I vini del Giro d’Italia 2021. 6. etappe: Grotte di Frasassi – Ascoli Piceno (San Giacomo)

Det ble som ventet et spurtoppgjør i går. Jeg synes det er vanskelig å spå vinnere av slike etapper. Det er så små marginer. Men det var ingen overraskelse at Caleb Ewan skulle vinne. Det var trist at Mikel Landa kræsjet ut slik han gjorde.

Vi fortsetter sydover og litt inn i landet. Rytterne skal nå inn i Appenninene, fjellkjeden som er lårbenet, leggbenet eller hva man velger å kalle det i den Italienske støvelen. Anatomien er litt uklar. Uansett. I dag er det fjell, om enn ikke like harde som de man møter mot slutten av giroen. Etappen er 160 km lang, og har tre kategoriserte stigninger: En tredje- og to andrekategori. Etappen avslutter på toppen av en andrekategori. Man vinner ikke giroen på en slik etappe, men det er fullt mulig å tape rittet. Men de holder vel neppe så stor fart opp den bakken at det blir en ordentlig himmefart.

Vi er i regionen Marche. Men vi er litt for langt inne i fjellene for å finne interessant vin. Startområdet er mest kjent for vann, Acqua Frasassi. Det er et vann som eksporteres til store deler av verden. Man bør alltid servere vann når man serverer vin. Man drikker vann for tørsten, vin for smaken. Jeg har merket meg at på restauranter i Italia får man typisk to glass. Hvis man fyller vin i de store glassene og vann i de små, er det gjerne nordmenn. Italienere fyller gjerne vin i det lille glasset og vann i det store. Men uansett: Det er meningsløst å kjøpe italiensk flaskevann i Norge. De fleste i Norge har godt nok vann i springen, og behøver ikke kjøpe flaskevann. Noen har av hensyn til bærekraft og miljø tatt til orde for at man ikke skal få lov til å selge vann på flaske. Noen ganger er man ganske enkelt tørst, og må kjøpe et eller annet å drikke. Jeg ville protestere vilt og heftig om vi da bare skulle få lov til å kjøpe søtt kliss, og ikke en flaske vann. Er det noen områder hvor drikkevannet er så dårlig at man vil drikke flaskevann, er det unødvendig å importere det fra Italia. Vi har godt norsk flaskevann. Det er ikke bærekraftig å transportere vann på glassflasker over lange avstander.

Vi må litt nærmere kysten for å finne vin. Marche er mest kjent for sine hvitviner laget av druen verdicchio. Verdicchio dei Castelli di Jesi er et DOC-klassifisert område. En del områder i Italia hadde tidligere sine særegne flasker. I alle fall de av oss som ikke er helt unge, husker Chianti som vinen på bastflasker. I Marche fikk Storprodusenten Fazi Battaglia i 1954 designet en speisell amforaflaske, og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Flasken ble nærmest vinens signatur og kjennetegn. Det kan være effektive markedsføringsgimmick. Men det kan også være et tveegget sverd. Vinene ble husket for flaskene, ikke for innholdet i flaskene. Man ønsket å kvitte seg med stempelet som en billig turistvin på særegne flasker. Nå tappes vinen stort sett på vanlige flasker.

Ifølge Italiensk vin brukes nå druen peccorino i økende grad, gjerne blandet med andre druer.

Selv om de hvite verdicchioviner er de mest kjente vinene fra Marche, dyrkes det mest blå sangiovese og montepulciano-druer. Holder vi oss igjen til Italiensk vin, produseres noen av de beste montepulciano-vinene i Marche, selv om det er naboregionen i syd, Abruzzo, som er mest kjent for disse vinene. Vi skal dit i morgen.

Dagens etappe avsluttes i rødvinsområdet DOC Rosso Piceno. Det er geografisk det største klassifiserte området i Marche, men ligger for det meste nærmere kysten enn dagens etappe. Etappen svinger innom dette området mot slutten. Den lages av en blanding med sangiovese og abruzzo. Forfatterne av Italiensk vin er skeptiske til noen endringer som er gjort de senere år, og spør om det ikke hadde vært bedre for det beste av dette område å lage Marches beste sangiovesevin, fremfor å lage den nestbeste abruzzovinen (etter Cònero). Jeg kjenner ikke disse vinene godt nok til å ha noen mening om det spørsmålet.

Vi kommer flere ganger til å komme tilbake til at italienske vinbetegnelser ofte kan være enkle, men noen ganger også temmelig forvirrende. Jeg henter fram en hendelse for seks år siden, som knytter denne forvirringen først og fremst til Marche. På en restaurant i Oslo var vinkelneren i det rause hjørnet. Vi fikk smake på et par viner i tillegg til de som sto på vinmenyen. Kanskje fikk vi en bonus for å ha kommet ganske sent og fikk smake noen av de flaskene de allerede hadde åpnet.

W20130412_223956

Etter å ha drukket meg gjennom Tour de France og Giro d’Italia i noen år, har jeg smakt mange viner jeg ellers ikke ville ha hatt fantasi nok til å kjøpe. Det er dette som gjør at disse vinbloggene stort sett er mer interessant for meg enn for der som måtte lese dem. Ikke minst har jeg oppdaget mange gode dessertviner. Etter først å ha servert en Recioto di Soave, kom vinkelneren med Lacrima Di Morro d’Alba Passito, som hun sa var fra Marche. Jeg så på flasken, og protesterte: “Alba, det er da i Piemonte, ikke i Marche?” Jeg skulle selvfølgelig ikke ha protestert mot det hun sa. Gode vinkelndere kan mer om de vinene de serverer enn hva jeg gjør. På den annen side: Da hadde vi gått glipp av fortellingen om vinen.

Alle som kan litt om italiensk vin, vet at Alba ligger i Piemonte, kjent for bl.a. Barbera d’Alba. Men det finnes også en liten by i Marche som heter Alba. Der dyrker de druen Lacrima, og produserer vinen Lacrima di Morro d’Alba. Vi kan gi ordet til forfatterne av Italiensk vin, og ta med et lite utdrag av det de skrev i andreutgaven:

“En av Marches — ja, hele Italias — mer spesielle viner har mot alle odds vokst seg større de senere årene. … i en vinverden preget av stadig flere ensrettede “designerviner” og kjønnsløse bag-in-boxer, er viner som er litt annerledes et tiltrengt friskt pust. … Resultatet er meget spesielt, men til velvalgt mat som for eksempel salami eller stekt pattegris fungerer den veldig bra. Stefano Mancinelli er områdets selvbestaltede ambassadør, og hans viner er også blan de beste med en relativt fyldig og aromatisk stil. Han lager også litt av den sjeldne passitovariant, hvor druene henger til tørk i månedsvis og siden lagrer i flytende form på barriques og tonneaux.”

Det var denne sjeldenheten vi fikk servert den gangen. Vi fikk en vin som sto svært godt til den delen av desserten som var laget av sjokolade. Men som hun sa: Den dreper sorbeten (banan og kiwi, om jeg husker rett). Vi fikk et utmerket måltid, en hyggelig kveld, fikk smake noen for oss ukjente viner, og vi lærte litt mer om italiensk vin. I tredje utgavre av Italiensk vin kan vi lese at produksjonsområdet for Lacrima di Morro d’Alba var 7 ha da de fikk DOC-status i 1985, det var utvidet til 61 ha i 1999 og nå er ca 250 ha. De skriver nå mest om tørre viner fra dette området, som jeg ikke kjenner. Området ligger lenger nord enn dagens etappe, og jeg tar dette med som en illustrasjon på de til tider forvirrende betegnelsene på italiensk vin, som at det finnes flere Alba. De andre vinene fra dette området får jeg eventuelt komme tilbake til om en fremtidig giroetappe skulle gå innom området.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Giro d'Italia 2021

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.