Det var ingen overraskelse at det ble en bruddseier i går. Jeg liker denne måten å gjøre det på som Nils Politt gjorde det i går: Gå i brudd, og så kjøre fra bruddet. Dessverre lyktes det ikke for Edvald Boasson Hagen i går heller.

Dagens etappe er flat, den siste flate før Pyreneene. Det er en kategorisert stigning, en fjerdekategori som kommer ganske tidlig. Selv om etappen regnes som flat, er det en del opp og ned, selv om det ikke er veldig krevende stigninger. Som en småkupert transportetape mellom Alpene (med Mont Ventoux i for-Alpene) og Pyreneene, er det typisk en etappe hvor et brudd kan gå inn. Så lenge det er ufarlige ryttere i bruddet, vil lagene heller spare kreftene til Pyreneene. Så et resultat som i går vil ikke overraske, og det blir akkurat like uforutsigbart. Ingen vet hvem som kommer til å være i et avgjørende brudd, annet enn at det ikke vil være noen av de som kjemper for noe i et eller annet sammendrag.

Ser man bare på profilen, ser det ut som en typisk etappe for spurterne. Men på Tour de France nettisder minner Christian Prudhomme om at etapper inn til Carcassonne aldri har endt med massespurt.

Dette er også en etappe hvor vind kan få stor betydning. Hele etappen kan være vindutsatt, men den er særlig utsatt på slutten. Jeg har nok en gang hentet fra NASAs satelittbilde. Pyreneene er som en høy og bratt vegg i grensen mellom Frankrike og Spania. Carcassonne befinner seg der passasjen mellom Pyreneene og den sydlige utløperen av Massif Central, Montagne Noir er på det smaleste. Pyreneene og Montagne Noir danner en trakt. Vind fra Atlanterhavet kommer inn over det området som kalles Aquitaine-bassenget, presses ofte gjennom denne trakten og får god fart. Vinden er ofte såpass kraftig at det er skilt som advarer om kraftg sidevind på motorveien langs Middelhavet.

Languedoc er det området i Frankrike hvor det produseres mest vin. Dette er mitt hjemmeområde i Frankrike. Vi kjøpte en leilighet i Languedoc i 2005, og siden har jeg tilbrakt mye tid der. Det bildet jeg har valgt som illustrasjon til årets serie, er tatt et tidligere år da en Tour de France etappe gikk gjennom denne delen av Languedoc, i 2012, også den gang 13. etappe. Vi sto da langs etappen og så på. Koronapandemien har gjort at jeg ikke har vært i Frankrike siden februar 2020. I år reiser jeg til Frankrike dagen etter at Tour de France har vært gjennom området, så jeg går glipp av etappen denne gangen.

Da vil kom dit, hadde jeg mange av de vanlige fordommene mot viner fra Languedoc-Rousillon: Det var billig konsumvin, ikke kvalitetsvin. Det har nok vært riktig, og det produseres fortsatt mye billig konsumvin. Vi skal ikke glemme at fermentering er en av de tradisjonelle konserveringsmetodene for mat. Fermentert druesaft, altså vin, var en del av kostholdet. Det ble produsert store mengder billig vin som ble sendt med tog, ikke minst til gruve- og industriområdene i nord. Jeg tror ikke at gruvearbeiderne i kullgruvene var vinsnobber. En av bygningene mot Place de la Comedie i Montpellier er prydet med et relief som viser det eieren av bygget likte best, nemlig det som hadde gjort ham rik: Vindruer, vinpressen og jernbanen.

Som i så mange vinområder, har vi sett en kraftig økning i kvaliteten. Languedoc har vært, og kanskje er det fortsatt et område hvor man kan kjøpe vinmark eller arealer som kan gjøres om til vinmark, relativt rimelig. Dette har gjort det mulig for unge ambisiøse personer å starte vinproduksjon. Utviklingen startet på 1970-tallet, og skjøt fart på 1990-tallet. Det området som var AOC Coteaux de Languedoc var stort, mangfoldig og uoversiktlig. Det har nå endret navn til AOP Languedoc, men det er også etablert nye klassifiserte områder innenfor AOP Languedoc.

Vi har også her sett at man har revet opp vinmarker med tradisjonelle druer som carignan og cinsault, og erstattet dem med “edlere” druer som f.eks. syrah. Jeg har sett denne utviklingen beskrevet omtrent slik, dog med referanse til andre vinområder enn Languedoc: Vinprodusentene så at produsenter fra mer prestisjefylte områder fikk bedre betalt for sin vin, og at de brukte andre druer. Da rev mange vinbønder opp sine gamle vinplanter for å plante edlere druetyper (egentlig podet de vel disse på sine vinstokker).

Med tiden oppdaget man at det ikke nødvendigvis var druetypen som var problemet, men hva de gjorde med druene. Man kan lage utmerket vin med druer som har tradisjon på stedet, om de bare satser på kvalitet. En del produsenter har i stedet valgt å satse på tradisjonelle druer, og har vist at med redusert utbytte er det mulig å lage kvalitetsvin også av disse. Dette er en trend man ser mange steder, og det er en trend jeg liker. Det gir mer interessante resultater når man vil utvikle en egenart basert på tradisjon, heller enn at de samme “internasjonale” druene plantes alle steder, med viner som er OK, men som mangler egenart.

Jeg har tidligere nevnt at mange franske viner er “blandingsviner”, laget med flere druer. I noen områder lages toppviner med bare én drue. Bourgogne er et fremragende eksempel. Men ofte har ulike druer hver sine ting å bidra med. Jeg sammenligner ofte med musikk. Johann Sebastian Bachs Chaconne for solo fiolin fra Partita in D minor BWV 1004 er et fantastisk musikkstykke. Det samme er hans cello suiter, BWV 1007-1012. Men det blir ofte mer interessant når man setter flere instrumenter sammen til f.eks. en strykekvartett, fremfor bare å ha soloinstrumenter. Slik kan det også være når man setter sammen flere druer med litt ulike egenskaper. I mange musikkgrupper er trommer viktig. Men man skal være svært god om trommer alene skal være særlig interesseant.

Når det er sagt, synes jeg også det er interessant å smake viner laget av bare en drue, for å bli kjent med druen.

Dagens etappe går litt inne i landet, for en stor del gjennom vinområdene som er merket på dette kartet. Kartet er ikke helt oppdatert, da flere områder har fått egne klassifiseringer etter at det ble laget.

Hver gang anledningen har bydd seg, har jeg sitert Vinmonopolets produktsjef Trond Otrebski som beskrev sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vinbladet 4/09 (dessverre er ikke tidligere utgaver på nett), da Vinmonopolet valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:

“- Det folk forbinder med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvantitet, sier Otrebski. Ja, han innrømmer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbeidet. Dette er tross alt verdens største vinområde!

Han var på jakt etter viner av høyere kvalitet og i en ny og annerledes stil enn det som fantes i sortimentet fra før — ikke så varm fruktkarakter og mer preg av jorda druene har vokst i.

– Men vi fikk litt av en overraskelse da vi kom hit og så hvor fantastisk høy kvaliteten var. Og plutselig endret målet vårt seg. Istendenfor å lete etter gode vinder til moderate priser, ønsket vi nå å finne toppviner i alle prisklasser — virkelig seriøse viner som tåler sammnlikning med vin fra de beste vinområdene i Frankrike.

(…)

Her finnes “Grand Cru-er” på høyde med dem en finner i Burgund. Vinen har en annen stil, men når det gjelder kvalitet, ligger de absolutt ikke tilbake for noe, mener han.”

Jeg får legge til at det har vært flere forsøk på å lage oversikter over “grand cru” produsenter. Det er ingen offisiell klassifisering. Men noen av de beste produsentene er alltid å finne blant de utvalgte hver gang noen forsøker å lage slike kåringer.

Man må betale for kvalitetsvin også fra dette området. Men her betaler man en relativt større del for vinen, og mindre for etiketten. Jeg har et inntrykk av at noen tar inn et parti kvalitetsvin, som viser seg vanskelig å selge. Selv om vinen ikke er veldig dyr i forhold til den kvaliteten man får, ligger den gode vinen ofte over manges smertegrense, som gjerne er rundt 200 kr. Folk kvier seg for å betale fra 250 til 1 000 kr per flaske når vinen kommer fra områder med liten prestisje. Man finner mye rimelig vin fra området. Vinmonopolet har vin fra Languedoc fra ca 100 kroner per flaske. Når jeg er i Frankrike drikker jeg lokal vin. Men når jeg er hjemme i Norge kjøper jeg i liten grad viner fra mitt franske hjemmeområde — da kan jeg drikke vin fra andre områder. Jeg har derfor ikke mye erfraing med Vinmonopolets utvalg av Languedoc-vin.

Da vi etablerte oss i regionen, var jeg interessert i å bli bedre kjent med regionens viner. Starten var å be restauranter anbefale viner fra området, og jeg merket meg områdene vinenen kom fra og produsenter. Min fransk er langt fra så god som den burde være, men den ikke lenger så dårlig at jeg har panikk for å måtte snakke fransk om jeg oppsøker en vinhandler eller vinprodusent. Så jeg begynte å driste meg til ikke bare å velge vin fra selvbetjeningshyllene i store supermarkeder, men til også å oppsøke vinhandlere (som gjerne har spesialisert på på regional/lokal vin) og vinprodusenter.

Området er først og fremst et rødvinsområde, med viner laget på typiske middelhavsdruer som Syrah, Grenache, Mourvedre, Carignan og Cincault. Rosévin er motevin, så det produseres også — stort sett av de samme druene som brukes til rødvin. Det produseres også en del hvitvin. Et par områder er særlig kjent for produksjon av hvitvin. Det er Picpoul du Pinet, som ligger innenfor Bassin de Thau. Bassin de Thau er en lagune hvor det drives storstilt oppdrett av østers, blåskjell m.m. Picpoul du Pinet er en lett og syrefrisk hvitvin laget av druen Picpoul som passer godt til skalldyrene fra Bassin de Thau. I området La Clape, som ligger utenfor Narbonne, produseres det mest rødvin. Men det er hvitvinen området er særlig kjent for. Disse hvitvinsområdene ligger nær kysten, mens dagens etappe stort sett går litt lenger inne i landet. Men som vi kommer tilbake til, produseres det hvitvin der også.

Når vi snakker om vin, bruker vi gjerne betegnelsen Languedoc-Rousillon. Det var inntil for noen år siden navnet på den administrative regionen. Den ble med virkning fra 2016 slått sammen med Midi-Pyrénées og regionen heter i dag Occitanie. Holder vi oss til vin, er det uansett greit å holde fast ved Languedoc-Rousillon. Jeg viser til satelittbildet ovenfor. Montagne Noir lager et skille mellom Middelhavsklimaet i det som var Languedoc-Roussilon, og det mer Atlanterhavspregede klimaet i Midi-Pyrénées. Noen områder er preget av både Atlanterhavs- og Middelhavsklima.

Regionen Languedoc-Rousillon besto av fem departementer: Lozere, Gard, Hérault, Aude og Pyrenees-Orientales. I vinsammenheng kan vi i praksis glemme Lozere, som ligger høyt oppe og inne i landet. Dagens etappe starter i Gard, fortsetter gjennem Hérault og ender i Aude. Rousillon er i praksis departementet Pyrenees-Orientales, som er fransk Katalonia, ned mot Pyreneene og grensen mot Spania. Så langt kommer vi ikke i dag.

Mot øst grenser Languedoc vinmessig mot Côtes-du-Rhône. Høyrebredden av den sydlige delen av Rhône er for en stor del i Languedoc, nærmere bestemt i Gard. Dette omfatter også en del Côte-du-Rhône Village viner, og cru-viner som Lirac og Tavel. Men vi åpner ikke disse vinene i dag.

Om vi hadde satt kursen litt sydover fra Nîmes, ville vi ha kommet inn i vinområdet Costières de Nîmes. Dette er vin i grenseområdet Rhône og Languedoc, og de lærde er ikke enige om hvordan den skal plasseres. Vinmonopolet har plassert den under Rhône i sine lister. I mitt franske vinatlas står den som Languedoc-vin. Under en winemakers dinner med innehaveren av Domaines Paul Mas, Jean Claude Mas, hvor vi blant annet fikk servert en vin fra Costieres de Nîmes spurte jeg om dette var Languedoc eller Rhône-vin. Han svarte uten å nøle at det var Languedoc.

Men vi holder oss litt lenger inne i landet og oppe i høyden. Sommieres og Villeveille er også byer/landsbyer som er verdt et besøk, og de produserer helt OK vin der. Men vi fortsetter til vi kommer inn i Pic Saint Loup. Pic Saint Loup er en fjelltopp. Vinene som klassifiseres som Pic Saint Loup produseres på en slags høyslette nedenfor denne. Skjønt høyslette og høyslette, vi er ca 300 moh. Vi er i det beltet som på lokal dialekt kalles garrigue, overgangsonen mellom kysten og fjellet, områder preget av busker og urter. Det er en deilig duft av rosmarin og timian når man går i slike områder. Visuelt domineres området av toppen Pic Saint Loup (658 moh) og forkastningen Hortus.

Etappen følger i stor grad veien D1. Når vi har kommet inn i Pic Saint Loup-området kan vi ta en liten avstikker litt lenger innover, og da finne vi Clos Marie. Man kan selvsagt spørre om hvor mye det er å finne. Det er en av de beste produsentene i området. Men det er en vinprdusent som vanligvis ikke tar imot besøk fra turister, så man opplever ikke så mye mer enn å se bygninger og vinmarker fra utsiden. De har heller ikke egne nettsider. Vinen, som kan være ganske dyr, må man lete etter hos vinhandlere. Det ser ikke ut til at Vinmonopolet har denne vinen.

Herfra kan vi følge veien D17 for å finne igjen dagens etappe. Underveis mot Vaflaunes passerer vi den utmerkede produsentene Ch Lascaux. Her kan man gjerne stikke innom for å smake vin. I alle fall kunne man det sist jeg var der. Ifølge deres nettsider kan familiens vinproduksjon spores tilbake til 1530, og det er nå 14. og 15. generasjon som driver vingården. Vinmonopolet har fem av ders viner, en hvit og fire røde, fra 150 kr/flaske for den hvite, mens de røde koster fra 230 til 570 kroner. Selv om viner herfra generelt gir god valuta for pengene, må man også her betale for kvalitet.

En av de første produsentene jeg merket meg i området, var Domaine Hortus. Jeg tror det er deres vinstokker som er avbildet på bildet under. Jean Orliac var på 1970-tallet nyutdannet landbruksingeniør (om vi oversetter direkte) fra Universitetet i Montpellier. Jeg antar at det er det vi i Norge kaller sivilagronom. Han drev med fjellklatring. En dag han klatrert i Pic Saint Loup så han ned på området under, og tenkte at det måtte være et velegnet område for vinproduksjon. Det viste seg å være en riktig antagelse, og nå produserer han utmerket vin her.

Innenfor klassifiseringen AOP Pic Saint Loup kan det produseres rødvin og rosévin. For rødvin kreves minst 50% syrah, som typisk er blandet med grenache og/eller mourvedre — typiske middelhavsblandinger. Men det kan også være enkelte andre druer, som f.eks. Carignan og Cincault.. For rosé er kravet minimum 30% syrah. Selv om det først og fremst er et rødvinsområde, produseres det også en del hvitvin. Mye hvitvin er laget med den aromatiske druen rousanne, gjerne blandet med marsanne. Det gir en aromatisk vin som passer godt til stekt/grillet fisk. Men vi finner også andre hvitvinsdruer som grenache blanc, chardonnay og viognier.

Jeg tar med en annen av mine favorittprodusenter: Château Puech-Haut. Deres hovedbase er i Saint-Drézéry, som ligger litt syd for Pic Saint Loup, og de har nesten alene æren for at området fikk egen klassifisering som AOP Saint-Drézéry. Men de har også vinmarker i Pic Saint Loup. Gérard Bru hadde industribakgrunn, og fant et område hvor det stort sett ble dyrket oliven, som han mente burde være velegnet for vinproduksjon. Jeg oppdaget først deres hvitvin, laget av rousanne og marsanne, som jeg likte godt. Jeg ble litt overrasket første gang jeg besøkte dem, og de sa at det var rødvin som var hovedproduktet. Generelt er det rødvin som er hovedprodukt i området, så jeg burde ikke ha blitt overrasket. Det er en produsent det er hyggelig å besøke og de har god vin.

Etappen følger D1 forbi Saint-Mathieu-de-Tréviers, før den svinger innover. Undervis passererr vi en annen av kvalitetesprodusentene, Ermitage du Pic Saint Loup. Etappen tar av fra D1 i Saint-Jean-de-Cuculles og følger D113 oppover, som er etappens eneste klassifiserte stigning – en fjerdekategori. Vi er på sydsiden av fjellet Pic Saint Loup, og rytterne skal opp vest for dette.

Det bilde jeg har valgt som illustrasjon til årets serie (som jeg også har brukt før), er fra da Touren gikk gjennom det samme området, om enn ikke på akkurat de samme veiene, i 2012.

Om jeg husker rett, er det mest skog i det området de nå skal gjennom, inntil de kommer til Aniane. I dette området kan vi finne noen av de mest interessante produsentene, og de som virkelig har bidratt til å sette Languedoc på kvalitetskartet. En av pinoerene var Aimé Guibert. Han var en hanskefabrikant fra Paris, som ønsket å gjøre noe annet enn å produsere hansker. Han allierete seg med professor Henri Enjalbert fra Universitetet i Bordeaux, med det mål å finne et område hvor de kunne produsere bordaux-lignene vin til en mye lavere pris enn i Bordeaux. Han etablerte Mas de Daumas Gassac. Han etablerte seg på begynnelsen av 1970-tallet. Den gang skulle alle som ville vise at de kunne produsere kvalitetsvin, dyrke cabernet sauvignon. Så Aimé Guibert plantet cabernet sauvignon, en drue som ikke hadde noen tradisjon i Languedoc. Resultatet ble utmerket, men det var likevel en litt fremmed vin i området. Deres beste rødvin produseres fortsatt med 80% cabernet sauvignon, i tillegg til 20(!) andre druesorter.

Vi kan bevege oss litt lenger vestover, til en av de andre pioneerene, Olivier Jullien og hans Mas Jullien. Han vokste opp på en vingård. Foreldrene dyrket druer som de leverte til et kooperativ. Olivier Jullien så hvordan de slet, uten at de tjente noe særlig penger. Han kjøpte sin egen vingård, satset på kvalitet i alle ledd, og startet egen vinproduksjon. Hans strategi har vært å produserte vin av toppkvalitet basert på områdets tradisjoner, ikke minst med tradisjonelle druer. I et intervju sa han omtrent dette om å levere til kooperativer: Hvis du har gjort alt du kan for å dyrke best mulige druer, da vil du ikke se at de blandes sammen med druer fra andre produsenter. En gang vi besøkte dem, fikk vi beskjed om at vi var velkommen til å smake på vinen, men vi kunne ikke kjøpe noe. For all vinen deres, bortsett fra det lille de hadde beholdt for å kunne la slike som oss smake, var allerede solgt. Jeg finner ingen av deres viner hos Vinmonopolet. Men jeg finner flere anmeldelser i norske medier og de er listet hos en norsk vinimportør.Så den har tydeligvis vært i det norske markedet, og kanskje blir den å få igjen.

Områdets nyeste store stjerne er La Grange des Péres. Deres første årgang var 1992. Nylig ble en flaske av denne vinen solkgt på auksjon for 5 219€. Vinen er generelt dyr til Languedocvin å være, og den er vanskelig å få tak i. Jeg har sett den på vinkartet på flere restauranter, med tilføyelsen “hvis den er tilgjengelig”, noe den ofte viser seg ikke å være.

Jeg tar også med Domaine Peyre-Rose, selv om etappen ikke er helt nær denne gården. Jeg tror peyre betyr stein på den lokale dialekten, så det er Rosa Stein. Eieren, Marlène Soria, var eiendomsmegler. Hun hadde eiendommen for salgt, men likte den så godt at hun hendte med å kjøpe den selv. Hun startet vinproduksjon for seg selv, familie og venner. Men ryktene om den gode vinen spredte seg, og Domaine Peyre-Rose er nå etablert som en av de ledende produsentene i området. Jeg tror ikke Marlène Soria driver eiendomsmegling mer. Vinmonopolet har to viner herfra, i prisklassen 650-670 kroner. Domaine Peyre-Rose er ikke åpent for vanlig besøk. De har heller ikke egne nettsider. I nettbutikker selges vinene herfra for 65-80€.

Vi fortsetter vestover og kommer først inn i Faugères og deretter Saint Chinian. Faugères er et område med skifer. Saint Chinian ble klassifisert som eget AOC område i 1982. Det er områdene rundt Montpellier, som er Pic Saint Loup og en del andre områder, samt den sydvestlige delen av Rhône som er mine hjemmeområder. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har gjort meg ordentlig kjent med vinene fra Faugères og Saint Chinian.

Etappen går innom Minerve. Det er en landsby som ligger på en klippe der to elver møtes, og elvene har gravd seg dypt ned på begge sider av landsbyen. Det er et sted som er verdt å besøke både for vinen og fordi det er et flott sted. Minerve er geologisk i en slags overgangssone mellom Massif Central/Montagne Noire og Pyreneene. De dominerende druen er Carignan. Men det dyrkes også Grenache, Mourvedre og i noen grad Syrah. Her lages elegante viner. Vinmonopolet har 13 rødviner fra dette området, men jeg kjenner ikke noen av dem.

Det siste vinormådet vi skal gjennom er Cabardès. Dette er et av områdene som er påvirket både av Atlanterhavs- og Middelahavsklima, og her dyrkes det druer kjent fra Bordeaux, som Cabernet Sauvignon og Merlot, i tilllegg til de vanlige middelhavsdruene.

Dagens målby, Carcassonne, Dette er en flott og imponerende borgby, som absolutt er verdt et besøk. Den ligger omtrent der passasjen mellom Pyreneene og Montagne Noir er på det smaleste. De kontrollerte handelsruten mellom Atlanterhavet og Middelhavet, og krevde toll på varene som passerte. Frihandel var ganske ukjent på den tiden.

Tour de France 2021