Jeg hadde ventet at det ville bli en kamp om klatretrøyen på gårsdagens etappe. Men at det skulle bli Jonas Abrahamsen som skulle gå seirende ut av den kampen, det hadde jeg ikke ventet. Det var også flott at det endelig ble en fransk seier til Romain Bardet, som sykler sitt siste Tour de France i år. I dag blir det Romain Bardet som sykler i gul trøye, Jonas Abrahamsen i den rødprikkete klatretrøyen og Romain Bardets hjelper Frank Van den Broek i de grønne poengtrøyen. Det er litt overraskende at Frank Van den Broek også vant poengtrøyen, men andreplass og poeng fra mellomspurter gjorde at han kom foran etappevinneren. Jeg hadde allerede skrevet at poengtrøyen blir litt uinteressant etter første etappe, for det blir etappevinneren som får den. Men slik ble det altså ikke. Om jeg har forstått det rett, rangeres poengtrøyen foran ungdomstrøyen, så Frank Van den Broek sykler med poengtrøyen i dag. Da blir det Maxim van Gils som får låne den hvite ungdomstrøyen i dag. Det er mange, også unge ryttere, som har samme tid som ham, blant andre Johannes Kulset.
Det så ganske stygt ut for Mark Cavendish. Men han kom i mål innenfor tidsfristen, så da får man håpe at problemene er forbigående.
Dagens etappe er en 198,7 km lang, kupert etappe. I dag er det seks kategoriserte stigninger, fem tredjekategori og en fjerdekategori. Her blir det et spørsmål om Jonas Abrahamsen kommer seg med i et brudd, så han kan plukke klatrepoeng for å beholde trøyen. Eller om de som ligger bak ham ikke kommer med i noe brudd så de får plukket poeng.
Det blir en uvanlig Tour de France i år, med start i Italia og målgang i Nice. Alt fordi det skal være OL i Paris i år, så man unngår den byen. Jeg kommer til å være i Frankrike under deler av OL, men Paris holder jeg meg langt unna.
Første etappe er en 206 km lang, kupert etappe. Det er ikke mindre enn syv klassifiserte stigninger. Det er tre tredjekategori og fire andrekategori. Jeg vil tro at de som har ambisjoner om klatretrøyen vil satse på denne etappen, mens de med sammenlagtambisjoner vil være kontrollerende og avventende. Men om vi tenker tilbake til årets Giro d’Italia, hadde Tadej Pogacar tydligvis ambisjoner om å sikre seg ledertrøyen fra start.
Onsdag 25. oktober ble etappene for Tour de France 2024 offentliggjort. Som alltid når det gjelder Tour de France er det frustrerende at de gir så få detaljer. Vi får vite start og målbyene og hvor lange etappene er. De offentliggjør et oversiktskart (gjengitt nedenfor) som ikke viser mye, og en video som heller ikke sier så mye.
Vi vet hva som vil være start og målbyer, og sånn noenlunde retningen mellom byene. Mer detaljerte kart over etappene kan vi ikke regne med å få før en gang i juni 2024, få uker før Touren starter 29. juni 2024.
Det har lenge vært kjent at Tour de France i 2024 vil starte i Firenze i Italia, og at de tre første etappene vil gå i Italia. Første etappe starter i Toscana og ender i Rimini. Dessverre er ikke denne etappen innom de mer interessante vinområdene i Toscana. Andre etappe går til Bologna, i regionen Emilia-Romagna. Dette er et av Italias mest fruktbare landbruksområder. Det dyrkes mye fersken, nektarin og aprikos. Men fruktbare landbruksområder er ikke interessante vinområder. Vindruer trives best i ganske skrinn jord. I fruktbar jord får man gjerne stort volum, men ganske lav kvalitet. Tredje etappe ender i Torino, som området hvor Giro d’Italia starter i 2024.
Fjerde etappe starter i Pinerolo, som kan vekke gode minner for sykkelinteresserte nordmenn. Det var på etappen til Pinerolo at Edvald Boasson Hagen tok sin andre etappeseier i 2011, året da de to norske deltakerne Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen vant to etapper hver. Men da var Pinerolo målby, nå er det startby. Målet er i Valloire i den franske delen av Alpene. Femte etappe starter inne i Alpene og ender i Saint-Vulbas ved Rhônen, men det er Rhônen nord-øst for Lyon, og ikke den delen vi forbinder med vinproduksjon.
Sjette etappe er langt mer interessant sett i et vinperspektiv. Den starter i Mâcon og ender i Dijon. Mâcon er den sydlige delen av Burgund, og her finner vi gode viner som ikke er så ekstremt dyre som burgunderviner har blitt. Dijon er mer kjent for sennep enn for vin. Vi skal klare å finne edle dråper langs denne etappe. Syvende etappe er en ganske kort tempoetappe, på 25 km. Men det må være årets vinetappe. Den starter i Nuits-Saint-Georges og ender i Gevrey-Chambertin. Det ser ut til at etappen går opp i åsen vest for Burgund, og ikke går mellom vinmarkene. Men her er vi i hjertet av Burgund. Her kan vi finne mye god, men akk så dyr vin.
Det blir vanskelig å følge opp dette. Åttende etappe går fra Semur-en-Auxois til Colombey-les-Deux-Églises. Niende etappe starter i Troyes, går ut på en runde med blant annet noen grusstrekninger, før den vender tilbake til Troyes. I løpet av disse to etappene er vi i nærheten av Chablis, men det ser ikke ut til at vi skal inn i dette området. Men det ser ut til av vi skal inn i Côtes des Bar, som av mange regnes som det mest interessante champagneområdet. Det var da 12. etappe i 2009, fra Tonnerre til Vittel, som gikk gjennom dette området, at jeg begynte å lete etter vin langs etappene i Tour de France. Doyen i fransk sportsjournalistikk, den nå pensjonerte Gerard Holtz, pleide å ha et innslag som de kalte “Avant Tour”, hvor han reiste gjennom dagens etappe og presenterte lokale spesialiteter innen mat, vin, kultur osv. Jeg var da ikke klar over at man produserte champagne så langt syd. Jeg kjente områdene rundt Reims og Epernay, men ikke Côte des Bar. Her var det interessant kunnskap å hente. Året etter statert jeg bloggserien Les vins du Tour de France.
Etter en hviledag skal vi inn i Loire. Vi starter i Orléans og etappen går sydover til Saint-Amand-Montrond. Vi skal så inn i Massif Central med 11. etappe fra Évaux-les-Bains til Le Lioran. Vi setter deretter kursen mot syd-vest og Pyreneene, med 12. etappe fra Aurillac til Villeneuve-sur-Lot. Her må vi ha flere detaljer for å finne vin. 13. etappen synes å kunne bli en Armagnac-etappe fra Agen til Pau, men her trengs også flere detaljer om etappen. 14. etappe starter i Pau, en by vi har vært innom nesten hvert år. Om vi skal ta vinene fra dette området til 13. eller 14. etappe, får vi ta stilling til når vi får flere detaljer. Pyreneene er alltid en utfordring når vi leter etter vin. 15. etappe er en fjelletappe fra Loudenvielle med toppavslutning på Plateau de Beille. Her blir det ikke lett å finne vin.
Etter den andre hviledagen kommer vi til Languedoc, med 16. etappe fra Gruissan til Nîmes. Dette er mitt hjemmeområde i Frankrike, og det er et område hvor det produseres mye interessant vin. Languedoc har fortsatt et rykte som en gang var fortjent som produsent av billig volumvin. Men kvaliteten har blitt langt bedre i løpet av de siste tiårene. Men som Henning Kvitnes synger: Evig eies kun et dårlig rykte. Hvilke viner jeg skal velge, må jeg ta stilling til når jeg ser detaljene.
17. etappe starter i Rhône, i Saint-Paul-Trois-Châteaux og går inn i den sydlige delen av Alpene med målgang i Superdévoluy. Vi vil i alle fall kunne finne vin ved starten. 18. etappe starter i Gap, som er godt kjent i Tour de France, og ender i Barcelonnette, et sted som er ukjent for meg. Vi er i den sydlige delen av Alpene, og det er ikke typiske vinområder. 19. etappe starter i Embrun, ikke så langt fra der 18. etappe går i mål, med målgang på en for meg ukjent topp som heter Isola 2000. Vi er fortsatt i fjellene, så det vil bli vanskelig å finne vin her. 20. etappe starer i Nice og ender på Col de la Couillole. Det produseres en del vin rundt Nice, selv om området ikke først og fremst er kjent for vin.
Finalen er en 34 km lang tempoetappe fra Monaco til Nice. OL i Paris medfører at Tour de France ikke kan avsluttes i Paris dette året. Denne gangen vil vi kunne oppleve at Tour de France avgjøres på siste etappe, og at det ikke bare er en paradeetappe, slik den er når det er målgang i Paris. Det ser ut som om etappen ikke følger den flate veien langs kysten, men skal inn i fjellene litt innenfor kysten. Men igjen mangler vi detaljer om etappen.
Hvordan finne de beste blant de franske vinene?
Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.
Grand Atlas des vignobles de France
Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset er mitt førstevalg når jeg orienterer meg for Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.
Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.
Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.
Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.
Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man bør gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hver år, og det er 2025-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.
Le Guide des Meilleurs vins de France
Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Årets utgave omfatter 1245 produsenter og 7500 viner.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. Den innholder omtale av flere viner enn Le Guide des Meilleurs vins de France, i denne utgaven 35 000 viner.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har kjøpt en del bøker om mitt hjemmeområde, Languedoc, men jeg har ikke sett noen grunn til å ta dem med i denne oversikten.
Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke. Da vil jeg nok også se på noen av bøkene om å være vinturist. Det er ikke nødvendigvis slik at de som produserer den beste vinen også er de som det er mest interessant å besøke. Noen av de beste vinprodusentene tar ikke imot turister, eller gjør det bare i begrenset grad. Jeg har forresten gjort et unntak til: Champagne.
Le livre des champagnes 2025
Jeg skrev om bøkene om de beste franske vinene at jeg ikke tok med bøker om de enkeltevinområder. Men jeg tar med denne guiden for champagne. De store champagnehusene bruker store ressurser på markedsføring. Man skal bare ha en ganske overfladisk interesse for vin, for å få med seg champagnehus som Möet & Chandon, Veuve Cliquout, osv. Men mindre champagnehus kan ofte ha vel så god champagne til en mindre avskrekkende pris enn de man får fra de store champagnehusene.
Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. For eksempel har Le Guide des Meilleurs vins de France omtale av 600 viner som koster under 15 Euro. Hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.
Noen vinmagasiner
I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jonas Vingegaard og Tadej Pogacars prestasjoner under årets Tour de France har igjen ført til spekulasjoner om doping. Det er forståelig, noe rytterne også er enige i. Men det blir ganske håpløst “Når man blir skyldig til det motsatte er bevist”, som Magnus Krogsæter Aarre skriver i en kommentar hos TV2. Det er symptomatisk at når nivået heves i friidrett med nye rekorder, da jubles det over fremgang og det skrives om en ny æra. Særlig blir det slik når det er norske nordmenn fra Norge som bidrar til rekordene. Friidrett har også en skitten dopingfortid, uten at jeg skal beskylde noen av de utøvere som omtales i VGs kommentar for å være dopet. Jeg tror det har skjedd en langt sterkere teknologisk utvikling innen sykkel enn innen friidrett, som kan forklare resultatforbedringer. De tekniske forbedringer i friidrett kan vel stort sett begrenses til muligens bedre sko, og kanskje litt bedre banedekke.
Jeg tviler på at de som har hevdet seg i årets Tour de France har tatt ulovlige midler. En forklaring på de gode prestasjonene er bedre trening, bedre kosthold og bedre teknologi. Bedre trening og kosthold vil gjelde alle idretter. Mye av dette blir basert på den ganske usikre kilden egen hukommelse. I løpet av en etappe kan syklistene forbrenne så mye som 6-8 000 kalorier, og det er vanskelig å få i seg nok næring i løpet av de dagene rittet pågår. Ikke minst når man må få i seg mye av den næringen mens man sykler. Syklistene kan ikke gjøre som de som drar på lange ekspedisjoner som til syd- eller nordpolen, hvor folk spiser seg opp for å ha fettreserver som de kan tære på underveis. Det er slutt på de tider hvor man bare stappet i seg flest mulig karbohydrater, selv om karbohydrater kan være utmeket “drivstoff” under slike anstrengelser. I dag har lagene egne kokker som sørger for variert kost som er riktig sammensatt, og ikke minst er så delikat å velsmakende at rytterne orker å spise (nesten) så mye som er nødvendig. Thor Hushovd sier:
“Da jeg begynte i Crédit Agricole, drakk vi enten vann eller rød husholdningssaft.”
Akkurat det synes jeg virker litt merkelig. Om min hukommelse ikke har sviktet helt, fantes det sportsdrikk før denne perioden. Den har sikkert blitt utviklet videre siden den gang, men var sikkert bedre enn vann og rød husholdningssaft. Selv drikker jeg stort sett vann når jeg er på sykkeltur. Men jeg sykler kort og langsomt sammenlignet med hva disse syklistene gjør. Og jeg har nok av fettreserver som det bare er fint om jeg kan tære litt på.
Det er ikke mange år siden vi begynte å se at syklistene nesten umiddelbart etter målgang setter seg på traineren for å sykle seg ned, slik at de lettere får melkesyre og andre slaggstoffer ut av kroppen — som gir bedre restitusjon. Dette kan bety mye når man skal ut på en ny etappe dagen etter. Jeg kan ikke mye om dette. Men jeg tror det har større betydning i et etapperitt hvor man skal ut og sykle neste dag, og i f.eks. skøytemesterskap hvor man tradisjonelt har gått to løp lørdag og to løp søndag. Når det går flere dager eller kanskje uker til neste viktige konkurranse, har man bedre tid til restitusjon.
Så litt om teknologi. TV2s sykkelteam flere ganger nevnt at Alexander Kristoff sykler med en hjelm som er litt mer aerodynamisk enn andre sykkelhjelmer, som visstnok skal gjøre at han kan spare en watt eller to. Det kan høres lite ut. Men når man sykler 5-6 timer kan slikt bety at man kanskje sitter igjen med det lille ekstra når spurten kommer eller opp den siste, avgjørende bakken. Syklene har blit mer aerodynamiske og det har sannsynligvis også de klærne de bruker. Også dette kan spare noen watt, om vi skal tro tester av slike sykler. Fortsatt er det personen som sitter på sykkelen som gir størst luftmotstand. De trener på å finne mer aerodynamiske sittestillinger med bl.a. tester i vindtunnel. Man må sikkert finne en sittestilling som er et best mulig kompromiss mellom aerodynamikk og å få effekt ned i pedalene. Det er slikt en transport-, tur- og mosjonssyklist som meg ikke tenker på.
Gir, hjul og bremser har blitt videreutviklet. Det vil bli for langt å gå gjennom tekniske forbedringer av syklene, så det lar jeg ligge.
Alle rytterne sykler med kraft(watt)måler i tillegg til pulsmåler, måler for pedalfrekvens, osv. De kan kontrollere at de ikke presser seg for mye. Teknologien ble introdusert på slutten av 1980-tallet. En klar forbedring kom med trådløse wattmålere i 2009. En ting er teknologien, dingsene og dataene. Man må lære seg å utnytte dem effektivt, både i trening og konkurranse. Slikt tar gjerne tid, uten at jeg vet så mye om det. Det har ganske sikkert bidratt til å effektivisere både treningen og hvordan man kjører i konkurranser.
Jeg tror ikke at doping har vært mer vanlig i sykkel enn i andre idretter, selv om det har vært noen store skandaler. I dag tror jeg at sykkel på toppnivå er en av de renere idrettene, selv om jeg ikke vil påstå at doping ikke forekommer. Den store oppmerksomheten om sykkel og doping har ganske sikkert bidratt til at det er langt mindre nå enn før. Risikoen har blitt for stor. Det vil alltid være noen som vil prøve seg på juks i håp om ikke å bli tatt. Noen synes å være villige til å risikere alt for å vinne.
Det var ikke idretten selv som først avdekket dopingproblemene i sykkel. Det startet med den såkalte Festina-skandalen i 1998. Det var franske tollere som fant 250 flasker EPO og 400 ampuller med andre tvilsomme stoffer i lagbilen til Festina, da den krysset grensen fra Belgia til Frankrike. Doping var straffbart i Frankrike, slik at både politi og tollvesen kunne slå til. Fra da ble det risikabelt for lagene å krysse landegrenser, i alle fall inn til Frankrike. Testregimet ble strengere og testmetodene ble utviklet, ikke minst i Frankrike. En gang klaget noen ledere i sykkellag over at den franske dopingkontrollen ikke på forhånd opplyste hvilke stoffer de ville teste for, slik at noen ryttere fikk ubehagelige overraskelser ved at de testet positivt på stoffer som de trodde det ikke var mulig å oppdage i dopingkontroller. For hvert nytt Tour de France virket det som om testmetodene var videreutviklet, slik at de også testet for stoffer som man tidligere hadde trodd ikke ville bli avslørt i slike tester.
Bedre testing under Tour de France er den mest nærliggende forklaringen på at enkelte syklister som gjorde det godt i f.eks. Giro d’Ialia eller Vuelta d’Espagna uten å bli tatt for doping, ble tatt om de syklet Tour de France. Et eksempel var Riccardo Riccò. Han hadde hevdet seg i Giro d’Italia i 2008 ved å vinne to fjelletapper, vinne ungdomstrøyen og ved å bli nr 2 sammenlagt. En drøy måned etterpå ble han tatt for doping i Tour de France. De som vil kan tro at han ikke var dopet også i Giro d’Italia, selv om han ikke testet positivt der. De som vil prøve seg bør i alle fall ikke sykle Tour de France.
Dopingprøver blir oppbevart og kan testes på nytt når man får bedre testmetoder. Alle skal vite at det man kanskje kan slippe unna med i dag, kan innhente dem i fremtiden. Juksere skal ikke føle seg trygge. Jeg vet ikke hvor gamle dopingprøver som er lagret. Det er uansett ikke så veldig interessant å grave fram gammel dritt fra den gang doping var veldig utbredt. Kanskje kan man fjerne en doper fra resultatlisene, slik at en annen doper rykker opp.
Jeg velger å tro, men vet ikke at doping i dag er mer utbredt i andre idretter enn i sykkel. Veien tilbake for dopingtatte utøvere synes å være enklere for utøvere i individuelle idretter som f.eks. friidrett, enn i en lagidrett som sykkel. De gangene jeg ser på friidrett på toppnivå, synes jeg det er påfallende mange som har vært utestengt for doping, men som har kommet tilbake. Saken med Tobi Amusan er et illustrerende eksempel. Hun har så vidt jeg har forstått ikke testet positivt, “bare” unndratt seg kontroll ved ikke å overholde plikten til å melde fra hvor hun er. Jeg er enig med Sondre Guttormsen: Man kan glemme å melde fra hvor man er én gang, men ikke tre.
De kjente skandalene, kombinert med at sykkel er en lagidrett, gjør at fallhøyden i sykkelsporten blir stor. For en dopingtatt syklist er det ikke “bare” å kvalifisere seg for nye konkurranser når utestengelsen er over. Hen må komme inn på et lag. Hvis Tobi Amusan hadde vært syklist tror jeg ikke noe topplag ville ha inngått kontrakt med henne, uansett hvilke resultater hun kunne vise til. Da ville veien tilbake i praksis vært stengt. Man kunne kanskje få plass i et lag på et lavere nivå, men det ville ikke være mulig å komme tilbake til toppen.
Tilfellet Michael Rasmussen i 2007 er interessant i denne sammenhengen. Han testet aldri positivt for doping, men har senere innrømmet doping. Han unnlot å melde fra om hvor han oppholdt seg i treningsperioder, muligens meldte han fra, men ga feil opplysninger — jeg husker ikke detaljene. UCI var klar over dette, men meldte verken fra til hans lag eller til Tour de France-arrangørene. Det siste tilfellet hvor de ikke fant ham på oppgitt sted var så kort tid før starten på Tour de France at det alene skulle ha gitt startnekt, uten at det nødvendigvis ville ha ført til dopingutestengelser utover dette. Likevel fikk han starte, etter det jeg forstår fordi UCI ikke hadde gitt beskjed til arrangøren eller laget. Han ledet Tour de France, men ble likevel kastet ut av rittet. Ikke av UCI og ikke av Tour de France-arrangørene, men av sitt lag Rabobank. Jeg tror dette var sterkt medvirkende til at Rabobank trakk seg som sykkelsponsor.
I dag må man regne med at sponsorene kan trekke seg umiddelbart om noen blir tatt for doping. Lagene har navn etter sponsorene, som i gode tider gir god eksponering. Men det gjør også fallhøyden større. Ingen sponsorer vil bli assosiert med doping.
Om en syklist blir tatt for doping er de ikke bare slutten på denne syklistens karriere. Det kan bety slutten for laget, og dermed slutt på karrieren for mange av de andre syklistene på dette laget. De blir stående uten lag og uten jobb. Tidligere rådet “omerta” i sykkelfeltet. Mange visste, men sa ikke noe. Hvis noen i dag vet at lagkamerater doper seg, tror jeg ikke de vil holde kjeft om det. De vil ikke risikere sin karriere for å skjerme en juksemaker på laget. Jeg vil tro at om noen blir tatt for doping, vil de andre syklistene på laget kunne fremme erstatningskrav mot doperen. At dette ikke har skjedd så langt, ser jeg som et tegn på at de andre visste hva som foregikk. Kanskje var de også redde for at det skulle bli avdekket at de selv også dopet seg.
Mitt inntrykk, men det er ikke noe jeg vet mye om, er at det i en del idretter knapt er dopingkontroller. Når vi ikke hører om doping i f.eks. fotball eller ishockey, er det fordi ingen er dopet eller fordi de ikke blir testet? Jeg vet ikke noe om eventuelle testprosedyrer i disse idrettene. Men det er en type spørsmål som bør stilles.
Generelt tror jeg at doping er mer utbredt på lavere nivå enn på toppnivå, ganske enkelt fordi det er mye mindre kontroller, om kontroller i det hele tatt. Konkurransen kan være like intens. I konkurranser i mosjonsidrett kan det være like viktig å slå kollegaen, naboen og ikke minst sjefen, som å vinne i en konkurranse på høyere nivå.
Så fikk Tadej Pogacar sin etappeseier. Også dette ble en ganske heftig etappe, og nok en strålende etappe av Tobias Halland Johannessen. Fire topp-ti plasseringer i hans første Tour de France, det står det virkelig stor respekt av. Og hele laget er i behold til siste etappe i Paris. Dermed er alt avgjort, bortsett fra hvem som vinner spurternes mest prestisjefylte etappe, forutsatt at alle kommer seg gjennom dagens etappe. Jonas Vingegaard vinner i år igjen. Tadej Pogacar ble nr 2, og får med seg den hvite ungdomstrøyen. Adam Yates fikk tredjeplassen og slo tvillingbror Simon på fjerdeplass med 1:27. Jeg vet ikke om det noen gang har hendt at to brødre, og ikke minst tvillingbrødre har vært så nær hverandre i Tour de France. Giulio Ciccone vinner klatretrøyen, og Jasper Philipsen har sikret seg poengtrøyen, uavhengig av hvem som vinner dagnes etappe.
Så har vi kommet til den tradisjonelle finalen på Champs Elysées. Etappen er 115 km lang og flat. Nå er det parade inntil de kommer inn til runden i Paris. Da starter det egentlige rittet, hvor spurterne kjemper om den mest prestisjefylte etappeseieren. Det er meldt regn i Paris. Blir det for glatt på brosteinen hender det at etappen blir nøytralisert ved inngangen til runden i Paris, slik at sluttiden tas der. Så skal det “bare” kjempes om etappeseieren. Vi kan igjen håpe på Alexander Kristoff og/eller Søren Wærenskjold. Men det er flere som vil ha den seieren.
Det ble en intens etappe i går. Det var bare en dekkbredde fra ny dansk jubel. Men danskene har uansett grunn til å være meget godt fornøyd med årets Tour. Jeg må medgi at at Matej Mohoric var et ukjent navn for meg fram til gårsdagens etappe. Slovenia markerer seg som en sterk sykkelnasjon. Det ble nok en dag med solid innsats som bare resulterte i nesten for Uno-X. Jeg ser at TV2-ekspertene undrer seg over hvordan laget kjørte, men den diskusjonen skal jeg ikke blande meg inn i. De fikk i alle fall markert seg godt.
Det er nok en ganske kort fjelletappe, 133,5 km lang denne gangen. Den ser ikke ut til å være like hard som alpeetappene. Det må et uhell til om Jonas Vingegaard skal miste seieren, og vi får håpe det ikke skjer. Jeg venter ikke noe kraftig angrep fra Tadej Pogacar og UAE. Men det kan bli kamp om tredjeplassen og om klatretrøyen. Pogacar kan selvfølgelig ønske seg en ny etappeseier. Han ligger 39 poeng bak i klatrekonkurransen, og det er ikke mulig å få mer enn 37 poeng på dagens etappe. Det er også mange andre som vil kjempe om etappeseieren, selv om alle nå er slitne etter snart tre harde uker. Vi kan igjen håpe på Uno-X.
Det er fortsatt deilig å være dansk i Frankrike, med seier til Kasper Asgreen. Men tredje plass til Jonas Abrahamsen var imponerende. Hvis je ikke har mistet oversikten er det niende topp-ti plassering for Uno-X. De har virkelig klart å markere seg i årets Tour, selv om det i alle fall så langt ikke har blitt noen etappeseier. Ingen kan si at det var feil å invitere det laget, og de bør ligge godt an til å bli invitert igjen neste år.
Nå er de ferdig med fjellene for denne gang. Dagens etappe er 172,8 km lang og kupert, uten noen store klatreutfordringer. Profilen kan tilsi nok en bruddseier. Avslutningen er flat, men det ser ut til å gå litt opp på slutten. Jeg tvler på at spurtlagene lar et brudd få lov til å gå i dag også.
Det ble mer forsvinn enn vinn for Tadej Pogacar i går. Han tapte ytterligere 5 minutter og 45 sekunder Jonas Vingegaard, og er nå 7:35 bak. Adam Yates tok nesten fire minutter på Tadej Pogacar, og ligger nå drøye tre minutter bak Pogacar i sammendraget. Det har vært snakket om hvorvidt UnoX skal kjøre opptrekk for Alexander Kristoff eller Søren Wærenskjold. Kanskje UAE må begynne å tenke på om de skal kjøre for Tadej Pogacar eller Adam Yates på de gjenværende etappene.
Lørdagens etappe er også hard, men ikke så hard som gårsdagens. Jonas Vingegaard må ha et uhell om Tadej Pogacar skal ta igjen forspranget, og jeg håper ikke det blir avgjørende. Det var enda en strålende etappe av Tobias Halland Johannessen. En 3., 5. og 6. plass i hans første Tour de France, det er mer enn godkjent.
I dag er det 184,9 km kupert. Det er ikke noen store klatreutfordringer. Men så langt ute i rittet er dette en typisk etappe hvor et brudd med ufarlige ryttere kan gå inn. Alternativet til en bruddseier er en massespurt, men det forutsetter at et eller flere av spurtlagene tar ansvar for å holde feltet samlet. Det har blitt litt tynnere i rekken av spurtere. Dermed har det også blitt færre spurtlag som virkelig har noen å kjøre for. Etappen burde kunne passe ganske godt for Wout van Aert. Med den solide ledelsen som Jonas Vingegaard har, vil Jumbo Visma la Wout van Aert på en sjanse. Mads Pedersen er kanskje også en kandidat. Blir det en massespurt kan det bli Jasper Philipsen igjen. Og vi kan håpe på Søren Wærenskjold eller Alexander Kristoff.
<edit>Jumbo Visma melder på Twitter at Wout van Aert har forlatt Tour de France for å være sammen med sin kone, som snart ventes å føde deres andre barn. Så da blir det i alle fall ikke han som vinner denne etappen.</edit>
Det var en oppvisning av Jonas Vingegaard. Å slå Tadej Pogacar med 1.38 er nærmest utklassing. Og tre dansker blant topp ti. Det er dejlig å være dansk i Frankrike i år. Hvordan de norske plasserte seg i dag er egentlig ganske uinteressant. Jeg tror ikke at noen av dem hadde noen ambisjoner, og da var det like greit å spare krefter til dagens harde etappe.
Rytterne er fortsatt ikke ferdig med fjellene, og har nok en hard fjelletappe foran seg. Etappen er 165,7 km lang. Jeg vil tro at dette er den hardeste etappen i årets Tour de France. I dag må vi regne med angrep fra UAE og Tadej Pogacar, og jeg vil tro at det angrepet vil starte tidlig. De kan ikke ta sjansen på å vente til det siste fjellet. Det blir på en måte en “vinn eller forsvinn” etappe. De må satse og ta risiko om de skal klare å hente inn i alle fall en vesentlig del av Jonas Vingegaards forsprang. Det blir vanskelig å ta mye tid på de etappene som kommer etter denne.
Et interessant element i årets Tour, i tillegg til duellen om sammenlagtseieren, er hvor tett det er i konkurransen kom klatretrøyen så langt ute i Touren. Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard prioriterer selvsagt sammenlagtseieren. Men bare en av dem kan vinne, og begge er ganske godt plassert i konkurransen om klatretrøyen. Vingegaard er no 3 og Pogacar nr 4. Jeg vil ikke bli overrasket om de har en plan B, om at det er bedre å bli nr 2 og vinne klatrekonkurransen, enn bare å bli nr 2 i hovedkonkurransen. Og Wout van Aert er no 5 i klatrekonkurransen og 4 i poengkonkurransen.
Det var mye knall og nesten enda mere fall på søndagens etappe. Det er trist når en klønete tilskuer tar ned ryttere. Og det var en del andre stygge velt. Imponerende av Wout Poels, som vant etappen, selv om han ikke fikk så mye oppmerksomhet da han gikk i mål. Og nesten enda mer imponerende av Wout van Aert, selv om han “bare” ble nummer to. Det er ikke lett å bli klok på Wout van Aert, og enda vanskeligere å bli klok på taktikken til Jumbo Visma. I TourManager er Wout van Aert oppført som spurter, og det er ikke typisk for en spurter å hevde seg på en etappe som søndagens. Men den store duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard endte uavgjort.
I dag kan det meste bli avgjort. Dagens etappe er en 22 km lang tempoetappe. Etappen er relativt kort, og som helhet også relativt flat. Men den stiger en del mot slutten. Fra drøyt 16 til ca 19 km er det en stigning på 2,5 km med 9,4% stigning. Derfra stiger det fortsatt mot mål, men ikke like bratt. Det kan bli interessant å se hvordan rytterne takler dette på den første konkurransedagen etter andre hviledag. Det er mange som ser på en tempoetappe ganske langt ute i et treukers ritt som i alle fall delvis en hviledag. De som har ambisjoner i sammendraget kan ikke hvile. De må satse i håp om å vinne tid på, eller i alle fall ikke tape tid til sine konkurrenter. Som sammenlagtleder har Jonas Vingegaard fordelen av å starte sist, og kan bli sekundert etter Tadej Pogacars passeringstider.
Noen tempospesialister har ambisjoner om etappeseier. Men for de fleste gjelder det bare å gjennomføre med en viss stil, innenfor tidsgrensen. Hjelperytterne har stort sett ikke ambisjoner på egne vegne, og kan ikke hjelpe laget og kapteinen på en individuell tempoetappe. På en etappe som denne er profilen mer interessant enn kartet, så jeg tar med profilen først.
For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. Den innholder omtale av flere viner enn Le Guide des Meilleurs vins de France, i denne utgaven 35 000 viner.
Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.
