Frankrike, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2012: 7. etappe – nyanser i grått og forvirrende farger

3 Comments

Så ble det kræsj og dramatikk i går også, og vi fikk ikke en duell mellom Mark Cavendish og Peter Sagan, som i alle fall jeg håpet på.I dag er det nok en flat etappe, uten en eneste kategorisert stigning. Det er litt motbakke på slutten av dagens etappe, men ikke mer enn 3% i snitt den siste kilometeren. Kanskje er det likevel en fordel Sagan her.

Men vi skal fram til 7. etappe fra Tomblaine til La Planche des Belles Filles. På denne etappen får rytterne sitt første møte med ordentlige fjell, så her vil nok listene endre seg og noen trøyer skifte skuldre.

Jeg kan ikke dy meg for å pirke i Tour de Frances historieskriving her. I følge deres beskrivelse av etappen har målstedet La Planche des Belles Filles navn etter at dalens kvinner forsøkte å flyte fra vikingene som invaderte området på 1400-tallet. Vikingene får skylden for mye, for mer enn de har fortjent. Men jeg har aldri hørt om at de også gikk opp i fjellområdene så langt inne i Frankrike. Det er vanlig å regne at vikingtiden sluttet ca 1050. Noen vil tidfeste det mer presist og si at vikingtiden endte ved slaget ved Hastings i 1066. Vikingtiden varte i alle fall ikke til ut på 1400-tallet. I følge fransk Wikipedia har stedet navn etter en episode i 30-årskrigen i 1635, der kvinnene flyktet fra svenske soldater. Men vi får heller se om vi finner litt vin, og da må vi tilbake til start.

Vi er nå i området Lorraine, som gjennom historien dels har vært tysk, dels fransk område, alt etter hvem som har vunnet og tapt de mange kriger disse land har utkjempet. Da jeg gikk på skolen var de fleste lærere fortrolig med tysk, mens fransk var for de spesielt interesserte. Så vi lærte om Elsass-Lothringen, ikke Alsace-Lorraine.

Lorraine er kjent for “vin gris“, altså “grå vin”. Jeg kjente ikke stort til vin fra Lorraine før jeg gikk løs på denne etappen, men trodde jeg visste et og annet om “vin gris”. Derfor gjorde jeg meg klar til å legge ut om vin gris, og kanskje kompensere for manglende lokalkunnskap på den måten.  Men det var ikke så enkelt som jeg trodde. Om jeg har forstått det rett, og her må jeg ta forbehold, så er “vin gris” ikke en offisielt beskyttet betegnelse. Den brukes derfor om en rekke ulike typer viner. Og ulike fargebetegnelser kan visst også bli brukt om samme type vin. Derfor overskriften.

Men først mer om Lorraine. I vingeografien befinner vi oss omtrent midtveis mellom Champagne og Alasace, og på omtrent samme breddegrad. Dette er et sted hvor det har blitt produsert vin lenge. Det var romerne som hadde med seg vinstokkene til de områdene de okkuperte i Europa. Så også her. Det ble dyrket vin i store deler av Lorraine, og det var et av de alt for mange stedene hvor kvantitet var viktigere enn kvalitet. Men etter at phylloxera-epidemien hadde tatt knekken på det meste av vinstokker i Europa, også i Lorraine, ble nye vinstokker bare plantet på områder som hadde vist seg å gi kvalitetsvin med karakter. Vinområdene ble sterkt redusert.

Produksjonen er i dag ganske liten. Jeg nevnte i går at Moët & Chandon er den største produsenten i Champagne. De produserer alene 26 mill flasker champagne hvert år. Til sammenligning er den samlede produksjonen i Lorraine ca 1,2 mill flasker vin pr år. Det lages ikke vintage champagne hvert år, og Moët & Chandons prestisjechampagne Dom Perignon lages bare som vintage champagne. Men i de årene den lages, produseres det ca 5 mill flasker. Det produseres altså mer enn fire ganger så mye Dom Perignon på et år som den samlede produksjonen i Lorraine.

Så langt jeg har klart å finne ut av det, har Vinmonopolet for tiden ingen viner fra Lorraine. Jeg har heller ikke klart å finne vin herfra i noen av de vinhandlerne jeg har vært innom i Frankrike. Man må nok til Lorraine for å finne et godt utvalg av denne vinen. Her blir det derfor bare teori, uten empiri. Det blir det man i forskningsterminologi kaller en litteraturstudie.

I dag er det to områder hvor det dyrkes klassifisert vin: Moselle og Côtes-de-Toul. Moselle ligger i hovedsak ved byen Metz, altså målbyen for forrige etappe. Côtes-de-Toul ligger nær Nancy, og altså nær der denne etappen starter — om enn litt lenger vest.

Jeg er sikkert ikke den eneste som umiddelbart stusser litt over navnet Moselle, og tenker at det er da i Tyskland? Men Moselle på fransk og Mosel på tysk er navnet på elven. Den starter i Ballon d’Alsace i Vosges-fjellene, renner gjennom Lorraine, er et stykke grenseelv mellom Luxemburg og Tyskland, før den fortsetter gjennom Moseldalen i Tyskland og til slutt renner sammen med Rhinen i Koblenz. Selv om det lages god vin langs Mosel i Tyskland, holder vi oss i Frankrike.

I Moselle lages rød-, hvit- og rosévin. Og vin gris. De druene som benyttes er først og fremst Müller-Thurgau, Auxerrois, Pinot Noir, Pinot Gris og Pinot Blanc. Men det brukes også noe Gamay, Riesling og Gewurztraminer.

Côtes-de-Toul er særlig kjent for sin vin gris. Den skal være laget med minst 85 % Pinot Noir og Gamay, hvorav Pinot Noir skal utgjøre minst 10 %. Inntil 15 % kan være Pinot Meunier, Auxerrois og Aubin. Men jeg er fortsatt forvirret. For når denne vinen er rosa og laget i alle fall for det meste på røde/sorte druer, hva skiller den da egentlig fra en rosévin?

Jeg vil tilbake til dette med farger. Jeg tar en avstikker til det som er mitt hjemmeområde i Frankrike: Languedoc. Jeg hadde lenge lurt på hva som egentlig var forskjellen mellom en vin gris og en vin rosé. Begge er rosa, i alle fall om vi holder oss til den vin gris som produseres i det området. Under et besøk hos den vinprodusenten som er nærmest vår leilighet i Frankrike, Domaine du Petit Chaumont, spurte jeg om hva som er forskjellen. De produserer både vin gris og vin rosé, og det var åpenbart ikke første gangen de fikk det spørsmålet. Dette var forklaringen jeg fikk:

Vin produseres i to ulike prosesser: En hvitvinsprosess og en rødvinsprosess. I en hvitvinsprosess skiller man skall og kjerner fra mosten, slik at vinen gjærer uten kjerner og skall. Jeg minner om at all champagne lages som hvitvin, selv om det brukes mye røde druer. I en rødvinsprosess er skall og kjerner med i gjæringsprosessen. Fargen sitter i skallet og en del smakstoffer som garvesyre (tannin) er i kjernene. Rosévin lages med røde/blå/svarte druer ved at skal og kjerner får være med i gjæringsprosessen en kort stund før de siles fra. Derfor får den noe farge (og smak) fra skallet.

I følgene folkene på Domaine du Petit Chaumont lages en vin gris av rosa druer i en rødvinsprosess, altså slik at skall og kjerner er med i hele gjæringsprosessen. Det var dette jeg ventet å finne i Lorraine. Men så enkelt var det visst ikke. En rosa vin laget på denne måten skal visstnok kalles gris de gris, altså grå vin av grå druer. Skulle noen, som meg, lure på hvorfor man kaller vin som vitterlig er rosa for grå, så er dette den forklaringen jeg har kommet fram til: Man snakker om hvite og svarte druer, og langs en slik svart/hvit fargeskala blir mellomformen grå. Derav grå druer og grå vin. Men det er min selvuttenkte og hjemmesnekrede forklaring, så jeg vet ikke om det faktisk stemmer.

Vi tar en ny omvei.

I mai 2012 hadde Vinmonopolet rosévin som fokusområde. I Vinbladet skrev de da bl.a. om produksjon av rosévin. De beskrev tre metoder, som kalles henholdsvis Blandingsmetoden, Saignée-metoden og Skallkontaktmetoden. Blandingsmetoden var vi innom i går, i forbindelse med rosé champagne. Skallkontaktmetoden er det jeg først og fremst forbinder med produksjon av rosévin. Men Saignée-metoden er for så vidt også en skallkontaktmetode. Man bare lar en del av mosten fortsette å gjære med skall og kjerner. Om jeg har forstått det rett, gjøres dette egentlig mer for å få en kraftigere rødvin enn for å få en hvit eller rosa vin. Det som Vinmonopolet her kaller rosévin, men som kanskje burde vært kalt vin gris, er ikke hovedproduktet. Det er det som er silt fra for å få en bedre rødvin.

Om jeg har forstått dette rett, hvilket jeg ikke tør garantere, så er det som man i Lorraine kaller vin gris det som Vinmonopolet her beskriver som rosé laget med Saignée-metoden. Men det kan visst også være en hvitvin laget på røde druer, altså det man i champagne kaller en Blanc de Noirs — som vi var innom i går.

Vi tar en ny avstikker og finner flere farger.

De som også fulgte med på I vini del Giro d’Italia husker kanskje at vi på 5. etappe der var innom oransjevin, som er en vin laget på hvite druer, men i en rødvinsprosess. Da Vinmonopolet lanserte sine roséviner, ble jeg forvirret. Flere viner var laget på Pinot Grigio, eller Pinot Gris som man kaller denne druen i Frankrike. Dette forbinder jeg med hvitvin, ikke rosévin. Forvirringen ble ikke mindre av at Geir Salvesen i Aftenposten beskrev en av rosévinene  som Vinmonopolet lanserte i mai, en Dario Princic Pinot Grigio 2009, slik:

“Veldig kraftig med naturvinaktig stil, lakkpreg, kvistlakk og treverk, mineraler også. Interessant og kompekst smaksbilde. For de ekstremt viderekomne.”

For meg høres ikke dette ut som en beskrivelse av rosévin, i alle fall ikke med det jeg forbinder med rosévin. Jeg er ikke sikker på om jeg er ekstremt viderekommen i vinverden, og syntes ikke det var noe poeng å kjøpe en vin til 340 kr pr flaske for å teste det. Så jeg har ikke smakt den vinen.

Dette høres for meg mer ut som en oransjevin enn en rosévin. Jeg spurte Vinmonopolets kundeservice om dette via deres Facebook-sider, og dette er noe av svaret jeg fikk:

“Det er riktig at druetypen Pinot Grigio som regel brukes til produksjon av hvitvin. Men denne druetypen kan bli brunrød i skallet avhengig av klon og modning. Bruker man disse druene og lar skallet ligge med å maserere over en viss tid ender man opp med en vin som er rosa-oransje. Metoden er den samme som for oransjevinproduksjon, men vi har valgt å lansere disse vinene som rosévin på grunn av fargen.”

Jeg skal stoppe her. Hvit, rosé, grå eller oransje vin? Lett er det i alle fall ikke å få oversikt over dette fargespekteret. Lettere blir det ikke av at Vinmonopolet verken har “vin gris” eller “oransjevin” som kategori i sine lister. Vinen i glasset til høyre er en La Stoppa Ageno 2006, som er en oransjevin. I Vinmonopolets lister er den oppført som hvitvin. Mens Dario Princic Pinot Grigio 2009, som jeg bare kjenner av beskrivelse, er oppført som rosévin.

Jeg får nøye meg med det som er den mest forutsigbare konklusjonen i enhver forskningsrapport, uansett tema: Her er det nødvendig med mer forskning.

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Når man skal finne ut noe om et litt ukjent vinområde som Lorraine, er dette den beste kilden — i alle fall så lenge vi holder oss til bøker. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Vi må gjerne beholde vin i glasset. Men nå går vi over til musikk. Når vi kommer til Paris er det så alt for mange komponister som gjerne skulle ha vært med i vår lille rundreise i fransk musikk. Det kan ikke bli plass til alle. Men når vi ikke har noen lokale helter, henter vi en eller to fra Paris.

Jeg må også legge inn en liten advarsel her: Det blir litt mer om musikk denne gangen enn til tidligere etapper. De som ikke er interessert i musikkhistorie, men bare i vin og sykkel, behøver ikke lese videre.

Vi skal helt tilbake til 11- og 1200-tallet, til det som kalles Notre Dame skolen. Polyfon musikk, eller flerstemt musikk, begynte å utvikle seg fra 900-tallet. Men det var her i Paris man satte den første, store milepælen i den musikkutviklingen. Utviklingen av polyfoni er nærmest et musikkhistorisk kvantesprang, og derfor bruker jeg litt plass på det. Hvem som helst kan improvisere en enkel melodi til en tekst, og det er lett å huske enkle melodier. Polyfoni er noe helt annet. For å lage polyfon musikk, ut over bare å synge parallelle intervaller, trengs kunnskaper og ferdigheter.

Stemmene skal henge sammen melodisk, rytmisk og harmonisk. Dette er ikke noe hvem som helst kan få til uten videre. Man skal kjenne sin harmonilære og beherske kontrapunkt, blant annet.

Vi kan selvfølgelig spørre om det kan være så vanskelig å finne tre akkorder til en enkel melodi. Det er det ikke. Men det forutsetter at man vet hva akkorder er, hvordan de er bygget opp og hvordan de fungerer. Det kjente man ikke til på denne tiden. Det var noe som måtte utvikles. Og det vanlige dur- og mollsystemet, som vi er fortrolige med i dag, lå fortsatt noen hundre år inn i fremtiden.

Polyfon musikk er heller ikke noe som lett lar seg videreføre i en muntlig tradisjon. Polyfon musikk var og er et område for trenede spesialister. Vi fikk komponister og det ble utviklet systemer for å notere musikk, uten at vi skal gå inn i noen detaljer på det området.

En komponist kan være stolt av det han har fått til, og sette sitt navn på komposisjonen, akkurat som forfattere setter navn på sine bøker og malerne på sine bilder. Men man gjør ikke det om man ikke er bevisst sin egen, skapende innsats. Det er JEG som har skapt dette, det er ikke bare en videreformidling av en kontinuerlig tradisjon. Det kunstneriske ego står fram, også innen musikken.

Notre Dame-skolen løftet den polyfone musikken opp på et høyere nivå. Det første kjente navnet er Léonin. Skjønt så veldig kjent er han kanskje ikke. Noen mener at han ble født i 1135, andre kilder sier 1150, men det er uansett usikkert. Sannsynligvis døde han i 1201, men heller ikke det vet vi sikkert. Alt vi vet om ham har vi fra en av hans elever, som senere skrev at Léonin hadde komponert Magnus Liber, en stor samling av organum. Men han skal ha vært den første som satte sitt navn på sine komposisjoner.

Organum er enkel form for polyfoni. Det er en understemme, gjerne en av kirkens gamle plainchants (“gregorianske sanger”), som synges meget langsomt. Denne stemmen som holder melodien ble kalt tenor, som betyr å holde. Går vi til fransk er dette det samme ordet som tenir. Over dette lages en annen stemme, kalt duplum. Léonins stil ble klat florid organun — blomstrende organum — for den blomstrende ornamentikken i duplum. Jeg har tatt med Lénonins Dulce Lignum, som et eksempel på den stillen som kalles Ars Antiqua, altså gammel stil.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=COKDFEXaimg[/youtube]

Denne stilen ble videreutviklet av Pérotin, som var født ca 1200. Han skrev både tre- og firstemt polyfoni. Jeg har tatt med en innspilling av hans Sederunt Principes. Vi har allerede hørt Hilliard Ensemble et par ganger, men vi tåler å høre dem en gang til. Jeg har også denne gang valgt en nerdeutgave, hvor den som ønsker kan følge notene. Men dette er for de virkelige nerder, for dette er original 1200-tallsnotasjon, ikke slik notasjon vi kjenner i dag. Om noen skulle lure: Nei, jeg leser ikke slik notasjon — i alle fall ikke ut over å se at stemmene går opp og ned.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=bpgaEFmdFcM[/youtube]

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.