Les vins du Tour de France 2013: Innledning

Så skal vi i gang med jubileumstouren. Årets utgave er Tour de France nr 100. I årets utgave får vi også vinmessig selskap av Tour de Vin 2013: En vinreise gjennom Frankrike fra druelig.no. Det skal bli interessant å se hvor like eller ulike valg vi gjør i løpet av touren. En annen nykommer er tourguide.no, som drives av en sykkelinteressert kameratgjeng. De ser ut til å være mer opptatt av sykkel enn av vin, med omtale av hver enkelt etappe.

Tour de France er som et enormt omreisende sirkus som rigger opp hver morgen, rigger ned om kvelden og reiser videre til neste by. Hvis du vil vite litt mer om hvor stort dette sirkuset er, kan du lese denne artikkelen fra Velo News.

Et tilbakevendende irritasjonsmoment med Tour de France er at kartene over etappene offentliggjøres så sent. Det kan gjøre de siste par ukene før touren starter mer hektiske enn jeg setter pris på. I år ble kartene tilgjengelige, i alle fall på nettet, først den 14. juni. En bonus er at man nå har valgt å lage Google-kart. Dermed er det mulig å zoome inn på detaljer, om man måtte ønske det. Kartene på mine sider er statiske. Men klikker du på dem, kommer du til TdF-sidene med dynamiske Google-kart.

Vi starter med oversikt over hele Touren.

Arrangørene har gjort noen interessante grep med årets trasé. Det blir spennende å se hva slags utslag det gir. Starten er i år på Korsika, den eneste av regionene i Frankrike som til nå ikke har hatt besøk av Touren.Det er ingen prolog. Touren starter med en flat etappe på 200 km. Sannsynligvis blir det en massespurt, en spurt mange vil satse mye på å vinne. Vinneren her vil få sine første aksjer i poengtrøyen. Men vinneren vil dessuten lede touren og sykle i gult på andre etappe. Nr 2 vil få låne den grønne trøyen.

Allerede på andre etappe møter rytterne fjell. De som vil fravriste spurterne den gule trøyen, og de som er interessert i klatretrøyen, må kjøre her. Og de må ha sikret seg et tilstrekkelig forsprang på den siste toppen til at utforspesialistene ikke klarer å hente det inn i de ganske krevende bakkene ned mot mål. Det er alltid nervøst de første dagene i et ritt som Tour de France, og ganske mye står på spill. Så her bør vi kunne vente action.

Også tredje etappe er kupert. Men kanskje er dette en etappe hvor mange vil prøve å komme i brudd og håpe at det skal gå inn.

Fjerde etappe er lagtempo. Jeg liker lagtempo og synes det er flott at dette er med på årets tour. Her må man ha et godt lag. Det hjelper ikke med en god temporytter. Selv om man har gode individuelle temporyttere, så må de dessuten ha trent på å kjøre tempo som lag. Det er teknisk ganske krevende, om jeg har forstått det rett. Tiden tas på nr fem i mål. Om en tempospesialist som Fabian Cancellara skulle være i stand til å kjøre fra laget sitt mot slutten, så hjelper det ikke. Han vil få lagets tid, så det ville bare ha vært bortkastede krefter å kjøre fra dem om han kunne. Men den som blir frakjørt og kommer inn etter laget, får sin egen tid. Man kan tape mye tid på en dårlig lagtempo. Det er ganske sannsynlig at den gule trøyen vil skifte skuldre etter denne etappen.

Etter tre ganske flate, men vinrike etapper, er det to fjelletapper i Pyreneene, den første av dem med avslutning på toppen. Etter en hviledag forflytter sirkuset til Bretagne, før man krysser over til Alpene.

I år har de gjort en interessant vri, ved at den siste tempoetappen er før syklistene starter på alpeetappene. I Alpene bli nok etappen hvor de skal opp Alpes d’Huez to ganger den mest spektakulære, i alle fall om vi holder oss til sykkel og ikke til vin. Skjønt hvem vet om andre etapper ikke har enda mer å by på. Den reelle finalen for sammenlagtkandidatene blir også denne gangen på den nest siste etappen, men nå er det en etappe som ender på toppen av en høykategoristigning.

Men det er vin som er vårt hovedtema. Så vi får forberede oss litt på det, gjerne med litt litteratur.

Vinbøker

Det er fortsatt Frankrike som er referansen når det gjelder vin. Bøker om verdens viner vil derfor bruke mest plass på Frankrike. Det har skjedd mye i Frankrike de senere tiårene, men det har skjedd enda mer i andre land. Dette reflekteres i at Hugh Johnsens bok “Vinens verden” (med Jancis Robinson som medforfatter i siste utgave) blir tykkere for hver ny utgave. Den foreligger i sin 6. utgave fra 2008. Det er dekningen av andre land som utvides, men fortsatt står det mest om Frankrike.

England har aldri vært noe stort vinland når det gjelder produksjon (selv om det produseres noe vin i England også), men har tradisjonelt vært størst som kjøper av vin (jeg vil tro at andre nå har gått forbi England eller Storbritannia her). England og London er derfor et utmerket utsiktspunkt for å se nettopp på vinens verden, uten å gi noe land forrang.

Et alternativ er André Dominé “Vin”. Denne boken er opprinnelig tysk og jeg vil derfor tro at den særlig er god på tysk vin. Men den er ikke preget av dette på en slik måte at tysk vin har fått noen større plass enn den fortjener.

Det har skjedd mye i vinverden de siste årene. Det gir en fordel Johnson/Robinson i forhold til Dominé, da siste utgave av deres bok er fra 2008, mens Dominés bok er fra 2005. Begge er utmerkede bøker, men jeg skulle gjerne sett nyere utgaver. I praksis er det alltid Johnson/Robinson jeg tyr til først, hvis jeg skal skaffe meg oversikt over vinområder jeg ikke kjenner.

Jancis Robinsons The Oxford Companion to Wine er et vinleksikon hvor tenkelige og utenkelige temaer er organisert alfabetisk. Det er en stor og innholdsrik bok som har fått mange priser.

The Oxford Companion to Wine er en nyttig bok å ha i vinbiblioteket, men det er ikke den første boken jeg ville ha kjøpt. Den er fin som oppslagsverk, men ikke en bok man leser så mye i for å få oversikt over vinområder. Den har heller ikke så mange kart og illustrasjoner som de to foregående.

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset har vært min hovedreferanse til denne og tidligere årganger av Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.

Det kom for kort tid siden et nytt vinatlas for Frankrike, L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Det kom på markedet sist høst. Men jeg har ført i det aller siste blitt oppmerksom på det, og har bare hatt de i noen dager. Det ser flott ut, og som det nyeste er det også det mest oppdaterte. Men jeg har ikke rukket å arbeide med dette atlaset, så jeg har ikke så godt grunnlag for å mene noe særlig om det foreløpig.

Det finnes en rekke bøker om Frankrikes beste viner. Jeg pleier å holde meg til disse tre:

Le guide des meilleurs vins de France utgis av det franske vintidsskriftet La Revue du Vin de France. Mitt inntrykk er at dette er den mest snobbete av de tre bøkene og holder seg et godt stykke oppe på skalaen. Den omhandler færrest viner, “bare” 7 535 i årets utgave, men sier litt mer om hver vin.

En forklaring på at de legger listen litt høyt kan også være at de i tillegg gir ut boken Le guide des meilleurs vins à moins de 20 euros 2013. Det får meg vel til å høres mer snobbete ut enn jeg er når jeg sier at det er en bok jeg ikke har pleid å kjøpe. Men det er nok heller slik at når det gjelder de litt rimeligere viner får man velge blant de som finnes i hyllene i den butikken hvor man handler. Det finnes mangfoldig tusen viner, og utvalget i den enkelte butikk er begrenset. Da nytter det ikke å komme med en bok som forteller hva som er de beste vinene. Sannsynligvis har ikke butikken disse. Så veldig store forskjeller er det vel heller ikke mellom alle midt-på-treet vinene. Hvis man først skal ut og lete etter en vin, da får lete etter det beste, ikke det billigste.

Når de er sagt, så er det ikke veldig ofte jeg betaler mer enn 20 € for en flaske vin i Frankrike. Vinhandlerne begynner gjerne å nikke anerkjennende når man ser blant viner som koster mer enn 10 € pr flaske — i alle fall så lenge man ikke er i de mest snobbete vinområdene. Det franske vinbladet Terre de Vins kåret nylig de 20 beste rødvinene fra Languedoc. Vinneren, Le Pradel 2010 fra Domaine la Terrasse d’Elise koster 18,50 €. Ni av de 20 vinene på listen koster under 20 €. Den billigste, Au-delà des Rêves fra Domaine la Tête dans les Étoiles koster 10,50 € og ble rangert som nr 8. Den dyreste, Clos Syrah Léone 2002 fra Domaine Peyre Rose, som ble nummer to, koster 70 €. Man behøver ikke grave så dypt i lommeboken for å få god vin. De beste er selvsagt med i Le guide des meilleurs vins de France, også om vinene er rimelige.

Den neste boken er Guide Hachette des vins 2013. Den er mer omfattende enn Le guide des meilleurs vins de France og går kanskje litt lenger ned i pris og kvalitet. I de kjente vinområdene er det mer enn nok. Men Hachette har gjerne et noe større utvalg fra litt mer perifere vinområder — og en del slike pleier vi å være innom i løpet av Tour de France. Det finnes også en gratis online-utgave av Hachettes guide. Den er selvsagt ikke like omfattende som hovedutgaven. Noen vil sikkert også mene at det er en ulempe at den er på fransk. Men man klarer i alle fall å lese vinanbefalingene og se hvor mange stjerner som er tildelt. Jeg lenker til sider i denne underveis.

Den tredje boken er Guide Bettane et Desseauve des vins de France 2013. Den er omtrent som Hachette. Teamet som står bak denne boken skal ha smakt 50.000 viner i følge dem selv.

Jeg har en tendens til ikke å kunne bestemme meg for den ene eller den andre, og ender opp med å kjøpe flere. 30 år ved Universitetet i Oslo har vel satt sine spor. Jeg liker ikke måtte forholde meg til bare én kilde.

Bøkene er selvfølgelig nyttige når jeg skriver en vinblogg som dette. Selv om jeg forsøker å smake viner fra alle områdene vi er innom — det er noe av moroa med å lage en serie som dette — så er jeg prisgitt det jeg får tak i der jeg er. Det kan være hos Vinmonopolet eller hos franske vinhandlere. Det hjelper lite at boken omhandler 50.000 viner når vinhandleren kanskje bare har 500. Det gir meg i alle fall muligheten til å nevne hvilke produsenter som anses som de beste, selv om jeg ikke nødvendigvis har smakt deres viner.

Jeg synes også at slike bøker er nyttige når vi tar en utflukt til noen vinprodusenter for å smake og kanskje kjøpe noen viner. Det vrimler av produsenter, og de fleste inviterer til smaking. Man kan ikke besøke alle. Det kan bli mange bomturer og mye middelmådig vin om man bare velger helt tilfeldig blant det som måtte dukke opp langs veien. Da er det greit å ha gjort litt forarbeid, og laget en liste over vinprodusenter man vil besøke — og gjerne legge dem inn på GPSen.

Det finnes utrolig mange sorter druer. De har ulik farge, ulik smak og ulike krav til vekststed. Noen modner tidlig, andre sent. Det er spennende å lære mer om druer. Jeg har lenge hatt Oz Clarke som min drueguru. Hans bok Grapes and Wines: A Comprehensive Guide to Varieties and Flavours forteller om en stor del av verdens vindruer. Den gir ekstra god plass med ganske inngående omtale av de viktigste druene.

Boken har også kommet i en norsk utgave, Druer og viner fra hele verden, men den er ikke lenger tilgjengelig.

Oz Clarke har imidlertid fått konkurranse av Jancis Robinson, som i 2012 kom med Wine Grapes. Jeg har ikke gjort noen grundig sammenligning mellom de to bøkene. Men boken er neste fire ganger så stor som Oz Clarkes bok, 1215 mot 320 sider. Da sier det seg selv at den inneholder mer.

Skal man være vinturist, finnes det også flere bøker som kan være fine å ha for hånden.

I tillegg til alle disse, finnes det en rekke bøker som dekker avgrensede vinområder. Noen av disse kommer vi tilbake til når vi er i områdene.

Det finnes også en rekke vinkart for Frankrike, og da mener jeg kart over vinområder, ikke en oversikt over hvilke viner en restaurant kan tilby. Det finnes kart for hele Frankrike, og for de fleste vinregioner. Jeg liker noen ganger å kunne brette ut et ordentlig kart for å få oversikten. Kartet til høyre er fra Benoît France. Selv har jeg et tilsvarende kart fra IGN (som er det franske kartverket). Jeg har ikke gjort noen direkte sammenligning, og kan ikke si om det ene er bedre enn det andre. Men det er verdt å nevne at Grand Atlas des vignobles de France, som jeg har skrytt så mye av, er utgitt av Benoît France, så de kan lage kart.

Det er spennende å kombinere mat og vin. En i seg selv utmerket vin kan gi en hard kollisjon om den serveres til feil mat. Eller kanskje tas vinen helt ut, slik at den vinen som smakte godt da du smakte den alene, blir helt borte når du får mat ved siden av. Eller kanskje overkjører vinen den maten man spiser. En heldig kombinasjon av mat og vin kan løfte måltidet til nye høyder. Andre ganger kan maten og vinen slå hverandre i hjel.

Man blir aldri utlært på dette området. Jeg har lært meg å akseptere at profesjonelle vinkelnere på gode restauranter kan dette mye bedre enn meg, og spør dem alltid om råd. Hvis jeg velger selv, blir det som regel et trygt valg. Det blir en vin jeg har drukket før og som jeg vet bør fungere til den maten vi spiser. Det er morsommere når en vinkelner som kan jobben sin foreslår noe jeg aldri ville ha tenkt på selv, og som fungerer veldig godt til den maten vi spiser. Det er mange spennende viner jeg har oppdaget på denne måten.

I 2012 skrev jeg et blogginnlegg om vin og mat, med referanser til en del bøker om emnet. Jeg viser bare til dette, fremfor å gjenta alt for mye her.

Når vi først er inne på bøker, så må jeg også ta med en klassiker: Haakon Svenssons “Vin og brennevin”. Ikke minst Gøsta Hammarlunds tegninger gjør denne boken til en perle. Den har kommet i tre utgaver. Første utgave kom i 1953. Det kom en ny utgave i 1961. Denne utgaven hadde min far. Jeg tror han hadde fått den i gave av min mor. Uansett så er det den vinboken jeg har vokst opp med. Jeg har hatt mye glede av å lese den boken.

Det var ikke før på 1980-tallet at jeg begynte å lese andre vinbøker. Vi snakker her om tid da mange, ikke minst studenter med lite penger, var mer opptatt av tre-ukers hurtigvin laget med et eller annet pulver, enn god og ganske dyr vin. Kvantitet var viktigere enn kvalitet, og ikke minst gjaldt det å få mest mulig alkohol for pengene. (Jeg laget aldri slik hurtigvin selv, men har nok drukket en del som andre har laget.)

En av mine 80-tallsbøker er tredje utgave av “Vin og brennevin”, revidert av Thor Richard Teien. En annen er Hugh Johnsens “Vinens verden”, som jeg har i flere utgaver. Med årene har det kommet mange fler. Det har blitt noen hyllemetere med bøker om vin, whisky, øl og annet godt drikke, ved siden av mange bøker om ost, sjokolade, makroner, mat generelt — og en del om mat og vin i kombinasjon. I det hele tatt en del av det gode livet kan by på.

Haakon Svenssons bok er ikke den man i dag velger for å lære om vin, og den er heller ikke i vanlig salg. Men det er en klassiker og den er å få i antikvariater. En sjekk på antikvariater viser at man kan får førsteutgaven for 150-250 kr. Hvis man er glad i vin og bøker, da er dette en bok man bør ha.

Men Tour de France handler ikke bare om vin. Jeg regner med at de som følger rittet på TV har Johan Kaggestad og Hans Petter Bakketeigs “Røff guide til de Tour de France 2013″. Her får vi vite mer om etappene, litt historie, om rytterne, osv. Jeg har omtalt boken her.

Selvfølgelig må man også ha de offisielle programmet.

Når jeg nå er innom bøker man bør ha for hånden når man forbereder seg til eller følger Tour de France, så tar jeg med en til. Boken Mountain High, med undertittel Europe’s greatest cycle climbs er en beskrivelse av Europas 50 mest kjente fjelloverganger, i alle fall de fjellovergangene som er mest kjent for sykkelinteresserte. Vi får beskrivelser, historikk, bilder og tekniske beskrivelser. Dette er en flott bok om man drømmer om å sykle noen av disse bakkene, om man litt mer konkret vurderer å gjøre det, om man planlegger å se syklister på nært hold — eller om man bare vil sitte i sofaen og se andre slite seg opp disse bakkene.

Skulle du være i Frankrike når Touren ruller rundt, anbefaler jeg spesialutgaven av magasinet Detours, om La France vue du Tour, som har vært i salg siden 14. juni. Her skriver de om de fleste steder touren er innom i år, og enkelte andre steder. Detours er et blad som skriver om alle deler av Frankrike, med et område som hovedtema i hvert nummer. Jeg har hentet en del herfra til mine bloggkommentarer til Tour de France.

Jeg har ikke funnet det andre steder enn i Frankrike. Til min irritasjon synes det heller ikke mulig å abonnere på bladet utenfor Frankrike. Selv om jeg er ofte i Frankrike, er det ikke ofte nok til å unngå hull i samlingen. Det franske kultursenter i Oslo har det i sitt bibliotek, men det er det eneste stedet jeg har sett det i Norge.

Les vins du Tour de France 2013

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg