I vini del Giro d’Italia 2022. 10. etappe: Pescara – Jesi

Det ble en heftig avslutning søndag. Jeg hadde ikke ventet et spurtoppgjør opp Blockhaus og det ble en flott seier til Jai Hindley. Det gjorde nok godt med en hviledag etter dette.

Det er en realtivt myk start etter hviledagen. Det er en etappe som starter helt flatt, og som er småkupert på slutten. Også dette er en etappe hvor et brudd kan stikke av og gå inn. Det kan kanskje starte som et rolig 17. mai-tog, før det går over til mer heftige 17. mai-leker. Skjønt trenden har blitt at noen angriper og forsøker å gå i brudd ganske umiddelbart etter start, og det kan godt skje i dag også. På 17. mai-etappen må det være lov å håpe på en god plassering til årets eneste norske deltaker: Tobias Foss.

Vi starter i Abruzzo, og fortsetter inn i Marche. En stor del av etappen går i de samme vinområdene som vi var innom på søndagens etappe, selv om etappen nå går langs kysten. Relativt kort tid etter start kommer vi inn i området DOCG Colline Terramane Montpelciano d’Abruzzo. Dette er det eneste DOCG-klassifierte området i Abruzzo. Dette er det beste området for Montepulciano d’Abruzzo. Men produksjonen er i alle fall foreløpig liten. I 2015 utgjorde produksjonen av DOCG Colline Terramane Montpelciano d’Abruzzo bare 0,4% av den totale produksjonen av Montepulciano d’Abruzzo. Vinmonopolet har ikke skilt ut som et eget område i sine lister, slik at alt er listet som Montepulciano d’Abruzzo.

Vi krysser så over til Marche. Vi kan starte med Marches største klassifiserte område: DOC Rosso Piceno. Hele den delen av dagens etappe som går i Marche, går innenfor området DOC Rosso Piceno.

Det beste området for Rosso Piceno, superiore-området, ligger nær grensen til Abruzzo. Rosso Piceno kan lages med 35-85% montepulciano, og 15-50% sangiovese. Sangiovese modner ganske tidlig i det milde kystklimaet i Marche, og når derfor ikke sitt fulle kvalitetspotensiale. Noe jeg har begynt å lære litt om, men for lite til å forklare det for andre, er at druene har mange modningsprosesser som må skje til samme tid for at de skal få best kvalitet. I et mildt klima får en del druer tidlig sukkermodning, mens de andre smakskomponentene ikke er ordentlig utviklet. Og som alle som liker norske jordbær vet: Frukt som modner langsomt blir god, selvsagt forutsatt at det er en type som passer for klimaet. Jeg spiser ofte utmerkede jordbær i Syd-Frankrike, men det er en annen jordbærsort enn den som dyrkes i Norge.

Vi får la jordbær være jordbær, og gå tilbake til vin. Den beste Rosso Piceno lages med 70-85% montepulciano.

Marche er mest kjent for sine hvitviner laget av druen verdicchio. En del områder i Italia hadde tidligere sine særegne flasker. I alle fall de av oss som ikke er helt unge, husker Chianti som vinen på bastflasker. I Marche fikk Storprodusenten Fazi Battaglia i 1954 designet en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Flasken ble nærmest vinens signatur og kjennetegn. Det kan være effektive markedsføringsgimmick. Men det kan også være et tveegget sverd. Vinene ble husket for flaskene, ikke for innholdet i flaskene. Man ønsket å kvitte seg med stempelet som en billig turistvin på særegne flasker. Nå tappes vinen stort sett på vanlige flasker. Ifølge Italiensk vin brukes nå druen peccorino i økende grad, gjerne blandet med andre druer. 

De beste hvitvinsområdene ligger rundt dagens målby Jesi. Det er to klassifikasjoner: DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva og DOC Verdicchio del Caselli di Jesi. Vanligvis pleier en riserva-klassifisering å innebære krav om fatlagring. Vinene DOCG Cestelli di Jesi Verdicchio Riserva blir gjerne lagret noe på fat, men jeg har ikke funnet noen krav om fatlagring. Men de kommer fra de beste områdene rundt Jesi. Det er ikke alltid enkelt å forstå italiensk vinklassifisering.

W20130412_223956

Jeg avslutter med en vin som produseres i et lite område litt nord for dagens målby. Det er mulig etappen gjør en liten sving innom dette området, før målgang. Jeg skal tilbake til en hyggelig kveld på en utmerket restaurant i Oslo for noen år siden, en restaurant som dessverre ikke finnes mer. Det var et ganske spontant påfunn at vi gikk dit for så spise denne kvelden, det var vel jeg som ikke gadd å lage mat. Vi kom ganske sent. Vinkelneren var i det gode lunet. Vi fikk smake en del viner, antagelig var det åpnede flasker som ikke kunne bli stående åpne til dagen etter. Vi fikk to viner til desserten. Etter først å ha servert en Recioto di Soave, kom vinkelneren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito, som hun sa var fra Marche. Jeg så på flasken, og protesterte: “Alba, det er da i Piemonte, ikke i Marche?” Jeg skulle selvfølgelig ikke ha protestert mot det hun sa. Gode vinkelndere kan mer om de vinene de serverer enn hva jeg gjør. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av fortellingen om vinen.

Alle som kan litt om italiensk vin, vet at Alba ligger i Piemonte, kjent for bl.a. Barbera d’Alba. Men det finnes også en liten by i Marche som heter Alba. Der dyrker de druen Lacrima, og produserer vinen Lacrima di Morro d’Alba. Vi kan gi ordet til forfatterne av Italiensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skrev i andreutgaven:

“En av Marches — ja, hele Italias — mer spesielle viner har mot alle odds vokst seg større de senere årene. … i en vinverden preget av stadig flere ensrettede “designerviner” og kjønnsløse bag-in-boxer, er viner som er litt annerledes et tiltrengt friskt pust. … Resultatet er meget spesielt, men til velvalgt mat som for eksempel salami eller stekt pattegris fungerer den veldig bra. Stefano Mancinelli er områdets selvbestaltede ambassadør, og hans viner er også blan de beste med en relativt fyldig og aromatisk stil. Han lager også litt av den sjeldne passitovariant, hvor druene henger til tørk i månedsvis og siden lagrer i flytende form på barriques og tonneaux.”

Det var denne sjeldenheten vi fikk servert den gangen. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av desserten som var laget av sjokolade. Men som hun sa: Den dreper sorbeten (banan og kiwi, om jeg husker rett). Vi fikk et utmerket måltid, en hyggelig kveld, fikk smake noen for oss ukjente viner, og vi lærte litt mer om italiensk vin. I tredje utgavre av Italiensk vin kan vi lese at produksjonsområdet for Lacrima di Morro d’Alba var 7 ha da de fikk DOC-status i 1985, det var utvidet til 61 ha i 1999 og i 2017 var ca 250 ha.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2022

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.