningsgrunnlaget ikke er særlig godt. Det er nok ikke den vinen som kommer til å bli “husets hvitvin” hos oss.
Vi drakk vi en Gorka Izagirre 2019 til piggvar da Tour de France hadde en etappe her i 2023. Vinen var fyldigere og hadde mindre syre enn Hiruzta Txakolina. Den fungerte utmerket til piggvar, og var nok mer i min smak av den vinen jeg tidligere hadde smakt fra Baskerland.
Så over til noe helt annet, og over til Frankrike: Denne saken ble omtalt i media i går: Fransk vinprodusent dømt for champagne-juks. Det var blant annet brukt spansk hvitvin for å lage falsk champagne, men jeg har ikke funnet ut hvor i Spania denne vinen kom fra. Vinbønder, særlig i Syd-Frankrike, har ofte aksjonert mot spanske vinbønder, som de påstår produserer subsidiert vin, som så dumpes på det franske markedet. De har f.eks. aksjonert ved å tømme tankbiler med spansk vin som har kommet inn i Frankrike.
I alle fall de som har fulgt mine vinkommentarer til Tour de France, vil være kjent med at musserende vin laget med tradisjonell metode, først lages som en stille vin, som lagres og så tilsettes druemost og gjær, før den tappes på flaske og gjærer en gang til på flaske. Det er denne andregangsgjæringen som lager boblene i musserende vin laget på denne måten. Min første tanke, basert på det VG skrev, var at de hadde blandet stille hvitvin fra Spania og fra Ardèche i Syd-Frankrike (VG skrev heller ikke hvor i Syd-Frankrike vinen kom fra), inn i den stille vinen som så skulle gjennom en andregangsgæring for å bli champagne.
Jeg gikk til nettsidene til det franske vinmagasinet La Revue du Vin de France, for å se om jeg kunne finne flere opplysninger. Jeg fant artikkelen Prison ferme pour Didier Chopin, ce vigneron ayant vendu du faux champagne, men heller ikke der sto det veldig mye. Men slik jeg forsto artikkelen, var denne falske “champagnen” bare laget av hvitvin fra Spania og Ardèche, og tilsatt “aroma” som ikke var nærmere spesifisert, og tilsatt CO2, og den var laget i departementet Aisne, nordvest for Champagne. Nå er ikke min fransk så god at jeg tør garantere at jeg oppfattet alt korrekt. Men for meg ser det ut som om dette er musserende vin laget med den aller simpleste metoden, som jeg pleier å kalle “brusmetoden”, ved at vinen blir tilsatt CO2 under trykk.
Sammen med en venn forsøkte jeg en gang å lage musserende vin av en flaske rødvin på den måten. Vi sa vel at vi skulle lage “champagne”. Våre kunnskaper om vinproduksjon var ganske begrensede den gangen. Vi hadde en CO2-flaske i industriell størrelse, med et lite “trykkammer” hvor det akkurat var plass til en vinflaske. Vi åpnet vinflasket og satte den i trykkammeret, lukket dette og åpnet for gassen. Det skummet voldsomt, men godt ble det ikke. Når man lager musserende vin på den måten, får man ikke de fine boblene som man får med tradisjonell metode, som kjennetegner champagne. Hvis vi hadde korket flasken og latt de ligge, slik at gassen hadde løst seg opp i vinen, ville kanskje boblene ha blitt finere. Men noe slikt prøve vi ikke på.
Den falske “champagnen” ble solgt under navnet “Champagne Didier Chopin”. En champagne fra Didier Chopin med navn Stesson Vintage 2012 har faktisk funnet veien til Vinmonopolets hyller, men den står nå som utsolgt. Svindelen foregikk i 2022 og 2023, så det omfattet neppe årgang 2012. Dette gjorde meg enda mer nysgjerrig. En falsk “champagne”, produsert utenfor Champagne, og en vin fra den produsenten hadde funnet veien til Vinmonopolets hyller?
Jeg har noen ganger nevnt at det var under den 12. etappen av Tour de France i 2009 at jeg fikk idéen til å lete etter vin langs etappene i de store sykkelrittene. Da var etappen innom Côte des Bar, syd for Aube, syd i Champagne. Jeg visste den gang ikke at det ble produsert champagne så langt syd. Nå lærte jeg at det også produseres champagne i 36 landsbyer i departementet Aisne, nordvest for Champagne. Ifølge det jeg fant ut, produseres 10% av alle champagne her. Men det er kanskje ikke noe de snakker særlig høyt om i Champagne, akkurat som de tidligere ikke snakket særlig høyt om Côte des Bar. Etter denne skandalen vil de kanskje være enda mer tause om champagne produsert i Aisne.
Jeg forsøkte å finne ut litt mer om produsenten Didier Chopin, men det var ikke så enkelt. Når jeg søkte etter informasjon på nettet, fant jeg mange omtaler av skandalen og dommen, en sak som synes å ha blitt omtalt i media verden rundt. Men det var vanskelig å finne noe om produsenten. På nettsidene til kommunen, eller i alle fall området hvor de holder til, fant jeg en artikkel om at de hadde valgt å slå seg ned i Sossison, og som så mange kommuner var de glade for ny virksomhet og nye arbeidsplasser: La maison champenoise Chopin choisit Soissons et le village PME pour se développer. Det aner meg at bakom her ligger det en historie om en produsent som har satset på et nytt produksjonsanlegg, som har vist seg å gå dårlig økonomisk. Og så har de jukset i et ganske desperat forsøk på å redde virksomheten, et forsøk som åpenbart feilet ganske grundig. Dette er spekulasjoner fra min side, jeg har ikke funnet noe informason om dette.
Det som fikk meg til å spore av, og ta turen til Frankrike, var at det blant annet ble brukt spansk hvitvin for å produsere denne falske “champagnen”, og så tok det litt av da jeg begynte å nøste i dette. Jeg skal forsøke å holde meg i Spania fremover.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jonas Vingegaard viste at han har skumle planer for årets Vuelta, samtidig som laget viste at de ikke har hastverk med å ta den røde ledertrøyen. Det mest spennende sett med norske øyne, var om Torstein Træen vil klare å beholde ledertrøyen. Det så lenge stygt ut, ikke minst da vi ikke fikk se at han kom i mål. Men han må ha hatt en solid sluttspurt, som gjør at han fortsatt leder med 37 sekunder foran Jonas Vingegaard.
Så er det ny etappe eller hviledagen. Det er en 168 km lang etappe. Den betegnes som flat, men med toppavslutning. For meg ser den heller ut til å være kupert, med toppavslutning. Det går jevnt oppover, med noen topper, før det hele avsluttes opp en førstekategori stigning. Etappen kan minne om 9. etappe. Kanskje slår Jonas Vingegaard til her også. Sett gjennom norske briller blir det mest spennende å se om Torstein Træen klarer å beholde forspranget.
Vi har nå kommet inn i Navarra. I Navarra er det bare et klassifisert vinområde: Navarra DO, som ble etablert i 1933.
Navarra har vært mest kjent for fruktige roséviner, gjerne laget av Garnacha. Nå produserer de også rødviner av høy kvalitet, gjerne laget av Tempranillo, Cabernet Sauvignon, Merlot og Pinot Noir. Navarra har kommet i skyggen av sin mer berøme nabo, Rioja.
Det produseres også hvitvin, i hovedsak laget av Chardonnay, Viura og Garnacha Bianca. Det produseres også noe søt vin av Muscat, eller Moscatel som den vel kalles her.
Selv om det bare er et klassifisert område som omfatter det meste av Navarra, er området delt inn i fem subsoner: Baja Montana i nordøst. Valdizarbe i nord. Tierra Estella i nordvest. Ribera Alta i sentrum og nord for elven Ebro. Og til slutt Ribera Baja i syd. Så var det dette med at kulturelle grenser som ikke alltid faller sammen med de administrative. En liten del av Navarra er klassifisert som RIoja.
Vi har vært litt innom fransk påvirkning på vinproduksjon. Men påvirkning har også gått den andre veien. Henry, kjent som Henry den store, var konge av Navarra fra 1572, som Henry III, også kjent som Henry av Navarra. Bare for å gjøre det mer forvirrende, var kongedømmet Navarra forent med fyrstedømmet Béarn, og Henry var født i Pau i 1553, som den gang var hovedstad i det riket. Og som alle som har fulgt litt med på de store sykkelrittene vet, så ligger Pau i dag i Frankrike. Uten å gå inn i detaljer om hvordan det gikk til, ble Henry også konge av Frankrike fra 1589 til 1610, som Henry IV. Han var døpt som katolikk, men ble oppdratt som protestant, eller Hugenot som de franske protestantene gjerne ble kalt. For de som måtte være interessert i slikt, var hugenottene calvinister. Som protestantisk konge møtte han en del motstand i Frankrike og det var religionskriger i periode, og han konverterte til katolisismen. Det var da han sa: “Paris er en messe verdt”. Han utstedte ediktet av Nantes i 1598, som ga protestantene religionsfrihet i Frankrike. Dette ble trukket tilbake av hans sønnesønn Louis XIV i 1685, som førte til at mange protestanter forlot Frankrike. Disse var ofte bedre utdannet enn de franske katolikkene, så det skjedde en “brain drain” som følge av dette. Det hadde en del interessante konsekvenser, men de går vi ikke inn på i denne sammenhengen.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så var Jasper Philipsen den raskeste i massespurten i Zaragoza. Trorstein Træen kom inn i et ganske samlet hovedfelt, og behold den røde ledertrøyen.
Dagens etappe er en 195 km lang, kupert etappe med motbakkeavslutning. Avslutningen er 13,2 km lang, med 5% stigning. Spørsmålet er om Torstein Træen holder følge med Jonas Vingegaard i denne avslutningen, slik at han beholder ledertrøyen.
Vi starter i Rioja, Spanias mest kjente vindistrikt, i alle fall etter Jerez, hvor de produserer Sherry. Jeg er litt usikker på hvor kjent distriktet Jerez er, det er vel heller Sherry som er kjent som merkevare. Vi kommer ikke til det området i år.
Administrative og kulturelle grenser er ikke alltid sammenfallende. Jeg kjenner det fra “min” del av Frankrike. Den sydlige delen av elven Rhône er den administrative grensen mellom Provence og Languedoc. Men en del av områdene vest for Rhônen, eller på høyrebredden som de sier i Frankrike, vil kuturelt regne seg som en del av Provence, selv om de administrativt er en del av Languedoc. Vinområder plasserer seg et sted mellom disse. Klassifiserte vinområder har typisk en ganske streng geografisk avgrensing, slik at det blir en form for administrativ avgrensing. Men avgrensing av vinområder faller ikke alltid sammen med avgrensing av administrative områder i mer vanlig forstand. For igjen å gå tilbake til Rhône: Viner klassifisert som Côte-du-Rhône produseres på begge sider av elven, altså både i Provence og Languedoc.
Men vi får komme oss over til Spania. Vinområdet Rijoa er delt inn i tre underområder: Rioja Alta, Rioja Oriental (tidligere Rioja Baja) og Rioja Alavesa. Rioja Alta og Rioja Oriental ligger i den administrative provinsen Rioja, mens Rioja Alavesa ligger i den baskiske provinsen Alava. De to første ligger på sydsiden av elven Ebro, mens den siste er på nordsiden. Så også her danner elven den administrative grensen. Når vi er inne på elver: Rio Oja er en sideelv til Ebro, og sies å ha gitt navnet til området Rioja.
Jeg har flere ganger lenket til Vinmonopolets utmerkede podkast. Deres episoder 380 og 381 er om Rioja, både om områdets vinhistorie, og om moderne Rioja.
Så lenge jeg har lett etter vin langs etappene i de store sykkelrittene, har det vært for å lære mer om vinen. Jeg håper at de som leser dette har nytte av det og lærer noe. Men ingen lærer så mye som meg. Når jeg utvidet til Spania og Vueltaen, var det fordi jeg kunne for lite om spansk vin. Jeg trodde jeg i alle fall kunne litt om Rioja. For meg var Rioja en ganske kraftig rødvin laget av Temranillo, med et klart preg av fatlagring. I tillegg til Tempranillo brukes også Garnacha, Graciano og Carignan, som her kalles Mazuelo. Enkelte produsenter bruker også noe Cabernet Sauvignon. Vinmonopolet har en podkast om druen Tempranillo:
De har også podkaster om noen av de andre druene som er nevnt, men siden Tempranillo er den typiske Rioja-druen, nøyer jeg meg med å ta med lenke til den.
Rødvin er helt dominerende, men det produseres også noe hvitvin, mest av druen Malvasia. Nå dyrkes med Viura (Macabeo) og Chardonnay.
Kanskje kunne jeg litt, men det viste seg å være veldig mye jeg ikke kunne. Her må jeg bare erkjenne at mye av dette har jeg hentet fra de to episodene i Vinmonopolets podkast, som det er lenket til ovenfor. Rioja er så mye mer enn hva jeg trodde det var. Går vi langt tilbake i tid, var det en enkel vin som ble drukket ung, litt som en beaujolais nouveau. Da vinlusen phylloxera tok knekken på vinstokkene i Bordeaux kom mange vinmakere fra Bordeaux til Spania, særlig til Rioja. De hadde med seg kunnskap, og det var de som introduserte fatlagring. Fram til rundt 1970 var garnacha den dominerende druen i Rioja. Garnacha er en opprinnelig spansk drue, og den tåler ganske lange tørkeperioder. Rundt 1970 begynte man å tillate vanning i Rioja, og de plantet Tempranillo. Tempranillo tåler ikke tørke like godt som garnacha, og er dårligere tilpasset klimaet i Rioja. Spania har stadig oftere vært rammet av kraftig tørke, og da er det ikke særlig bærekraftig å bruke mye av vannressursene til å vanne vinmarker med druer som er dårlig klimatilpasset.
Tradisjoner kan bli stående stille, slik at de nesten blir museumstradisjoner. Tradisjonene bør ikke stenge for utvikling, selv om det betyr at tradisjonene utfordres. Det gjelder enten man holder seg til vintradisjoner eller tradisjonsmusikk, for å nevne to eksempler.
Rioja er delt i tre underområder: Rioja Alta (øvre Rioja), Rioja Alavesa og Rioja Oriental (tidligere Rioja Baja – nedre Rioja). Den høyestliggende delen av Rioja Alta, samt Rioja Alavesa, regnes som de beste områdene. Rioja er som Champagne: Store produsenter eller bodegaer kjøper druer for å produsere vin. Disse druene kan komme fra alle deler av Rioja. Derfor står det sjelden på flaskene fra hvilken del av Rioja vinen kommer.
Her er det endringer på gang. I artikkelen Kva er kvalitet? skrevet av senio varefaglig rådgiver Håkon Skurtveit i Vinmonopolet (artikkelen sto i Vinbladet n2 2 2025) bruker han Rijoa som eksempel på utviking av syn på kvalitet. Han skriver, under mellomoverskriften Når tradisjonen vaklar:
“Typisk raudvin frå Rioja har i alle år vorte rangert etter eit system som legg vekt på fatlagring. Klassifiseringa byggjer på premissen om at lagra, utvikla vin smakar aller best.
Men dei siste par tiåra har det kome til nye produsentar og nye generasjonar i Rioja som lagar raudvinar av høg kvalitet (konsentrerte, med fokusert, samansett aroma) som byr sjenerøst på ungdommeleg frukt i staden for tørka frukt og krydder. Denne stilen av vinar får gjerne ei enkel klassifisering (crianza), men når dei er laga av toppkvalitets, smaksrike druer av ein dyktig vinmakar, blir belønninga gjerne gran reserva-prisar og vel så det. Nokre blir skuffa, andre begeistra i møte med slike endringar.
På den eine sida kjem endringar svært ofte som følgje av etterlengta engasjement frå unge folk i gamle vinområde. På den andre sida har fornying nokre gongar ført til at gamle vinområde tek til å produsere vinar som liknar på alle andre. Mangfald er kanskje ikkje ein kvalitet i seg sjølv, men må reknast som ein rikdom i vinverda som i resten av verda.”
Smaken har utviklet seg fra en ganske tung, fatlagret vin, til mer fruktige yngre viner. Dette er klassifiseringskategoriene i Rioja, basert på lagring:
Joven er viner som er ment å skulle drikkes innen to år etter årgangen. Joven er det spanske ordet for ‘ung’, og de kan ha ingen eller bare kort fatlagring. Joven kan også inkludere viner som har vært fatlagret lenger, men som av en eller annen grunn ikke blir sertifisert i noen av de høyere kategoriene. Mange moderne, hverdagsrødviner er i denne kategorien.
Crianza rødviner er lagret minst et år på fat og et år på flaske. De slippes på markedet det tredje året etter produksjonsåret. Hvit Crianza vin må også lagres i to år, men det kreves bare seks måneder på fat.
Reserva rødviner må lagres minst et år på eikefat. De kan ikke sendes ut i markedet før det har gått tre år etter angitt årgang. Hvit Reserva trenger bare å lagres seks måneder av de tre årene på fat.
Gran Reserva rødvin må modnes i minst fem år, hvorav minst to år på fat. Gran Reserva hvitvin må lagres minst fire år, hvorav minst 12 måneder på fat.
For rosévin (rosado) er kravene de samme som for hvitvin.
En del produssenter har blitt interessert i å produsere en mer stedegen vin. En del områder kan nå angis, omtrent som “village” klassifiseringen vi kjenner fra Frankrike. Det er også en klassifisering av vinmarker. Men det er ganske komplisert og har til nå ikke slått noe særlig an. En del produsenter har også begynt å dyrke Garnacha, for å gå tilbake til den eldre stilen. Den som vil vite mer om denne uviklingen bør lytte til den andre av Vinmonopolets podkastepisoder om Rioja. Jeg vil ikke strekke meg lenger enn til at vi kan se fram til en intressant utvikling av viner fra Rioja i årene som kommer.
Omtrent på disse tider har årets lammekjøtt begynt å komme i butikkene. Lam og rød Rioja er en klassiker. Vinmonopolet har flere artikler om drikke til lam, samlet under denne hovedartikkelen. Man trenger ikke alltid gå for det tradisjonelle. Hvitvin kan fungere utmerket til lam. Hva som passer vil også avhenge av tilbehøret. Som det sies i den artikkelen jeg viser til ovenfor:
“Som hovedregel er det tilbehør og tilberedning som avgjør hva som er godt å drikke til, et klassisk lammelår stiller andre krav til drikken enn en indisk lammecurry.”
Vinmonoplet har også to podkaster om bl.a. vin til lam:
I Rioja produseres det også musserende vin, og i noen områder kan det produseres musserende vin klassifisert som Cava. Det produseres også noe dessertvin.
I morgen er det hviledag, i Pamplona. Det er vel ikke sesong for å løpe foran okser. Hvis man vil ha noe å bruke tiden på mens man venter, kan man f.eks. lese Ernest Hemmingways “The Sun also Rises”, eller “Og solen går sin gang”, som den heter i norsk oversettelse.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Nok en sterk etappe fra Torstein Træen i går. Han beholder den røde ledertrøyen. Juan Ayuso slo til og vant etappen. Mads Pedersen gjorde det han skulle, og beholdt poengtrøyen. Vi får også ta med Jay Vine, som sikret seg klatretrøyen.
Dagens etappe er en 158 km lang., flat etappe. Vind kan bli en utfordring på etappen. Men den synes å ha litt motbakke mot mål, slik at det neppe vil være en etappe for de mest utpregede spurterne. Skjønt Jasper Philipsen holdt overraskende, i alle fall for meg, godt med på 4. etappe. Så vi må regne med ham på denne etappen også.
Vi er fortsatt i Aragon. Starten er et stykke øst for gårsdagens målområde, og etappen svinger innom Huesca før etappen svinger sydover mot Zaragoza.
Før jeg kommer til vin, vil jeg fortelle litt om mitt første besøk i Zaragoza. Jeg har vært der noen ganger. Vi hadde en periode et samarbeid med blant annet Universitetet i Zaragoza, og derfor har jeg vært i byen noen ganger. Mitt første besøk i byen var en “interessant” opplevelse. Jeg skulle fly via Paris, med bytte av flyplass fra Charles de Gaulle til Orly i Paris. Mens jeg satt på Fornebu og ventet på flyet til Paris, ble jeg ropt opp. “Personlig beskjed til Olav Torvund, vennligst gå til SAS-informasjonen”. Jeg gikk til SAS-informasjonen, og de kunne fortelle at flyet til Paris ville bli så mye forsinket at jeg ikke ville rekke flyet videre til Zaragoza. De foreslo en rute via Hambrug og Madrid (om jeg husker rett), som ville være i Zaragoza mange timer etter den opprinnelige planen. På veien fra der jeg satt til SAS-informasjonen, så jeg at de var i ferd med å avslutte boarding av et fly til Barcelona. Så jeg sa; “Få meg med flyet til Barcelona, så skal jeg klare å komme meg videre derfra.” De ringte til gaten, og fikk bekreftet at det var plass på flyet. Jeg ble booket om, men de sa at bagasjen min ville de ikke klare å få med det flyet. Den skulle de sende med den ruten de hadde foreslått.
Da jeg landet i Barcelona, fant jeg verken noe fly eller tog til Zaragoza. Så jeg leide en bil. Jeg hadde fly hjem fra Madrid, så jeg måtte ha en bil jeg kunne levere i Madrid. Det gikk helt greit å kjøre til Zaragoza. Men da jeg kom til byen, begynte problemene. Jeg hadde aldri vært der før. Dette var før det var vanlig med GPS og før vi hadde smarttelefoner. I bilen lå det et kart over Spania, og muligens også et over Barcelona. Jeg hadde fått fakset over et kart over universitetsområdet, men jeg ante ikke hvor i byen universitetet lå. På bussholdeplassene var det kart, med en rød prikk som viste at “her er du”. Jeg så at det sto Universidad, og forsøkte å memorere en rute dit. Når jeg mistet oversikten, måtte jeg finne en ny bussholdeplass og orientere meg på nytt. Men jeg fant fram til slutt, og kom bare litt for sent til det møtet jeg skulle delta på.
En av møtearrangørene sa at det var en stor parkeringsplass ved et stadion like ved det hotellet jeg skulle bo på, og at jeg kunne parkere bilen der. Jeg parkerte bilen og sjekket inn på hotellet. Jeg hadde ikke noe behov for bilen før jeg skulle hjem igjen. Det var den gangen man måtte være borte natten mellom lørdag og søndag for å få “rimelige” flybilletter (som var langt dyrere enn billige flybilletter i dag). Derfor ble mange slike universitetsmøter lagt til fredag og lørdag — noe jeg ble ganske lei av i en periode da jeg deltok på mange slike møter. Etter at flyet de sa de skulle sende bagasjen med skulle ha ankommet, ringte jeg til flyplassen. Men den var stengt for kvelden. Jeg innså også at det å spørre etter bagasje som var sjekket inn til Paris på en flyplass i Spania, kunne bli en utfordring. Morgenen etter ringte jeg til Fornebu, og de kunne fortelle at kofferten min sto på Charles de Gaulle i Paris. Jeg sa at de ikke måtte forsøke å ettersende den, for da ville jeg sannsynligvis ha reist hjem før kofferten kom til Zaragoza. Jeg ba dem om å sørge for at kofferten ble sendt tilbake til Oslo.
Det var varmt, og lite fristende å gå med den samme underbuksen og skjorten i tre dager, til jeg skulle reise hjem igjen. Jeg måtte ut for å kjøpe klær. Jeg er generelt ikke noe glad i å handle klær, og særlig ikke i en by som jeg ikke hadde vært i tidligere, og hvor jeg ikke hadde en anelse om hvor jeg skulle gå. Men jeg fant en butikk, og fikk kjøpt det mest nødvendige.
Jeg våknet tidlig søndag morgen, da jeg skulle reise hjem. Det var like greit å starte tidlig på turen til Madrid, og kanskje stoppe underveis om det var noe som var interessant. Etter frokost gikk jeg ned til parkeringsplassen ved stadionet. Der var det veldig mange mennesker, men ingen biler. Det var tydeligvis et sted hvor man kunne parkere seks dager i uken, men søndag formiddag var det marked. Alle bilene, også den jeg hadde, var tauet bort. Jeg gikk tilbake til hotellet, forklarte situasjonen til en i resepsjonen, og spurte: Hva gjør jeg nå? Han ble med meg tilbake til det som hadde vært en parkeringsplass, og snakket med en politimann. Han kunne fortelle at bilene bare var flyttet inn i sidegatene. Det var tydeligvis ikke noe sentralt oppsamlingssted som feilparkerte biler ble tauet inn til. Men han kunne ikke fortelle i hvilken sidegate bilen sto. Det var før det var vanlig med fjernkontroll på billåser, slik at man kunne klikke på den for å se om noen biler reagerte. Jeg husket knapt hva slags bil jeg hadde leid. Etter å ha vandret gatelangs en stund, fant jeg bilen. Det pleier alltid å stå registreringsnummeret på nøklene til leiebiler. Det meste av den ekstra tiden jeg tenkte jeg ville ha på veien til Madrid, var gått. Jeg satte meg inn i bilen, for å kjøre. Jeg hadde ikke kommet mange meter før jeg ble stoppet av politiet. De hadde plassert bilen i en enveiskjørt gate, mot kjøreretningen. Det hadde ikke jeg lagt merke til, så jeg kjørte selvfølgelig mot enveiskjøringen. Jeg slapp unna med det, kom meg ut på hovedveien, kjørte til flyplassen i Madrid og fløy hjem via London denne gangen. Da jeg kom til Fornebu, sto kofferten der og ventet på meg. Det ble en begivenhetsrik tur, men ikke begivenhetsrik på en måte jeg hadde ønsket meg.
Det ble en ganske tørr introduksjon. Det er fortsatt vin igjen i Aragon. Jeg velger å gå til den lille byen eller landsbyenn Cariñena, et stykke syd for Zaragoza. Jeg har aldri forstått hva som er forskjellen mellom en liten by og en stor landby, uten at det er et viktig spørsmål. Området, som ligger på slettene ved Ebro-elven, fikk DO-status i 1932, og er et av de eldste klassifiserte områdene i Europa. Når jeg fester med ved akkurat dette området, er det fordi dette har gitt navn til druen Cariñena, som antas å ha sin opprinnelse her. Cariñena er den druen som i Syd-Frankrike er kjent som Carignan. Jeg er mer vant til de franske enn de spanske betegnelsene, og dette er ikke den eneste opprinnelig spanske druen som finnes under ulike navn i Spania og Frankrike. Garnacha, som i Frankrike er kjent som Grenache, er i dag den foretrukne druen i Cariñena.
Tidligere ble det produsert mye kraftig og alkoholsterk vin i området, som i stor grad ble solgt i bulk, til bruk i ulike blendviner. Denne vinen ble for det meste produsert i kooperativer. Utviklingen har gått i retning mer balanserte viner, og en del minde produsenter har satset mer på kvalitet enn på kvantitet. Flere av disse har, med suksess, tatt i bruk “internasjonale”, i praksis franske druer som Cabernet Sauvignon, Merlot og Syrah. En del av vinene er fatlagret.
Det produseres også tørr hvitvin av Macabeo, som her er kalt Viura, og det produseres søt Muskat-vin. Cariñena er også et av de områdene utenfor Catalonia hvor man kan produsere Cava, av druene Macabeo, Parellada og Chardonnay.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
