I vini del Giro d’Italia 2012

Da er vi igjen klare for tre uker hvor rosa ikke bare er symbol på det søte og kvinnelige. Den som synes det er grunn til å reflektere over rosa og farge kan se NRK-programmet Najonalgalleriet fra 23. april i år, hvor rosa var et hovedtema. Men jeg synes det var litt svakt at Giro d’Italia ikke var med som et rosa innslag i programmet.

De viktigste fargene vi skal bry oss om er rødt og hvitt/gult/grønt slik vi møter dem i italiensk vin. Kanskje blir det litt rosa som i rosévin også — egentlig burde rosé være vinen til Giro d’Italia. Skjønt det blir ikke bare italiensk vin. I år har man funnet det for godt å starte Giro d’Italia i Danmark. Så til de tre første etappene blir det dansk øl, ikke italiensk vin. Men om vi nå skal innlede med litt generelt om italiensk vin, så blir det bare en revidert utgave av fjorårets innledning. Vi har sikkert ikke vondt av litt repetisjon.

I fjor skulle syklistene omtrent så langt syd man kan komme i Italia — helt til Sicilia. I år starter de i nord — så langt nord som i Danmark. Men de skal ikke så langt syd. De skal bare ned til “ankelen” — litt syd for Napoli, før de setter kursen mot nord.

Italia er et mangfoldig og rotete vinland. Det er antageligvis det vanskeligste, mest spennende og mest frustrerende vinland man kan gi seg i kast med. I boken “Vinens verden” (6. utg) innleder Hugh Johnsons og Jancis Robinson kapittelet om Italia på denne måten:

“Det geniale ved Frankrike er ikke bare god smak, men også god orden. God smak finnes også i Italia, men orden kommer langt nede på prioriteringslisten. Langt nedenfor kreativitet. Ikke noe vinproduserende land har større bredde i vinstiler, lokale klimaforskjeller og ikke minst lokale druesorter. Noe Italia vet å utnytte for fullt. Frankrike er fortsatt nr . 1 for fine viner, men Italia har en like fornem, om en tidvis høyst irriterende, vinøs personlighet. Toppvinene har en helt spesiell livlighet og stil, men som i andre store europeiske produsentland rommer bunnsjiktet altfor mye kjedelig vin fra altfor produktive vinstokker. Slik vin blir det imidlertid raskt mindre av, og det har skjedd en imponerende kvalitetsforbedring for vinene i mellomsjiktet, ikke minst de hvite.”

For meg var fjorårets giro en lærerik opplevelse. Jeg startet disse vinseriene med å følge Tour de France i 2010, og det ble litt for fristende å se nærmere på Italia også. Det var mye jeg ikke visste om Italia og italiensk vin, og det er nok fortsatt veldig mye jeg ikke vet. Det er veldig mye jeg ikke vet om Frankrike også, men jeg kjenner tross alt Frankrike bedre enn Italia. Vi har en leilighet i Frankrike og jeg er i Frankrike 5-6 ganger i året. Jeg er langt sjeldnere i Italia — det er en del år siden sist jeg var der (dessverre). Jeg leser fransk, men ikke italiensk. Jeg har derfor langt bedre tilgang til informasjon om Frankrike enn om Italia. Det er mye å lære, og det er det som gjøre det så morsomt. Man blir aldri utlært på dette området — heldigvis.

Vinverden er dominert av Frankrike. At Frankrike igjen er det landet som produserer mest vin er ikke så viktig. Men Frankrike er referansen som vinverden måles mot, og frankofile viner dominerer langt utenfor Frankrike. Vi kan få viner laget på Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah, Pinot Noir, Chardonnay, m.fl. fra mange land. Dette er druer som alle moderat vininteresserte kjenner, og de er alle opprinnelig franske. De litt mer interesserte kjenner kanskje også de italienske druene Nebbiolo, Barbera og Sangiovese. Men hvem har hørt om Corvina, Corvinone, Rondinella eller Molinara? Alle som er såpass interessert i italiensk vin at de gidder å lese noe slikt som dette, har smakt dem. For det er av disse druene man lager Valpolicella, med variantene Ripasso og Amarone. Vi finner druer som er ukjente for de fleste i Frankrike også, men i Italia vrimler det av druer som i liten grad dyrkes utenfor sin region. En del av disse gir ikke veldig interessant vin, det er så. Men det er også druer som for meg var helt ukjente som gir spennende viner jeg ikke ante at eksisterte før jeg begynte å drikke meg etter syklistene i Giro d’Italia. Italiensk vin er mye mer en Soave, Valpolicella og Chianti!

Jeg liker å starte med geografien og topografien i et land. Vi mister perspektivet når vi ser et land på avstand, og jeg er neppe den eneste som har en tendens til å tro at verden er mye flatere enn den er utenfor noen kjente fjellområder. Jeg blir stadig minnet om at mitt bilde av verden alt for ofte er preget av fordommer og klisjeer.

Italia er langt. De nordligste vinområdene er på omtrent samme breddegrad som Bordeaux. I syd er vi like langt syd som Nord-Afrika. Snur vi oss rundt og ser nordover fra Torino eller Milano, blir det omtrent like langt til København som til de sydlige deler av Sicilia. Vi vet at det er betydelige klimatiske forskjeller mellom Købehavn og områder som Bordeaux og Piemonte. Da bør det ikke være veldig overraskende at det også er ganske store forskjeller mellom Piemonte og Veneto i nord, til Calabri og Sicilia i syd.

Topografi sier en del om et landområdes naturlige forutsetninger for bl.a. vindyrking. Grenser mellom stater flytter seg etter kriger og andre begivenheter, og kan noen ganger fremstå som ganske tilfeldige der de er i dag (skjønt Italia har en ganske naturlig grense). Men fjellene, dalene og elvene består — i alle fall må man ha et langt tidsperspektiv for å se endringer. Dette satellittbildet, som viser snø i fjellene, får godt fram topografien. Bildet er fra NASA, og det kan lastes ned i normal, stor og kjempestor utgave.

I nord er “støvelen” pyntet med Alpene, som danner grensen mot Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia. Langs støvelen går Apenninene. Apenninene forbindes med Alpene i nord-vest, ved de Liguriske alper. Man kunne kalt det en ryggrad. Men holder vi oss i støvlemetaforen er det kanskje bedre å kalle dem for knapperad eller glidelås. Uansett deler det landet på langs. I nord ligger Po-sletten mellom Alpene og Apenniene.

Man kan spekulere ut fra topografien — og jeg understreker at dette kun er spekulasjoner fra min side. Alpene beskytter Italia slik at landet stort sett ligger i le for kalde vinder fra nord. Fjellområdene opp mot Alpene er i stor grad sydvendt, og får mye sol. Områdene syd-vest for Apenninene får sol, men kanskje også en del vind fra Middelhavet (selv om middelhavsvinder som regel er ganske varme og tørre). På den andre siden av Apenninene, mot nord-øst, får man mindre sol, men antageligvis er områdene mer beskyttet mot vær. I varme land finner vi ofte den beste vinen oppe i høyden. I lavlandet blir det for varmt. Særlig nattetemperaturen er lavere i høyden, noe som kan ha stor betydning for vinens kvalitet.

Dette bør gi store variasjoner både i klima og grunnforhold — noe som pleier å ha stor betydning for vinen. Men ut fra topografien er det ikke overraskende at “kneskålen” nord-vest mot Alpene (Piemonte), “knehasen” nord-øst mot Alpene (Veneto) og “foran på tykkleggen” (Toscana) er de viktigste vinområdene.

Po-sletten er beskyttet også mot vest. Den bør ha et mildt klima, som stabiliseres av elven. Sletteland pleier ikke være vinmark. Der dyrker man heller andre vekster. Vi må gjerne hegne om vinen. Men på de beste dyrkingsområdene har man gjerne valgt å dyrke korn, grønsaker og annet som betyr mer for kostholdet. Og det er like greit. Den beste vinen kommer stort sett fra ganske karrige områder hvor det ikke er mulig å dyrke så mye annet. Dette kartet viser de viktigste, men ikke alle vinområdene.

Men dette kartet gir et alt for enkelt og ryddig bilde av Italias vinområder. Dette kartet får bedre fram mangfoldet:

Italia ble ikke samlet til en stat før i 1861. I fjor feiret Italia sitt 150-årsjubileum. Før dette var det en rekke småstater. Fortsatt er der store regionale forskjeller, med sterk regional identitet. Vi kjenner det fra italiensk politikk, hvor partiet Lega nord ønsker å løsrive det rike nord fra det fattige sør. I Nord-Ialia er det mange som kaller Italia syd for Napoli (eller kanskje går grensen ved Roma) for “Afrika”. Det sies at den sterke fotballpatriotismen i Italia er et utslag av at de gamle småstatene utkjemper sine kriger på nytt på fotballbanene hver helg. Lokalpatriotisme er sterk — på godt og vondt. Man tar vare på tradisjoner. Men det er ikke nødvendigvis med et refleksjonsnivå ut over at det er slik man alltid har gjort. Og lokalpatriotismen kan lett gi uvilje til å lære av andres erfaring.

I vinsammenheng tilsier det store kulturelle forskjeller, i tillegg til de geografiske. Dette tilsier en svært så variert vinproduksjon.

Italia er det land i verden hvor det produseres nest-mest vin. Det lå lenge på topp, men vinproduksjonen har sunket såpass mye at Frankrike nå leder den konkurransen.Vinkonsumet har sunket kraftig, som i de fleste land hvor vin tidligere var en selvfølgelig del av det daglige kostholdet. I 1975 drakk italienerne i gjennomsnitt 104 liter vin pr år, mens det i 2005 var sunket til 45,7 liter pr år. Men det er ingen grunn til å beklage redusert volum når kvaliteten har økt veldig mye i den samme perioden. Italiensk vin blir stadig mer populær, også i Norge. I 2000 hadde den en markedsandel på 16,2%, i 2009 var den steget til 24,9%.

Ingen bør vel bli overrasket over at det også er et særdeles mangfoldig og veldig uoversiktlig vinland. Det brukes visstnok 2.000 ulike druetyper i italiensk vinproduksjon. Men ingen vet sikkert. Ca 400 druer er offisielt godkjent — det er mer enn nok for en som prøver å orientere seg i landets viner. Vinen er klassifisert i fire nivåer, og klassifiseringen er kort beskrevet her. Men Italia er også landet som viser at vinklassifisering er et tveegget sverd. Den kan fremme kvalitet, men også hemme utviklingen. Noen av de dyreste italienske vinene er uklassifiserte eller lavt klassifiserte, fordi rammene innenfor klassifikasjonene kan bli for trange.

Frankrike er mer enn dobbelt så stort som Italia, mens det altså produseres nesten like mye vin i Italia. Sagt på en annen måte så er en større andel av Italias areal vinmark. Mens det er i Frankrike er store områder hvor det i praksis ikke dyrkes vin, dyrkes vin omtrent over alt i Italia. Syklistene vil derfor aldri være langt fra en vinmark.

Italia har en vinhistorie hvor man først i de senere år virkelig har satset på kvalitet. Tidligere var det kvantitet som gjaldt, om man produserte uhorvelige mengder likegyldig konsumvin. Druer lot seg dyrke der det var vanskelig å dyrke noe annet. De utgjorde et viktig tilskudd til kostholdet, og vinproduksjon var en metode for å konservere druesaften. Fortsatt produseres det her, som i alle andre vinproduserende land, mye uinteressant vin. Men den vil ikke vi bry oss om. Vi må bare konstatere at Italias historie som produsent av kvalitetsvin i noe omfang ikke er lang.

Som vinprodusent har Italia en moderne historie som er nokså parallell med andre områder som noe motvillig har gått fra kvantitet til kvalitet, som Languedoc-Roussillon i Frankrike. Noen pionerer går drastisk til verks, gjerne med å introdusere fremmede kvalitetsdruer som Cabernet Sauvignon, Merlot og Chardonnay. De klarer å vise at de kan produsere kvalitet, og at de også kan hevde seg mot toppviner fra Bordeaux. Men egentlig er det ikke så interessant å produsere Bordeaux-kopier, selv om resultatet kan være utmerket. Det blir litt som japanske biler: De virker, kvaliteten er god, det er ikke mye feil på dem og de gir god valuta for pengene. Men de har ingen egen stil, identitet og personlighet. Sagt på en annen måte: De blir litt kjedelige.

Det neste stadium i utviklingen er at noen vender tilbake til egne røtter, og satser på kvalitet basert på egne tradisjoner og tradisjonelle druer. Da begynner det å bli spennende, selv om man kanskje beveger seg bort fra et motepreget mainstream-marked.

Hugh Johnson skriver i innledningen til avsnittet om Italia i 3. utg av “Vinens verden”, som er fra 1985 (norsk utgave i 1986):

“I første utgave av dette atlas beskrev jeg italienernes urgamle likegyldighet med sin vinkultur som både tiltalende og fortvilende, størstedelen av landets enorme vinproduksjon, med sine gleder og skuffelser, kunne drive en skikkelig vinhandler til flasken.

Det er skjedd store forandringer siden den gang. Italienerne er ikke lenger nonsjalante med vinen, ihvertfall ikke når det gjelder produksjon og markedsføring. (Måten å drikke den på, er en annen sak.) Men fremdeles er det sider ved italiensk vin som man må mobilisere både godvilje og tålmodighet for å forstå.”

I Italia produseres først og fremst rødvin. Det er et lite paradoks at i varme områder, der man gjerne kunne ha ønsket seg en syrefrisk hvitvin, der er det rødvinen som dominerer. Det er vanskelig å produsere god hvitvin i varmt klima, så den beste hvitvinen kommer gjerne fra områder hvor det er litt kjøligere — og hvor rødvin derfor ofte vil passe bedre. Men det finnes også god italiensk hvitvin, og vi skal plukke den med oss når vi kommer innom noen av dens steder.

En tilbakevendende frustrasjon når man skal utforske viner er mangelfull informasjon fra Vinmonopolet. Selv om de har blitt noe bedre, er vinen bare sortert i ganske store og grove kategorier. Vi får regioner, men ikke de ulike vinområdene. Sist jeg sjekket listene hva de har av rødvin fra Piemonte fikk jeg 676 viner.

Det er flott at Vinmonopolet har et stort utvalg. Vinmonopolet er nå kanskje verdens beste vinhandler. Det har et større vareutvalg enn noen andre, de har mange spennende toppviner i sine spesialbutikker for de som har nok interesse og penger til å kjøpe dem, og de har god tilgjengelig over hele landet. Men det er frusterende når man f.eks. i Piemonte ikke kan velge vin fra bestemte DOC, DOCG eller IGT områder. Holder vi oss i Piemonte vil mange viner ha navn som Barolo, Barbaresco, Barbera d’Alba, osv. De kan man søke etter. Hvis område, drue eller annet står i beskrivelsen kan vi også søke. Men vi får da ofte mer enn vi vil ha, andre ganger kan vi ikke være sikre på at vi virkelig fikk med alt. Å bla seg gjennom 676 viner for å se hva de måtte ha fra et underområde blir litt for tidkrevende. Jeg har pekt på dette før. De har som sagt blitt bedre, men de har et stykke igjen før deres database blir så informativ som den burde ha vært.

Skal man bli kjent med Italias viner må man gå systematisk til verks. Om Giro d’Italia er en systematikk som vinfolket aksepterer, vet jeg ikke. Men det er en tråd som er like god som noen annen. Som en liten oppvarming kan vi ta med denne oversikten over en del italienske viner fra DN: “Gode kjøp Italia rundt”. Det er to bøker man bør ha om man vil orientere seg om italiensk vin. Italiensk vin og Gambero Rosso Italian wines 2012. I tillegg til disse vil jeg nevne noen bøker som dekker bestemte områder, når vi kommer til disse.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Gambero Rosso Italian Wines 2012

Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK.

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.